I mediebildet har det kommende valget i Pakistan vært karakterisert med fokus på personen Imran Khan og hvorfor valget som avvikles 11. mai er historisk. Valget er historisk – virkelig historisk – og Imran er viktig, ikke fordi han nødvendigvis har rett, men fordi hans inntreden i valgkampen har bidratt til å styrke det svake fundamentet demokratiet allerede har. Men det er flere forhold som uteblir og som er svært sentrale for å forstå dynamikken i politikken.
Historisk valg
Historisk fordi det er første gang i landets historie at en demokratisk valgt regjering har fullført sin periode uten en diktator ved roret. Forrige periode har vært markert med at makten har vært fordelt på stadig flere hender tross utfordringer. Gjennom en offentlig reform har landets valgkommisjon blitt reformert til å bli en uavhengig og permanent kommisjon. Medierevolusjon og bruk av sosiale medier medført økt innsyn i folkevalgtes gjøremål. Presidenten har i tillegg redusert embetets makt til å oppløse nasjonalforsamlinger. Disse forholdene sett under ett gir et mer demokratisk Pakistan som går til valg.
Ikonet
Imran Khan, hans parti Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI) og hans manifest om å bringe forandring, et nytt Pakistan rent for korrupsjon med reformer og velferd har vært det friske innslaget i valgkampen. Imran rir på anti-Amerikanisme og politikerforakt. Til en viss grad berettiget, men voldsomt overdrevent. Et eksempel er hans hatske utspill mot resterende partier som gjennomkorrupte og moralsk forfalte. Han påstår at disse partiene kun sikrer enkelte få familier deres interesser, samtidig står de samme familiene til valg på Imran Khans plattform. For euforiske fans kan en nok tro på lovnad om forandring, men for lokalbefolkningen i distriktene er dette det samme gamle.
Alle politiske partiene har kandidater som passer inn i kategorien velmenende for lokalbefolkningen. At Imran skyver vekk disse gjennom sin generaliserende kritikk er å forstå siden han bedriver politikk, men at et slikt inntrykk vedvarer hos folket er skadelig. Dette er hardarbeidende menn og kvinner som legger sin sjel i arbeidet sitt. Være seg individer som Bushra Gohar fra ANP, Aitzaz Ahsan fra PPP eller den unge og uavhengige kandidaten Jibran Nasir som snakker prinsippfast for borgernes og minoritetenes rettigheter. Dette er også idoler for mange, og flere kommer jo stødigere demokratiet blir. I tillegg følger også politikken både lansert av koalisjonsregjeringen og tverrpolitisk samarbeid på flere områder, deriblant handel med naboland og institusjonelle reformer.
Et annet populært standpunkt Khan holder er at volden forårsaket av Taliban og diverse grupperinger skyldes at Pakistan deltok på USA sin side mot Taliban. Khan er ingen Taliban-sympatisør som mange av hans motstandere vil ha det til, men han er desidert naiv når det gjelder sikkerhetspolitikk. Dette sammenfaller med hans forståelse av Taliban som en pashtun folkelig reaksjon i sin tid mot den etablerte politiske ordenen med mektige føydalherrer og urett. Et misforstått og feil narrativ som har dødelige konsekvenser – bare spør de titusener ofre og pårørende.
Imidlertid er Imran Khans deltagelse i denne valgkampen viktig og har allerede bidratt til en vesentlig forandret tilnærming fra de andre politiske partiene. Khan har kjørt en aktiv, intensiv og til tider utmattende valgkamp. Dette har inspirert folket, spesielt den yngre garden. På grunn av hans fokus på økonomi, helse og utdanning har de ulike partienes standpunkter blitt debattert og målt opp mot hverandre. Det betyr ikke at de øvrige partiene har dårligere program på helse, utdanning og økonomi, men Imran har klart å kommunisere behovet for at velgeren selv er aktiv for å få slike ytelser i retur. En bragd å øke politisk deltagelse hos et misfornøyd folk.
Tidligere statsminister Zulfikar Ali Bhutto ble raskt populær på grunn av sine ferdigheter som taler på 60-tallet. Hans valgkamp var basert på sosialistiske idealer som var kommunisert på det lokalet idiomet. Roti, kapda aur makaan (brød, klær og hus) ble slagordet, og det falt i smak. Effekten er at hans parti Pakistan People’s Party (PPP) fortsatt har lojale støttespillere rundt om i landet.
Det samme skjer med Imran Khan og PTI. Den unge generasjonen vitner et glimt av håp, som enkelte av oss muligens er for pessimistiske til å omfavne. Men det er verdt å huske at Bhutto selv ble en opportunist på bekostning av blant annet minoriteter. Dette skjedde fordi hans støttespillere ikke tidsnok sa ham imot, det samme skimtes av mange tilhengere av Imran Khan. Kritisk sans er en egenskap en leder trenger fra sine støttespillere, uten denne kan en inspirere et ekkokammer.
Underkommunisert
Opportunisme og kyniske politikere er å finne overalt, men deres manøvrering kan begrenses i et demokrati – og et demokrati krever en rettsstat, likhet foran loven, transparente institusjoner og kontrollfunksjoner. Dette er fire demokratiske pilarer som er svekket gjennom militære kupp og militærets innblandinger i sivile anliggende. Imidlertid er politikere som Imran Khan forsiktige med å peke fingre på militæret, samtidig som han kan være nådeløs mot den sivile ledelsen. Feil fokus og et område som er svært viktig for å styrke siviles autonomi og råderett over folkets mandat.
Valget er også markert med over hundre dødsfall som følge av Taliban’s målrettede angrep mot sekulære politiske partier. Taliban som fører kamp mot det pakistanske forsvaret var tidlig ute med å true PPP og allierte som MQM og ANP. Til sammenligning ble de religiøse og konservative partiene spart denne trusselen – inklusive PTI. Nawaz Sharif som øyner makten for tredje gang har i tillegg inngått valgallianser med Sippah Sahaba Pakistan hvis militante gren Lashkar-e-Jhangwi har stått bak massakre på Shia Muslimer, blant dem Hazara folket i Quetta.
Hver gang de nevnte partiene og spesielt det pashtun dominerte ANP har blitt utsatt for attentat har det vært en relativ stillhet fra de andre politiske partiene. Dette viser at valgkampen ikke er på like premisser. Spesielt fra Imran Khan kunne en håpe på noe mer enn unnskyldninger om at volden skyldes disse partienes egne gjøremål – stillheten har ført til at også disse partiene tidvis blir satt som mål for terror.
Minoriteter situasjonen er prekær i landet. Ahmadi Muslimer blir forfulgt med bakgrunn i en diskriminerende lov som ingen politiske partier ønsker å røre. Kristne blir forfulgt med anklager om blasfemi og hinduer får sine døtre kidnappet og tvangskonvertert. Menneskerettighetssituasjonen er svært kritisk i landet og et punkt som blir forbigått i debatter og intervjuer av politikere. Det hjelper lite med å nevne at minoriteter skal ha like vilkår og sikkerhet i sine partiprogram når konkrete tiltak ikke innrømmes – og enda mer skuffende at velfødde og velutdannede støttespillere blant diasporaen ikke krever fokus på dette området like engasjert som på korrupsjon og nepotisme.
Valget
Valget avgjøres på lokalt plan i de mange valgkretsene. Her er valgalliansene fristilt de formelle rammene. For eksempel er den mektige Tareen klanen som tidligere var alliert med PML-N nå splittet med en kandidat på samme parti og en annen på PTI. I Swat har PTI satset på en føydalherre, som støtter sin bror i en annen valgkrets som står opp mot PTI. PPP inngår allianse med Sunni Tehreek som hyllet drapet på deres partimedlem og Guvernør Salman Taseer. Slike bisarre allianser er å finne over hele landet og derfor vil ikke utfallet av valget samsvare med hvordan meningsmålingene er.
Utfallet er vanskelig å spå, men en ting er sikkert, PTI vil entre nasjonalforsamlingen som en tredje politisk faktor mot PPP og PML-N. Tradisjonelt har de siste to kjempet om mandater og allianser med regionale partier. Imidlertid vil mest sannsynlig ingen allianse få majoritet og PTI vil sitte med nøkkelen til hvem som kan få makt på nasjonalt nivå. Og selv om det er i landets interesse at alle tre former regjering sammen er ego og mistilliten altfor splittende.
Et trivielt innslag i årets valgkamp er at transvestitter endelig har fått stemmerett og i to valgdistrikt stiller transvestitter til valg. I et annet distrikt stiller Veeru Kohli, en hindu, tidligere slavearbeider til valg. Slike kandidater gir et lite glimt av håp om at bare demokratiet gis tid så vil forholdene bli tilrettelagt. Og Gud for et utholdende og tålmodig folk, en mosaikk av diversitet – kanskje landet også en dag kan bli enige om at dets identitet og styrke ligger i en sammensatt tilværelse og ikke en oppkonstruert ideologi som skaper divisjoner.
Baghi 