De nylige protestene i Tyrkia viser til en utvikling hvor en stadig voksende middelklasse gjør krav på økte demokratiske friheter, inklusive ytrings- og trosfrihet men også en mer devaluert makt og styrket lokaldemokrati. Tyrkia har gjennomgått en treg forvandling fra å være en autoritær sekulær republikk til en mer demokratisk stat. Gjennom de siste tiårene er de største hindringene for en demokratisk utvikling falt bort, mens tiden nå virker moden for å fjerne de resterende og styrke det ferske fundamentet demokratiet har i landet.
I det store bildet er landet på vei til å definere sin nasjonale identitet som avviker fra den etnisk tyrkisk og sekulært sentrerte definisjonen som ble orkestrert og tredd over befolkningen. Demonstranter ønsker ikke en lignende definisjon diktert av det konservative AKP bli en statlig definert identitet. Det er nå blitt uunngåelig at veien er å akseptere et mangfoldig Tyrkia med en religiøst nøytral stat og demokrati som støttepilarer. Men vitnet de nylige protestene og statlige reaksjoner på en utvikling i den retning?
Mannen og egoet
Statsminister Recep Tayyip Erdogan er senteret i sitt parti. Selv om hans Frihets- og Rettferdighetsparti (AKP) inneholder forskjellige fløyer som har ulike meninger klarer Erdogan å trumfe med sitt embete i form av partileder og mandat i form av Statsminister. Følgelig er det naturlig at hans måte å takle eventuelle utfordringer på vil være utslagsgivende i enhver setting. Spesielt når et initiativ er lansert med hans direkte involvering og velsignelse.
Det er i Erdogans natur å fullføre det han er innstilt på, imidlertid er denne Erdogan influert av tre strake valgseire. Den Erdogan som ble forfulgt av maktapparatet før han kunne tenke seg å stille til valg var en mer medgjørlig, mer reformvennlig og mer dialogvennlig ledertype. Imidlertid korrumperer makt og arrogansen i maktens rus er blant symptomene.
Protestene tilhørte opprinnelig ikke-politiske miljøvernsaktivister, senere skulle nærmere 70% av demonstrantene være ikke-politiske aktører. Liberale, konservative, sosialister, nasjonalister, Alevi-muslimer, kurdere og selv dem som tidligere stemte frem Erdogan var representert. Dette går imot det narrativ AKP’s propagandaapparat har prøvd å skape. Blant annet beskyldes demonstrantene for å være orkestret og finansiert av opposisjonspartiet CHP. Samtidig orkestrerer AKP demonstrasjoner med støtte fra offentlig transport i AKP styrte bydeler. Dette er ikke den ordinære tyrker – være seg moderat eller konservativ – blind for.
Istanbul har siden AKP kom til makten sett store forandringer. Byen har vokst og den kommersielle sektoren enda mer. Det er planer om å bygge byen i høyden, I bredden og selv erstatte de elder bydelene. Partiet er kjent markedsorientert og har sin støtte I disse skarer. Etter en serie rivninger av 500-år gamle nabolag I Istanbul er det ikke overraskende at utviklingen eventuelt ville skape folkelig sinne.
AKP sin visestatsminister Bulent Arinc sa tidlig under protestene at konflikten kunne løses gjennom dialog og at politivold ville bli etterforsket. President Abdullah Gül avlyste sin statsreise til Turkmenistan og manet til ro. På den annen side kom Erdogan med kommentarer som at han ville samle millioner hvis demonstrantene samlet hundre tusener og ga tydelige signaler om hva prioritetene var når han forlot landet for en tredagers statsbesøk til Nord-Afrika.
I gatene fortsatte demonstrasjonene og politiets reaksjoner ble også enda hardere. Det er også rapportert hendelser hvor AKP medlemmer har støttet politiet i å splitte demonstrasjonene, noe som får hard kritikk fra interne og eksterne politiske skikkelser. Den selvsensurerte media fikk nok og begynte å vise til demonstrasjonene. Fagforeninger gikk åpent frem mot brudd på ytrings- og pressefrihet. Dette er blant de mange konsekvensene når politiske ledelse begynner å ignorere de mange segmenters bekymringer. Mange segmenter samlet sett utgjør en vesentlig andel av folket.
Hva styrket demokratiet?
Den tyrkiske stat har siden republikkens dannelse gitt militæret den oppgave å beskytte landets sekulære identitet. Følgelig har militære kupp vært drevet med bakgrunn i å reagere i nødverge. Nødverge var i dette tilfellet opp til militæret å bedømme. Kuppene har imidlertid ikke hindret mer konservative partier å vinne populær støtte. På grunn av statlige restriksjoner gjennom bannlysning av partier, fengsling av partiledere og politivold mot deres demonstrasjoner har de konservative partigrupperingene vært fremst i rekken for å kjempe for økte demokratiske rettigheter.
Gjennom 80 og 90-tallet ble disse politiske grupperingene beskyldt for å være styrt av vestlig agenda og anklaget for å være agenter for fremmede makter. Dette da AKP og dets forløpere hadde en pro-EU og reformlinje. Disse kravene ble mer populære noe som kulminerte i en effektiv valgmaskin og en vid politisk støtte, som ikke alle var dypt konservative. Andel økonomisk liberale i AKP sin velgermasse er relativ stor noe som styrket kravet om en mindre etnosentrisk og isolerende politikk. Hangen til å innføre EU-reformer var også som ledd i å begrense militærets makt over siviles domene.
Men der gikk grensen, for når det ikke lenger er i partiets interesse å føre reformer så blir de heller ikke lagt frem. Landet har en relativ laber historikk rundt ytrings- og trosfrihet og under AKP-styret er flere redaktører, journalister og individer blitt fengslet for å publisere kritikk av regjering, religion eller stat. Regjeringen har med all rett ført rettssaker mot tidligere kuppmakere, men samtidig er bevisgrunnlag og beskyldningene svært vage når disse brukes på politiske opponenter og andre ikke-medgjørlige militærtopper.
Pianisten Fazil Say må sone en ti måneders dom for å ha ‘fornærmet’ islam gjennom sitering av den berømte persiske poeten Omar Khayyam sine dikt. Diktet kritiserer selv-høytidelige og selverklærte beskyttere av troens dobbeltmoral. Ytringsfrihet og andre grunnleggende friheter er en sentral verdier som setter begrensninger på de folkevalgte, uansett valgresultat. Erdogan selv vet hvordan dette føles på kroppen, hvordan ens uttrykk plutselig kan endevende på hverdagen og medføre at en sitter fengslet. Han måtte selv sone fengselsstraff sent på 90-tallet for å ha lest opp et dikt i en politisk forsamling.
I juni ble en ny reformpakke på det tyrkiske lovverket stemt frem, men er kritisert av blant andre Amnesty International for ikke å være i tråd med internasjonale menneskerettigheter. Ytringer som ‘krenker religiøse verdier’ (som pianisten ble utsatt for) ifølge artikkel 125 og ‘nedsettelse av den tyrkiske nasjonen’ ifølge artikkel 301 ble ikke medtatt i reformpakken. Imidlertid er reformpakken som resultat av press og kritikk, og ytterligere kritikk vil medføre flere reformer.
Det som har styrket demokratiet i denne omgang er at staten har gått vekk fra å presse frem en utvikling som er uønsket for lokalbefolkningen i området. Noe som ikke betyr at folkemengder har mer legitimitet enn folkevalgte, men at lokalbefolkning er konsultert og at demokratiet og beslutninger når til disse nivå. Prosjektet var nedstemt av regjeringens egen reguleringsmyndigheter som mente det forelå usikkerhet rundt lovligheten av planene. Forholdene sett under ett vitner om at institusjoner foreligger for å medta folkelig og profesjonell mening, men at det mangler effektive mekanismer for å inngå dialog. Dette vil følgelig forbedres da demokrati er en selvkorrigerende vei og styrkes i takt med utfordringer som møtes.
Nasjonal identitet
Enhver nasjon knytter borgeren til staten ved å vise til en identitet. I Tyrkia er denne sentrert rundt tyrkisk etnisk, kulturell og lingvistisk identitet. Turksentrisme har medført at andre etniske minoriteter har blitt neglisjert deres særegne språk/kultur. Kurderne som utgjør ca 18% har lenge blitt fornektet sin identitet i den offentlige sfæren. På religionsfronten er Alevi-muslimene som utgjør mellom 15-20% fortsatt ikke anerkjent som en religiøs minoritet eller som muslimer.
Iftar-måltid spises i lag av demonstrantene i Taksim med politiet tett innpå
Erdogan og hans nære skare kan sies å være like engasjerte i å tre ned en identitet over befolkningen som CHP og Ataturk var i sin tid. Mens sistnevnte ønsket en turkifisering og sekularisering av staten og samfunnet, ønsker førstnevnte en såkalt ‘ottomanisering’ og islamisering av statlige institusjoner og samfunnet.
Moralisering gjennom lovverk er noe som fryktes av de mer sekulære og liberale segmentene av befolkningen. Partiet fører en konservativ politikk ikke ulikt de mest kristen-konservative i USA hvor abortsaken og ekteskapslovgivningen er store stridsspørsmål. Enkelte utspill fra AKP ledelsen har også ønsket å forby utesteder innen hundre meters radius fra nærmeste moske – i et land hor moskeer er å finne rundt hvert gatehjørne er det rimelig klart hva forbudet gjelder. Bordeller blir nedlagt eller lisenser blir ikke utvidet. Mens lokale politiske representanter markerer nedleggelser i at de bekjemper umoral forsvinner industrien under jorden og setter både liv og helse i fare.
I sin hang etter å knytte landets identitet til det imperialistiske Tyrkia er det ikke rart at Erdogan reagerer med harnisk over en såpeopera som viser til Sultan Suleyman’s liv gjennom intriger i hoff og harem. Dette er noe som ifølge statsministeren nedverdiger landets fortid. Når identiteter prøves å skapes skal de helst være plettfrie, og for at de skal bli plettfrie må ethvert narrativ som skrider mot dette sensureres. Dette skjedde under Kemalistene, og dette ønsker Erdogan å bringe med videre. Dette ønsker ikke den generasjon tyrkere som har lært av historien, og dem har det begynt å bli flere av.
Før protestene i Gezi Park hadde Erdogan fått Alevi-muslimer på nakken for å ha gått videre med å oppkalle en ny bro i Istanbul etter Sultan Selim. Samme sultanen var ansvarlig for å ha massakrert titalls tusen Alevi muslimer i Tyrkia som følge av sin krig med det shia orienterte Safavid-dynastiet i Persia. Støttespillere mener at Selim var en nasjonal helt. Landet kan ikke glemme sin fortid, men å forherlige i kontemporær tid skikkelser som er ansett å være kontroversielle av segmenter av folket er direkte ekskluderende.
Tyrkia må akseptere historien slik den er og feire den sammensatte befolkningen. Jalaluddin Rumi var en Tajik og hadde persisk kultur, språk og mestre å hente innflytelse fra. Likevel er hans sufi-orden den som kjennetegner Tyrkia for omverden. Osmanske-dynastiet selv var tilflyttere fra Sentral-Asia. Pasha Kemal – moderne Tyrkias grunnlegger – hadde en sammenblandet familie og Erdogan selv har aner fra Georgia. Dette er det reelle Tyrkia som skaper Tyrkias identitet, og det begynner å bli uunngåelig at landets identitet må være knyttet denne sammenblandingen samtidig som dets sekulære og demokratiske natur styrkes.
Utsiktene fremover
Erodgan ikke lenger kan leve i den tro at den konservative velgermassen er enhetlig bak partiet. Det finnes såpass mange faktorer at uansett om tre valg er vunnet på rad så vil det alltid foreligge utfordringer. Derfor vil enhver stemme være viktig og derfor vil velgeren og velgerens bekymringer få økt oppmerksomhet. AKP vil hensynta den liberale og mangfoldige tyrkeren og CHP vil innse at den konservative delen av befolkningen er villige til å akseptere politiske alternativer.
Erdogan og AKP har de siste årene åpnet for en løsning på den lange konflikten med Kurderne. Nøkkelordet ser ut til å være kompromisser. Kurderne aksepterer at en separat nasjon ikke vil være mulig og den tyrkiske stat aksepterer at landet ikke kan skjule eller fjerne identiteter som er andre enn Tyrkiske. Denne samme løsningen ser ut til å føres av AKP når det gjelder Alevi-muslimenes rettigheter. Nylig ble det lansert prosesser for å anerkjenne denne signifikante minoriteten og gi disse de samme fordelene som Sunni-muslimer nyter under Departementet for Religiøse Affærer (Diyanet).
Partiet har tidligere også lansert, men ikke fullført småpartienes evige rop om å senke sperregrensen på 10%. Grensen er den høyeste i Europa og gir en disproporsjonal representasjon ved valg. Normalt er det opposisjonspartiene som higer etter en slik reform, men AKP hadde tidlig en reformagenda som bør applauderes, men som bemerkelsesverdig forsvant under de nylige protestene. Landet er et parlamentarisk representativt demokrati. Erdogan har ytt ønsker om å omgjøre denne til en presidentrepublikk, denne transformasjonen vil bli satt til folkeavstemming i 2014. Det fryktes at dette vil medføre maktkonsolidering og en autoritær ledelse. Men sett i lys av de nylige protestene forventes det at folk vil protestere mot denne utviklingen også.
Baghi 