Qunfayakoon

Archive for the ‘Israel-Palestine’ Category

Om land og konger Del II – Balansens brudd

In Israel-Palestine on 29. January 2015 at 16:43

Israel er en realitet og vil forbli en realitet. Spørsmålet er heller hvilken type eksistens det ønsker å ha. Landet er på vei til et nytt valg på kort sikt, men på lengre sikt møter landet stor internasjonal motstand som følge av sin okkupasjon. Sosial ulikhet og økonomi ser ut til å oppta den innenrikspolitiske debatten blant opposisjonen, mens posisjonen ønsker å ha en valgkamp fokusert på sikkerhetspolitikken.

Hvilke kurs landet velger er usikkert, men hvem er det som kjemper om tronen i dette land? Enda viktigere, hva skjer på lang sikt og som israelerne må forholde seg til for å ikke svikte demokratiets idealer og friheter? Denne serien på to artikler tar for seg disse to temaene.

Balansens brudd

Den store balansegangen landet har hatt siden dets fødsel er mellom det å være en demokratisk og en jødisk stat. Theodore Herzl så for seg en sekulær sionistisk nasjonalstat som ikke nødvendigvis var avhengig av religiøsitet, hans filosofiske motpart Martin Buber mente at den jødiske nasjonalismen måtte fokusere på de jødiske verdiene og ikke nødvendigvis staten. David Ben Gurion, selv en sekulær sosialdemokrat måtte inngå kompromisser i erklæringen til statsdannelsen med de mer religiøse grupperingene, på blant annet ekteskap (en praksis som minner veldig om det Ottomanske millet systemet).

Så landet er demokratisk og jødisk. Hvor det første element har sikret borgerne likhet, mens det siste element bidrar til det omvendte, ikke bare mot ikke jødiske etniske eller religiøse minoriteter, men også mot israelske jøder selv. For hva vil det si å være en jøde? – Mihu Yehudi?

Read the rest of this entry »

Advertisements

Om land og konger Del I – Valgets kvaler

In Israel-Palestine on 26. December 2014 at 04:17

Israel er en realitet og vil forbli en realitet. Spørsmålet er heller hvilken type eksistens det ønsker å ha. Landet er på vei til et nytt valg på kort sikt, men på lengre sikt møter landet stor internasjonal motstand som følge av sin okkupasjon. Sosial ulikhet og økonomi ser ut til å oppta den innenrikspolitiske debatten blant opposisjonen, mens posisjonen ønsker å ha en valgkamp fokusert på sikkerhetspolitikken.

Hvilke kurs landet velger er usikkert, men hvem er det som kjemper om tronen i dette land? Enda viktigere, hva skjer på lang sikt og som israelerne må forholde seg til for å ikke svikte demokratiets idealer og friheter? Denne serien på to artikler tar for seg disse to temaene.

Valgets kvaler

Den nye Kong David, eller Bibi som han kalles er per i dag den nest lengstsittende Statsministeren i landet etter landsfaderen David Ben Gurion. Slutten på hans første periode ble ansett å være slutten på hans karriere, men han kom tilbake og har influert politikken mer enn noen annen leder i landet de siste tiårene. Likevel predikeres det at utlysning av nyvalg var en stor feilslutning av ham, og det er ikke mangler på politiske nekrologer i disse dager – likevel, man skal ikke undervurdere en mann som kan finne allianser overalt så lenge statsministerstolen skal sikres.

Read the rest of this entry »

Med lisens til å drepe

In Israel-Palestine on 27. July 2014 at 20:43

Tenk hvis det regnet raketter over Norge, ville vi ha akseptert det uten å forsvare oss? Dette er en av mange lignende analogier som gis til kritikerne av Israel når det skal rettferdiggjøres israelske angrep på Gaza. En suveren stat har rett til å forsvare seg mot aggresjon fra en annen stat, men er Palestina (med Gaza) en suveren stat? Og har Israel rett til å forsvare seg slik staten gjør, gjennom krigføring med bruk av militærmakt?

Pakten

Internasjonal rett som regulerer krig er blant annet adressert i Den Andre Fredskonvensjonen i Haag fra 1907 og De Fire Genèvekonvensjonene fra 1949 med tilleggsprotokollene I og II fra 1977. Dette juridiske grunnlaget viser til en viktig balansegang mellom nødvendig bruk av militære midler på den ene siden og humanitære hensyn på den andre.

Slik disse lovene er forstått gir bruk av militærmakt begrenset og ikke ubegrenset med spillerom. Blant annet skal sivile og deres eiendom skånes til den grad det lar seg muliggjøres. At sivile utgjør over 70% av de drepte på Gaza (hvorav en tredel er barn) under de nylige israelske angrep og at sivile institusjoner som skoler og sykehus angripes gjør at loven strekkes til det ekstreme. Humanitærretens regel 1 har påbud om å skille mellom stridende og sivile mål og regel 14 som adresserer proporsjonalitet i anvendelse av militærmakt er med rimelig sikkerhet blitt overskredet.

Men dette er lov og rett for en krigssituasjon – jus in bello, men hva med retten til selvforsvar i internasjonal rett – jus ad bellum? Rett til å starte en krig i selvforsvar er nevnt i FN paktens kapittel I artikkel 2(4) og kapittel VII artikkel 51. Artikkel 2 fjerde ledd sikter på å begrense initieringen av militærmakt, mens adgangen til bruk av militærmakt for selvforsvar gis i artikkel 51, som svar på militært angrep. Den eneste alternative tilgangen gis gjennom Sikkerhetsrådet.

Både i krigsrett, og gjennom selvforsvar, enten initiert selv eller gjennom Sikkerhetsrådet, er formålet å skåne sivile og deres eiendom, som gjengitt i humanitærretten. Videre er det et mål å gjenopprette fred og sikkerhet. Får man det ved å avhumanisere og kollektivt avstraffe et allerede hardt utprøvd befolkning? FN paktens artikkel 33 nevner behovet for å anvende seg av arbitrære diplomatiske midler for å nå en løsning, og at Sikkerhetsrådet i så måte oppfyller en rolle for å sikre dette. Med Amerikansk partiskhet vet vi hvordan den oppgaven opprettholdes.

Misbruken

Men et viktig element blir borte i det hele. Palestina (eller snarere Palestinske Selvstyremyndigheter) er ikke en anerkjent suveren stat. Israel anerkjenner ikke okkupasjonen og det er militærstyre som gjelder, dette siden Israel mener at disse områdene før okkupasjon ikke utgjorde hverken en suveren stat eller suverene områder under andre stater.

Til dette mener FNs Sikkerhetsråd og Generalforsamling, Den Internasjonale Domstolen (ICJ) og selv Det Israelske Høyesterett at områdene er okkupert. Høyesterett mener at både Haag konvensjonene og Genèvekonvensjonene gjelder i dette tilfellet. Rettighetene til sivile i disse områdene, med tilhørende ansvar for den okkuperende makt er tilstrekkelig adressert i ‘okkupasjonslovens’ paragraf 43 i Fredskonvensjonen fra Haag.

Som følge av militærstyre gjennom tiår har staten fått en differensiert tilnærming og behandling av de okkuperte palestinerne som sees på som en sikkerhetstrussel, og israelske bosettere som potensielle ofre. Dette skaper en utvikling i retning apartheid.

Israel trakk seg tilbake fra Gaza i 2005, men beholdt kontrollen over grenseovergangene, i lag med Egypt. Israel har bestemmelsesrett over den maritime grensen hvor den økonomiske sonen er redusert fra 20 nautiske mil fra 1994 til hhv. 12, 10, 6 og 3 over årene 2002, 06 og 09. Etter 2012 ble den igjen økt til 6nm. Fiskebestanden ligger 20nm fra kysten. Grensen ble igjen redusert til 3nm i 2013. Samtidig har flere titalls palestinere blitt drept i sitt forsøk på å fiske til livets opphold. Israel har en økonomisk, politisk, kulturell, akademisk og militær boikott av Gaza-stripen og har med en slik hermetisk kontroll, selv på vann og strømforsyninger, humanitær assistanse fra internasjonale hjelpeorganisasjoner og skatteproveny, en situasjon som minner mer om kolonistyre.

Kontrollen over Gaza kan eksemplifiseres med overslag Israel gjorde på gjennomsnittlig kalorier som trengtes for å unngå underernæring da blokaden ble satt i verk. Det ble kalkulert med 2,270 kalorier i snitt per person, for dette trengte Israel å sende inn 170 lastebiler med mat hver dag inn til Gaza. I realiteten ble mindre enn halvparten gitt tilsagn for å levere forsyninger. Dette i kontrast til 400 last som ble sendt inn før blokaden.

Med et slikt styre endres forutsetninger for om en har rett til forsvar. Okkupasjon er en anerkjent rettssituasjon innen internasjonal rett og Fredskonvensjonens artikkel 43 nevner eksplisitt den okkuperende makt sin plikt til å sikre innbyggerne det råder over lov, orden og sikkerhet. Israel har kløktig nok ikke akseptert en slik juridisk status de jure, men de facto er situasjonen soleklart en annen.

Retorisk kan en vinne ved å gjenta en ting nok ganger, men lovmessig vil feil være feil. Israel blir ikke angrepet fra en suveren stat, men fra segmenter av et okkupert folk, Israel i sin reaksjon overskrider grenser for bruk av militærmakt noe som begrunner FNs granskning av Israels militæroffensiv.

De facto

Det må erkjennes, av Israel, at Hamas vil ha i palestinske øyne en viss legitimitet fordi de bedriver resistans, uansett om denne skader palestinerne selv. Tidligere amerikansk forsvarsminister Robert McNamara mente at håndtering av Cuba krisen var vellykket fordi de satte seg inn i tankegangen til Sovjet, og at de feilet i Vietnam fordi de ikke så konflikten fra Vietnams ståsted. Israel ønsker å bli tatt seriøst, og få vist sitt ståsted, samtidig ønsker det å demonisere og umenneskeliggjøre den palestinske motpart.

Som en overlegen, suveren militær og politisk makt i regionen, påhviler det Israel å innrømme, anerkjenne, sette seg inn i palestinske sko, og endre sin fremgangsmåte. Israel hadde ønsket det samme hadde de vært i palestinernes sko. En god start på å få slutt på det hele er å oppheve blokaden og inngå i seriøse fredsforhandlinger – det hellige land er hellig kun i navnet, det har historien vist, men en kan gjøre noe med omdømme på denne fronten.

Venner som ikke er venner

In Israel-Palestine on 16. July 2014 at 02:32

Også publisert hos Verdidebatt

Gode venner gir veiledning, dårlige venner lar en holde på med sine feil, og det er det selverklærte venner av partene i Midtøsten nettopp er, de er venner som er svært dårlige til å være det.

Det går fort å skille på støttespillernes engasjement begrunnet i ideologi eller medmenneskelighet. Og gitt omfanget av hatretorikk er det ikke rart at israelske høyreradikale demonstrerer i gatene hvor drap på arabere legitimeres, eller at demonstrasjoner ender opp i å barrikadere synagoger under voldsomme antisemittiske tilrop i hjertet av Europa. En hjelper ikke dem en hevder å være venn av, en hjelper kun ens eget ego ved å få bekreftelser fra likesinnede.

Det spiller ingen rolle lenger, hva noen maktmennesker tok for seg på vegne av hele folkeslag for generasjoner siden. Realitetene i dag er at det bor to grupper mennesker på et lite stykke land, hvor den ene nyter rettigheter og frihet, mens den andre ikke gjør det. Likevel binder fortidens avgjørelser skjebnen til dem i dag.

Sett bort ifra avhumaniseringen og propaganda, hva er det som egentlig holder fredsprosessen tilbake? Hva blir konsekvensene av dette for partene og til sist men som altfor sjeldent fremkommer, hvor ligger løsningen?

Om formål

Hvis fred ønskes, og det fra israelsk hold, en suveren makt i forhold til naboland og palestinerne, er et genuint ønske om fred, hva er da formålet med den politikk som føres?

Hvis formålet med separasjonsmuren er å hindre palestinsk terror, hvorfor bygges denne på palestinsk territorium? Hvis det virkelig var bekymring for terror hadde det da ikke fantes bosettinger innenfor muren, som har kortere rekkevidde til potensielle terrorister.

Svaret er rimelig klart, formålet med muren er annektering av Vestbredden. Muren skjærer enda dypere inn i områder rundt Jerusalem, noe som gjør Øst-Jerusalem en integrert del av Israel og separerer byen fra palestinske selvstyremyndigheter. Dette er latterliggjøring av fredsprosesser og bidrar ytterligere til ydmykelsen av et helt folk.

Tvangsflyttingen av palestinerne fra sine hjem er på sitt høyeste med en økning på 75% fra sommeren i fjor mot årsslutt. I samme periode fordoblet antallet rasering av palestinske hjem og bygg. Ifølge Haaretz ble det i 2012 avdekket planlegger å utvide bosettinger på det som utgjør 10% av Vestbredden. Levy-komiteen konkluderte med at Vestbredden ikke lenger er okkupert territoriet, hva kan palestinerne konkludere av slike stadfestelser?

Tilbake til den nåværende konflikten på Gaza. En stat har rett til å forsvare seg ved aggresjon fra en annen stat. Israel kontrollerer fortsatt luftrommet, grenseovergangene (sammen med Egypt) og kysten til Gaza. Landet kontrollerer også en buffersone fra grensen og innover. Med en så hermetisk kontroll, er det forunderlig å kalle området for en suveren stat (som Israel likevel ikke anerkjenner) og snarere innenfor jurisdiksjon som kan kalles kolonistyre. Internasjonal rett nevner behovet for å beskytte seg selv, men har også krav om at den okkuperte part får tilstrekkelig beskyttelse.

Det stemmer at Hamas søker ly og har sine utskytingsramper fra bebodde områder. Gir dette, med de militære fremskritt vi har gjort hittil, en grunn til å bombe sivile områder? Hvis Israel advarer sivile mot å flykte fra sine hjem fordi et bombeangrep nærmer seg, hvem er de første til å forlate området? Nettopp militante som vil søke ly. Dette er ikke ukjent for Israel. For Hamas og Islamsk Hellig Krig er det økt rekrutteringsgrunnlag til sine apparat. For Israel enda mer usikkerhet i fremtiden. For sivile palestinere er det ruiner og døde slektninger.

Hamas brant seg kraftig da det tok dem tid å bryte sin allianse med Bashar Al-Assad. Det har også kostet dem mye å gå i forhandlinger om ny overgangsregjering med Abbas. Den mer militante garden likte dette dårlig. De fikk sitt ønske og har nå Israel å takke for sin økende popularitet blant palestinerne. Hamas er ingen demokratisk eller human organisasjon, men de har element av resistans blant palestinerne som de føler er mistet hos Fatah.

Hamas og Islamsk Hellig Krig skyter raketter og har som mål å drepe sivile, og de har selv klart å drepe palestinske barn med disse rakettene. De bedriver kjappjakt av meningsmotstandere og skyr ikke midler i så måte. En så autoritær og hensynsløs organisasjon får være premissleverandør for palestinerne fordi Israel gir dem definisjonsmakten.

Om veivalg og konsekvenser

Konflikten ligger ikke i mangel på å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Det er avsporing fra fredsprosessen og det er urettferdig mot israelerne selv når en prøver å prakke på dem en identitet de ikke selv vet hva er. For hva innebærer det å være jødisk stat?

I et etnisk parameter vil det være en rasistisk stat. I en sterk teologisk definisjon vil det innebære at Halakha lovene gjelder istedenfor en sekulær Grunnlov. For ortodokse holder det å være jøde så lenge en har en etnisk avstamning fra den jødiske etnisiteten, for reform-jøder går definisjonen heller på om den individuelle aksepterer Toraens budskap, og til syvende og sist, hvem bestemmer og legger definisjonen? Vi vet alle hvilke konsekvenser som kommer av dette, det er bare å se til Pakistans prosjekt med å definere en islamsk stat.

Istedenfor å be palestinerne akseptere Israel som en jødisk stat burde Israel heller be om en anerkjennelse av landet som en demokratisk, pluralistisk stat, hvis offisielle religion er jødedommen og hvis majoritet er jødisk – og en slik anerkjennelse foreligger allerede.

Palestinske selvstyremyndigheter aksepterte formelt delelinjen fra 1947. Slik situasjonen er nå aksepterer ikke Israel delelinjen de facto. Dvs. det området som ble gitt Palestina er i stor grad okkupert av Israel. Området som krysser dagens status mot delelinjen er derfor områder som er okkuperte. Noe annet blir tidsfyll i diskusjoner. Det er først og fremst palestinerne som trenger en anerkjennelse, og denne forsøkes gjennom FN-institusjoner, noe som heller ikke er akseptabelt for Netanyahu.

Det er ikke forhandlinger hvis disse ikke skjer på like premisser. Netanyahus eget parti har det programfestet at de ikke kommer til å anerkjenne en palestinsk stat. Mens det kreves at det før forhandlinger gis opp på tilbakevending av flyktninger, så ønskes det samtidig å utvide bosettinger. Å bosette folk på okkupert territoriet for senere å kalle det endrede realiteter er bevisst strategi.

Fortsetter dette er det to mulige utfall, enten vil Israel bli en apartheidstat, som det er på vei mot, eller så blir landet nødt til å akseptere en en-statsløsning hvor palestinerne nyter like rettigheter som israelerne.

Første scenario støttes av 23% av israelerne i en meningsmåling utført av Dialog Institute. Dette vil medføre innskrenkning av rettigheter for israelske borgerne. Sensur på deres meninger og begrensninger på ytringsfriheten. Det foreligger allerede forslag i Knesset om å straffe og bøtelegge frivillige organisasjoner som anses å ha en ‘antinasjonal agenda’. Bevegelser med tilknytning til venstresiden eller fredsaktivister merker allerede innskrenkninger på dette. Videre vil en prosess med erklæring av landet som jødisk stat også utelukke meningene til de mer sekulære og gi en endelig seier til de ortodokse som Ben-Gurion så vidt klarte å tøyle.

Mest av alt vil dette skape en underklasse av palestinske borgere som ikke vil ha sivile rettigheter. Dette er en reell utvikling og da kan en med god margin stadfeste at landet har gått over fra en okkupasjonsmakt til en apartheidstat. Det vil også medføre tvangsflytting av palestinerne utenfor landets grenser. Allerede i dag gjøres det vanskelig for arabiske beduiner i Negev, og det forekommer stadig tvangsflyttinger og bosettinger i Negev og Galilei for å ‘korrigere’ demografien.

Scenario to vil bevare Israels demokratiske og sekulære profil, men den vil endre demografien i det vesentlige. Israel vil ikke lenger være en jødisk majoritet, dette vil spesielt partier på den ytre-høyresiden protestere mot, som allerede i dag har problemer med sin arabiske minoritet. Dette alternativet vil være noe palestinerne selv vil forstå at være den eneste mulige løsningen. Hvilken fremtid sionismen har i dette er klart, den vil slutte å opphøre. En tidel av israelerne støtter denne løsningen.

Dove in sight

Om fredsarbeidet

En av de mer realistiske fredsprosessene ble lansert av ingen andre enn partene selv. Det var på et lavere nivå i diplomatiets hierarki og hadde flere konkrete delmål. Beilin-Rabbo prosessen la grunnlaget for at partene selv kan enes og det gjennom å dekonstruere problemstillingen og vike vekk fra nasjonalsjåvinistisk retorikk.

Justisminister Tzipi Livni kommenterte nylig at landet lever i en boble og at den største problemstillingen er konflikten med palestinerne og hvis det er umulig å finne en partner i palestinerne så burde Israel få til en avtale med verdenssamfunnet. Israels hovedanliggende bør være dets sikkerhet. Det kan den besørge med en samarbeidsavtale for grensekontroll og etterretning. Allerede i dag samarbeider palestinske myndigheter på dette feltet med.

Selv Hamas har uformelle relasjoner til Israel. Ahmad Jabari, en kommandør for Hamas var etter Israels ønske ansvarlig for å opprettholde kontroll over militante bevegelser på Gaza. Det var gjennom ham at soldaten Gilat Shalit ble frigitt, senere ble Jabari drept av Israel under Gaza-konflikten i 2012.

Palestinernes hovedanliggende er en levedyktig stat gitt etter grensene fra 1967. Det innebærer at Israel gjør kompromisser på sine bosettinger, og at palestinerne finner alternativer for flyktningene. Slike kompromisser kommer i løpet av en forhandling, ikke på forhånd. Den gevinst Israel kan ha, gjennom handel og relasjoner til sine naboer ville utvilsomt være større enn den bistand landet får fra private donorer eller den Amerikanske stat. Israel er dømt til å eksistere, men det gjelder også Palestina. Rundt en tredel av israelerne støtter dette utfallet.

Å sitte i den andres sko, å forstå folk sine ergrelser, deres menneskelige behov, er det vi som gode venner kan gjøre for å bidra. Videre er det verdt å dvele ved dette; hadde konflikten oppstått i dag, hadde vår lojalitet ligget i menneskeskapte identiteter eller i universelle sannheter som likhet og rettferdighet?

Likevekt gir ingen ubalanse

In Israel-Palestine on 19. July 2011 at 21:54

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

De palestinske selvstyremyndighetene ledet av Fatah har de siste par årene med blandede utfall prøvd å forsones med sin erkerival Hamas. Myndighetene har også lansert en prosess for statsdannelse ledet av den uavhengige Statsministeren Salam Fayyad samt en internasjonal kampanje for å få godkjent en snarlig proklamasjon av en Palestinsk stat etter 1967-grensene i FN.

Dette skaper hodebry for USA, Israel-venner og enkelte objektive tilhengere av fredsprosessen for ikke å glemme de religiøst radikale palestinske grupperingene som motsetter seg enhver anerkjennelse av staten Israel. I Norge er Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mest høylytte i sin motstand mot å akseptere en palestinsk stat. Alle motstanderne argumenterer med at fredsprosessen vil bli lagt på is og at konflikten vil eskaleres i større grad. Det ønskes fra denne siden å kunne la en fredsprosess få sin sjanse uten at internasjonalt press isolerer Israel.

Til dette kan en lure på om det per i dag eksisterer noen fredsprosess i det hele tatt. Den gjennomsnittlige palestinske borgeren som enten er på flukt, tilhører diasporaen eller bor på okkupert territoriet er lei av det som oppfattes som en uthalingsstrategi. Dette har foregått i seks tiår for den sivile befolkningen, det tilsvarer rundt tre generasjoner. Slikt har innvirkning på samfunnets kollektive tankegang og tilbøyelighet til å anvende ekstreme midler for å komme seg ut av denne spiralen. På slikt vis har ekstreme organisasjoner (venstreradikale eller religiøst ekstreme) kunne med suksess klart å rekruttere kadetter til å utføre dødelige angrep mot israelske sivile. Den palestinske borgeren er også lei av sine egne myndigheters inkompetanse noe som har resultert i at befolkningen vendte Fatah ryggen og støttet seg på Hamas. Nå ser det imidlertid ut til at selv Hamas sliter med å holde sine velgere tålmodige. En uthaling og periodevise utsettelser av veikart og fredsprosesser har i et palestinsk hode kun gitt økt arbeidsledighet, svakt grunnleggende infrastruktur og hunger til en økende befolkning. En fredsprosess vil derfor bli fremtvunget når halve verden (uansett hvem statene er) godkjenner Palestina som stat. Dette med forbehold om at Israel ikke bestemmer seg for å erklære en konvensjonell krig mot den nye palestinske staten.

Videre er det bemerkelsesverdig at en anerkjennelse av en snarlig palestinsk stat fører til at Norge (og andre stater) velger side i konflikten. Tidligere leder i KrF Dagfinn Høybråten mener at Norge ikke vil få samme status som fredsmegler i denne konflikten hvis den anerkjenner en palestinsk stat i FN og dermed velger side. Hvis slikt er tilfelle, vil det da si at dagens situasjon, hvor Norge kun anerkjenner Israel som stat betyr at vi er støttespillere for Israel? Vil det da ikke være en likevekt, en normalisering eller et rettferdig utgangspunkt at Norge anerkjenner begge statene som de opprinnelig var tiltenkt?

FN godkjente i 1948 (Generalforsamlingens resolusjon 181) en tostatsløsning som ble akseptert av flertallet og som ble motsatt av de fleste arabiske og muslimske land. Flere stormakter med vetorett avstod også fra å stemme, resolusjonen kan diskuteres, men den ugyldiggjør ikke forpliktelsen til dem som stemte for en slik opprettelse. To stater i det tidligere britiske mandatet var tiltenkt. En anerkjennelse av disse to statene er derfor en normalisering. Det er dagens situasjon som er urettferdig.

Videre er det en motstand mot at Israelske bosettinger på vestbredden skal måtte flyttes som følge av en palestinsk stat etter 67-grenser. Disse grensene krever hele Vestbredden (Judea og Samarra), Øst-Jerusalem samt Gaza-stripen slik som de var før seksdagerskrigen i juni 1967. Resolusjon 242 fra FNs Sikkerhetsråd ba i etterkant av krigen Israel og naboland som deltok i krigen om å returnere til før krigsgrenser og å gi opp okkupert territoriet. Dette skjedde ikke, med unntak av at Sinai-halvøya ble overgitt til Egypt etter fredsavtale. Fortsatt er Syrisk territoriet (Golan-høydene) under Israelsk kontroll, samt de nevnte områdene som kreves av palestinske selvstyremyndigheter. Israel mener at okkupert territoriet under seksdagerskrigen ikke er okkupert territoriet og dermed ikke trengs å returneres.

Hva vil da skje hvis palestinernes President Mahmoud Abbas legger frem forslag om statsdannelse til FN? Mest sannsynlig vil USA stemme imot med veto, begrunnet med ønsket om en fredsprosess som kan skades av en anerkjennelse. I tillegg vil en god del vestlige land enten stemme imot eller avstå fra å stemme, mens mange utviklingsland vil stemme for. Situasjonen vil da minne om Kosovo og den nylige staten Sør-Sudan. Uansett om enkelte supermakter ikke godkjenner disse statene, så har disse et skatteproveny, egne valgte myndigheter, eget grunnlov, flagg, statsoverhoder og handelsavtaler. Sistnevnte skjer også med land som ikke anerkjenner disse, siden økonomiske transaksjoner ikke venter på noen FN resolusjoner for å bli utført. Med andre ord, selv om resolusjonen ikke kommer gjennom, så vil Palestina oppføre seg som om landet er anerkjent i forhold til de land som stemte for. Gradvis vil enkeltland med tiden opprette diplomatiske forbindelser med konsulater og ambassader. En slik prosess er unngåelig.

I tillegg må Israel se på den endrede situasjonen i regionen. Omveltninger i Midtøsten og spesielt blant Israels naboland tyder på at folkelig vilje vil mer eller mindre få gjenhør i maktens korridorer, og folkelig vilje i regionen krever en palestinsk stat. Men mest av alt, den palestinske befolkningen føler nå at de endelig kan bli en del av beslutningsprosessen for egen stat. De ønsker ingen naboland, diktatorer eller konger som støttespillere eller meglere, de ønsker en verdighet eller idet minste møte sin motpart som likestilt, som en fri suveren stat. Det er verdt å nevne at den israelske og palestinske ungdommen for det meste er lei av at utenforstående religiøse sympatisører (Kristne, Jødiske og Muslimske) skal diktere og spille på følelser i denne konflikten. Frivillige og demokratiske bevegelser i begge land ønsker diplomatiske relasjoner etter anerkjente spilleregler, uten nevneverdig innblanding fra for eksempel AIPAC eller Det Muslimske Brorskap.

Tiden renner ut for Israel. Om ikke i dag så vil situasjonen være enda mindre i favør i fremtiden. Dermed er det viktig at den Israelske Statsministeren Benjamin Netanyahu ser til venstre på for seg på den politiske skalaen hvis hans høyreekstreme allierte ikke samtykker. Til sist, en statsdannelse vil ikke automatisk skape arbeidsplasser eller styrke infrastruktur og institusjoner, situasjonen kan gå i begge retninger. Imidlertid vil statsdannelsen garantert ansvarliggjøre palestinerne og selv allierte kan da rette finger mot myndighetene hvis de mislykkes i å holde lov og orden, for seg selv og naboland.

Veivalg

In Israel-Palestine on 31. December 2010 at 17:39

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Igjen prøvde USA å megle mellom de stridende parter og igjen falt forhandlingene på grunn av manglende oppfyllelse av fundamentale krav begge sidene hadde satt på bordet. Israel ville ikke utvide byggestansen på vestbredden og de palestinske selvstyremyndighetene har ikke representasjon fra Hamas, valgvinner fra 2006 og dermed heller ingen kontroll over Gaza stripen om det gjelder tilflyt av varer eller utflyt av raketter. Det at Barack Obama prøvde å gi Israel lukrative militære avtaler i bytte mot frys i bygging av ytterligere bosettinger hjalp heller ikke den konservative koalisjonsregjeringen ledet av Benjamin Netanyahu og hans Likud parti.  Reaksjonen blir at den palestinske presidenten Mahmoud Abbas fra Fatah og statsministeren Salam Fayyad fra det Tredje Alternativet velger å trekke seg fra direkte forhandlinger. Ballen ligger nå på Israels halvdel som ikke klarer å enes om videre steg i fredsforhandlingene.

Helt siden Israel ble opprettet har landet på dyktig vis klart å kjempe mot alle sine naboer i de store krigene som har påløpt som følge av dets veldige eksistens. Landet har ved hjelp av den jødiske diasporaen som sympatiserte med World Zionist Organisation (WZO) med tiden klart å skaffe seg sterke støttespillere. Først og fremst var det europeiske fagbevegelser som fulgte aktivt med i Kibbutz-bevegelsen, men denne rollen har gradvis gått over til den konservative og evangeliske kristne bevegelser i USA og Europa. Med slik assistanse ble Israel en levedyktig stat relativt raskt, mens palestinerne i samme grad ble flyktninger i sitt eget land og annenrangsborgere i naboland som mente å ha rett til å forhandle på deres vegne. Israel fikk nøytralisert Egypt og Jordan etter fredsavtalene i henholdsvis 1979 og 1994, fokuset ble dermed rettet mot Libanon og Syria i nord, hvor førstnevnte har lidd store økonomiske og materielle ødeleggelser etter en langvarig konflikt med Israel. Syria kan på sin side anses som en handlingslammet stat som kun kan støtte Hizbollah i en indirekte krig da deres viktigste partner Egypt ikke lenger ønsker militær intervensjon (i hvert fall så lenge Mubarak sitter ved makten).

Israel har derfor hatt ledige militære ressurser til å kjempe ned den palestinske kampen for egen stat helt siden 80-tallet. Med snikmord, interne palestinske uenigheter og brutal maktbruk har de suksessive israelske regjeringene klart å eliminere de store sosialistiske og nasjonalistiske bevegelsene blant palestinerne. Alternativet for palestinerne har da blitt å følge den religiøse bevegelsen ledet av Hamas for å kjempe for egen stat. Dette har kulminert i en radikalisering i retning religiøst ekstremisme som har skapt bevegelser som er radikale selv for Hamas å regne. Utviklingen ser imidlertid ikke ut til å endres og det er å forvente at med en hermetisk kontroll over Gazastripen av Israel og Egypt vil Hamas i lengden miste noe makt til andre væpnede religiøst ekstreme organisasjoner. Akkurat her har den palestinske statsministeren Salam Fayyad klart å komme med en god løsning.

Lik som Israel tidlig startet å bygge institusjoner med fiender på alle kanter har den palestinske administrasjonen den siste perioden begynt å bygge egne institusjoner som sikkerhetsstyrker, jobber, veier, skoler og sykehus. For Salam Fayyad er det ikke nok med å vente på at Israel gir grønt lys for statsdannelse, her trengs det å kjøre sitt eget løp slik at motparten blir nødt til å anerkjenne en stat i nærmeste fremtid. Hillary Clinton sa i august i år at en levedyktig palestinsk stat er fullt mulig innen et år. Dette som et resultat av kløktig diplomati for å bli anerkjent (lik som mange Latinamerikanske land har begynt å gjøre), kamp mot korrupsjon, økt sikkerhetsnivå som har ført til sikre investeringer fra utlandet og faktisk anvendelse av midler fra donorland i Europa og de arabiske oljenasjonene.  For å få bukt med den kroniske arbeidsledigheten trengs det jobber innen industri og tjenestenæring to områder som er i vekst. Imidlertid er arbeidsledigheten fortsatt rundt 25-30 % og det vil kreve flere arbeidsplasser, men mest av alt færre hindre fra israelsk side slik at økonomien får en naturlig vekst og kommer alle til gode. Det er verdt å nevne at Hamas har gjort noe tilsvarende på Gazastripen de siste par årene og det er å merke et visst oppsving i økonomisk vekst og nedgang i arbeidsledigheten. Men igjen, arbeidsledigheten er kronisk og den skaper desperasjon i befolkningen.

Per i dag er det et ønske fra den palestinske befolkningen om å skape et land ut fra 1967 grensen, det vil si Vestbredden, Gazastripen og det Østlige Jerusalem. For å få dette til å bli en realitet trengs det byggestand i bosettingene fra israelsk side. Disse bosettingene ble frem til 2005 bygd av palestinske arbeidere som fikk være sysselsatt og forsørget sine familier. Med andre ord høyst nedverdigende når flyktninger i egne land bygger koloniene til makthaverne for å kunne overleve. Men så er det slikt at økonomiene til begge disse landene er tett knyttet og hvis palestinerne lider økonomisk blokade så lider også israelske råvareimportører økonomisk tap. Snudd på hodet, hvis palestinerne nyter økonomisk vekst, vil Israel gjøre det samme. De arabiske nabolandene i regionen venter nettopp på en slik sjanse for å kunne formalisere sine relasjoner til Israel og samtidig gjøre slutt på en langvarig konflikt som har gitt økte tilstrømninger til ekstreme væpnede organisasjoner blant muslimer, kristne og jøder i regionen.

Maktbalansen i verden har endret seg etter bankkollapsen høsten 2008. BRIK landene (Brasil, Russland, India og Kina) har fremstått som vekstlandene i 2010. Kina som verdens nest største økonomi, største importør av olje fra Saudi Arabia (hvor USA har havnet på andre plass) og den desidert største kreditoren til USA og Europa for å dekke de finansielle underskuddene har nå klart å befeste sin posisjon som et land det er verdt å være venner med. Israel kan ikke for evig stole på like stor tilflyt av finansiell, politisk og militær hjelp fra USA da maktbalansen har vært til ugunst for vinneren av den kalde krigen. Kina har som kjennemerke at det ikke blander seg i staters interne forhold slikt som USA har som vane å gjøre. For Kina sin del er det mer økonomisk gevinst å hente fra de arabiske landene til motsetning fra Israel, og Kina har heller ingen moralsk eller religiøs tilknytning til Israel som gjør det pliktig til å komme landet til hjelp i nød. Israel er derfor nødt til å inngå forhandlinger som følger Sikkerhetsrådets resolusjoner innen rimelig tid. Noe som i første omgang krever frys i bosettinger på okkupert territorium.

Dette er ikke lett for Benjamin Netanyahu som er høyst avhengig av de høyreradikale og religiøse partiene Yisrael Beiteinu og Shas for å kunne fortsette som statsminister. Det er verdt å merke seg at disse to partiene kan enkelt bli erstattet med opposisjonspartiet Kadima og dets leder Tzipi Livni. Tzipi er omtalt som en mer villig partner når det gjelder fredsforhandlinger og skulle Netanyahu samt Arbeiderpartiets Ehud Barak bli seriøse om å forlate trøbbelmakerne for virkelig gå for en fredelig løsning av konflikten er det et godt scenario at en ny regjering kommer på plass bestående av Likud, Kadima og Arbeiderpartiet (pluss enkelte småpartier). Hvis man følger stemningen blant den gjennomsnittlige israeler er det en klar trend i retning om et ønske om en fredelig løsning. Den yngre garden har verken ønske om å delta i krig eller være en del av okkupasjonen, de ønsker rett og slett å leve sine liv som vi i Norge eller vesten lever. Tanken om at vestbredden er okkupert blir i økende grad delt av israelsk ungdom sammen med tidligere dominert påstand om at landet er en gudgitt rettighet. Den samme trenden er å finne blant palestinerne som er villige til å akseptere en israelsk nabo i bytte mot en nasjon i henhold til 1967 grensene. Det bør ikke foreligge tvil om at palestinerne er de reelle kompromissmakerne og at de er den lidende part uansett løsning det blir på konflikten.

Netanyahu uttrykte under de seneste direkte forhandlinger at områder de nåværende bosettingene okkuperte kunne bli byttet mot annet israelsk territorium. Den palestinske siden sa seg villig til med et bytteforhold på 1:1, mens israelerne ønsket å ha et lavere bytteforhold. I tillegg er landet som vil bli beholdt av Israel mer fruktbart enn det som er forslått å byttes. Spør et barn om dette er rettferdig og du vil få negativt til svar. Videre ønsker ikke Israel å gi rett til tilbakevending for palestinere som flyktet sine hjem når landet ble opprettet. Redselen blant israelske religiøse-nasjonalister er at den jødiske befolkningen vil bli i mindretall i en jødisk nasjon. Ideen om at landet er en jødisk stat er forsterket den siste tiden, til motsetning fra grunnleggeren av den sionistiske tenkeren Theodor Herzl sine ønsker om å skape en sekulær stat hvor både jøder og lokalbefolkningen levde side om side. Den sionistiske bevegelsen mente at europeiske jøder hadde rett til tilbakevending til det lovede land som de måtte flykte fra for flere tusen år tilbake, men samtidig skal flyktninger som rømte sine hjem for 63 år siden ikke ha samme rett. Når David blir Goliat, kan ikke Goliat forvente sympati ved å referere til sine dager som David.

Muren, blokaden, bosettinger og ulovlig okkupasjon er alle stridstemaer hvor Israel sitter med nøkkelen til løsning. Dette er også temaer som vil skape grobunn for flere rekrutter til væpnet opprør. Skal flere liv spares og skal hatet reduseres bør Israel innse at tiden ikke er på deres side. Det trengs ingen Wikileaks dokumenter for å forstå at Israel har hatt og fortsatt har utformell kontakt med de andre arabiske nasjonene, skulle imidlertid landet lykkes med å imøtekomme palestinernes legitime krav vil en formell kontakt med de arabiske naboene gi Israel sikkerhet om at det ikke lever under konstant press om utslettelse. Når det gjelder Iran vil landets supporterskare i Midtøsten minke så snart det ikke vil finnes en konflikt i regionen. Balansen i maktforholdet mellom Arabiske landene, Iran og Tyrkia vil gjenoppstå og det vil være naturlig å anta at den ellers så tolerante regionale kulturen vil florere til fordel for den stressede ikke muslimske minoriteten og befolkningen generelt.

2011 kan bli et vendepunkt for hvilken retning fredsforhandlingene skal gå. Skal Palestina gå alenegang med et isolert Israel, eller skal Israel henge seg på og nyte godt av resultatene?

Flotilla versus Goliat

In Israel-Palestine on 1. June 2010 at 23:58

Artikkel er også publisert på Dagsavisens nettsider

Enklaven Gaza med litt over 1,5 millioner innbyggere har i nært 10 år vært mer eller mindre under israelsk og egyptisk blokade. Blokaden omfatter kontroll over all import og eksport fra enklaven som siden valget i 2007 er styrt av Hamas. Siden koalisjonsregjeringen mellom Hamas og Fatah brøt sammen gikk Hamas egne veier og begynte å rydde ut Fatah tilhengere på Gaza. Resultatet ble en Gaza med totalt Hamas kontroll og Vestbredden med en enda sterkere Fatah. Områder som i ettertid blir tidvis karakterisert som Hamastan og Fatahland.

Blokaden til tross for at Israel tillater import av livsnødvendige artikler har redusert den økonomiske infrastrukturen på Gaza. Smuglertuneller har økt prisene på livsnødvendige og dagligdagse produkter som smugles gjennom tuneller fra grensen mot Egypt. Import som tillates fra israelsk side er i vesentlig grad redusert i enkelte tilfeller med 90% av situasjonen før Gaza krigen i 2008-09. Det tillates 15.000 tonn med bistand av Israel, mens behovet er rundt 50.000 tonn. Medisinsk utstyr og matvarer går i enkelte tilfeller ut på dato når de venter på kontroll, mens varer som virkelig blir tillatt gjennom kontrollen risikerer å bli kapret av lokale Hamas representanter og blir solgt i et kynisk anarkistisk økonomisk spill.

Etter Geneva konvensjonen er Gazastripen et okkupert territorium. Sivilbefolkningen i et okkupert område skal skånes og beskyttes. Med en blokade skjer det motsatte. Israel og Egypt straffer befolkningen på Gaza for å ha stemt frem Hamas som det ledende partiet i den palestinske nasjonalforsamlingen. Et valg som interessant nok var preget av politikerforakt noe som førte til at Hamas med sitt rene rulleblad på korrupsjonsfronten kunne få folkets tillitt. Hadde frie valg funnet sted i dag ville resultatet blitt betydelig annerledes. Blokaden medfører også at Israel har full kontroll over all tilførsel for opprettholdelse av den nødvendige infrastrukturen som bensin, elektrisitet og sement. Metall og sement er totalt forbudt da disse potensielt kan anvendes til konstruksjon av primitive raketter. Strømtilførselen er minimal og nærmest ikke eksisterende da den eneste strømgeneratoren ble bombet under Gaza krigen.

I et utviklingsland er produksjon og konsum av råvarer primærnæringen. Dyrking av oliventrær, korn, frukt og grønnsaker krever vann og god jordsmonn, noe som er mangelvare. Fiskerinæringen har imidlertid stor verdi og nytte for den palestinske befolkningen på Gaza stripen. Denne næringen stod for ca 4 % av økonomien til de palestinske myndighetene og ca 50.000 palestinere var sysselsatt før blokaden. Enhver sysselsatt person tilsvarer at en gjennomsnittlig familie på 6 har tilgang til mat og penger til livsopphold. Med blokaden som også gjelder kysten har fiskerinæringen blitt betydelig redusert. Hvor det tidligere var lov å fiske 20 nautiske mil ut i havet ble det lagt restriksjoner til 3 nm. Det blir ganske vanskelig å få fangst når fisken er konsentrert fra 6 nm og utover. Med en slik blokade som rammer først og fremst sivile palestinere ødelegges en næring som i fremtiden kunne legge grunnlag for sjøhavn og internasjonal handel. I dag står mange tidligere fiskere og folk som jobbet med tilknyttede tjenester uten jobb og er lett rekrutterbare til arbeid i de farlige smuglertuneller eller som en godt lønnet agent for Hamas, i verste tilfellet en ny rekrutt til den interne krigen for Hamas suverenitet på Gaza stripen.

Goldstone rapporten som fulgte i etterkant av Gaza krigen kritiserte både den israelske staten med forsvaret og Hamas for brudd på menneskerettigheter. Det å ikke tillate husly, mat, vann, strøm, medisiner samt bombe sykehus, skoler og hjelpeorganisasjoners hovedkvarter var alle eksempler på brudd fra israelsk side. Hamas med mord på politiske opponenter og rivaler samt forsøk på å trekke krigen i befolkede områder, sykehus og kapring av medisinsk og humanitær bistand for egen vinning fikk sin del av brudd påpekt. Rapporten konkluderer også med at følgene for konflikten har ført til total kollaps i Gaza sin økonomi samt at to tredjedeler av palestinerne i området nå er internt fordrevne flyktninger. Det er rundt 1 million mennesker på flukt fra egne hjem i eget land som har vært okkupert av henholdsvis Egypt og Israel i over 60 år.

Det er derfor med ren samvittighet og medmenneskelighet at aksjonister har prøvd å bryte blokaden via land og strand. I august og oktober måned før Gaza krigen startet i 2008 lyktes to skip med livsnødvendige artikler å reise fra Kypros til Gazastripen og levere varer. Senere forsøk har blitt kneblet enten ved blokkering av kommunikasjonskanaler, kapring av skip eller tvungen retur. Det siste forsøket nå nylig er hittil det største forsøket på å bryte blokaden ved symbolsk handling. Forsøket sammenfallet med et ønske fra leder for UNRWA, John Ging som mente at blokaden må brytes ved blant annet å levere varer sjøveien.

Fritt Gaza Bevegelsen (FGM), en paraplyorganisasjon av flere pro-palestinske og humanitære organisasjoner lanserte en ny flåte, siste i en rekke av flere forsøk på å bryte blokaden. Flåten eller flotilla som det internasjonale media så hyppig har brukt bestod av 4 kargo og 2 passasjerskip lastet med 10.000 tonn med humanitær bistand og ca 700 aktivister. Flåten reiste fra Kypros natt til 1 juni og ble rundt klokken 4 lokal tid kapret av israelske myndigheter midt i internasjonalt farvann. På dette tidspunktet ble havretten brutt da en suveren stat ikke kan kapre sivile skipsfartøy som flagger under andre land. Skipene i denne hendelsen flagget til USA, Hellas, Tyrkia, Komoros, Kiribati og Irland. Som følge av bordingen oppstod det håndgemen og skyteepisoder mellom aktivister om bord på Mavi Marvara og israelske spesialstyrker. Resultatet ble mellom 9 dødsfall og 70 sårede, blant dem 10 israelske forsvarspersonell.

Mandag morgen våkner vi til overskrifter som nettopp beskriver denne hendelsen. Internasjonal kritikk rettes mot Israel som svarer med å holde lokk over all kommunikasjon fra aktivistene på flåten. FGM fikk internasjonal oppmerksomhet rundt blokaden noe som kostet 9 menneskeliv. Den israelske statsministeren avbryter sin møte med sin amerikanske kollega og gir sin støtte til elitestyrkenes operasjon. Tyrkia tilbakekaller sin ambassadør til Israel og avlyser en planlagt felles militærøvelse med landet. Verden over kreves det full granskning av hendelsen da lite informasjon er delt med omverdenen om hendelsen.

En gruppe tyrkiske aktivister som tilhørte en tyrkisk menneskerettighetsorganisasjon er rapport å være sentrale i konflikten med de israelske soldatene. Bilder viser folk i panikk på dekket som løper fra og mot soldater som fyrer seg nedover fra helikoptrene. Det er rapportert om bruk av kniver og balltre samt andre gjenstander brukt som våpen. Hva kniver gjorde på båten er ikke lett å svare for denne organisasjonen som lik alle andre deltakerne sverget for en fredfull aksjon. Hva de israelske styrkene gjorde på skipene ladd med gummikuler og skarpe skudd som førte til konflikten er et annet spørsmål.

Det hevdes at Israel reagerte i selvforsvar forklart på en meget kompleks måte. Hvis forsyninger når Gaza vil blokaden brytes, brytes blokaden vil Hamas få tilflyt av våpen, får de våpen vil sivile israelere dø i terrorangrep. Kan det tenkes så langt av forsvarere av kapringen kan det også tenkes av samme personer at blokaden fører til arbeidsledighet og desperasjon som igjen fører til vold, traumer, sult og terror. Israel som kan sammenlikne sine levekårsindikatorer med Europa valgte nylig en regjering bestående i hovedsak av nasjonalistiske og ekstremt høyreradikale partier Koalisjonen har en regjeringsparti som nekter å anerkjenne en fremtidig palestinsk stat. Palestinerne hvis levekår sammenliknes med bunnen av den tredje verden blir på sin side straffet hvis de velger høyreradikale partier til makten. Hvis likebehandlingen uteblir og viljen til kompromiss og godvilje ikke ytres av Israel vil landet svikte sine innbyggere i å anstrenge for fred samt svikte sine internasjonale støttespillere som ønsker en levedyktig Israelsk og Palestinsk stat.

Det er slett ikke slikt at den urbane israeler støtter fullt ut blokaden. Det finnes bevegelser og generell samvittighet i like stor grad blant israelere som det er blant nordmenn og europeere som mener at blokaden virker mot sin hensikt. Selvsagt vil tyrkiske ambassadeangrep i Ankara og Israelske støttespillere for blokaden få økt oppmerksomhet, noe som bidrar til økt polarisering og liten vilje til fokus på den humanitære utfordringen. Vi vil i tiden fremover høre krav om granskning og når denne kommer vil Israel svare med gode nøye planlagte juridiske svar. Fordømmelser vil komme og verden vil glemme hele episoden. Tilbake vil 1,5 millioner innbyggere av verdens største utendørs fengsel vente på enda en flotilla.

Bosettinger: intensjoner versus praksis

In Israel-Palestine on 28. March 2010 at 12:45

President Barack Obama klarte å sette Midtøsten på dagsordenen i en timeplan som ellers er preget av temaer som finanskrise, helsereformen, ulovlig innvandring og den arvede krigen mot terror. Grunnet dragkamp med kongressen i hovedstaden sendte presidenten sin nestkommanderende Joseph Biden til Midtøsten for å møte partene og starte indirekte forhandlinger. Dette ble imidlertid en kortvarig prosess hvor det under Bidens besøk ble gitt grønt lys for bygging av 1.600 boliger på okkupert land i det som er Øst-Jerusalem.

Slike erklæringer har blitt gitt flere ganger siden den Likud ledende koalisjonsregjeringen kom til makten mars 2009. Partiet har vedtektsfestet støtte til bosettere noe som har vært en pådriver for å danne koalisjon med de mer høyreradikale og religiøse partiene Yisrael Beiteinu og Shas i tillegg til det israelske arbeiderpartiet. Dette førte til at valgvinneren Tzipi Livni og hennes parti Kadima ikke fikk nok støtte i Knesset for å danne regjering. Det hører med til historien at Kadima var mer villig til å få en frys og selv en reduksjon av bosetningene ved en eventuell fredsavtale. Det er derfor svært vanskelig for statsminister Benjamin Netanyahu å gi signaler om en fredsavtale hvor bosettinger også er en del av temaet. Netanyahu risikerer nemlig å miste makten, og den er enhver politiker veldig kjær.

Theodor Herzl også omtalt som den israelske statens visjonær og pioner for arbeidet for en jødisk stat ble valgt til leder for Verdens Sionistiske Organisasjon i 1897. Herzl bygget videre på den tidligere lite utbredte sionistiske tankegangen om tilbakevending og etablering av et jødisk hjemland etter å ha vært vitne til økende antisemittisme i Europa. Det ble senere vedtatt at et jødisk land skulle bli i det som var datidens en Ottomansk-Tyrkisk provins og som senere ble et britisk mandat. Herzl som leder, begynte å samle støtte blant statsledere over hele verden for det organisasjonen mente var deres rett til et hjemland.

Theodor Herzl - Grunnlegger av moderne politisk sionisme

Organisasjonen opprettet i tillegg banker og hjalp europeiske jøder å kjøpe land i Palestina. Den arabiske befolkningen i området var opprinnelig veldig positive til at utdannede vestlige europeere flyttet inn i deres land og som skulle bidra til å fordrive Ottomanene samt bringe velstand til deres egne. Den Ottomanske sultanen var imidlertid mot en innflytting.

Herzl selv mente at sionismen handlet mye om toleranse og respekt for andre og ville bygge en sekulær stat som respekterte alle religioner og folkegrupper. Han var selv engasjert i å vise avstand fra radikale rabbinere og bosettere som krevde en mer krigersk og militant holdning mot den arabiske befolkningen. Herzl så ikke for seg noen fremtidig konflikt med den palestinske befolkningen og mente at gjensidig respekt ville oppstå. Noe som også var tilfellet med de første bosetterne som flyttet til området. Dagens regjering med Likud i spissen representerer ikke denne typen sionisme. Det er denne nasjonalistiske sionismen som sørger for fortsatt elendighet for palestinere ved at det blokkeres for fredsforhandlinger.

Palestinerne måtte to ganger akseptere å få sine landområder redusert med betydelige andeler. De måtte akseptere 1948 delingen samt at store områder ble okkupert etter 1967 krigen. I dag er halvparten av Vestbredden bebodd av bosettere, mens ca 8 % faller bak muren som er bygget rundt hele Vestbredden. Det bor ca 300.000 bosettere på Vestbredden og ca 200.000 i Øst-Jerusalem som også er okkupert område ifølge FN resolusjoner. Med denne økende bosetningen blir det økt kamp om ressurser, spesielt vann. Bosetterne har høyere forbruk av vann enn palestinerne. Avløp og industriavfall fører til forurensning, særlig i palestinske områder hvor det ikke er noen strukturell infrastruktur som håndterer dette.

Det tar en olivenplante ca 40 år før bonden kan begynne å høste inn oliven fra treet. Det er derfor et stort tap at olivenjorder blir brent eller faller bak muren på israelsk side. Etter at Israel trakk seg ut av Gaza med både militære personell og bosettere begynte enkelte bosettere på Vestbredden å angripe palestinske områder og gårder. Målet var at palestinerne skulle betale for en politikk den israelske regjeringen førte. Olivengård blir brent og palestinere blir utsatt for vold. Palestinske militante grupperinger reagerer med samme mynt, og voldsspiralen blir komplett.

Med en regjering som inneholder elementer som støtter en slik fremgangsmåte er det ikke merkelig at vi stadig får høre om tilsagn til ytterligere bosettinger. Når nå USA reagerer kraftig på at tilsagn blir gitt mens visepresidenten er i området for fredsforhandlinger er det ytterst merkelig at det reageres på tidspunktet tilsagnet gis på og ikke selve tilsagnet. Det er imidlertid håp om at Obama administrasjonen med Midtøstens spesialutsending og erfaren mann på området George Mitchell vil presse på for en stans i ekspansjon av bosettingene, dette er også et krav fra midtøstenkvartetten bestående av USA, Russland, EU og FN. Men når Netanyahu ikke vil ha bosettinger på dagsordenen for fredsforhandlinger og hvor utenriksminister Lieberman slettes ikke er interessert i dialog, blir det vanskelig å få en presset palestinsk president til å akseptere diktering fremfor forhandlinger.

Med sikkerhetsrådets resolusjoner, dommer fra den internasjonale domstolen, rapporter fra humanitære organisasjoner som Amnesti Internasjonal, BTselem og Geneva konvensjonen, er det ikke mye som gjenstår for å forstå hvor retten på disse landområdene ligger. Det er heller ingen tvil om hvilket Israel dets visjonær Theodor Herzl så for seg og hvilket som er i praksis per i dag. Overraskende er det derfor at det finnes argumenter som støtter en slik bosettingspolitikk, selv i Norge. Det ønskes derfor en saklig debatt på området. Dette skal med fullt alvor ikke skje på bekostning av jødehat og antisemittisme.