Ett nytt minhag

Norge har en viss stolthet ved sin evne til å samle parter for å løse konflikter. Samtidig har vi en svært dårlig evne til å vurdere hva vi fikk ut av disse. Spesielt gjelder det både måten Oslo-prosessen ble forhandlet frem på, hva partene visste, og ikke minst hvordan Israel fikk diktere sentrale punkter. Her kan det hende at Terje-Røe-Larsen ikke er så snakkesalig, og Jan Egeland enda mindre.

Norge har til gode å nettopp vurdere om Oslo-avtalen og prosessene har gitt hva det er ment å gi, og ikke minst, er det noe som kan gjøres for å følge opp hva som var hensikten på den tid. Selv om det nå virker tydelig at uthaling og symbolpolitikk er det som har styrt Israels deltakelse i disse prosessene, så må det offisielle standpunktet bli tatt på alvor, at det aksepterer en fri palestinsk stat side om side, på områder det i dag okkuperer, og som har en betydelig påvirkning på Israels egne sikkerhet.

The worst of the options

For Netanyahu (as for any other demagogue) – domestic policy also includes the subjugation of others. In order to shield himself from the attacks from several holds, and to continue to be in power, he has devised this current strategy so in order to meet the electorate in 2026 with the prospects of a renewed mandate.

The reason he does so, is because it has worked before, and because Bibi knows how to count numbers, and how to make the numbers matter. Thats why his advisors were outsourced to Orban to ensure his victories, and to Trump.

Fanget i en syklus

For bare noen måneder siden mente Tybring-Gjedde fra Stortingets talerstol at vi ikke burde blande oss inn i saker og konflikter som ikke angår oss.

Men vi ser at det ikke gjelder hans entusiasme, engasjement og adopsjon av ytre-høyre retorikk fra den Israelske regjeringa når det gjelder den pågående bombinga av Gaza-stripa.