Ytringer og gjøgleri

SKRELLER VI VEKK skjending av koranen, ønske om deportering av muslimer og motreaksjoner i form av håndgemeng med politi så er SIAN en organisasjon som er tuftet på konspirasjonsteorier og ingenting annet. Denne mangelen på substans gjør behovet for provokasjoner desto større, og ene og alene det er med på å løfte opp deres markeringer til riksdekkende live-sendinger og debattstudio.

Derfor leveres konspirasjonsteorier først, og skjending av koranen sist. Budskapet spres, samtidig som trusselen om skjending av koranen får motparten og TV-sendingen til å vente – og høre. Dette er hva SIAN ønsker – men det betyr ikke at alt SIAN ønsker, ikke skal skje.

Om stolthet og selvpisking

DET BØR IKKE være overraskende at det som kan engasjere Storbritannias Statsminister Boris Johnson ikke er Brexit-flausen, heller ikke hvordan helsesystemet ble svekket under det siste tiårets konservative styre, eller alle skandalene med håndteringen av Corona og karaktersetting på avbrutte eksamener – det som engasjerer Johnson er historien, og spesielt det å være stolt av denne. Ikke så rart, det er jo nettopp identitetspolitikk han bygde sitt plattform på, og det er nettopp det han føler hans kjerne trenger – ord om å være stolt av egen nasjon sin historie.

Men Johnson viser en usikkerhet som han deler med mange andre som prøver å finne stolthet i en fabrikkert versjon av sine nasjoners historie. Det er en mangel på selvsikkerhet som forsøkes å legges lokk på ved å skjønnmale begivenheter, personligheter og gjøremål for alt det vonde som har skjedd, og som med årene har blitt avkledd, avdekket og fordømt. Når identitetsmarkører blir historiske personligheter, eller imperier og systemer, så vil selvfølgelig kritikk av disse også føles som kritikk av ens egen identitet.

En dose religiøs sjåvinisme

HAGIA SOFIA REKONVERTERING til moske er ikke en debatt om nasjonal selvfølelse som følge av ydmykelsen med sammenbruddet av Osmanske riket for nærmere et århundre siden – det er heller ikke en resultat av Tyrkias ønsker om å komme inn i EU-varmen, med en kald EU skulder i retur. Det er et politisk spill engasjert av President Recep Tayyip Erdogan for å score symbolske politiske seire og oppildne religiøse sentimenter fra en lojal base innad i Tyrkia og blant muslimer generelt.

Hagia Sofia rekonverteringen kommer heller ikke på et tilfeldig tidspunkt – det kunne skjedd da Erdogan først kom til makten2003 – det kunne skjedd da Taksim-demonstrasjonene skjedde i 2013, eller da han snudde om kurderne i 2015 og adopterte tyrkisk-nasjonalistisk tilnærming ved å forfølge dem. Det var et kort i ermet for Presidenten å bruke når tiden tillot det.

Her er det alt fra å vise grekerne ydmykelse i rivaliseringen, til å skjerme seg fra kritikk etter lang tid med økonomisk vanstyre og svak håndtering av Coronakrisen. Det må også huskes at Republikken som Mustafa Kemal grunnla i 1923 vil snart markere ett århundre, å symbolsk vise til en «gjenerobring» av katedralenfor så å konkurrere med grunnleggeren av Republikken på hundreårsdagen er noe for historiebøkene.