Triangle of sadness

TALIBAN DID EXACTLY what was expected of them to do when they came to power, they re-introduced their brutal totalitarian state and have banned half its population from visibility by banning work and education for women. The veil they were hiding under was mere a tool in order for the US retreat to happen with some sort of legitimacy.

Whatever D.C. or Islamabad told the press about the ‘dialogue’ process in Doha was a façade, Taliban did never change, in fact they turned more violent and bolder.

Taliban’s voice among all Afghan interests has been marked by blood, their investment was the blood of civilians, while others had to invest in elections and development. It’s hard to compete with this. A bloody machine in the guise of faith, which kills in order to stay relevant while others had to meet up at the fight with mere words.

Da Guds rike uteble

Tekst også publisert hos Dagbladet.

TALIBAN LOVET RETTFERDIGHET og at alle problemer skulle bli løst hvis landet styres etter deres overbevisning av hva islamsk lovgivning er. Det skjedde naturlig nok ikke, og det vil aldri skje fordi man får ikke mat på bordet og jobbgaranti fordi noen sin religiøse overbevisning er den som styrer staten. Det er med dette bakteppet at Taliban sine representanter nå besøker Oslo for å få løst en krise som kom direkte som følge av at de kom til makta.

By: Shamsia Hassani

Utviklingen gikk for treigt før Taliban tok total kontroll – men det hadde også en sammenheng med at Taliban nektet å gi seg med sin geriljakrigføring på landet og terrorisme i storbyene. Selvfølgelig i lag med at krigsherrer ble legitimert og at det medførte kameraderi og korrupsjon.

Bak pressekonferansens slør

Teksten er også publisert hos Dagbladet.

Taliban er ved makta igjen og nå skal det læres fra tidligere feil slik at de ikke igjen møter isolasjon. Derfor er det viktig å skille mellom hva Taliban promoterer av propaganda og hva realiteten er på bakken. Det er stor vilje for å ta dem på ordet av strategiske årsaker – herunder legitimere tilbaketrekking – men det er grunn til å være skeptisk.

Tidligere President Daud Khan sa en gang at han var lykkeligst når han kunne tenne sine amerikanske sigaretter med sovjetiske fyrstikker. Det oppsummerer ikke alt, men det sier noe om pragmatisme som oppstår når en nasjon lenge har vært skvist mellom motstridende aktører.

Verre enn en forbrytelse er en tabbe

Teksten er også publisert hos Aftenposten.

Det største utenrikspolitiske feilgrepet President Obama tok var å ikke engasjere seg med militære midler mot regimet til Bashar Al-Assad. President Biden er allerede nå godt i gang med å legge føringer for sitt største utenrikspolitiske feilgrep, denne gangen i Afghanistan. Begge presidentene opererer etter forgjengernes avgjørelser, dermed har de latt seg låse av skrekkeksemplet i Irak (Bush), eller åpning av dialog med Taliban (Trump).

Disse feilgrep sitter ikke på forgjengerne, men på dem selv. Obama kunne gjort ting annerledes med Syria, og Biden kan fortsatt ta eierskap til at amerikanerne har en spesiell forpliktelse ovenfor Kabul når det gjelder sikkerhet og stabilitet. Han er ikke bundet av Trump sin undertegning av tilbaketrekking, like mye som Trump var avhengig av Obama sin Iran-avtale.

Déjà vu

Afghanistan har sett det meste. Alt fra en kapitalistisk eneveldig monark til et sosialistisk diktatur. Siden begynnelsen av 80 tallet har landet også vært i søkelyset til USA på grunn av Sovjetunionens innflytelse og invasjon av landet. USA og ”den frie verden” reagerte da med å mobilisere Mujahedin (hellige krigere) og var hovedarkitekten bak det den muslimske verden da oppfattet som en Jihad mot ateistene. Ververe bestod av muslimer fra hele verden men mest i hovedsak fra Midtøsten. Disse var både unge menn som følte at krigen var en religiøs plikt og unge menn som trengte litt mer fart i hverdagen. Midt i mellom denne gruppen befant det seg også problemmakerne som myndighetene ville bli kvitt. Disse ble sendt med resten til Pakistan og byen Peshawar. Byen var proppfull på den tiden av CIA agenter, anti kommunistisk propaganda, ammunisjon og folk som Osama Bin Laden.

Med hjelp fra den pakistanske etterretningstjenesten ISI og med velsignelse fra datidens diktator i Pakistan General Zia-ul-Haq ble Mujahedin trent og indoktrinert med martyrdøden med belønning om jomfruer i paradis fra bøker trykket i Nevada, USA. Støtten til ekstreme organisasjoner på den tiden var normalt for USA rundt om i den muslimske verdenen. Det ble begrunnet med en kamp mot kommunismen som var overbevisende nok for de folkevalgte og velgerne i USA som var redde for ”den røde faren”. På den tiden ble forholdet mellom afghaneren og amerikaneren godt knyttet. Amerikaneren ble plutselig bekymret for den afghanske kvinnen, hennes skjebne og hennes rettigheter. Amerikaneren lovpriste den modige Pashtuneren som var utholdelig og villig til å ofre alt for sin sak. Amerikaneren ble opptatt av Afghanistans fremtid og lovte oppbygging og velstand for dets befolkning og at økonomien skulle bygges på annet enn opium.

Strategien var vellykket. USA seiret, Sovjet tapte. Krigen ble den siste store konfrontasjonen mellom NATO og Warsawapakten og det sies blant enkelte historikere at afghanerne ga Berlinmuren det første slaget. USA trakk seg ut fra Afghanistan og Peshawar nærmest på dagen. Pakistan satt igjen med Mujahedin, en gjeng med væpnede unge menn som deres hjemland ikke lenger ønsket. Afghanistan satt igjen med tomme løfter om vekst og en liten gjeng med krigsherrer som visste å utnytte det politiske vakuumet. Den modige afghaneren ble erstattet av unge menn med våpen og en leder å forholde seg til. Kvinnen ble igjen glemt bak hus og vegger og opium ble i enda større omfang eksportert via Iran og Pakistan til USA og Europa.

Med en tilbaketrekking satt også området igjen med en militant tolkning av Islam, som ønsket sin versjon og tolkning implementert i området. Den puristiske general i Pakistan døde ved en flystyrt i 1988, men etterlot seg et land hvor militæret og etterretningen hadde en politisk agenda med blant annet å ha en alliert som administrator i Kabul.

Tidlig på 90 tallet støttet henholdsvis den sosialdemokratiske regjeringen til Benazir Bhutto og den islamsk konservative regjeringen til Nawaz Sharif i Pakistan Taliban-bevegelsen (bestod i hovedsak av etniske Pashtunere) til makten i Kabul. Det sies av blant annet den anerkjente Pakistan eksperten Stephen Cohen at overtakelsen av Kabul var den eneste strategiske seieren det pakistanske militæret hadde hatt siden 1948. Til dags dato kan dette nok stemme. Med Mulla Mohammad Omar ved makten i Kandahar og en seier i Kabul fortsatte bevegelsen sine angrep mot andre lokale krigsherrer som florerte området etter Sovjetunionens tilbaketrekking. Utover dette tiåret økte Taliban i styrke, mens motstanderne en allianse av minoritetene Tajikere, Uzbekere, Hazara, Turkmanerne og andre Pashtunere formet Nordalliansen og kjempet med støtte fra blant annet USA og de Sentral asiatiske republikkene.

Denne perioden ble imidlertid glemt i nyhetsbildet på grunn av konfliktene på Balkan og på det afrikanske kontinentet (Kongo-Kinshasa, Sudan, Uganda, Rwanda, Senegal, Sierra Leone osv). Massakrene som ble utført av lokale krigsherrer og Taliban burde imidlertid ikke gå i glemmeboken. Med hyppige konflikter ble byer som ble overtatt ofte massakrert og kollektiv avstraffelse av forskjellige etniske grupper var regnet som en del av krigen. I dag sitter mange av disse krigsherrene i maktapparatet og er i regjering med Hamid Karzai. Verden fikk opp øynene for Taliban når de massakrerte innbyggerne i byen Mazar og drepte 10 iranske diplomater i 1998. På den tiden forventet den iranske allmennheten en hevnaksjon og det iranske militærapparatet mobiliserte styrker mot grensen til Afghanistan. Den vestlige opinionen på den tiden var at Iran måtte vise moderasjon og ikke destabilisere hele regionen for å få hevn. Denne tankegangen endret seg fort i vesten når to tårn ble angrepet av Al-Qaida september 2001. En eskalering av konflikten ble avverget og media snudde seg igjen mot Afrika og Balkan.

Massemord, kvinneundertrykking og lovløshet herjet området helt frem til Bush administrasjonens hevnangrep. USA skulle befri det afghanske folk fra talibans brutale regime. Kvinnene skulle få like rettigheter og barna skulle få skoler og lekeplasser. Menn skulle få arbeid og landet skulle gjenoppbygges. Déjà vu?

Etter snart et tiår med krig og mislykkede strategier i landet ønsker NATO ledet av USA å trekke ut sine styrker så fortest som mulig. Tilbake vil landet sitte igjen med en gruppe ekstremister med våpen med seiersrus. Déjà vu?

Hva USA gjorde mot landet med Bush administrasjonen må ha vært det nye århundres hittil største politiske feiltakelse, Irak kommer på en god andreplass. En skulle tro at en slik administrasjon og dets parti ville slite med sitt ettermæle for de neste par tre tiårene, men allerede nå ser en at det republikanske partiet har klart å hente seg inn via en grasrotbevegelse dominert av erkekonservative skikkelser. En kan spørre seg selv, har USA hukommelsen til en gullfisk med alzheimers?

Det var mye Bush administrasjonen kunne gjort på den tiden. Det kunne samarbeide med Pakistan som partnere og få til en effektiv grensevakt samt styrke landets porøse grense mot eksport av opium. Pakistan ville slippe å få befolkningen mot seg i det som i 2001 ble oppfattet som et svik av Musharraf mot det muslimske nabolandet, samtidig som det sakte men sikkert kunne bli kvitt sine egne lokale militser. Sentral asiatiske landene kunne slippe den daglige innstrømmingen av ekstremister ved at USA støttet de moderate demokratiske bevegelsene i disse republikkene. Tross dette er det verdt å merke seg at Kirgisistan klarer å stable seg som det eneste demokratiet i regionen. Per i dag har mange av de lokale ekstremistene som tidligere kjempet mot USA i Afghanistan og Pakistan begynt å returnere til sine opprinnelsesland for å starte sine lokale Jihad. Med en tilstrøm av arbeidsledige sentral asiatere fra Moskva vil desperasjonen gi økt rekruttering til kampglade og ”revolusjonære” militser. Iran støttet på den tiden Nordalliansen sammen med USA, mens som nå står med egen politikk for å styrke afghanske sjiamuslimer samt å få innpass i Karzai regjeringen. Regionen som før slet med et ekstremt voldelig regime i Afghanistan har nå på grunn av amerikansk fremgangsmåte fått spredd seg til alle kanter. Kina har de siste årene fått økt tilstrømning av ekstreme Uighurer som sakte men sikkert forlater de mer sekulære frigjøringsbevegelsene. Pakistan har siden høsten 2009 åpnet krig på to fronter mot lokale taliban-bevegelser og er i ferd med å åpne en tredje front. I tillegg har militser fra Punjab og Sindh provisen igjen startet den sekteriske volden mot minoritetene. Er dette da et riktig tidspunkt å trekke sine styrker ut fra Afghanistan på?

Ifølge Irfan Husain, kommentator i den pakistanske avisen Dawn, kommer Taliban til å ta over makten så snart USA trekker seg ut. Dagens små impulser om samtaler mellom Karzai regjeringen og Taliban vil brått ta slutt, slik som de gjorde mellom TNSM (Tehreek-e-Nafaz-e-Sharit-e-Mohammadi) og den pakistanske regjeringen. Dette betyr slettes ikke at den nåværende amerikanske strategien skal fortsettes. Den feilaktige strategien, avsløringene fra media og Wikileaks bør straffeforfølges og alle de ansvarlige under Bush administrasjonen, uansett hierarki burde stilles til ansvar. Med en slik oppklaring, samt en større andel budsjettallokeringer til grunnleggende infrastruktur burde styrke den afghanske regjeringens legitimitet (selv om denne vant valget like mye som George W. Bush gjorde i 2000). Naboene Kina, Pakistan, Iran burde involveres i større grad i gjenoppbyggingsarbeidet. Med slike land og lokale representanter som mellommenn vil spenningen avta og Taliban få færre rekrutter. Dette er fortsatt mulig, men med en arbeidsledighet I USA på rundt 10 % som nekter å avta og en grasrotbevegelse som svekker Obama administrasjonen er det mest realistisk å anta at færre midler vil bli allokert til Kabul etter tilbaketrekkingen.

Dette burde Norge som NATO medlem og FNs sikkerhetsråd protestere mot. Og dette er noe Norske krigsmotstandere med god samvittighet burde og kan støtte oppunder. Det internasjonale samfunn burde ikke la det afghanske folk gå gjennom denne elendigheten de har opplevd tidligere og noe som de frykter i nærmeste fremtid.

Oppbygging eller tilbaketrekking

Innlegget er også publisert på nettsiden til Internasjonalt Forum

Vi er ikke få vi som var imot Bush administrasjonens politikk når det gjaldt utenriks og den nye sikkerhetsutfordringen verden og USA møtte etter terrorangrepene mot tvillingtårnene i New York. Av oss som både var imot denne typen krigføring og som i dag er for amerikansk tilstedeværelse i Afghanistan, er det imidlertid en mye mindre gruppe som ikke er fullt så fremtredende.

Det er ingen tvil om at hvis USA gikk inn i Afghanistan for å sette planleggerne av terrorangrepene til ansvar og fjerne Taliban regimet på en mer konsultativ og profesjonell måte, ville situasjonen i dag vært betydelig annerledes. Siden dette ikke er tilfellet kan vi ikke sitte og dvele ved handlinger utført i 2001, men heller se situasjonen anno 2010 og vurdere hvordan landet kan komme på rett kjør etter flere tiår med kupp, kontra kupp, ustabilitet, borgerkrig og anarki.

Afghanistans økonomi er litt kynisk sagt en våt drøm for mange av verdens finansministre og økonomer. Et ønske om å starte med ”clean sheets” og ”from scratch” er virkelighet i Afghanistan. Landet hadde før 2002 ingen fungerende økonomi annet enn narkotikahandelen som midt på 90 tallet ble forsøkt slått ned på av Talibanregimet helt frem til de mistet økonomisk støtte fra donorer i Midtøsten. Landet har i dag en arbeidsledighet på 40 % og er av de mest underutviklede land i verden. Det hjelper lite at USA og EU spytter inn penger som er øremerkede midler til utbygging av infrastruktur som sykehus, skoler og veier. Landet er i dag det mest korrupte landet i verden, nummer to er Irak. Med andre ord går andeler til tidligere krigsherrer og krigsforbrytere som i dag sitter med ministerposter og guvernørposisjoner i dagens afghanske regjering og administrasjon.

Et eksempel på å bruke midler på en fornuftig måte er å opprette et nasjonalt afghansk holdingselskap, som med engasjement fra internasjonale private aktører kan opplære afghanske personell og lete etter mineraler som jern og kopper samt petroleumsprodukter som olje og gass. En rask titt på mineralkart over landet indikerer nemlig at landet er rikt på slike ressurser. Ved å videre engasjere de arbeidsledige i potensielle raffinerier og industrielle verksted som utvinner bensin og jern kan det gi grunnlag for en industri som raskt vil gi Afghanerne en arbeiderklasse. Fremtidig etterspørsel etter energi i Subkontinentet vil gjøre Afghanistan til et transittland for olje og gass fra Sentral Asia. Hva annet kan da være bedre enn at afghanerne selv kan utvikle oljeledninger og selv montere disse? Nøkkelordet er å gjøre afghanerne i stand til å industrialisere seg og ikke forbli en råvareprodusent som før borgerkrigen.

En tilbaketrekking av Amerikanske og ISAF styrker fra Afghanistan i dag vil ha fatale følger for landet og regionen. Irans ambisjoner som en stormakt i regionen er allerede en realitet og de vil ønske å styrke sin iver for ”islamsk” revolusjon hos Afghanske Shia muslimer som de allerede gjør i form av støtte til Shia muslimer i Irak, Libanon og Bahrain. Pakistans nylige ekstremt vellykkede og koordinerte operasjoner mot Taliban og deres allierte har gjort pakistanske stammeområder til et uønsket sted for opprørerne og er ikke lenger en frihavn for terrorister som flykter fra Afghanistan. Med et ISAF fritt Afghanistan vill disse grupperingene igjen finne nytt havn og styre sitt opprør mot Islamabad fra Kandahar. De Sentral asiatiske ”sovjetene” som styres av støvete gamle diktatorer har i disse økonomiske krisetider trøbbel med arbeidsledighet og dermed økt rekruttering til ekstreme grupperinger (slik som også er tilfellet i USA når det gjelder rekruttering til nasjonalsosialistiske organisasjoner). Med en amerikansk tilbaketrekking vil ekstreme grupperinger i Sentral Asia få den støtten og motivasjonen de trenger for å gjøre åpent opprør mot myndighetene.

Vi som er for en fortsatt ISAF tilstedeværelse i Afghanistan legitimerer på ingen måte brudd på menneskerettigheter i form av drap på sivile, deportasjoner av uskyldige afghanere og tortur. Men vi er heller ikke tilhengere av at halvparten av landets befolkning ikke skal kunne gå på skole og må holde seg til sin sfære, nemlig hjemme. Heller ikke er vi for at religiøse og etniske minoriteter som Hazara, Nuristanere, Sikher, Hinduer og selv den ene jødiske rabbineren som bor i Kabul skal lide av diskriminering som fortsatt eksisterer. Vårt ønske er å stille krigsforbrytere fra borgertiden skal stilles til ansvar og at Bush administrasjonens fremgangsmåte blir satt under lupen og får konsekvenser. USA (som er i realiteten ISAF) skal betale for Afghansk gjenoppbygging og skal på ingen måte stikke av fra regningen ved å trekke seg ut fra landet. Utfordringen er kun den at midlene blir kanalisert mest mulig effektivt og at dette skjer fort.