Qunfayakoon

Déjà vu

In Afghanistan on 30. October 2010 at 00:15

Afghanistan har sett det meste. Alt fra en kapitalistisk eneveldig monark til et sosialistisk diktatur. Siden begynnelsen av 80 tallet har landet også vært i søkelyset til USA på grunn av Sovjetunionens innflytelse og invasjon av landet. USA og ”den frie verden” reagerte da med å mobilisere Mujahedin (hellige krigere) og var hovedarkitekten bak det den muslimske verden da oppfattet som en Jihad mot ateistene. Ververe bestod av muslimer fra hele verden men mest i hovedsak fra Midtøsten. Disse var både unge menn som følte at krigen var en religiøs plikt og unge menn som trengte litt mer fart i hverdagen. Midt i mellom denne gruppen befant det seg også problemmakerne som myndighetene ville bli kvitt. Disse ble sendt med resten til Pakistan og byen Peshawar. Byen var proppfull på den tiden av CIA agenter, anti kommunistisk propaganda, ammunisjon og folk som Osama Bin Laden.

Med hjelp fra den pakistanske etterretningstjenesten ISI og med velsignelse fra datidens diktator i Pakistan General Zia-ul-Haq ble Mujahedin trent og indoktrinert med martyrdøden med belønning om jomfruer i paradis fra bøker trykket i Nevada, USA. Støtten til ekstreme organisasjoner på den tiden var normalt for USA rundt om i den muslimske verdenen. Det ble begrunnet med en kamp mot kommunismen som var overbevisende nok for de folkevalgte og velgerne i USA som var redde for ”den røde faren”. På den tiden ble forholdet mellom afghaneren og amerikaneren godt knyttet. Amerikaneren ble plutselig bekymret for den afghanske kvinnen, hennes skjebne og hennes rettigheter. Amerikaneren lovpriste den modige Pashtuneren som var utholdelig og villig til å ofre alt for sin sak. Amerikaneren ble opptatt av Afghanistans fremtid og lovte oppbygging og velstand for dets befolkning og at økonomien skulle bygges på annet enn opium.

Strategien var vellykket. USA seiret, Sovjet tapte. Krigen ble den siste store konfrontasjonen mellom NATO og Warsawapakten og det sies blant enkelte historikere at afghanerne ga Berlinmuren det første slaget. USA trakk seg ut fra Afghanistan og Peshawar nærmest på dagen. Pakistan satt igjen med Mujahedin, en gjeng med væpnede unge menn som deres hjemland ikke lenger ønsket. Afghanistan satt igjen med tomme løfter om vekst og en liten gjeng med krigsherrer som visste å utnytte det politiske vakuumet. Den modige afghaneren ble erstattet av unge menn med våpen og en leder å forholde seg til. Kvinnen ble igjen glemt bak hus og vegger og opium ble i enda større omfang eksportert via Iran og Pakistan til USA og Europa.

Med en tilbaketrekking satt også området igjen med en militant tolkning av Islam, som ønsket sin versjon og tolkning implementert i området. Den puristiske general i Pakistan døde ved en flystyrt i 1988, men etterlot seg et land hvor militæret og etterretningen hadde en politisk agenda med blant annet å ha en alliert som administrator i Kabul.

Tidlig på 90 tallet støttet henholdsvis den sosialdemokratiske regjeringen til Benazir Bhutto og den islamsk konservative regjeringen til Nawaz Sharif i Pakistan Taliban-bevegelsen (bestod i hovedsak av etniske Pashtunere) til makten i Kabul. Det sies av blant annet den anerkjente Pakistan eksperten Stephen Cohen at overtakelsen av Kabul var den eneste strategiske seieren det pakistanske militæret hadde hatt siden 1948. Til dags dato kan dette nok stemme. Med Mulla Mohammad Omar ved makten i Kandahar og en seier i Kabul fortsatte bevegelsen sine angrep mot andre lokale krigsherrer som florerte området etter Sovjetunionens tilbaketrekking. Utover dette tiåret økte Taliban i styrke, mens motstanderne en allianse av minoritetene Tajikere, Uzbekere, Hazara, Turkmanerne og andre Pashtunere formet Nordalliansen og kjempet med støtte fra blant annet USA og de Sentral asiatiske republikkene.

Denne perioden ble imidlertid glemt i nyhetsbildet på grunn av konfliktene på Balkan og på det afrikanske kontinentet (Kongo-Kinshasa, Sudan, Uganda, Rwanda, Senegal, Sierra Leone osv). Massakrene som ble utført av lokale krigsherrer og Taliban burde imidlertid ikke gå i glemmeboken. Med hyppige konflikter ble byer som ble overtatt ofte massakrert og kollektiv avstraffelse av forskjellige etniske grupper var regnet som en del av krigen. I dag sitter mange av disse krigsherrene i maktapparatet og er i regjering med Hamid Karzai. Verden fikk opp øynene for Taliban når de massakrerte innbyggerne i byen Mazar og drepte 10 iranske diplomater i 1998. På den tiden forventet den iranske allmennheten en hevnaksjon og det iranske militærapparatet mobiliserte styrker mot grensen til Afghanistan. Den vestlige opinionen på den tiden var at Iran måtte vise moderasjon og ikke destabilisere hele regionen for å få hevn. Denne tankegangen endret seg fort i vesten når to tårn ble angrepet av Al-Qaida september 2001. En eskalering av konflikten ble avverget og media snudde seg igjen mot Afrika og Balkan.

Massemord, kvinneundertrykking og lovløshet herjet området helt frem til Bush administrasjonens hevnangrep. USA skulle befri det afghanske folk fra talibans brutale regime. Kvinnene skulle få like rettigheter og barna skulle få skoler og lekeplasser. Menn skulle få arbeid og landet skulle gjenoppbygges. Déjà vu?

Etter snart et tiår med krig og mislykkede strategier i landet ønsker NATO ledet av USA å trekke ut sine styrker så fortest som mulig. Tilbake vil landet sitte igjen med en gruppe ekstremister med våpen med seiersrus. Déjà vu?

Hva USA gjorde mot landet med Bush administrasjonen må ha vært det nye århundres hittil største politiske feiltakelse, Irak kommer på en god andreplass. En skulle tro at en slik administrasjon og dets parti ville slite med sitt ettermæle for de neste par tre tiårene, men allerede nå ser en at det republikanske partiet har klart å hente seg inn via en grasrotbevegelse dominert av erkekonservative skikkelser. En kan spørre seg selv, har USA hukommelsen til en gullfisk med alzheimers?

Det var mye Bush administrasjonen kunne gjort på den tiden. Det kunne samarbeide med Pakistan som partnere og få til en effektiv grensevakt samt styrke landets porøse grense mot eksport av opium. Pakistan ville slippe å få befolkningen mot seg i det som i 2001 ble oppfattet som et svik av Musharraf mot det muslimske nabolandet, samtidig som det sakte men sikkert kunne bli kvitt sine egne lokale militser. Sentral asiatiske landene kunne slippe den daglige innstrømmingen av ekstremister ved at USA støttet de moderate demokratiske bevegelsene i disse republikkene. Tross dette er det verdt å merke seg at Kirgisistan klarer å stable seg som det eneste demokratiet i regionen. Per i dag har mange av de lokale ekstremistene som tidligere kjempet mot USA i Afghanistan og Pakistan begynt å returnere til sine opprinnelsesland for å starte sine lokale Jihad. Med en tilstrøm av arbeidsledige sentral asiatere fra Moskva vil desperasjonen gi økt rekruttering til kampglade og ”revolusjonære” militser. Iran støttet på den tiden Nordalliansen sammen med USA, mens som nå står med egen politikk for å styrke afghanske sjiamuslimer samt å få innpass i Karzai regjeringen. Regionen som før slet med et ekstremt voldelig regime i Afghanistan har nå på grunn av amerikansk fremgangsmåte fått spredd seg til alle kanter. Kina har de siste årene fått økt tilstrømning av ekstreme Uighurer som sakte men sikkert forlater de mer sekulære frigjøringsbevegelsene. Pakistan har siden høsten 2009 åpnet krig på to fronter mot lokale taliban-bevegelser og er i ferd med å åpne en tredje front. I tillegg har militser fra Punjab og Sindh provisen igjen startet den sekteriske volden mot minoritetene. Er dette da et riktig tidspunkt å trekke sine styrker ut fra Afghanistan på?

Ifølge Irfan Husain, kommentator i den pakistanske avisen Dawn, kommer Taliban til å ta over makten så snart USA trekker seg ut. Dagens små impulser om samtaler mellom Karzai regjeringen og Taliban vil brått ta slutt, slik som de gjorde mellom TNSM (Tehreek-e-Nafaz-e-Sharit-e-Mohammadi) og den pakistanske regjeringen. Dette betyr slettes ikke at den nåværende amerikanske strategien skal fortsettes. Den feilaktige strategien, avsløringene fra media og Wikileaks bør straffeforfølges og alle de ansvarlige under Bush administrasjonen, uansett hierarki burde stilles til ansvar. Med en slik oppklaring, samt en større andel budsjettallokeringer til grunnleggende infrastruktur burde styrke den afghanske regjeringens legitimitet (selv om denne vant valget like mye som George W. Bush gjorde i 2000). Naboene Kina, Pakistan, Iran burde involveres i større grad i gjenoppbyggingsarbeidet. Med slike land og lokale representanter som mellommenn vil spenningen avta og Taliban få færre rekrutter. Dette er fortsatt mulig, men med en arbeidsledighet I USA på rundt 10 % som nekter å avta og en grasrotbevegelse som svekker Obama administrasjonen er det mest realistisk å anta at færre midler vil bli allokert til Kabul etter tilbaketrekkingen.

Dette burde Norge som NATO medlem og FNs sikkerhetsråd protestere mot. Og dette er noe Norske krigsmotstandere med god samvittighet burde og kan støtte oppunder. Det internasjonale samfunn burde ikke la det afghanske folk gå gjennom denne elendigheten de har opplevd tidligere og noe som de frykter i nærmeste fremtid.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: