Teksten er også publisert hos Aftenposten.
Det største utenrikspolitiske feilgrepet President Obama tok var å ikke engasjere seg med militære midler mot regimet til Bashar Al-Assad. President Biden er allerede nå godt i gang med å legge føringer for sitt største utenrikspolitiske feilgrep, denne gangen i Afghanistan. Begge presidentene opererer etter forgjengernes avgjørelser, dermed har de latt seg låse av skrekkeksemplet i Irak (Bush), eller åpning av dialog med Taliban (Trump).
Disse feilgrep sitter ikke på forgjengerne, men på dem selv. Obama kunne gjort ting annerledes med Syria, og Biden kan fortsatt ta eierskap til at amerikanerne har en spesiell forpliktelse ovenfor Kabul når det gjelder sikkerhet og stabilitet. Han er ikke bundet av Trump sin undertegning av tilbaketrekking, like mye som Trump var avhengig av Obama sin Iran-avtale.
Men vi opererer i en atmosfære hvor bruk av militærmakt blir kobles til Irak. Vi er også der at å være imot amerikansk militær tilstedeværelse er det endelige målet, dermed er konsekvenser av noe slikt ikke av interesse. Det gjør jobben enklere for USA, men uten amerikanske styrker på bakken, er det lite å hente fra amerikanske forpliktelser til gjenoppbygging av Afghanistan.
Det betyr ikke at militærbruk er det eneste alternativ i konflikter, men militære midler er med på å skape posisjoner, fastlåse partene, for dermed å gjøre diplomati og dialog eneste utvei. Trump sin beslutning om å trekke ut soldater innen en gitt dato, samtidig som forhandlinger pågikk ga ikke det incentivet. Det ga et annet incentiv, et signal om at disse forhandlingene kan gå sin gang, inntil USA er ute, for så å gjøre som Taliban alltid har ønsket, total kontroll gjennom våpenbruk.
I et forsøk på å gjøre fredsprosess attraktivt har USA presset frem at Kabul frigjør Taliban-fanger. De samme fangene har senere galvanisert Taliban noe som har medført en akselerasjon i antall distrikter de har overtatt. Dette er ikke forhandlinger, dette er bevisst neglisjering, det kunne forventes fra Trump som så for seg å signere en avtale uten å tenke konsekvenser, men at Biden viderefører samme spor er merkelig.
Men årsaken til Taliban sin fremgang den siste tiden – som jo er markant – er ikke alene fordi USA har gitt sluttdato for å trekke seg ut, selv om det er årsak i det meste av mobiliseringen. Det er også fordi Kabul har en dysfunksjonell system som balanserer på knivsegg mellom ulike parter, mange av disse tidligere krigsherrer, og hvor lojaliteter er basert i etnisiteter.
Det er jo ikke rart. Etter nesten ett helt århundre med invasjoner, borgerkriger og uro, er det ingen trygghet å hente fra en sentralmakt, den tryggheten hentes fra sosiale fellesskap, som dem skapt av etnisitet. Denne desentraliseringen gir lokalbefolkningen en form for beskyttelse, men den styrker også kameraderi og korrupsjon, den har også vært med på å skape interne kriger og konflikter, noe som gjør Taliban sin fremmarsj så mye enklere.
En annen faktor er hva naboland ønsker å se for seg ved makta i Kabul. Spesielt gjelder det den styrende maktbasen i Pakistan. Hæren og etterretningstjenesten har en total kontroll over landets forsvars- og utenrikspolitikk. Denne makteliten har en India-sentrisk verdenssyn hvor enhver form for utenrikspolitisk avgjørelse foretas med en antakelse om at det skal svekke landets erkefiende. Derfor var Islamabad en støttespiller av Taliban på 90-tallet, mot nordalliansen i Afghanistan, og derfor fant Taliban tilflukt i landet da USA invaderte etter 9/11.
Denne strategien har alltid vært mislykket. Støtten til slike nettverk også medført at det øker sekterisk vold i landet. Det er dessverre en kostnad landets maktelite vurderte var verdt å ta. Dette doble sporet fra Islamabad, hvor landet offisielt var alliert mot Taliban og Al-Qaida, samtidig som landet huset flere av sentrale ledere har vært kjent for USA, men Washington har sett på det som større risiko å miste atommakten Islamabad som alliert, og følgelig har Taliban klart å mobilisere og søke tilflukt og ventet på muligheter for å krysse grensen.
USA hadde få valg da de først gikk inn i 2001. Det var ikke et sivilt samfunn eller byråkrati å jobbe med, alt måtte bygges fra bunn av. Derfor ble også krigsherrer som opponerte mot Taliban tatt inn i varmen. Nå er det et sivilt samfunn der, det er aktivister, journalister og politikere som ønsker sivilt styre.
Biden prøver å rettferdiggjøre sin beslutning ved å si at landet ikke kan ha styrker i landet for all tid. Selv om landet har hatt nesten 30 tusen soldater utplassert i Sør-Korea i over 70 år, uten at noen har snakket om hvor lenge denne utplasseringen har vart. At landet ikke har råd til 2.500 soldater i Kabul for å forplikte seg for å styrke landets forsvar og gi luftstøtte blir søkt.
I tillegg klarte Biden å lire av seg at Afghanistan aldri har vært et forent land, noe som er veldig spesielt siden landet er mye eldre enn USA og har eksistert som en samlet enhet da USA kjempet mot sørstatene. I tillegg har USA begynt å trekke ut afghanere som har hjulpet amerikanerne på bakken, det er jo greit. Men hvorfor trekke seg ut når en veit at deres liv er i fare? Det er en erkjennelse av at det over to tiår lange engasjement faller i grus og at det ikke er lenger er verdt gjøre noe med den selvtillit og håp afghanerne fikk.
USA har heller ikke fulgt opp helhjertet det diplomatiske sporet. Forutsetninger var at Taliban ikke skulle samarbeide med Al-Qaida – ikke bare samarbeider de gjennom Haqqani-nettverket, men de er å finne på samme steder under sine offensiv. Så kom kravet om å ikke angripe amerikanske mål, men afghanske sivile og minoriteter blir drept i en stadig økende grad. Er det greit så lenge amerikanske styrker er trygge? Er det også greit at det utstyr USA etterlater seg kommer i hendene på disse krigerne?
Det er som med sagt med Talleyrand sine angivelige ord, ikke en kriminell handling, men en massiv tabbe. USA bør ikke ha en tilstedeværelse på grunn av landets strategiske beliggenhet, landet burde ha en forpliktelse til landets sivile som fikk lovnader om utdanning, demokrati og utvikling. Tryggheten om amerikansk tilstedeværelse ga også selvtillit til å faktisk gå imot Taliban sine direktiver, og dermed har afghanerne jobbet for å etablere skoler, arbeid for kvinner, og et sivilt samfunn.
Når det ikke lenger er en trygghet der, vil også de som våget å ta skrittet for å utdanne seg, eller engasjere seg i samfunnet, også føle straff og forfølgelse. Det vil også være en lekse for potensielle journalister, aktivister og politikere – at det vil komme en kostnad å trosse Taliban.
For det er ingen forskjell på Taliban og IS. Førstnevnte er bare mye flinkere til å skjule det groteske, mens sistnevnte propagerte det. Taliban har i tillegg mye lengre fartstid og har tiden med seg. Det er dette som ble legitimert da Trump åpnet dialog i 2020, og det er dette som medfører at Taliban nå får diplomater på døra for å sikre sine interesser. En tar et valg når en legitimerer slikt, en velger bort demokrati for det afghanske folk.
Det er ikke mye som trengs for USA å etterleve sin forpliktelse. Det er et sivilt samfunn, et byråkrati, en politisk skare og en politi og hærstyrke på plass – at den er korrupt og svakt fundert er naturlig – men den er der, og den kan bare bli bedre. En tilstedeværelse på bare noen tusen bakkestyrker er med på å sikre Kabul og andre sentrale byer fra rakettangrep og blokade.
En tilstedeværelse er også noe som forplikter støtte gjennom luftstyrker, noe som sikrer at staten kan utøve kontroll over sentrale veinett til de ulike byer i landet og grenseoverganger. Amerikansk tilstedeværelse er å sikre at Taliban ikke kan krysse grenser for å smugle våpen, mannskap og mobilisere seg. Resten klarer afghanerne fint selv gjennom prøving og feiling.
Akkurat nå mumles det om en ny «nordallianse» mellom ulike folkegrupper og krigsherrer mot Taliban. Det vil fort bli en gjentakelse av 90-tallet hvor begge parter får hver sine internasjonale støttespillere. Slik krigføring gjennom proksier forlenger konflikt. USA vil da på et senere tidspunkt nødt til å engasjere seg, da er det bedre å hindre at situasjonen kommer dit. Kabul vil ikke falle, for det er friheten altfor dyrekjøpt, men landet trenger mer sivil kontroll, ikke mindre, for å gi alle afghanerne et bedre liv og like friheter.
Å konsekvent være imot amerikansk militær tilstedeværelse er ikke alltid det moralsk riktige. Det finnes en verden utenfor dette prismet, den verden krever blant annet at stormakter som USA ikke altfor lett slipper unna med sine forpliktelser, og at en ikke sitter i en naiv tro at å snakke med Taliban vil bringe fred, når sistnevnte veit at de kun trenger å trenere for å gjøre seg selv til en alvorlig trussel.
Baghi 