DET ER BLANT ytterliggående politiske miljøer snakk om en ny verdensorden, en som blir døpt multipolaritet i motsetning til det som bli sett på som en angivelig USA ledet verdensorden. Denne er omfattet av en noe overdreven forståelse av amerikansk maktposisjon, samtidig som det glorifiserer autoritære krefter som likeverdige og like legitime motparter.
Det er i dette sjiktet at Russland lenge har vært glorifisert som en legitim stormakt med såkalt legitime krav, og nå også at Kina blir sett på som en motpol til USA sin suverene makt, et alternativ til en kapitalistisk stormakt.
Men som mange andre teorier hos ytterpunktene er også dette et luftslott, gjerne underbygget av propaganda fra nettopp stater som ønsker å hevde seg som likevektige, like legitime og ufarlige. Det bør ikke bli tatt så altfor lett, det er gjerne slikt som danner opinion i våre demokratier. Det burde en god del ha lært etter fadesen med Russland.
Derfor er det lite substans når Kina prøver å fremme seg som mekler mellom Saudi Arabia og Iran, eller at det fremmer tanker om Israel-Palestina dialog – eller som i dette tilfeller i forhold til den Russiske invasjonen av Ukraina. Det er ikke en nøytral part vi snakker om her, heller ikke en part som veit å drive diplomati. Kina vet å drive maktspill, og inntil det ikke klarer å komme på likefot med motpart, så kan landet det kunststykket å være tålmodig.
Det betyr ikke at Kina blir uaktuell i prosessen med å få løst krigen mellom Russland og Ukraina, men det bør gjerne omtales med riktig fortegn. Kina er aktuell fordi det har pressmidler opp mot Putin. Kina er involvert i Russland sin omgåelse av sanksjoner og indirekte også vært med på våpenleveranser. Kina har på kort tid klart å gjøre Moskva avhengig av seg selv, uten å løfte en finger. Det er denne innflytelsen Xi kan bruke for å få sin vilje.
President Xi sin vilje er nå staten Kina sin vilje. Det er lenge siden en mann hadde så stor og sentralisert makt i Beijing. Det er mange potensielle ledere som har måttet vike, og maktkonsentrasjonen har skapt en form for personlighetskult og nikkedukker. Det svekker Kina sitt lederskap når det gjelder kvalitative vurderinger, spesielt i møte med en eldrebølge og ikke nok nyfødte til å erstatte arbeidsstokken. Kina er ikke ti fot høy, det rasler bare veldig mye med fjærene.
Men det er denne illusjonen Xi ønsker å omgjøre til politisk gevinst. Presidenten har et ønske om å markere seg som noe mer enn sine forgjengere, han vil overgå dem, og da må han knyttes til mannen som skapte det kommunistiske Kina, han må fullføre hans oppgaver – det er lett å selge seg som arvtager hvis en kan si at en fullførte Mao sine ønsker. Blant dem er ønsket om å «forene» Kina blant de som gir størst politisk gevinst. Vi har notert hvordan Beijing sin knyttneve har slått på Hong Kong – vi har sett hvordan millioner på millioner Uigurer interneres i konsentrasjonsleir, det er ingen midler som skal skys.
Det er her motivasjonen til Xi sin involvering ligger. Han ønsker å omgjøre frykten for storkrig til politisk innrømmelse. Noe som innebærer at USA ikke lenger er sikkerhetsgarantist, at Taiwan sin utenriks og forsvarspolitikk dikteres av Beijing. Noe slik vil praktisk talt innebære en full annektering av landet, og noe som ikke bare gir Kina kontroll over en øystat, men også storparten av verdens produksjon og eksport av datachip. Det er å styrke Kina på walkover.
En såpass stor innrømmelse må komme med noe tilsvarende.
Xi klarer ikke å presse Putin såpass at han trekker seg ut. En akseptabel fred for Ukraina kan være at Donbass får en autonom status under Kyiv og at Krim hverken blir anerkjent som Russisk eller blir en del av en slik avtale. Men Zelenskyy ser også sterkere forhandlingsposisjon etter en eventuell suksess med våroffensiven.
I grunn innebærer det at Putin taper, at Xi vinner og at Taiwan blir lagt på offerets alter.
Det bør ikke skje.
Dette er ikke en fredsforhandling, snarere en byttehandel, en som omfatter andre konflikter. For Xi er det i inneværende regjeringsperiode frem til 2027 en interesse å utøve sterkere kontroll over Taiwan, den kan komme med krig, eller som her gjennom politisk hestehandel. For Putin er det nå snakk om egen overlevelse hvis en fred skal signeres.
Amerikanerne vil ha allierte med seg hvis Kina skulle finne på å engasjere en direkte militær konfrontasjon. Kina kan ikke måle seg militært, men det koster å vedlikeholde og oppruste seg, for Beijing er det enkelt å øke skattene, for amerikanerne er slikt finansiert av gjeld. En slik gjeld er katastrofal for økonomien på lang sikt og en tikkende bombe.
Kina har fått utøvd seg politisk, det har en lang historie nå med å være et kjipt naboland, eller som premissleverandør på produkter som setter land i et avhengighetsforhold. President Macron klarte kunststykket nylig å signalisere en alenegang og samtidig engasjere nye handelsavtaler, det er den naivitet Tyskerne hadde i sine relasjoner til Russland på gassfronten.
Kina er avslørt for sin maktbruk, spesielt når det fremmer seg som bedre alternativ innen gjeld og investering i utviklingsland, stadig flere land har begynt å se hva som kommer med på kjøpet. Det er økt politisk kontroll, og enda dyrere lån. Kina må konfronteres, det har altfor lenge anvendt økonomiske muskler for å vinne politisk makt, men det kan aldri vinne kulturell kapital, ikke så lenge det er en autoritær stat som ikke engang stoler på sine egne innbyggere.
Baghi 