Qunfayakoon

Archive for the ‘Europe’ Category

Calibration of our cannons

In Europe on 28. February 2017 at 22:43

THERE ARE SOME hard facts and realizations that are erupting in Europe. The coming surge of a nationalistic and inward-looking order is evident. It might be seemed a new trend, though many a countries have experienced just that.

treaty_of_westphalia

We witness a stagnating and regional hegemonic Russia, completely different from the one born out from the worn out Union. We see an Administration in D. C. that tries to hollow out our main institutions of unity and security and we see an uncertainty, eruption of conflict and open war with people in need and refuge from south.

Solutions are many, and problems seems to be even more. However, Europe has what it needs to counter the tide, her cannons just needs a recalibration. Only abbreviation and threat to an isolationist and authoritarian tendency is exactly the liberal democratic order that dominates much of Europe, and until recently something to emulate around the globe.

Read the rest of this entry »

Advertisements

Om makt, håp og lokum

In Europe on 5. June 2015 at 15:00

Essay ble først publisert hos Minerva

Tyrkia i dag og Tyrkia før Erdogan’s AKP tok over er to forskjellige verdener – likevel skiller det dem kun 13 år. AKP er i sin tredje Regjeringsperiode hvor de søker en fjerde i valget den 7 juni.

Valget i seg selv er svært interessant, hvor fornøyde er folk med et parti de tre ganger tidligere har gitt sin støtte til? Er den økonomiske veksten så spektakulær som det hevdes? Hvordan er den økonomiske og politiske tilstanden i dag? Og ikke minst, hvem er utfordrerne?

Det gamle Tyrkia

Med velsignelser fra en Grunnlov lagt frem av hæren på 80-tallet har Tyrkia hatt ustabile koalisjonsregjeringer på tvers av ideologiske ståsted. I tillegg har konflikten med PKK og hærens overgrep gjort menneskerettighetssituasjonen kritisk. Det gamle Tyrkia er et land hvor hæren kan blande seg inn i politikken og hvor ustabiliteten medfører at utenlandske investorer vegrer seg.

Med kulmineringen i finanskrisen ved årtusenskiftet hadde tyrkerne mistet tillitt til staten og investorene tillitt til en sikker investering. Midt opp i dette ble den religiøse Milli Gorus bevegelsen splittet og Recep Tayyip Erdogan i lag med andre reformvennlige utbrytere som Abdullah Gul og Bulent Arinc stiftet Frihets og Rettferdighetspartiet (AKP).

Valgkampen i 2002 var preget av at det gamle regimet (med sine utallige partier) var korrupte og at det trengtes endring. Det var lett å hente inn støtte når de etablerte partienes korrupsjon ble koblet opp mot finanskrisen.

Read the rest of this entry »

Verdens navle

In Europe on 5. April 2014 at 14:21

Geopolitikk sier vi, pragmatisk politikk nevner vi underveis, nasjonale interesser blir konklusjonen. Stormakten får storparten av spalteplass, stormaktens hensyn får tilsyn, stormaktens størrelse blir målt, smånasjoner blir lekearena.

Slik er annekteringen av Krim forsøkt forklart med henvisninger til hvorfor vi må bry oss mer om Russlands følelser av realpolitiske analytikere som Kissinger og likesinnede. Samtidig er det flust av analyser og reaksjoner som skal vise vestlig dobbeltmoral. Enten det er berettiget kritikk i form av tidligere intervensjoner, eller uberettigede konspirasjonsteorier om at amerikansk utenrikspolitikk er skyld i alt som skjer i verden.

For slike analyser er det liten interesse for hva den jevne ukraineren er sint for. Hvorfor de våger å trosse frykt for represalier. For her skal store ting analyseres, og her skal store linjer trekkes. Eksempelvis at USA har gjort verre ting, eller at ukrainske demonstranter er fascister.

Det er ikke feil å trekke inn nasjonale interesser, maktspill og alt som hører med, men alt i riktig prioritert proporsjonal rekkefølge, ellers vil ikke analyser, hvis hensikt skal være å identifisere et problem, klare å fremskaffe en hensiktsmessig løsning. Videre må idealer om demokrati og likhet trumfe reaksjonære ideologiske hensyn – i sistnevnte risikerer en å allerede ha en konklusjon, mens faktorer vektes ulikt for å tilpasse konklusjonen.

Trigger

Hva har trigget alle disse folkelige opprørene? Fargerevolusjonene i tidligere sovjetrepublikker. Jasmin vinden som veltet diktatorer i Midtøsten og Nord-Afrika, og nye bølger med folkelig misnøye mot valgte regjeringer som i Tyrkia, Brasil, Ukraina og Venezuela?

I det store og det hele, er de fleste massemønstringene begrunnet i folkelig misnøye til inflasjon. Inflasjon på basisprodukter, som har direkte eller indirekte korrelasjon med hvordan oljeprisen har steget frem til 2008 og siden årtusenets første globale finanskrise inntraff i 2007.

På andre plass kommer økonomisk vanstyre, korrupsjon, maktmisbruk. Politiske ledere, være seg demokratisk valgte eller autoritære vil få samlet motstand når folkelig ergrelse begynner å begrunnes i de grunnleggende behovene i behovspyramiden.

Det som er spesielt med demokratier som Ukraina og Tyrkia er nettopp denne aktivismen fra den yngre garden på verdier som ytringsfrihet og fra demokratiforkjempere mot en stadig mindre transparent statsapparat og innskrenkende friheter. Unge og aktivister i første rekke, men også de mange misfornøyde mobiliserer raskere og hyppigere enn før på grunn av sosiale mediekanaler.

Det er ikke riktig at demokratiske valgte regjeringer avsettes i demonstrasjoner. Samtidig er det heller ikke riktig å innskrenke maktfordelingsstrukturen og lukke institusjonene når en først har flertall.

Bufferlandet

I denne iveren etter å forstå hvorfor Ukraina strides og slites internt har det blitt en selvfølgelighet at Ukraina må ta et valg mellom øst og vest – i.e. mellom Russland/Eurasia og EU. Nødvendigheten av å ta et valg forklares også ofte med disse to konstellasjonenes geografiske, økonomiske og politiske interesser. Ukrainas egne interesser derimot som følge av å være en historisk bufferstat, blir ikke respektert – heller ikke av landets to største politiske konstellasjoner.

Landet må ikke ta et valg mellom øst og vest. Alle land er verdens navle der de er, deres sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser vurderes ut ifra faktorer som råder i og rundt regionen. Samtidig er innbyggernes egne interesser av høyest prioritet, noe som sikres gjennom sterke demokratiske institusjoner og en inkluderende ikke-diskriminerende stat.

Denne iveren for å vinne støtte til EU i Ukraina, har medført sympati med politiske grupperinger som står imot pro-Russiske politiske partier. Nasjonalister prøver å koble seg til Europa gjennom å vise til gamle greske arkeologiske funn, mens pro-Russiske grupper viser til grunnlaget av russernes første stat og kirke som nettopp er i Kiev. En integrasjon med EU, som burde vært uproblematisk, har i denne prosessen blitt en kamp om sivilisasjoner.

Disse symboler og narrativ brukes for å fremme et synspunkt som går på å definere Ukrainas nasjonale identitet. Denne definisjonen ekskluderer store andeler av befolkningen, og medfører en statlig styrt identitetsdannelse tredd ned på paria-gruppene.

Det har også blitt en selvfølgelighet at støtte til EU og støtte til Russland innad i Ukraina er basert i etnisitet og språk. Mens det store flertallet er etnisk ukrainere er det en jevn fordeling på ukrainsk-språklige og russisk-språklige grupperinger. Hovedtyngden bak de politiske partiene ligger bak lingvistiske konstellasjonene, men for en god del velgere har folkelige protester vært mot styresmaktene til enhver tid, og protester trekker alltid til seg dem som ønsker å lede slike forsamlinger. Vestlig media kan fort finne på å finne favoritter i form av Tymosjenko.

Hva som burde støttes, til enhver tid, er nettopp prinsippene om en demokratisk og inklusiv stat. En kan selvfølgelig sympatisere med sine ideologiske likesinnede, men hvis folkelig ergrelse er like stor over alle kandidater så er en ikke rettferdig med tanke på solidaritet med et folk, da har man solidaritet til ideologien – ens medmenneskelighet blir falsk.

Propaganda

Russisk media har for sin egen befolkning kalt demonstrantene en konspirasjon ledet av interesseorganisasjoner for homofile. Ukrainsk media har døpt disse jødiske konspirasjoner, mens begge Kiev og Moskva har for utenforstående snakket hyppig om en fascistisk demonstrasjon, dermed selektivt vunnet terreng med rot i xenofobi på hjemmebane, og redsel mot fascistene på verdensarena.

Dette er ikke særegent, og det er heller ikke særegent at protester blir kuppet. Egyptiske arbeidere hadde protestert i måneder i forveien til masseprotestene på Tahrir plassen, og Syriske aktivister og studenter protesterte fredelig med høye idealer før voldshandlingene kom inn i bildet.

Derfor er det viktig og riktig å nevne hva og hvem som trigget de nylige protestene i Ukraina, for i disse protestene ligger svaret på et vakkert samhold.

Mustafa Nayem, muslim, med aner fra Afghanistan, men mest av alt, en aktivist som trigget de nye demonstrasjonene skulle bli symbolet for Euromaidan. Senere skulle veteraner fra sovjet-krigen i Afghanistan også slutte seg til demonstrasjonene. Mot nyttår hadde hundre tusener deltatt i protester, og med det fulgte større represalier fra myndighetene. Arrestasjon av aktivister og vold mot journalister økte oppmerksomheten for saken og sinnet mot det som ble et autoritært og voldelig regime.

Tidligere President Janukovitsj visste å balansere når det gjaldt Russland, men disse hendelsene trakk ham inn i Kremlins bakgård. Snikskyttere og politistyrker ble mobilisert, uten å ha tatt lærdom fra det som skjedde på Tahrir eller Taksim. Eller nettopp lærdommen var det Kiev tok. Feltmarskalk Abdel-Fattah as-Sissi kan fritt stille til presidentvalg, selv om flere tusen sivile ble drept på hans ordre da han kuppet makten.

Det er ikke hver dag en ser en så sammensatt folkemasse, samtidig som den blir ensformig malt av verdenspressen. Demonstrantene inkluderte russere, armenere, polakker, ungarere, og listen kan utvides med feminister, homoaktivister, jøder, krim-tatar muslimer, veteraner, soldater og politimenn. Midt blant disse demonstrantene var også fascistiske grupperinger å finne, og der ble bildet fokusert.

Det fascistiske Svoboda sitter i en overgangsregjering og er eksempelet Russerne bruker på å bekrefte sin bekymring for den russiske minoriteten i landet. Janukovitsj hadde lenge spilte på frykt for fascistisk popularitet for å legitimere sin posisjon, Svoboda selv ble dypt splittet og mistet mange unge tilhengere under demonstrasjonene. Den fascistiske grupperingen har egen agenda som bryter med idealene til demonstrasjonene, dette merkes på bekymringen til ukrainske jøder og muslimer.

Nye takter

Russisk annektering av Krim var en uforutsigbar handling for statsledere i vesten. Selv NATO har inntil nylig hatt militære relasjoner med landet og de økonomiske relasjonene har vært på høygir med land som Tyskland.

Dette kan virke som en triumf for Putin på kort sikt, men Europa er ikke Kaukasus, og Ukraina er ingen Georgia. Russland har siden invasjonen merket et betydelig fall i utenlandske investorer og kapitalen har begynt å flytte ut av landet, dette har trigget økt fokus på økonomiske relasjoner til Japan (som foreløpig er kald) og Kina. Men landets økonomiske sentrum ligger vest for Uralfjellene og slike omstillinger tar tid og er høyst usikre på om gir gevinster i samme grad. Landet har sluttet å subsidiere gass til Ukraina, samtidig som det prøver å opprettholde relasjoner til Tyskland. Russland bruker Europas energiavhengighet som pressmiddel, men dette er noe som får europeiske nasjoner til å søke alternative kilder til energi, blant dem Norge og Skottland.

rtx168ge.si_

På lang sikt er dette en uklok handling fra Putin. En leder kan holde makten ved å være autoritær, men folkelig misnøye kan også forene mange fraksjoner på hjemmebanen, og Russerne er kjente for å dytte muren på bekostning av blod inntil den faller.

Men hva fikk Putin til å være så sikker på at annekteringen av Krim ville skje uproblematisk? Uten noen form for militær reaksjon fra NATO og Sikkerhetsrådet? Det er ikke til å unngå å se at den presedens Sikkerhetsrådet og stormaktene har vært redde for å sette, har satt andre presedens. Amerikansk vegring mot intervensjon i Syria sendte sterke signaler til Moskva. Dette til tross for at styrkeforholdet mellom NATO og Russland er mye større i førstnevntes favør enn det var mellom NATO og Warszawapakten.

Maktbalanse

Maktbalansen i verden er i endring, ikke fordi stormakten USA nødvendigvis ikke er like sterkt lenger, det kommer til å være en suveren militærmakt lenge, men fordi utvikling på hjemmebanen krever mer fokus og krig koster. Videre er det en trend at regionale stormakter er blitt stadig lydhøre med tanke på å drive egen uavhengige utenrikspolitikk. I mangel av en motmakt til USA har disse regionale stormaktene bilaterale forhold til likesinnede på økonomisk og politisk grunnlag som kommer i konflikt med amerikanske og vest-europeiske interesser.

Denne realiteten kom rett i ansiktet på USA og Europa, men noe som burde ha vært kjent lenge. Det sterkeste disse land kunne gjøre var å sette sanksjoner, en militær aksjon var uansett utelukket, det visste Putin. Som en digresjon kan det nevnes at sanksjonene på en okkupasjon kom rimelig raskt, men dette blir kontroversielt hvis okkupert palestinsk territorium nevnes.

Frykt for en potensiell krig holder et krigsscenario utenfor bildet, men avskrekking kan omgås hvis en gjør fremgang gradvis. Den famøse salami-taktikken, med steg for steg annektering, konfrontasjon og press fra Russisk side er i en gråsone som ikke klart krysser den røde linjen for når triggeren for fullskala konflikt settes.

Samtidig er Russland på en linje som vil vise seg ufordelaktig for landet, det er grense for hvor stor innflytelse det kan kreve til seg, og det er også en grense for hvor mye folk internt i landet kan tåle av økonomisk usikkerhet. Selv Hviterussland som blir sett på som marionett av Moskva ønsker ikke å la seg bli diktert, og har relasjoner kun fordi landets diktator sikrer sin posisjon.

Utfordringen blir å leve opp til idealene og verdiene som sikrer borgerne i Ukraina frihet, likhet og en inklusiv stat. Her er det prinsipielt riktig å sette press, utenom dette feltet er det på tide å innse at enhver handling på den globale arena sender signaler, som eksemplifisert gjennom neglisjeringen av Syria-konflikten og ignorering av høyreradikalisme og innskrenkes av friheter i Europeiske nasjoner lenge før de når et bristepunkt.

Fra det svake imperiet til det unge demokrati

In Europe on 30. June 2013 at 21:33

De nylige protestene i Tyrkia viser til en utvikling hvor en stadig voksende middelklasse gjør krav på økte demokratiske friheter, inklusive ytrings- og trosfrihet men også en mer devaluert makt og styrket lokaldemokrati. Tyrkia har gjennomgått en treg forvandling fra å være en autoritær sekulær republikk til en mer demokratisk stat. Gjennom de siste tiårene er de største hindringene for en demokratisk utvikling falt bort, mens tiden nå virker moden for å fjerne de resterende og styrke det ferske fundamentet demokratiet har i landet.

I det store bildet er landet på vei til å definere sin nasjonale identitet som avviker fra den etnisk tyrkisk og sekulært sentrerte definisjonen som ble orkestrert og tredd over befolkningen. Demonstranter ønsker ikke en lignende definisjon diktert av det konservative AKP bli en statlig definert identitet. Det er nå blitt uunngåelig at veien er å akseptere et mangfoldig Tyrkia med en religiøst nøytral stat og demokrati som støttepilarer. Men vitnet de nylige protestene og statlige reaksjoner på en utvikling i den retning?

Mannen og egoet

Statsminister Recep Tayyip Erdogan er senteret i sitt parti. Selv om hans Frihets- og Rettferdighetsparti (AKP) inneholder forskjellige fløyer som har ulike meninger klarer Erdogan å trumfe med sitt embete i form av partileder og mandat i form av Statsminister. Følgelig er det naturlig at hans måte å takle eventuelle utfordringer på vil være utslagsgivende i enhver setting. Spesielt når et initiativ er lansert med hans direkte involvering og velsignelse.

Det er i Erdogans natur å fullføre det han er innstilt på, imidlertid er denne Erdogan influert av tre strake valgseire. Den Erdogan som ble forfulgt av maktapparatet før han kunne tenke seg å stille til valg var en mer medgjørlig, mer reformvennlig og mer dialogvennlig ledertype. Imidlertid korrumperer makt og arrogansen i maktens rus er blant symptomene.

Protestene tilhørte opprinnelig ikke-politiske miljøvernsaktivister, senere skulle nærmere 70% av demonstrantene være ikke-politiske aktører. Liberale, konservative, sosialister, nasjonalister, Alevi-muslimer, kurdere og selv dem som tidligere stemte frem Erdogan var representert. Dette går imot det narrativ AKP’s propagandaapparat har prøvd å skape. Blant annet beskyldes demonstrantene for å være orkestret og finansiert av opposisjonspartiet CHP. Samtidig orkestrerer AKP demonstrasjoner med støtte fra offentlig transport i AKP styrte bydeler. Dette er ikke den ordinære tyrker – være seg moderat eller konservativ – blind for.

Istanbul har siden AKP kom til makten sett store forandringer. Byen har vokst og den kommersielle sektoren enda mer. Det er planer om å bygge byen i høyden, I bredden og selv erstatte de elder bydelene. Partiet er kjent markedsorientert og har sin støtte I disse skarer. Etter en serie rivninger av 500-år gamle nabolag I Istanbul er det ikke overraskende at utviklingen eventuelt ville skape folkelig sinne.

AKP sin visestatsminister Bulent Arinc sa tidlig under protestene at konflikten kunne løses gjennom dialog og at politivold ville bli etterforsket. President Abdullah Gül avlyste sin statsreise til Turkmenistan og manet til ro. På den annen side kom Erdogan med kommentarer som at han ville samle millioner hvis demonstrantene samlet hundre tusener og ga tydelige signaler om hva prioritetene var når han forlot landet for en tredagers statsbesøk til Nord-Afrika.

I gatene fortsatte demonstrasjonene og politiets reaksjoner ble også enda hardere. Det er også rapportert hendelser hvor AKP medlemmer har støttet politiet i å splitte demonstrasjonene, noe som får hard kritikk fra interne og eksterne politiske skikkelser. Den selvsensurerte media fikk nok og begynte å vise til demonstrasjonene. Fagforeninger gikk åpent frem mot brudd på ytrings- og pressefrihet. Dette er blant de mange konsekvensene når politiske ledelse begynner å ignorere de mange segmenters bekymringer. Mange segmenter samlet sett utgjør en vesentlig andel av folket.

Taksim Lady in red

Hva styrket demokratiet?

Den tyrkiske stat har siden republikkens dannelse gitt militæret den oppgave å beskytte landets sekulære identitet. Følgelig har militære kupp vært drevet med bakgrunn i å reagere i nødverge. Nødverge var i dette tilfellet opp til militæret å bedømme. Kuppene har imidlertid ikke hindret mer konservative partier å vinne populær støtte. På grunn av statlige restriksjoner gjennom bannlysning av partier, fengsling av partiledere og politivold mot deres demonstrasjoner har de konservative partigrupperingene vært fremst i rekken for å kjempe for økte demokratiske rettigheter.

Gjennom 80 og 90-tallet ble disse politiske grupperingene beskyldt for å være styrt av vestlig agenda og anklaget for å være agenter for fremmede makter. Dette da AKP og dets forløpere hadde en pro-EU og reformlinje. Disse kravene ble mer populære noe som kulminerte i en effektiv valgmaskin og en vid politisk støtte, som ikke alle var dypt konservative. Andel økonomisk liberale i AKP sin velgermasse er relativ stor noe som styrket kravet om en mindre etnosentrisk og isolerende politikk. Hangen til å innføre EU-reformer var også som ledd i å begrense militærets makt over siviles domene.

Men der gikk grensen, for når det ikke lenger er i partiets interesse å føre reformer så blir de heller ikke lagt frem. Landet har en relativ laber historikk rundt ytrings- og trosfrihet og under AKP-styret er flere redaktører, journalister og individer blitt fengslet for å publisere kritikk av regjering, religion eller stat. Regjeringen har med all rett ført rettssaker mot tidligere kuppmakere, men samtidig er bevisgrunnlag og beskyldningene svært vage når disse brukes på politiske opponenter og andre ikke-medgjørlige militærtopper.

Pianisten Fazil Say må sone en ti måneders dom for å ha ‘fornærmet’ islam gjennom sitering av den berømte persiske poeten Omar Khayyam sine dikt. Diktet kritiserer selv-høytidelige og selverklærte beskyttere av troens dobbeltmoral. Ytringsfrihet og andre grunnleggende friheter er en sentral verdier som setter begrensninger på de folkevalgte, uansett valgresultat. Erdogan selv vet hvordan dette føles på kroppen, hvordan ens uttrykk plutselig kan endevende på hverdagen og medføre at en sitter fengslet. Han måtte selv sone fengselsstraff sent på 90-tallet for å ha lest opp et dikt i en politisk forsamling.

I juni ble en ny reformpakke på det tyrkiske lovverket stemt frem, men er kritisert av blant andre Amnesty International for ikke å være i tråd med internasjonale menneskerettigheter. Ytringer som ‘krenker religiøse verdier’ (som pianisten ble utsatt for) ifølge artikkel 125 og ‘nedsettelse av den tyrkiske nasjonen’ ifølge artikkel 301 ble ikke medtatt i reformpakken. Imidlertid er reformpakken som resultat av press og kritikk, og ytterligere kritikk vil medføre flere reformer.

Det som har styrket demokratiet i denne omgang er at staten har gått vekk fra å presse frem en utvikling som er uønsket for lokalbefolkningen i området. Noe som ikke betyr at folkemengder har mer legitimitet enn folkevalgte, men at lokalbefolkning er konsultert og at demokratiet og beslutninger når til disse nivå. Prosjektet var nedstemt av regjeringens egen reguleringsmyndigheter som mente det forelå usikkerhet rundt lovligheten av planene. Forholdene sett under ett vitner om at institusjoner foreligger for å medta folkelig og profesjonell mening, men at det mangler effektive mekanismer for å inngå dialog. Dette vil følgelig forbedres da demokrati er en selvkorrigerende vei og styrkes i takt med utfordringer som møtes.

Nasjonal identitet

Enhver nasjon knytter borgeren til staten ved å vise til en identitet. I Tyrkia er denne sentrert rundt tyrkisk etnisk, kulturell og lingvistisk identitet. Turksentrisme har medført at andre etniske minoriteter har blitt neglisjert deres særegne språk/kultur. Kurderne som utgjør ca 18% har lenge blitt fornektet sin identitet i den offentlige sfæren. På religionsfronten er Alevi-muslimene som utgjør mellom 15-20% fortsatt ikke anerkjent som en religiøs minoritet eller som muslimer.

Atlantic Ramadan 2013 Taksim Square

Iftar-måltid spises i lag av demonstrantene i Taksim med politiet tett innpå

Erdogan og hans nære skare kan sies å være like engasjerte i å tre ned en identitet over befolkningen som CHP og Ataturk var i sin tid. Mens sistnevnte ønsket en turkifisering og sekularisering av staten og samfunnet, ønsker førstnevnte en såkalt ‘ottomanisering’ og islamisering av statlige institusjoner og samfunnet.

Moralisering gjennom lovverk er noe som fryktes av de mer sekulære og liberale segmentene av befolkningen. Partiet fører en konservativ politikk ikke ulikt de mest kristen-konservative i USA hvor abortsaken og ekteskapslovgivningen er store stridsspørsmål. Enkelte utspill fra AKP ledelsen har også ønsket å forby utesteder innen hundre meters radius fra nærmeste moske – i et land hor moskeer er å finne rundt hvert gatehjørne er det rimelig klart hva forbudet gjelder. Bordeller blir nedlagt eller lisenser blir ikke utvidet. Mens lokale politiske representanter markerer nedleggelser i at de bekjemper umoral forsvinner industrien under jorden og setter både liv og helse i fare.

I sin hang etter å knytte landets identitet til det imperialistiske Tyrkia er det ikke rart at Erdogan reagerer med harnisk over en såpeopera som viser til Sultan Suleyman’s liv gjennom intriger i hoff og harem. Dette er noe som ifølge statsministeren nedverdiger landets fortid. Når identiteter prøves å skapes skal de helst være plettfrie, og for at de skal bli plettfrie må ethvert narrativ som skrider mot dette sensureres. Dette skjedde under Kemalistene, og dette ønsker Erdogan å bringe med videre. Dette ønsker ikke den generasjon tyrkere som har lært av historien, og dem har det begynt å bli flere av.

Før protestene i Gezi Park hadde Erdogan fått Alevi-muslimer på nakken for å ha gått videre med å oppkalle en ny bro i Istanbul etter Sultan Selim. Samme sultanen var ansvarlig for å ha massakrert titalls tusen Alevi muslimer i Tyrkia som følge av sin krig med det shia orienterte Safavid-dynastiet i Persia. Støttespillere mener at Selim var en nasjonal helt. Landet kan ikke glemme sin fortid, men å forherlige i kontemporær tid skikkelser som er ansett å være kontroversielle av segmenter av folket er direkte ekskluderende.

Tyrkia må akseptere historien slik den er og feire den sammensatte befolkningen. Jalaluddin Rumi var en Tajik og hadde persisk kultur, språk og mestre å hente innflytelse fra. Likevel er hans sufi-orden den som kjennetegner Tyrkia for omverden. Osmanske-dynastiet selv var tilflyttere fra Sentral-Asia. Pasha Kemal – moderne Tyrkias grunnlegger – hadde en sammenblandet familie og Erdogan selv har aner fra Georgia. Dette er det reelle Tyrkia som skaper Tyrkias identitet, og det begynner å bli uunngåelig at landets identitet må være knyttet denne sammenblandingen samtidig som dets sekulære og demokratiske natur styrkes.

Utsiktene fremover

Erodgan ikke lenger kan leve i den tro at den konservative velgermassen er enhetlig bak partiet. Det finnes såpass mange faktorer at uansett om tre valg er vunnet på rad så vil det alltid foreligge utfordringer. Derfor vil enhver stemme være viktig og derfor vil velgeren og velgerens bekymringer få økt oppmerksomhet. AKP vil hensynta den liberale og mangfoldige tyrkeren og CHP vil innse at den konservative delen av befolkningen er villige til å akseptere politiske alternativer.

Erdogan og AKP har de siste årene åpnet for en løsning på den lange konflikten med Kurderne. Nøkkelordet ser ut til å være kompromisser. Kurderne aksepterer at en separat nasjon ikke vil være mulig og den tyrkiske stat aksepterer at landet ikke kan skjule eller fjerne identiteter som er andre enn Tyrkiske. Denne samme løsningen ser ut til å føres av AKP når det gjelder Alevi-muslimenes rettigheter. Nylig ble det lansert prosesser for å anerkjenne denne signifikante minoriteten og gi disse de samme fordelene som Sunni-muslimer nyter under Departementet for Religiøse Affærer (Diyanet).

Partiet har tidligere også lansert, men ikke fullført småpartienes evige rop om å senke sperregrensen på 10%. Grensen er den høyeste i Europa og gir en disproporsjonal representasjon ved valg. Normalt er det opposisjonspartiene som higer etter en slik reform, men AKP hadde tidlig en reformagenda som bør applauderes, men som bemerkelsesverdig forsvant under de nylige protestene. Landet er et parlamentarisk representativt demokrati. Erdogan har ytt ønsker om å omgjøre denne til en presidentrepublikk, denne transformasjonen vil bli satt til folkeavstemming i 2014. Det fryktes at dette vil medføre maktkonsolidering og en autoritær ledelse. Men sett i lys av de nylige protestene forventes det at folk vil protestere mot denne utviklingen også.

Hestehandel

In Europe on 9. May 2010 at 17:23

Storbritannias valg til nasjonalforsamling (House of Commons) viste seg å bli et meget begivenhetsrik og en spennende prosess. Med inntreden av slagord som Change, Hope og partilederdebatter ble årets valg smittet et hint av den amerikanske. Ikke minst på grunn av det økende fokuset på partilederne og deres personer, noe som har ført til at partileder for Liberal Demokratene Nick Clegg ble rikskjent fra å være Nick ”who?” til å bli det nest største (til tider største) partiet i de mange partimålingene. Under hele valgkampen var det kjent at utfallet av valgkampen har stor sannsynlighet for å ende opp med dødt løp, hvor ingen av partiene har flertall. Dette ble realiteten etter at stemmene til 649 av 650 valgkretser ble talt opp. Den siste er utsatt til slutten av måneden som følge av dødsfall av en av kandidatene.

Favoritten David Cameron som ledet de fleste målingene vant med en enda større andel stemmer enn det målingene ga uttrykk for. Partiet De Konservative (Conservatives) har seilt på motstanderens regjeringsslitasje, finanskrise og økende vilje med en politisk orientering mot sentrum for å bli valgvinnerne med flest stemmer og seter i House of Commons. De konservative har historisk vært EU tilhengere, men siden send på 80 tallet har skepsisen økt. Partiet ønsker ikke mer politisk integrasjon med den Europeiske Unionen som for eksempel felles valuta eller ratifisering av Lisboa traktaten.

Arbeiderpartiet (Labour) som har sittet med makten siden 1997, ble omtalt som valget største tapere, med en reduksjon i antall mandater på 91 og redusert oppslutning i antall stemmer. Partiet har likevel klart på tross av tapt støtte blant tabloidene, tidsskriftene og avisene å hindre at De konservative fikk flertall. Gordon Brown har slitt med interne stridigheter siden han tok over som statsminister og partileder etter Tony Blair. Et forsøk på å kuppe Brown innad i partiet ble avverget og partiet økte fokuset mot valget fremfor ønske om endret ledelse. Dette stengte ikke interne kritikere ute og vi har vært vitne til flere kommentarer mot Gordon Brown fra partifeller. I tillegg kommer skandaler som baksnakking av en velger og den generelle britiske skepsisen til den politiske eliten som følge av misbruk av naturalia noen år tidligere (til tross for at skandalen var tverrpolitisk).

Valgets overraskelse var det tredje største partiet Liberal Demokratene (Liberal Democrat) med partileder Nick Clegg profilert som det nye og friske alternativet til to etablerte partiene. Målingene steg til værs etter den første partilederdebatten noe som ga økt taletid i media. Partiet ønsker en valgreform som gir proporsjonal representasjon i nasjonalforsamlingen til motsetning fra dagens enmannskretser hvor simpelt flertall er nok for å vinne. Partiet er også tilhenger av EU og har en økonomisk politikk lik Labour.

Nasjonalistpartiene i Nord-Irland, Skottland og Wales har marginalt med antall mandater, men desto viktigere blir disse partiene når det skal velges en ny regjering. Disse partiene er generelt mer vennlig innstilt til Labour enn Conservatives, dette henger sammen med Labours desentralisering av makt til lokale nasjonalforsamlinger, noe som Conservatives er imot (Mens Norske Høyre ønsker det motsatte i Norge). Det er et interessant punkt at Camerons parti kun har et mandat fra Skottland og er det nest partiet største i Wales.

I disse dager sitter Nick Clegg og David Cameron i samtaler om å inngå en koalisjonsregjering. Med mandat fra sine har Clegg fått grønt signal om å inngå forhandlinger med de Konservative. Gordon Brown har gitt disse to partiene tid til å forhandle, men har gitt et tilbud til Liberal Demokratene som vil gi partiet noe å gruble over. De konservative ønsker nemlig ikke å endre dagens valgordning, en ordning som favoriserer de største partiene, mens de små blir marginaliserte selv om de skulle ha en økning i antall velgere. Labour har signalisert en full revisjon av valgloven og systemet noe som er svært så fristende for Nick Clegg og hans parti i tillegg til de mange likhetstrekkene disse to partiene har fremfor det Liberal Demokratene har med de Konservative.

Liberal Demokratenes leder har gitt klare signaler om å la det største partiet få regjere. Hva dette innebærer er en mindretallsregjering hvor Liberal Demokratene vil stemme mot en Gordon Brown regjering for så å felle denne, samt å stemme for en Cameron regjering. Slik vil partiet stå utenfor regjeringen, men med aksept for sine enkeltsaker i hver av leirene. Partiet kan for eksempel gå mot de Konservative i spørsmål som EU og valgreform for så å finne støtte i Labour sin parlamentariske gruppe, mens ved spørsmål som helse og miljø vil de få støtte og gi støtte til Konservative. Slikt vil Liberal Demokratene vinne på all politikk som vil kreve flertall, noe som er gunstig å vise til ved neste valg.

Om Cameron under sine forhandlinger med Clegg ikke viser større vilje for en valgreform, noe som ikke er særlig populært i hans parti da det vil skade partiet i fremtidige valg, vil Clegg bli svært fristet til å støtte en Labour regjering sammen med de regionale nasjonalistiske partiene, men med en statsminister som ikke heter Gordon Brown. Dette er ikke et urealistisk alternativ, da mandatet totalt vil utgjøre et flertall, samt at en upopulær Brown som ikke er valgt Statsminister i utgangspunktet, vil bli avsatt av Labours sentralstyre. En mulig kandidat kan være den dyktige utenriksministeren David Miliband.

Det er derfor rimelig sikkert at et regjeringsskifte vil komme i Storbritannia. Det er en svært tøff oppgave for den neste statsministeren for å få stabilisert landets økonomi og ledighetstall. I tillegg trenger den neste regjeringen og nasjonalforsamlingen å vise til bedre etisk oppførsel når det gjelder skattebetalernes penger for så å vinne velgernes tillitt. Et viktig punkt å merke er at det høyreradikale partiet British National Party har økt antall stemmer fra 200.000 ved forrige valg til ca 500.000 stemmer ved årets valg. Dette er en urovekkende utvikling, men ikke overraskende (jf Ungarn og utviklingen i Europa generelt), for å redusere støtte til slike grupperinger trengs det økt fokus på å stimulere økonomien og møte landets arbeidsledighet med løsninger. Neste periode vil derfor være preget av hestehandler, noe som vil være ytterst krevende for partilederne og gi et uvisst politisk kurs for øya fremover.