Artikkelen er også publisert på Dagsavisens nettsider
Sentral-Asia, området med alle stan landene, har de siste månedene vært i uroligheter på grunn av den politiske krisen i Kirgisistan. Området har siden Sovjetunionens oppløsning vært en viktig strategisk handelspartner for stormaktene i regionen og ellers i verden. Mot øst har området giganten Kina som gjennom 90 tallet har hatt rekordvekst i prosentandel i forhold til bruttonasjonalprodukt. Landet ønsker tettere diplomatiske forbindelser til et marked av råvarer som mineraler og petroleumsforekomster. Mot nord grenser Russland som har tette forbindelser i form av gamle og nye pakter og en viktig handelspartner. Russland er også eksportør av militær og økonomisk støtte til gamle støvete makthavere som har sitter med autoritær makt med unntak av Kirgisistan som er det eneste demokratiet i regionen. Mot sør grenser Iran og Afghanistan og via sistnevnte til Pakistan og India, et potensielt marked for olje og gassrørledninger samt hjemlandet til turister fra en stadig voksende middelklasse. Forholdet til Iran på grunn av oljerørledninger samt den geopolitiske utviklingen som følge av krigen i Afghanistan er imidlertid av stor interesse i disse dager for den vestlige verden.
Sentral-Asia er russlands svar på Polen. Billig arbeidskraft er innhentet fra området og spesielt fra landene Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan til Moskva og andre storbyer på den europeiske siden av Ural fjellene. Lønnen er bedre enn hjemlandet, men alle grunnleggende rettigheter som sikkerhet på jobb samt garanti om sikker lønn uteblir på grunn av et svart marked for desperate arbeidere. Når finanskrisen da trer inn høsten 2008 begynner hatet mot arbeidsinnvandrerne å øke og de er de første som lider av arbeidsmangel og permitteringer. Manglende visum fører til at disse arbeidere begynner å flytte tilbake til sine hjemland for så vente på at tøværet går vekk. Vel hjemme blir arbeiderne var på at det de regnet med som et midlertidig opphold kanskje blir permanent. Landene som nevnt ovenfor sliter allerede med høy arbeidsledighet, med inntreden av ledige fra Russland øker desperasjonen i befolkningen. Dette er perfekt grunn for kyniske etnisk nasjonalistiske politikere og religiøst ekstreme terrororganisasjoner på jakt etter rekrutter for geriljavirksomhet i Afghanistan, Kina og i deres egne hjemland.
Med disintegrasjon av Sovjetunionen i 1991 åpnet direkte diplomatiske forbindelser mellom Vest-Europa og det som tidligere var Østblokkland. Hvor det tidligere ble gitt skjult støtte til motstandsbevegelser samt moralsk støtte i form av solidaritet ble det nå brukt enorme summer på nasjonsbygging og innføring av demokrati. Dette skjedde ikke i Sentral-Asia. Landene Kasakhstan, Turkmenistan, Kirgisistan, Usbekistan og Tadsjikistan hadde verken sterke demokratiske naboer eller noen som ville bidra til å innføre demokratiske institusjoner i landet. Tidligere oppnevnte ledere i disse sovjetene ble sittende med makten også etter proklamasjon av uavhengighet. I dag er alle land i regionen utenom Kirgisistan autoritære og styres med jernhånd av hver sin støvete ekssovjetiske jernmann. Folkets misnøye i form av arbeidsledighet og fattigdom blir ikke adressert og all opposisjon har tidvis blitt slått ned på. Dette fører til at deler av det ellers så tolerante og moderate samfunnet nå forlater den tradisjonelle utøvelsen av religion og tar til seg de mer ny religiøse bevegelsene innen sine respektive religioner. Dette gjelder Ortodoks kristendom og Islam i all hovedsak.
I tillegg blusser det opp etniske konflikter i områder hvor sammensettingen av folkegrupper og historiske skiller går på tvers av moderne politiske grenser. Ferghana dalen er et slikt sted hvor Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan fletter om hverandre med grenser og enklaver. Folkegrupper har med andre ord havnet på tvers av dagens grenser og blir dermed minoriteter i land hvor administrasjonen ikke nødvendigvis prioriterer velferden til minoritetene. Med dette i bakhodet var det ikke overraskende at usbekere bosatt i Kirgisistan ble mål for kirgisiske bander. Plutselig var hele samfunnet snudd på hodet hvor en latent konflikt endelig fikk utløp i form av vold. Det er rapportert om voldtekt, mishandling og mord mellom disse to etniske gruppene sør i Kirgisistan. Regjeringen som overtok ansvaret etter Kurmanbek Bakiyev som ble avsatt av tidligere protester i år prøver å stabilisere landet frem mot valget i høst. Med et korrupt politisk og rettssystem samt et svakt lov og ordens institusjon prøver regjeringen å få inn russisk og amerikansk assistanse for å få kontroll over situasjonen. Selv om opprører er slått ned på og voldelighetene har stoppet så eksisterer det fortsatt over 250.000 flyktninger både internt fordrevne og som har krysset grensen til Usbekistan. Usbekernes autoritære President Karimov ønsker på sin side ikke flere Usbekere i sitt land, hvor det i disse dager er satt i gang en prosess om å kastrere kvinner for å redusere den hyppige fødselsraten.
Roza Otunbayeva, tidligere interims statsminister, nå President i landet har foreløpig ikke fått noen assistanse fra USA eller Russland i form av sikkerhetsstyrker, sistnevnte har imidlertid sendt hjelpepersonell og forsyninger til flyktninger. Slik situasjonen og klimaet er i vesten og USA når det gjelder tilbaketrekking fra Afghanistan, er det lite sannsynlig at disse vil komme med assistanse til Kirgisistan. Blir imidlertid Kirgisistan overlatt til seg selv vil det alltid foreligge en latent konflikt som kan ha store ødeleggende følger for landet og regionen. Dets naboland Tajikistan og Usbekistan kan bli smittet av opprørsk stemning og et konfliktområde hvor Al-Qaidas alliert Islamic Movement of Uzbekistan (IMU) kan flytte sine personell fra Afghanistan og inn til Sentral-Asia for å destabilisere regimer og innlede sitt styre der. Usbekistan og Tajikistan grenser til Afghanistan og grensen her er like porøs som den mellom Pakistan og Afghanistan. Infiltrasjon av IMU inn til usbekere i Ferghana dalen vil med andre ord ikke bli særlig vanskelig. IMU vil trives bedre med å kjempe mot et lokalt styre i Sentral-Asia enn mot ISAF i Afghanistan og det pakistanske militæret i stammeområdene.
Likevel er det noen lyspunkter siden Roza Otunbayeva kom til makten i april i år. Landet har nettopp stemt for en ny grunnlov hvor presidentens makt er redusert betydelig, mens nasjonalforsamlingen har blitt styrket. Den utøvende makten ligger nå i stasministeren som velges av nasjonalforsamlingen. I tillegg inneholder den nye konstitusjonen provisjoner om å nekte partier basert på etnisk grunnlag tilgang til å delta i valg. Dette er viktige steg i riktig retning og noe som muligens vil dempe uroligheter når folket vil få økt deltakelse med administrasjon av landet. Med en korrupsjonsgrad som sammenliknes med de mest korrupte land i verden er det forventet at reformer vil komme for å få bukt med denne forbannelsen. Likeledes er det viktig at Vesten som så iherdig hjalp tidligere sovjetiske republikker i Europa med å styrke sine demokratiske institusjoner også tar i et tak og bidrar med å stabilisere Sentral-Asia. Dette for å forhindre at et viktig økonomisk knutepunkt og et viktig geopolitisk område ikke velter som en dominobrikke når ekstremister får anledning til å rekruttere desperate folk som ikke vil finne andre alternativer for å få utløp for sin mistillit mot makthaverne.
Baghi 