Qunfayakoon

Archive for the ‘Africa’ Category

Sahel Del II – La Paix

In Africa on 5. October 2013 at 15:19

Mali er gjennom de siste årene blitt kjent gjennom de alminnelige nyhetskanalene på grunn av tørke, terrorisme, kupp og borgerkrig. Denne serien på to artikler skal ta for seg dagens konflikter, deres årsaker og deres mulige løsninger. Del I går ut på den historiske bakgrunnen for Tuareg folket som har gjort opprør samt hva som utgjør grobunn for konflikten. Del II tar for seg den nylige konflikten, dets endelikt og hva som kan sikre en varig fred i regionen.

Korsvei

Mali virker å være av liten interesse på verdenskartet. Mystikken rundt byen Timbuktu, den famøse Sultanen Mansa Musa og musikerne fra landet er muligens de mest velkjente referansene verden har til landet, men det er en skyggeside som ofte ignoreres. Menneskesmugling og narkotikatrafikk har økt i omfang og har sine ruter gjennom Mali og nabolandet Niger.

I tillegg har terrornettverk som er løst knyttet til Al-Qaida og har regionale særpreg begynt å endre sin strategi. Fra å være en geriljabevegelse har disse nettverk nå en ambisjon om å regjere landområder. Al-Qaida i det Islamske Maghreb (AQIM) og dets splinter MUJAO er slike grupper med opprinnelig base i Algerie. Ansar Dine en lokal gruppering i det nordøstlige Mali forankret blant Tuareg-folket.

USA og Frankrike har premiert malisiske myndigheter for dets kamp mot disse nettverk. Dette har samtidig lagt incentiver for den malisiske hæren for å opprettholde en tilstedeværelse av terrorister i regionen slik amerikansk støtte sikres over en lengre tidsperiode. Dette har skjedd blant annet gjennom forsømmelse av grensekontroll eller toleranse for tilholdssteder.

I tillegg følger den økte frekvensen med tørkeperioder hvor nomader, gjetere og bønder blir avhengige av hjelp fra myndigheter og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Denne sårbarheten utnyttes av nasjonalister som rekrutterer til sin sak og jihadister til sin sak – spesielt når myndigheter og hæren forsømmer sine plikter.

sahelregion

Til våpen

Tuareg militsen MNLA erklærte Nord-Mali for å være en selvstendig stat, Azawad etter sitt opprør tidlig i 2012. I mangel av støtte fra Gaddafi-tidens Libya allierte bevegelsen seg med Ansar Dine. Offiserer under ledelsen av Sanogo skulle bruke dette som unnskyldning og kuppet makten i hovedstaden Bamako. Den nye administrasjonen måtte bruke tid på å konsolidere makt på bekostning av styrker som kjempet direkte mot MNLA og AD i nord.

Når så total seier tilsynelatende så ut til å være sikret for den sekulære MNLA brøt alliansen med Ansar Dine. Sistnevnte ønsket en islamistisk stat og det også gjennom en autoritær og fanatisk verdenssyn. Mens sør kjempet en politisk kamp med hæren ble det utkjempet væpnet kamp mellom tuareg nasjonalister og jihadister i nord. Samtidig flokket terrornettverk som MUJAO (ledet av BelMokhtar) og AQIM til Mali og begynte å konkurrere med Ansar Dine for å kontrollere malisisk territorium.

En fiendes fiende er en venn

Med brudd i alliansen var de sentrale områder i nord kontrollert av jihadister som implementerte sin tolkning av Islam over en befolkning som tilhørte en tradisjonell og lokalt forankret praksis av islam. Deres triumf medførte brutaliteter utøvd over religiøse minoriteter og annerledestenkende blant muslimer. Historiske bygg, gravsteder og litteratur ble destruert noe som medførte internasjonale reaksjoner og mediedekning.

Tuareg-nasjonalister innså rimelig raskt konsekvensene av sin allianse med jihadistene. MNLA ville finne liten støtte blant andre etniske grupper på grunn av sin historie rundt etnisk sjåvinisme. Konsekvensen ble at MNLA måtte flykte til ørkenen og overlate kontrollen over strategisk viktige byer til jihadistene. Sanogo sine regjeringsstyrker på sin side var i denne perioden involvert i grove brudd på menneskerettigheter mot flyktninger, spesielt av tuareg-herkomst. Samtidig ble det utkjempet en intern maktkamp mellom Abu Zeyd i AQIM og BelMokhtar i MUJAO noe som også svekket jihadistenes samlede front.

Flyktningstrømmer, vold mot sivile, økende interesse for regionen blant terrornettverk og konfliktens potensielle ekspansjon medførte reaksjoner fra den regionale alliansen ECOWAS. FNs Sikkerhetsråd fikk enstemmig (med Russland og Kina) stemt frem resolusjon 2071 med mandat for intervensjon. Styrker bestående av tsjadiske soldater fra øst, malisiske og franske styrker sammen med afrikanske flernasjonale styrker fra sør lanserte operasjon Serval tidlig i 2013. Samtidig ble det enighet i hovedstaden Bamako om å holde valg og makten ble overlatt til lederen for nasjonalforsamlingen.

På dette stadiet skiftet MNLA sin opprinnelige målsetting om full uavhengighet til å akseptere lokalt selvstyre under malisiske myndigheter. Ved aksept av en slik løsning ble jihadistene fra Ansar Dine, MUJAO og AQIM presset fra flere hold. Med rapporter om at sentrale skikkelser som Abu Zayd og BelMokhtar var enten drept eller savnet i aksjon og en sikker fremgang i nord gjennom byene Kidal, Timbouktou og Gao ble det en rask prosess å erklære suksess.

La Paix

Operasjonen pågår fortsatt, men med mindre intensitet. Hovedmålene som var å sikre kontroll over befolkede områder og sikre lov og rett samt tilbakekomst av flyktninger er en oppgave som pågår i tandem mellom hæren og de sivile. I august, etter annen valgrunde vant den sosialdemokratiske Keita presidentvalget med massiv støtte.

Så, er Mali dermed på rett vei? I et kortsiktig perspektiv virker det slik, men dette har jo skjedd så utallige ganger før. Imidlertid er det i en konflikt med flere konflikter også oppstått usannsynlige allianser og anerkjennelse av gjensidig avhengighet. Hæren vet at landet er avhengig av mathjelp for sin sulterammet befolkning fra regionen, og følgelig at ECOWAS bruker dette som pressmiddel for et sivilt styre. Folkevalgte vet at de må adressere folkegrupper i nord da manglende oppmerksomhet leder an til ustabilitet, og Tuareg vet at det ikke finnes annen vei enn utenom diplomati.

Nød førte nasjonalistiske Tuareg inn i allianse med den like nødsutsatte malisiske staten. Men hva når det ikke er nød lenger? Da repeteres den eldgamle tradisjonen med at ergrelse får utløp i hevn og syklusen blir fullført. For at freden sikres er det flere ting som må initieres.

Umiddelbart må det inngås forsoningsarbeid mellom grupperinger som har vært utsatt for etnisk og religiøst motivert vold. Videre må det også på plass en straffeprosess på dem som har vært involvert i massive brudd på menneskerettigheter. Denne prosessen kan internasjonale organisasjoner assistere i, men vil også trenge en nasjonal og statlig initiativ.

Videre vil det trenges en noe utradisjonell og fleksibel holdning til nasjonale grenser for folkeslag som flytter seg på tvers av disse. Det vil øke nomadenes kontakt med sine likesinnede i søken etter identitetsmarkering, samtidig vil en fleksibel grenseordning også skape respekt for de grensene som allerede eksisterer da traktater nettopp definerer hvor grenser går og aksepterer motpartens legitimitet.

Til sist vil det trengs grunnlovsendring som sikrer lokal autonomi for Tuareg i Mali, samt at det satses på i inkludere denne befolkningsgruppen inn i statlige institusjoner og i demokratiske prosesser.

Alt i alt virker det som at Mali kom styrket ut av en vanskelig situasjon, men det betyr ikke at utfordringer tar slutt når hard makt ikke lenger er relevant. Sår som har oppstått på denne korte tiden bruker tid på å leges. Landet har en fantastisk komposisjon av folk og kultur og har mye å vise til en potensiell turistnæring. Det var fra Mali at Mansa Musa lanserte sin pilegrimsreise hvor han strødde gull til folk langs ruten, det er dette landet som igjen kan berike nysgjerrige turister.

Sahel Del I – Den blå nomaden

In Africa on 28. September 2013 at 16:06

Mali er gjennom de siste årene blitt kjent gjennom de alminnelige nyhetskanalene på grunn av tørke, terrorisme, kupp og borgerkrig. Denne serien på to artikler skal ta for seg dagens konflikter, deres årsaker og deres mulige løsninger. Del I går ut på den historiske bakgrunnen for Tuareg folket som har gjort opprør samt hva som utgjør grobunn for konflikten. Del II tar for seg den nylige konflikten, dets endelikt og hva som kan sikre en varig fred i regionen.

Den blå nomaden

Det nordlige Mali hvor det for noen år tilbake rådet tørke og sult er en del av det geografiske området omtalt som Sahel. Området strekker seg øst til vest i det nordlige Afrika og har knapphet på beite og vannressurser. Beboerne er tradisjonelt nomader som har livnært seg på kvegdrift og handel mellom kystbyene i nord og de mer etablerte bystatene i sør. Bystatene er i dag maktsentrum og hovedsteder hvis administrasjon strekker seg nordover inn i Sahel-regionen.

Tradisjonelt har beboermønsteret ikke vært problematisk. Folkeslag var alle sysselsatt med det de selv mestret og var avhengige av hverandres næring. Fiskere og bønder i sør byttet sine produkter mot handelsvarer med nomadene fra nord. Konfliktene som har blusset opp har grobunn i kamp om ressurser som land, beite og vann. Stammeledere, som ofte de eldste og erfarne var i slike situasjoner raskt ute med å få til våpenhvile. Tradisjonelt har partene hatt likevekt med tanke på makt og diplomati var dermed eneste mulige utvei. Ergrelsen som skapte konflikten ble imidlertid ignorert og ville igjen bli incentiv til nye konflikter hvor hevn ble oppsøkt.

tuareg

Ergrelse og hevn

Slik har konflikter blusset opp for raskt igjen å bli temmet gjennom århundre. Med inntreden av kolonimakten Frankrike, med effektive våpen og målbevisste armeer ble spillereglene endret. Kolonimaktene utviklet institusjoner med to formål; utforske og utnytte ressurser. Ble det for eksempel bygget tognett var det ikke for å bedre lokales levekår, men for å effektivisere ekspansjon, maktsentralisering og rask utnytting av de ressursene som forelå.

Disse institusjonene ble arvet av de lokale makthaverne etter at kolonimakten takket for seg. Infrastrukturen var nyttig, men de nye lederne hadde ingen agenda rundt det å reformere institusjonene til fordel for lokalbefolkningen. Hvor utnyttelsen tidligere ga utbytte til kolonimakten, ble utbytte nå kanalisert til sentralmakten. De mange konfliktene, spesielt borgerkrigene som dermed fulgte var begrunnet i denne ergrelsen hvor opprørerne så en kontinuasjon av kolonistyre. Nøkkelordet lokal autonomi og representasjon som sørget for å minimere ergrelsen ble igjen ignorert

Den sterkeste rett råder når det er lovløshet, derfor har tuareg måttet vike for mektige landeiere som kontrollerte strategisk viktige områder med oaser og jord. I sin tur har tuareg fra tid til annen utnyttet bøndenes svakhet ved å ta over deres mer fertile landområder. I så måte blir ergrelsen ikke bare tuareg folkets, men også dem som lider som følge av deres fremferd. Med tørke øker behovet for land og vannressurser og dermed økt spenning.

Syklus

Tuareg nasjonalismen fikk sin renessanse sammen med berbisk nasjonalisme mot slutten av 80-tallet. Mot 90-tallet ble denne mer organisert og kampene mer intensive. Motreaksjonene var brutale, tusentalls ble drept og enda flere var på flukt frem til de mange våpenhviler. Frankrike involverte seg som mellomledd og det ble lovnader om økt lokalt selvstyre og økt representasjon av tuareg milits inn i profesjonelle hærstyrker.

Mali har forsøkt, tross motstand fra de militære å innføre demokratiske reformer. Inntil nylig var landet regionens demokratiske suksess. Men et ungt demokrati har begrensninger når dets militær er autonomt og folket splittet på grunn av historisk urett. Når grupperinger ikke anerkjenner statens suverenitet blir det også lovløshet. Videre oppstår det en identitetskamp når sentralmakten sitter med definisjonsmakt på offisiell kultur, språk og nasjonens identitet, spesielt når denne er snever og ekskluderende. Assimileringspolitikk skaper polarisering og igjen gir grobunn for separatisme.

Mande folket som utgjør majoriteten og som også bebor områdene rundt hovedstaten bruker argumentet at dem i nord ikke yter nok i forhold til det de krever. Samtidig argumenteres at lokalt selvstyre er steg i retning splittelse av landet. Folket i nord på sin side mener at deres landområder blir utvinnet uten at de får noe som helst tilbake og truer dermed med selvstendighet hvis ikke autonomi blir gitt. I denne lovløsheten og manglende utvikling av infrastruktur har området blitt en frihavn for smuglere og geriljakrigere fra naboland. Med siste tiåret har også islamistiske regionale terrornettverk også fått sin base og er tett knyttet opp mot aktiviteter som narkosmugling.

Libyas diktator Gaddafi ble en alliert for tuareg-nasjonalistene, spesielt de mer yngre og utålmodige segmentene av stammekonføderasjonene. Gaddafi brukte sin støtte for å vinne politisk innflytelse i naboland sør og sørvest for Libya. Fra tuaregenes synspunkt var dette akseptabelt da ingen andre hørte på deres krav. Folket utgjør under to millioner individer, og det også spredt. Om Frankrike har involvert seg i fredsprosesser for å få til en våpenhvile har stormakten blitt sett på som regjeringens medhjelper, noe som forsterket følelsen av å være urettferdig behandlet.

En slik situasjon hjelper ingen av partene. Tuareg er tallmessig i mindretall og motparten er ikke akkurat verdensmestre i å bry seg om internasjonale konvensjoner. Hevn begås gjerne på bekostning av sivile som tilhører de forskjellige maktsentra. Samtidig utnytter regionale terror- og smuglernettverk situasjonen for å gå over fra ren geriljaorientert virksomhet til å kreve politisk makt. Tuareg folket er selv splittet i klan konføderasjoner, sekulære separatister, militante jihadister og ikke minst den ordinære nomaden som kun ønsker føde og sikkerhet. Der sitter vi i dag med et komplekst bilde av grupper, organisasjoner og ideologier som kjemper hver og en for innflytelse.

Den siste konflikten, med borgerkrig etterfulgt av en internasjonal intervensjon tyder på å endelig kunne adressere de grunnleggende ergrelsene som de ulike fraksjonene i Mali har. Imidlertid håpes det alltid mye, og resultatet blir ofte skuffende. Det koster å intervenere, og det koster at et land blir ustabilt, får å unngå denne syklusen er det viktig med et fokus på forsoningsprosesser, adressere ergrelsene og skape tillitt mellom partene så syklusen med hevn blir brutt.