Qunfayakoon

Archive for the ‘Norway’ Category

Om kultur og kamp og endringer

In Norway on 11. May 2014 at 20:46

Artikkel også publisert hos Verdidebatt

Når parametere for et standpunkt ikke er utsatt for debatt er det liten mening i om selve standpunktet modereres eller frafalles, grunnlaget for standpunktet vil fortsatt bestå og gi lignende meninger fremover.

Slik er debattene orientert rundt nasjonalismen og den kulturelle arv. Disse har pågått siden utviklingen av nasjonale identiteter og nasjonalstater. Frekvensen har vært raskere men varigheten på debattene kortere, likevel er det en undertone som alltid ligger der, denne undertonen gjelder inntreden av en folkegruppe som går i strid med den pre-definerte definisjonen på nasjonal identitet.

Nasjoners identitet

Enhver nasjon har en årsak for sin eksistens. Europeiske nasjonalstater hadde dette begrunnet i en felles kultur/etnisitet og religion. De tidligere koloniserte statene på sin side prøvde å adoptere denne ideen og endte med paria grupper som følge av at nasjonale identiteter favoriserte og var orientert rundt en majoritets identitet.

Pakistan er en stat hvor det etter et langtekkelig arbeid med utforming av grunnlov ble bestemt at den nasjonale identitet skulle orientere seg rundt religionen Islam og senere også etter særskilte sekteriske prinsipper. Selv om grunnloven hadde implementert likhetsprinsippet ble det gjennom endringer og tillegg skapt paria grupper som falt utenfor. En slik nasjonal identitet er ekskluderende og er ikke en refleksjon på likhetsprinsippet eller speilbildet av regionens kulturelle og religiøse sammensatte komposisjon.

Myanmar har en lignende identitet som definerer sin eksistens orientert rundt et burmesisk buddhistisk kulturell og religiøs arv. Denne definisjonen innebærer aksept for folkegrupper som historisk er burmesiske buddhister, og ekskluderer folkegrupper som for eksempel Rohingiya, Shan eller Karen. I offisiell Burmesisk narrativ er Rohingiya innvandrere og dermed ikke lovlige borgere.

Israel er en stat hvor nasjonale identitet er sentrert rundt en folkegruppes religiøse og etniske tradisjon. Landets eksistens har opprinnelse i jødisk-semittisk nasjonalisme født som Sionisme. Imidlertid blir det en gråsone som skaper konflikt innad i tilfeller folk som konverterer til jødedommen eller etniske jøder som er ateister – hvor faller de i narrative rundt nasjonens identitet? Videre er Regjeringens ønske om å få Israel erklært en jødisk stat en institusjonalisering av narrativ. Dette skaper problemer rundt disse nevnte gråsoner og som kan gi følger som at landet blir en apartheidstat.

Multikultur

Jøder, rumenere og tatarer som etniske minoriteter eller jesuitter som religiøse minoriteter har fått føle på kroppen hva en nasjonalstat kan medføre. Og er det en ting vi bør være glade for, så er det menneskets endrings- og læringsvilje, for ellers hadde vi ikke kvittet oss med jødeparagrafen og USA ville fortsatt hatt segregerte soner.

Nasjonalstaten var et opprør mot imperialismen, de moderne borgerrettighetsbevegelsene er i sin tur reaksjon på uretten nasjonalstatene ikke klarte å få bukt med. Dette er ikke fastsatte og gitte reaksjoner, men evolusjon av menneskeskapte systemer som finpusses over tid. Blant disse vil en finne motstand da endringer medfører usikkerhet og redsel, noe som får en til å hegne om status quo og en viss nostalgi for fortiden. Gjerne i mer romantiske og glorifiserte ordelag.

Minoriteter som jøder i Norge fant det naturlig å holde på sin identitet, dels på grunn av holdninger fra samfunnet og dels fordi identitet forsterkes når en er i mindretall. I dag er det vanskelig å se forskjell på norske jøder og etniske nordmenn, men likevel er troen både i praksis og i kulturell kontekst der. Den er en identitet som er fornorsket, men likevel distinkt tilstedeværende.

I innvandringsdebatter fra 70-tallet var det en hyppig poeng å nevne farene ved å blande forskjellige etnisiteter. At ‘rene’ samfunn klarte seg bedre og at multikulturelle samfunn ofte endte i konflikt. I dag er undertonen den samme, muligens sagt på en noe mildere måte. Igjen tilbake til at debattens språk kan endre seg, men parameterne er uendrede.

Det blir i samme debatt en forenkling hvor enkeltindivider blir satt i grupper og gitt en kollektiv identitet. Det finnes derfor en biologisk muslim fordi muslimer tilsynelatende tenker likt i egenskap av å være muslimer.

Endringer er parameteren

Mens nasjonalstaten gjennom tid har gjennomgått forandringer har det samtidig vært en motstand mot denne forandringen fra grupper som har fått sin hegemoni utfordret.

Med avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika var en del av den etnisk kaukasiske befolkningen plutselig maktesløse på grunn av at demokratiet medførte likhetsprinsippet. Før avskaffelsen ble det blant av regimets støttespillere i Europa argumentert med at urinnvånerne ville komme i posisjon og ikke var skikket til å herske.

Innvandringsbølgen på 60 og 70-tallet ga økt fokus på likhet økte rettigheter til arbeidsinnvandrerne og asylanter. Samtidig økte også bevisstheten rundt kvinners rettigheter i samfunnet, økt arbeidsdeltagelse samt homofiles rettigheter. Det er en gjentagende faktor at først når minoritetsgrupper søkte sine rettigheter at disse etter lang kamp ble allment godkjent og del av Grunnlov.

Disse inntrykkene samlet sett medførte store endringer i et tradisjonelt mønster. Hvor det før var en kjernefamilie med far som hovedforsørger ble det to likeverdige parter, hvor det før var en far og en mor var det potensial for to av likt kjønn, og hvor det før var lik tro og etnisitet var det plutselig et mangfold. Denne hverdagen, endringen er i det store bildet menneskelig progresjon, men møter motstand fra tradisjonelle elementer.

For eksempel protesterer Hindu-nasjonalister hvert år på valentinsdagen i India. De ser på markeringen som umoralsk og vestlig import. Samtidig gjør muslimske puritanske og ortodokse bevegelser det samme i Pakistan. Jødisk haredi grupper protesterer mot kvinnelige rabbinere som ber foran klagemuren og buddhistiske munker reagerer på det økte fokuset på det verdslige blant yngre generasjoner. Ethvert sted vil en finne denne motstanden mot modernitet og progresjon. Og ethvert sted vil det finnes et narrativ om en fortid som var harmonisk og sikker og ikke minst homogen.

Problemet er at denne fortiden aldri har vært reell. Kvinner hadde ikke like rettigheter i Norge før i tiden, kvenene, samer og tatarer nøt ikke likhet i loven, og jødene var lenge uønsket gjennom lov. Det er ‘kultur’ eller sosiale onder som vi i Norge gjennom progressive tanker har klart å eliminere. Samtidig har vi bevart vår egenart, og ikke bare nasjonal egenart, men regional egenart, eksemplifisert gjennom de forskjellige bunadene, dialektene, kosten og arkitekturen. Denne endringen er ikke en forrædersk strategi, snarere en inntakelse av det menneskeheten kollektivt har klart å frembringe av sin visdom.

Definisjon på integrering

I debatten om integrering er det noe udefinert når begrepet integrering defineres. Ofte ender definisjonen i ønske om assimilering eller i motsatt tilfelle aksept av en multikulturell tilværelse. Verdier nevnes, de gis regional tilhørighet og som konsekvens at andre regioner ikke har anlegg for disse verdiene.

Verdiene likhet, rettferdighet, toleranse, ytringsfrihet og trosfrihet er ikke tomme ord. Og de har slettes ingen nasjonalitet eller regional tilhørighet. De er imidlertid i praksis eller ikke. Og i praksis hvis lov og samfunn innehar disse.

Disse verdiene er universelle. Dette fordi vi som menneskehet, blant oss, de mest opplyste og tenkende, opp gjennom tidene, over hele jordens overflate, har tenkt ut disse. Disse verdiene er fellestrekk, som filosofer og tenkere har konkludert er viktige. Disse utgjør, det vi mennesker kan kalle, det beste vi har klart å tenke frem, hittil. Med andre ord, den ultimate sannhet, høyere enn enhver lov, tradisjon, kutyme eller praksis. At disse er universelle er rett beskrivelse, at disse ikke er implementert eller praktisert er rett kritikk. At alle mennesker har anlegg for å utøve disse er riktig, at alle mennesker skulle ønske å leve under slike forhold er riktig. At mennesker ønsker disse når de er i minoritet er også riktig, og dermed at hvis en er i majoritet så fravikes disse er et problem.

En utradisjonell definisjon på integrering, i møte med en post-nasjonalstat tilværelse, hvor Grunnlov står sterkt er dermed følgende;

En er integrert i et samfunn og stat hvis en innehar aksept for verdiene likhet, rettferdighet, rett til ytring og tro og er tolerant.

Å kunne språk, være deltagende i samfunnet gjennom frivillighet eller offisielle fora er en naturlig konsekvens av dette. Det betyr ikke at en skal se bort fra Norges kulturarv og tradisjon, men å sikre et fellesskap som gjør sin plikt og derfor krever sin rett.

Menneskets systemer

Statkraft er menneskeskapt og stat nødvendig for å administrere samfunn, så kan disse verdiene tolkes i form av at staten utøver demokrati og er sekulær. Dette sikrer lik representasjon, men også vern for minoriteter i Grunnlov og likebehandling fordi det foreligger en rettsstat. Det at makt fordeles på flere statlige institusjoner sikrer at makt ikke korrumperer.

Det er en utfordring å leve opp til disse verdiene, rundt om i verden er det prekære forhold på disse. I Norge er vi heldige med utviklingen, men i takt med andre utfordringer som økende økonomisk ulikhet og klimautfordringer som vil utfordre våre verdier i møte med flyktningstrømmer er det på tide å ikke være seiglivet.

Vi vil fortsatt få debatter på hva norsk kultur er, og vi vil fortsatt se at identitetsforvirret ungdom vil føle utenforskap. Imidlertid vil vi også se dem som eier sin identitet, uavhengig av hva andre definerer den som, fordi de er tro mot nevnte verdier ovenfor. Fordi nettopp denne universelle sannhet sikrer en optimal tilværelse for menneskeheten.

Fra gård til storby

In Norway on 29. November 2012 at 20:54

Kronikk ble først publisert i papirutgaven hos Akers Avis Groruddalen 26.11.2012

På Årvoll Gård i våningshuset vil du finne gamle bilder av gården og omkringliggende områder. Bilder fra før krigen, før noen borettslag og før asfalt gjennom bydelen var det landbruk og gårdsdrift det gikk i. Lokalsamfunnet var følgelig også organisert til en slik tilværelse. Etter krigen og med det omfattende oppbyggingsprosjektet ble det større tilgang til byene og økt behov for hus og bopel. Vi fikk boligbyggerlag hvor kjøperne selv var med på å bygge sine egne leiligheter. Dette var en tid hvor egenandelen var fysisk arbeid og ikke en femten prosent egenkapitalkrav fra banken. Du vil finne denne generasjonen fortsatt boende i de mange borettslagene i bydel Bjerke.

Samtidig som bomønsteret forandret seg ble det også endringer i det lokale samfunnet. Tilstrømming med endringer og justering i forhold til disse forekommer i alle storbyer hvor tilgangen er stor og bomønsteret hele tiden endrer seg. Oslo er ingen særegen by i så tilfellet, og Norge er ikke særskilt som slipper endringer som hele verden kontinuerlig i all tid har merket.

Endringer kan imidlertid være positive og negative. Og det er selvfølgelig politikernes oppgave å påse at utvikling går i den rette retning. Samtidig er et lokalsamfunn som i fellesskap med flere lokalsamfunn utgjør selve limet i storsamfunnet også premissleverandør for hvordan samfunnet skal fungere. Alle beslutninger ligger ikke hos politikerne, ikke ønskes det heller at det skal eksistere en formynderiskap som detaljstyrer alt.

Institusjoner som ledes av folkevalgte er systemer som gjennom prøving og feiling eksisterer for å levere i forhold til gitte rammer, sjelen og livet fremkommer fra samfunnets side. Folkevalgte kan regulere til blekket spruter, men hvis et område som er regulert til bolig ikke har trivsel hjelper ikke regulering. Det er her endringer må gå i riktig retning. Det er en symbiose mellom samfunnets ønsker og folkevalgtes viljer som gir den ønskede utviklingen. Den sistnevnte kan tilrettelegge, mens førstnevnte er premissleverandør for ønsket kurssetting.

Så hva er disse endringene og hvordan kan folkevalgte og lokalsamfunnet sikre at endringen tilrettelegges og endres i riktig retning?

Først om hvilken endring vi møter. Innflyttingen av familier med innvandrerbakgrunn og tilflyttere fra andre deler av Norge har gitt hyppige utskiftninger i sameier og borettslag. Dette har hatt en tærende effekt på den veletablerte tradisjonen rundt dugnad og borettslagsstyrer. Hus som tidligere hadde rom for større familier er i dag i hende på unge par som flytter når avkom nummer to er på vei. Innflyttere med utenlandsk bakgrunn har i tillegg i enkelte tilfeller noen vanskeligheter med å bli kjent med nabolag og systemer. Så enkle ting som viktigheten av borettslagsmøter og at kaker og kaffe medbringes. Mest fordi det er en toveiskommunikasjon som ofte uteblir, men når denne er på plass fungerer denne utmerket. Endringen er følgelig at det som holder lokalsamfunnet sammen som dugnadsånden, frivillig arbeid i lokalsamfunnet og opprettholdelsen av borettsslagsstyrer svekkes eller forvinner på grunn av hyppig til- og utflytting eller mangel på kontakt mellom tilflyttere og lokale boområdet.

Så kommer spørsmålet om hvordan lokale frivillige institusjoner kan holdes vedlike og styrkes fra folkevalgtes og lokalsamfunnets side. Politikere på grasrotnivå har som oppgave ikke bare å vedta budsjetter, men også gjennom sine politiske partiers engasjement inngå i dialog med lokale foreninger og lag. Kontakt med iddrettslag gir folkevalgte direkte tilgang til informasjon om situasjonen på fotballbanen. Gjennom lignende nettverk oppstår det følgelig engasjement rundt bordet i gruppemøter for partiene, i komiteene og i bydelens utvalg. Lokale engasjementer rundt tema som skoleveier, bussruter som legges ned av byrådet og mangel på barnehager eller forsøpling i enkelte boområder blir dermed en plikt for folkevalgte å medta videre i sine saksbehandlinger. Disse sakene blir derfor formalisert og gitt en politisk legitimitet når kritikk av en uønsket utvikling sendes videre til kommune/fylkes myndigheter eller til statlige instanser eller forsøkes adresseres hvis disse faller innenfor bydelens jurisdiksjon og ansvarsområde.

Samtidig er limet i lokalområdene, som borettslagsstyrer og arbeid tilknyttet rundt disse lokalsamfunnets ansvar å styrke og viderebringe. Vi har gode eksempler på hvordan naboskap oppstår hvor det før var vegring fra begge parter å inngå kontakt. Som for eksempel når en familie med innvandrerbakgrunn flytter inn. Vegringen er ikke fremmedfrykt, snarere i et stort omfang en nysgjerrighet om en tidligere ukjent erfaring. Hvordan er naboene? Snakker de norsk? Og samtidig fra tilflyterne, liker vårt naboskap om vi slår av en prat? Har de samme utbredte oppfatning om minoriteter som avisene vil tilsi? Vil de like om vi deler ut vår altfor søte dessert? Så typiske som vi er, har vi nordmenn den tradisjon for å være nysgjerrige, men på en armlengdes avstand. Denne myten er feilaktig med en gang en oppnår kontakt og en ser hvor like utfordringer og interessene er. Bensinpriser, skattetrykket, barnas skolegang, trafikken langs skoleveien, det er tonnevis med saker en vil finne på felles plattform.

Det er ikke slik at samfunnet ikke gjør denne jobben allerede, eller at folkevalgte er fraværende, men med en ny type bomønster og hyppige inn og utflyttinger gir behov for endring i de etablerte institusjoner som holder lokalsamfunnet sammen. Det er vårt felles lokale ansvar å gjøre bistå med på å gjøre disse institusjonene mer fleksible, komme over barrieren og banke på naboen dør, hente posten for den syke pensjonisten i tredje etasje og gjøre det klart at søppel eller bråk ikke tolereres i nabolaget. Kun med slike små steg oppstår trivsel og kun med disse stegene fletter en sammen et styrket lokalsamfunn som i sin tur staker kurs bort fra en uønsket retning.

Og mest av alt, enda viktigere å sette pris på de lokale ildsjelene som gjennom sin fritid – den tid de ikke sover eller jobber, den tid som egentlig skal brukes på familie – og gjennom sitt engasjement gir en positiv innvirkning på lokalsamfunnet. Om det så være seg å stå for å lage vafler til dugnaden, bistå i med samtale mellom to naboer som ikke forstår hverandre eller aktiv arbeid for å samle folk på felles arena. Blant de mange måter samfunnet kan sette pris på engasjement er gjennom blant annet utdeling av Olavsrosen den første desember til Årvoll Gård, en lokal institusjon som huser alt fra keramikk til hestestell og alt fra partimøter til 1. mai markeringer. Det er lokalt engasjement som gjør gården livlig, men det faktum at gården står gjør lokalt engasjement mulig.

Fugleperspektiv

In Norway on 18. January 2012 at 23:39

Artikkel er også publisert hos Minerva

Mennesket er et flokkdyr. Vi føler oss trygge i omgivelser som er kjente for oss. Miljøet blir kjent gjennom kunnskap og oppvekst. Ved fravær av kunnskap blir det derfor naturlig en redsel. Redselen kan få forskjellige utfall, men i det vesentlige manifesteres redsel i en underbevisst motstand mot det fremmede. Om det skulle være nytt format på Facebook eller innvandring av mørkhudede mennesker. Sakte men sikkert tilegner vi oss kunnskap og den naturlige prosessen fører til at vi får en aksept for det som tidligere førte til redsel, utrygghet og endringsmotstand.

Dette er den primære grunnen til at ekstreme organisasjoner (militante eller ikke) som består av etnisk norske selvsagt blir forhatt, men som ikke fører til den grad av redsel siden vi kjenner dem som mennesker. Vi vet at deres ekstreme holdninger skyldes søken etter identitet, makt, respekt. Dette er også grunnen til at vi blir veldig redde når islamske ekstremister, med ukjente arabiske kallenavn og bustete pubertal skjegg provoserer oss med sine holdninger. Det er fremmed, ukjent og skremmende.

Denne gangen skulle en video med hat propaganda og selekterte koranvers til for å vekke redselen.

Selvsagt usmakelig. Men siden vår frykt dominerer, blir også debatten en refleksjon av denne. Det er kjent at i slike situasjoner så viker fornuft for følelsesladd retorikk. Det er viktig at slikt ikke skjer. Da kommuniserer den ekstreme polen mot en annen ekstrem motpol. I midten sitter tilskuerne som innimellom sine dagligdagse aktiviteter kommer over utsagn og artikler med merkverdig innhold.

Hat ideologi og retorikk skal bekjempes med reflektert og fornuftig diskusjon. En hovedkjerne innen alle ekstreme grupper kan aldri ”omvendes” eller innlemmes i fellesskapet, men vårt ansvar som et samfunn er og forblir at rekrutteringsgrunnlaget reduseres (ikke ved internering av minoriteter eller muslimer) ved intellektuelle motsvar og gode svar på en identitetsløs ungdoms vanskelige spørsmål.

Vi vil imidlertid møte motstand i en slik prosess. Hva skal vi med visvas som dialog, forståelse, identifisering og dermed kartlegging av et problem? Alle vet jo at det er en forskudd ideologi fordekt som religion som er problemet sies det. Videre gis det inntrykk av at makteliten samarbeider nettopp med denne ideologien og prøver å slå ned på dissens. Egne beskrivelser som forkjempere på barrikadene gis grundig og resten blir beskrevet som nyttige idioter.

Men når alt kommer til alt, når støvet er lagt, så ser en rundt seg så innses det at problemet kun løses ved en rolig reflektert kartlegging og tilflyt av kunnskap som hindrer avsporing. Vi må være i fugleperspektiv for å analysere mange av de forhold som ligger bakenfor. Vi må hele tiden se den større samfunnsutviklingen, de siste tiårenes hendelser som har endret holdninger og tankeretninger.

Det refereres mye til koranen blant ekstreme islamske grupper. Spesielt til å mane til kamp gjennom å forene seg. Krigen i Afghanistan trekkes frem og det deles sympati med de sivile som lider. Samtidig er disse gruppene de fremste til å hylle vold mot andre muslimske sekter og grupper. For eksempel er den etniske gruppen Hazara , som hovedsakelig er sjiamuslimer et yndet terrormål for Taliban. Det er hyklersk å først mane til samhold blant muslimer gjennom budskapet fra koranen og samtidig oppfordre og hylle drap på de samme muslimer.

Det er tydelig at det er politisk engasjement som ligger bak slike tankeretninger. Å fordekke det under en hel religion, med sin vide filosofiske og rike teologiske spekter og samtidig påstå at en med sitt begrensede kunnskap kan hevde å være fanebærer er arrogant. I tillegg gis det inntrykk av å være ydmyke sjeler som gjør ingenting av dette for sin egen del, men for den allmektiges skyld.

Det er arroganse i falsk ydmykhet – Shams Tabrez

Når alt kommer til alt så vil ungdommen som i dag er så opphengt i en ekstrem ideologi se tilbake og angre på sine kommentarer på Facebook eller på andre fora.

Samfunnets prøvelse er derfor i en situasjon hvor mye frykt har mulighet til å spre seg, å holde sammen. Holde seg reflekterte og rasjonelle. Være fornuftige selv om meningsmotstandere er i en følelsesladet stemning. Det betyr ikke at en snillisme eller naivisme ønskes, en skal være nådeløs, kanskje nærmest frese mot hat retorikk, men samtidig ha i bakhodet at offermentalitet blant motstanderen også får sympati.

Det må også være en forståelse blant den generelle befolkningen, at selv hvis muslimer ikke hadde tatt avstand fra ekstreme videoer og uttalelser, så er det en storstilt kamp mot slike ideer internt i den muslimske befolkningen. Imamer, aktivister, engasjert ungdom og institutter er å finne på alle arenaer der hvor ekstremistene tidligere har fått rådet fritt. Det er enklere og kanskje mest hensiktsmessig at holdningsendringer gjøres innad i grupper, men selvsagt spiller impulser fra verden rundt en viktig rolle.

Islam er for de fleste muslimer ikke en moraliserende religion, snarere en religion som oppfordrer til å vise godhet og høflighet i sine handlinger. Denne tankegangen har bakgrunn i at vi er selvstendige tenkende mennesker som tar egne valg og som derfor ikke kan tvinges til et spesifikt verdisett. Tross alt så nevner koranen ganske klart:

For deg er din tro, og for meg er min (Koran 109:6)

Det finnes motstandere av norsk militært nærvær i Afghanistan, det finnes også dem som ønsker en fortsatt tilstedeværelse. Noen har fastholdt på sine meninger siden krigen startet, andre har endret meninger underveis. Likevel, i det store og det hele, er ingen for menneskelig lidelse. Men skal det føres debatter og demonstrasjoner på et slikt felt, så er det urettferdig for deltagerne at deres sak forsøkes kuppet av en gruppe med snever forståelse av islam og politikk.

Likevel er det et ansvar, at hvis noe forsøkes kuppes, så forsvarer man det, med alt en har av intellektuell kapasitet. Rettferdigheten vinner alltid, Inshallah.

Søppelkultur

In Norway on 12. April 2011 at 23:39

Artikkel er også publisert i papirutgaven av Akers Avis Groruddalen 15. april 2011.

Fremskrittspartiets ordførerkandidat Carl I. Hagen var nylig på en omvisning i Sinsenveien for å fortelle beboere av innvandrerbakgrunn at de ikke får velferdsytelser uten at de oppfører seg som folk, dette med klar referanse til slumtilstander i området. Til TV2 sier Hagen at situasjonen i området minner om Pakistan og Bangladesh hvor kulturen er slik at man hiver ting ut av vinduet og regner det som en søppelbøtte. Hagen klarer uten begrensninger å legge skylden for forsøpling i området og manglende vedlikehold av boligmassen på sosialklienter av innvandrerbakgrunn.

Slike avsporinger er det ikke få av. Å treffe et problem rent konstruktivt for å ha det i mål å kunne løse det blir tilsidesatt til fordel for å skape syndebukker.

Pakistan og Bangladesh eller Brasil for den saks skyld har ikke kultur for å akseptere søppel i større grad enn det nordmenn eller europeere har. Sikter Hagen til slummen i disse land trenger man å ha forståelse for sosioøkonomiske og globale maktforhold med tilhørende økonomisk utvikling de siste hundre årene. Et svakt skatteproveny og en korrupt maktelite har sørget for at utviklingsland har færre prosjekter som tar hensyn til kildesortering og resirkulering. Å kalle respektable kulturer for å ha aksept for søppel er et meget snevert syn og viser mangel på kunnskap om den politiske situasjonen i utviklingsland. Med enkle ord; om mennesker lever i søppel, betyr ikke at de liker seg i søppel. Så tilbake til Oslo, det er ingen tvil om at mennesker forsøpler, men hvordan kan Hagen stå foran sosialklienter og beboere og hevde at slikt skyldes innvandrere? Det ble til og med nevnt at vi nordmenn har kildesortering i blodet, ulikt enkelte andre kulturer.

Hadde ikke staten og kommunen satt opp søppelbeholdere langs gåveier og bussholderplasser ville også norsk søppel havnet ”utenfor vinduet”. Tilsvarende hvis staten via Rusken ikke engasjerte skolebarn i bevisstgjøring om miljø og konsekvenser av forsøpling ville også Norske gater vært fulle av søppeldynger. Det er et Oslo byråd ledet av Høyre og FrP (i samarbeid med opposisjonspartiene) som ”belærer” folk å bruke blå poser for emballasje og grønne poser for mat. Og det er helt riktig!

Men boligområdet på Sinsenveien 56-74 er et privat område. Staten har ikke noe ansvar for å gripe inn i et privateid borettslag med 450 leietakere for å lage rutiner for søppelhåndtering, trappevask eller organisering av borettsslagsstyre. Staten kan heller ikke kreve, i et fritt marked at utleieren ikke skal leie ut til sosialklienter som blir konsentrert på et område.

Som følge av et netto nedsalg på 765 kommunale boliger av bystyret siden 2004 har staten som sikrer bostøtte til sosialklienter måttet akseptere i større grad private aktører. På ingen måte en kritikk av de private aktørene, tvert imot, når det er mangel på sosialboliger så har de private stilt opp for å dekke etterspørselen. Statens støtte blir en sikker inntekt for utleieren. Profitten blir enda større når utgifter til renovasjon og vedlikehold ikke er tilfredsstillende for enkelte utleiere, noe som først og fremst går utover leilighetene og det bebodde området. Lokalavisene har rapportert om tilfeller med mugg og råte i Sinsenveien samt knuste vinduer og falleferdige murstein fra fasaden. Forsøpling blir en stygg konsekvens.

På grunn av utilstrekkelig tilsyn har området også blitt tilholdssted for narkotikamisbruk samt at uvedkommende har bosatt seg i kjellere og trappeganger. Det har også vært klager om generell vold, salg av narkotika og prostitusjon. Dette er ikke annet enn uverdige forhold for barnefamilier, sosialklienter og andre beboere. På grunn av denne hurtige nedgradering av standarden har Sinsenveien ofte blitt omtalt som Norges første slum. Med god grunn!

Myndighetene har imidlertid adgang i den inntil nylige sovende bestemmelsen i Plan- og Bygningslovens § 31-8 om å kreve at den private aktøren lager et utbedringsprogram som kan omfatte blant annet ombygging, forbedring og vedlikehold av eiendommer i tettbygde strøk. Oslo kommune vedtok med flertall den 27. oktober i fjor etter forslag fra Ap, Sv og Venstre at det skal lages et utbedringsprogram som skal være utarbeidet innen utgangen av mai måned i år. I tillegg er det blant annet vedtatt krav om seriøse leiekontrakter og at boligene tilfredsstiller krav til brannsikring, tilgang til vann og sanitære forhold. Fremskrittspartiet og Høyre gikk mot alle disse punktene, KrF fulgte nei siden ved å gå mot krav om utbedringsprogrammet. Grunnen til at det ble flertall var Venstres avgjørende støtte til Ap, Sv og Rødt.

Dette kunne ikke Hagen nevne under sitt intervju på Sinsenveien. I stedet valgte ordførerkandidaten å forklare situasjonen med at innvandrerne ikke har vegring mot forsøpling og har aksept for dette i sin kultur. Hagen vil sette opp en Integreringsetat i Oslo for å lære opp innvandrere hvordan søppel behandles i Norge. Hvorfor skal det være en separat etat for håndtering av søppel for innvandrere når det allerede eksisterer slike etater og programmer for befolkningen generelt? Er ikke forsøpling et problem uansett kulturell bakgrunn?

Vi kan gjenta mantraet om at alle mennesker har behov for en trygg jobb, utdanning, en sikker fremtid for barna og et trygt og ikke minst et rent lokalmiljø å vokse opp i. Dette uavhengig av om mennesket kommer fra Oslo eller Santiago. Arbeiderpartiet ønsker velkommen utbedringsprogrammet som kommer til å kreve oppussing og vedlikehold av boligmassen. I tillegg vil rapporten avklare flere misforståelser som utenforstående har om både leietakerne og leiegiveren. Dette er imidlertid ikke nok for å hindre en forslumming av området. Arbeiderpartiet har lenge ønsket en mer variert boligmasse ved alle nybygg og prosjekter på eksisterende boområder. En sammenslutning av et homogent bomønster innebærer økt risiko for å skape slumtilstander, mens det foreligger planmessig og rent samfunnsmessig gevinst i et variert bomasse med rekkehus, eneboliger og leiligheter. Valget nærmer seg og vi kan la velgerne bestemme. Ønskes det et trygt sted å vokse opp i, eller en unødvendig og uansvarlig politikk som sikter på å skape syndebukker?

I mellomtiden kan man forundre seg over hvem det er som skal plukke opp det verbale søppelet Fremskrittspartiets ordførerkandidat har lagt fra seg i Sinsenveien.

Korsvei

In Norway on 19. September 2010 at 22:10

Artikkelen er også publisert hos Dagsavisen’s portal for debatt Nye Meninger

Oslo Fremskrittsparti, representert med leder Christian Tybring-Gjedde og styremedlem Kent Andersen delte sine frustrasjoner over Arbeiderpartiets angivelige kultursvik i en kronikk 26. august. Det påstås at norsk kultur forsøkes erstattet med flerkultur og Arbeiderpartiet settes til ansvar for denne påståtte utviklingen. I denne noe til tider hatske kronikken stilles Arbeiderpartiet tre spørsmål vedrørende forfatternes bekymring over en utvikling som ifølge FrP er ”Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og at det kan komme til å rive landet vårt i filler”.

Reaksjonene blir mange både for og imot og vi får et inntrykk av at Femskrittspartiet igjen har klart å bringe innvandring og integrering på dagsorden. Glemt blir den rolige og reflekterte debatten rundt etnisk segregerte skoler, utfordringer rundt de sosiale forskjellene i byen, gradvis fjerning av den likestillingshindrede kontantstøtten. Glemt blir andelen studenter med minoritetsbakgrunn i høyere studier (blant dem et flertall jenter) og at integreringen generelt sett går vel så bra ved at innvandrere i stadig større grad eier egne boliger (les Civita sin notat fra mars). Glemt blir ”Moa” i landslagsdrakten, Ishaq i bunad og Tajik som roser kristen misjonsvirksomhet. Frem kommer det stygge gamle spøkelset om en frykt for å miste landet, kultur og identitet til en usikker og mørk fremtid.

Jeg vil ikke kalle forfatterne av kronikken for rasister, men de vandrer i gråsonen og gjør det vanskelig å ikke bli oppfattet slikt. Det jeg ønsker er å reflektere rundt de tre spørsmålene som stilles av Oslo Fremskrittsparti til Arbeiderpartiet. Det presiseres at disse tankene tilhører et enkelt medlem i partiet og ikke er en offisiell uttalelse. Spørsmålene er som følgende:

  • Hva er galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur?
  • Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen?
  • Hvilket land bruker dere som rollemodell for det flerkulturelle eksperimentet?

Punkt 1. Det er flere premisser som er feil i spørsmålet. Det finnes ikke noe enhetlig ”dere” som truer noe enhetlig ”oss”. Folk som har samme landbakgrunn kan fint ha ulike interesser. Med for eksempel norskpakistanske politikere i omtrent samtlige norske politiske partier burde dette være åpenbart. Det er heller ikke slik at noen kan ”erstatte norsk kultur”. Kultur kan ikke erstattes av en plutselig ny nasjonalforsamling eller innvandring (uten at det er grunn til å tro at vi trues av dette). At kulturer under press tvert i mot styrkes, ikke går under, finnes det dessuten mange eksempler på. For eksempel blant europeiske jøder. Men vi lar det ligge. For norsk kultur er ikke truet. Norsk kultur erstattes ikke, vi bare anerkjennes en realitet at kultur er dynamisk og at impulser fra den globaliserte verden beriker vår norske kultur. Hadde ikke slike impulser blitt tatt imot ville for eksempel norske damer vært hjemme på kjøkkenet, og det er vi glade for at ikke er tilfellet. I tillegg absorberes den norske kulturen av våre nye landsmenn, ikke omvendt.

Neste spørsmål blir som å spørre om en har sluttet å slå sin kone, når en egentlig lever godt med sin kjære. Jeg ikke av den oppfatning at norsk kultur dolkes i ryggen. For at dette skal være tilfellet må blant annet budsjettallokeringen til kultur svekkes, ikke styrkes. Fremskrittspartiet er imidlertid kritisk til regjeringens løfte om at 1 % av statsbudsjettet skal brukes på kultur innen 2014.

Så til siste punkt. Arbeiderpartiet eller noe annet parti som har vært i regjering siden 70-tallet, har ikke drevet med noe eksperiment når det har tillatt arbeidsinnvandring med tilhørende rettigheter i Norge. Regjeringene sikret arbeidskraft hvor arbeidsinnvandrerne tok jobber mange etniske norske begynte å føle seg overkvalifiserte for. Når disse kulturene likevel ved tilfeldigheter er blant oss i Norge så har vi selvsagt gode eksempler å se frem til hvor forskjellige kulturer trives godt, som for eksempel New York, Istanbul og kanskje også Hamar. Selvsagt finnes det dårlige eksempler også, ikke minst forstedene i Paris og etnisk segregerte bydeler i Birmingham. Men jeg er av den oppfatning at i disse problemområdene er ikke etnisitet eller praktisering av forskjellige kulturer et fellestrekk, men heller mangel på arbeid, utdanning og som følge av dette økt rusmisbruk, vold, kriminalitet og frustrasjon. Arbeiderpartiet og egentlig samfunnet generelt ønsker at de som strever skal få hjelp til å bli selvhjulpne. I stedet vil FrP kutte i kvalifiseringsprogrammet som gir folk verktøy for å klare seg i arbeidslivet og i norskopplæring, som gjøre det mulig for innvandrere å bli integrert.

Oslo FrP er kanskje ikke tilfreds med svarene og kanskje er disse ikke gode nok, men nå kan det vel ikke sies at spørsmålene står ubesvart som det hevdes i kronikk nummer 2 fra 18. september med tittel ”Stø kurs mot Disneyland”. Sagt dette, kan vel jeg stille Oslo FrP noen spørsmål som kanskje trenger bedre avklaring.

Hvorfor er det liberalistiske Fremskrittsparti for å innskrenke grunnleggende rettigheter for nordmenn med minoritetsbakgrunn, når de selv ønsker minst mulig innblanding fra statens side i borgernes privatliv? Det er en erkjennelse at antall henteekteskap er på vei nedover for hvert år som går, men hvorfor skal ekteskap utenfor Norges grenser være forbudt ifølge FrP for pakistanere eller tyrkere når det ikke er problematisk å hente ektefelle fra Thailand eller Filippinene? Er ikke det en borgers rett ifølge Ekteskapslovens § 1b: å velge ektefelle så lenge tvangsekteskap ikke er involvert i bildet?

I Oslo Arbeiderparti diskuterer man tiltak som bussing og har foreslått å endre skolekrets for å hindre etnisk segregerte skoler på kort sikt (vi anser ikke etnisiteten som et problem, men ønsker god språkkvalitet). På lang sikt vil Oslo partiet satse på en mer mangfoldig boligpolitikk hvor det skal vektlegges sammenslutning av eneboliger, rekkehus og leiligheter for å sikre et mer variert bomønster. Synes ikke Oslo FrP at dette er en god løsning for å forhindre ”enklaver av muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse”? Eller er Fremskrittspartiet uenig i denne politikken ”24 timer i døgnet, 365 dager i året” som det hevdes i siste kronikk?

Og er ikke det en erkjennelse at norske hytter bygges av polakker? At skoleungdom av minoritetsopprinnelse smører matpakkene sine med brunost lagt i skiver av den norske ostehøvelen? At norske bunad lages i like god kvalitet i Thailand og ikles av både Torbjørn-Røe Isaksen og Abid Raja? At Melodi Grand Prix vinnes av en nordmann født i Hviterussland? Og er det ikke vakkert at barn av norske jøder og muslimer som ikke spiser pølser på grunnlovsdagen men velger å vaie like entusiastisk med det norske flagget i samme tog som barn av etniske norske?

I den siste kronikken er det et hovedtema at Arbeiderpartiet står svar skyldig for de utfordringene vi står ovenfor. La det være klart at enhver form for lovbrudd, om det er tvangsekteskap, proforma ekteskap, tvungen påkledning, tvungen avkledning, konebanking, skattefusk eller gjengvirksomhet så stiller Arbeiderpartiet seg bak loven, uansett lovbryterens etniske opphav. Når det da lanseres tiltak mot tvangsekteskap, arbeid mot gjengvirksomhet, økt antall timer gratis norskopplæring osv så er det med formål å bekjempe nettopp det England, Danmark og Frankrike ikke klarte, å drive en fornuftig integreringspolitikk samtidig som lov og rett opprettholdes. Det opplyses også at situasjonen i dag anses ikke som rosenrødt, derfor skal kommunevalget 2011 være et valg hvor velgerne skal avgjøre om de ønsker fortsatt et byråd bestående av FrP eller skal den erstattes av et som skal anerkjenne problemene og gjøre noe med disse, fremfor å polarisere holdninger. Det legges også til at god integrering ikke alene er regjeringens ansvar, her har alle et ansvar. Ikke minst det lokale byrådet. Hva har FrP gjort for integreringen i det siste?

Oslo FrP lister opp flere eksempler på institusjoner og symboler på norsk kultur. Skulle disse så være i fare? Selv det norske flagget med det blå korset representerer jo to veier som møtes. Lik som når to kulturer møtes. Veiene krysses ja, men de beholder sin retning og egenart uten at flagget river landet vårt i filler.