Israel er i sitt fjerde valg på snart tre år og fortsatt er det usikkert hvem som kommer til å sitte med makta etter at valgresultatene er klare og de endelige alliansene er sementert. Valget har vist at okkupasjon ikke er en sak, at politikk handler om personer og at dette i stor grad er en folkeavstemming om Netanyahu.
En overraskelse er at det islamistiske arabiske partiet Ra’am hinter om å kunne støtte begge sider avhengig av hva de får gjennomslag for. Dette har gitt partiet rollen som “kingmaker”. Ra’am har forutsetning at det ytre-høyre/rasistiske Tkuma ikke blir en del av en regjering de skal støtte og at “arabiske” interesser får gjennomslag. Dette er garantert noe Bibi vil ønske så lenge han kan sitte ved makta, men hans egen parti og allianse er delt i dette synet.
Det er spesielt siden samme Netanyahu i 2015 advarte mot at «araberne kommer ut i hopetall» for å øke sin egen oppslutning dagene før valget. I 2019 mente han at landet ikke var en stat for alle dets borgere. Mens under valget i år kunne man observere Bibi i beduin-telt og snakke om politivold mot arabere og hvordan det skal fikses. Israel sin Trump ble plutselig aktivist over natta, vel glemt at det er han som har styrt landet siden 2009.
Hva som kan skje nå er at Bibi nekter å akseptere tap, hvis han ikke får dannet flertall – han kan også prøve å underkjenne resultat i enkelte nøkkeldistrikter – Trump-taktikken med andre ord. Han kan også finne på å uthale prosessen. Muligens får Israel ny president snart og da kan overgangen også påvirke forhandlinger om ny regjering. Mest av alt er det viktig å se om Yair Lapid, hovedutfordrer, kan samle styrke nok bak en levedyktig koalisjon
Israelsk politikk har nå lenge vært et høyre og ytre-høyre slagmark – hvor sosialistisk side har svekket seg og hvor minoritetspartier for araberne har vært splittet. De siste fire valg i hhv. April 2019, September 2019, 2020 og 2021 har styrket arabiske partiene siden de har stilt sammen – det har også styrket sosialdemokrater i Labor, Mereth og Gesher (liberale).
Samtidig har ytre-høyre landskapet vært preget av intriger, splittelser og sammenslåinger. Det virker nesten som om Bibi har klart å manøvrere splitt og misnøye i eget parti ved å finne nye allierte – og valgsamarbeid gir nettopp mulighet til å leke med mandater
Landskapet nå er enten for Netanyahu, eller imot ham – Netanyahu er ifølge en analyse i Haaretz Evergreen skipet som stenger for all trafikk i Suez-kanalen. Men så er spørsmålet, vil Likud bestå en post-Bibi periode, eller vil vi se en ny demagog komme opp og frem. Man skal ikke undervurdere det faktum at fyren likevel klarer å danne regjering hvis motparten ikke har kløkt nok til det. Bibi har nettopp overlevd på å manøvrere seg i det politiske landskapet, nesten som om han former det.
Personlige skandaler som økonomisk mislighold, selv småligheter som at hans familie tok med skittentøy til USA under sine reiser til Trump slik at det ble vasket på amerikansk regning – og at han muligens har en skjult avtale med Kona etter et sidesprang hvor hun skal ha siste ordet ved utnevnelse av viktige posisjoner, har alt prellet av. Det har økt motstanden, men motstanden har ikke klart å samle seg.
Etter forrige valg skulle Benny Gantz fra Kahol Lawan koalisjonen kjempe imot, men endte opp med en koalisjonsavtale med fyren hvor Gantz ble skadelidende – Yair Lapid kan ikke se for seg en slik løsning, da er han ferdig politisk.
På papiret er Israel et demokrati, og det skryter av å være det mest demokratiske landet i regionen. På papiret er også landet en okkupasjonsmakt. Det er en region hvor Tunisia har gjort rekordfart i å bli mer demokratisk enn Tyrkia, og hvor det er snakk om tid at andre land igjen får sin runder med folkelige ønsker om demokratiske styrer.
Så er jo spørsmålet her – med denne perioden med Netanyahu så har det fulgt en autoritær og mindre demokratisk utvikling. Det har svekket demokratiet generelt i landet, og fredsprosessen er ikke-eksisterende. Landet klarer ikke balansere mellom det å være en moderne sekulær stat og det å være et jødisk teokratisk styre. At landet nylig ble erklært en jødisk stat – istedenfor en jødisk majoritetsstat – vitner nettopp om disse balansegangene, og hva en ofrer under slike kompromiss.
Foreløpig er de mange balanser landets innbyggere tar noe de lever godt med, men hvor lenge skal en slik balanse opprettholdes, og hva vil være katalysator for at disse såkalte balansene kan falle en etter en. Det er teoretisk fred å kalle våpenkontrakter med araberlandene for fredsprosess, og det er valgkamp for Republikanerne og Netanyahu å flytte ambassader til Jerusalem – spørsmålet er når det kommer noe reelt, substansielt og direkte rettet mot situasjonen som ikke kan ignoreres.
Baghi 