Om flysoner og fotsoldater

Da konflikten i Syria startet var det i de fleste medier krav om en flyforbudssone. Russland og Kina la ned veto fordi disse stormaktene følte seg forbigått i Libya. USA tenkte på egne budsjetter og Europa hadde nok med sine sparepakker. Dette hindret imidlertid ikke Frankrike fra å reagere raskt og effektivt på situasjonen i Mali. I grunnen indikerer dette en aversjon mot det å blande seg i en konflikt som involverer andre konflikter, rivaliseringer og parter, samtidig har manglende intervensjon nettopp utvidet dette til en regional konflikt.

Så, hele to år etter konfliktens start står det i Aftenposten at det er tid for militær intervensjon hvor det argumenteres for en flyforbudssone og at bakkestyrker bør unngås – vi står altså fortsatt der. Denne løsningen passet ved konfliktens start. Konflikten er vesentlig endret noe som også krever endrede løsninger.  Syrernes (eller muslimenes generelt) aversjon mot ikke-muslimer/vestlige militære styrker overvurderes, det samme gjøres konspirasjonsteorienes effekt når realitetene er rett foran en, sprengte og blodige. Syrere er også mennesker som vet hvem som skyter på dem og hva som beskytter dem. Mer om endrede løsninger senere, først hvorfor parametrene er endret;

Endrede forhold

Jo lenger tid det tar uten en stabil sentralmakt jo mer blir mennesker dratt inn i grupper som kan sikre dem trygghet. I Syria finner folk støtte i stammer og sekteriske tilhørighet. Selv om sekterisk/etnisk gruppering er overforenklet er det i en anarkistisk situasjon det mest naturlige samlingspunktet. Imidlertid blir religiøs lojalitet overvurdert i media, og etnisk/stamme/klasse-relasjoner undervurdert.

Alle væpnede syriske gruppers felles interesse er å kjempe mot regimet, men også å ivareta sine gruppeinteresser. Som eksempel er væpnede sunni-arabiske grupper, som nylig bosatte seg nordøst utsatt for motangrep fra sunni-kurdere som ble fordrevet fra området av regimet. Til tross for at begge bekjemper nettopp regimet. Når volden raser som mest oppstår det ergrelse som konverteres til hevnlyst. Vold mot tilfeldige blir rettferdiggjort gjennom den nye samfunnsordenens spilleregler. I en intervensjon med flyforbudssone vil et fall i regime dermed gi konflikter mellom væpnede grupper på grunn av ergrelsen, misnøyen og hevnlysten.

En annen faktor som ofte ignoreres er regimets mulighet til å kunne overleve tross flyforbudssonen. Syria i dag minner mye om Afghanistan mot slutten av 80-tallet etter Sovjets tilbaketrekking. Da ble også kommunistregimet til Najibullah Ahmadzai ansett for kun å vedvare en kort periode, særlig siden Sovjet sluttet med sin støtte. Dette skjedde ikke. Najibullah klarte nærmest å overvinne motstanden inntil en av hans nærmeste allierte byttet side. Verken Saddam, Milosevic eller Gaddafi falt fra makten gjennom flyforbudet, de måtte bekjempes fysisk (eller velges bort).

Videre består ikke regimet av Bashar al-Assad alene. Det er en klikk med venner, familie og allierte samt dem som bemanner landets institusjoner og byråkratiet. Hvis Bashar alene forsvinner er en dermed ikke kvitt problemet. Løsningen er heller ikke å erstatte hele regimet. For det er altfor kostbart og tar tid, noe som det verken er vilje for hos stormaktene, og tålmodighet for hos Syrerne.

Konflikten er i en fase hvor frontene er fastlåste og regimet også blitt en del av alawi muslimers påtvungne beskytter. Regimet må følgelig være en del av løsningen, så kommer utfordringen med å finne grensen på hvor stor andel av regimet som er tålelig å bringe med videre. Hvem som skal representere regimet i forhandlinger og hvordan redselen fra alawi muslimer bli imøtekommet, ved forhandling av regimeendring.

En tredje faktor, som har endret konflikten, er tilstedeværelsen av militante ekstremister, både lokale og globale. Disse er svært effektive med tanke på typen krigføring som gjøres. Deres aksjoner gir målrettede skader og er uforutsigbare. Grupperingene er høyst fanatiske og med på å skape en atmosfære av sekterisk konflikt. Allerede finnes eksempler der druze forretningsfolk og kristne kirkeoverhoder blir kidnappet, alawi-dominerte bydeler blir satt som mål og sjia muslimske helligdommer blir angrepet. Denne faktoren kan, i en overgangsfase skape økt spenning og øke faren for at det ikke blir nasjonal enighet, snarere at grupperinger holder på sine våpen for beskyttelse.

Fjerde faktor er den internasjonale deltagelsen og måten denne gjøres på. Muslimske land er som på alle andre felt også delt i Syria spørsmålet om Syria. Gulf-landene med Saudi Arabia og Qatar i spissen, driver intensivt for å støtte syrisk opposisjon, og spesielt Det Syriske Muslimske Brorskap, mens protester i Bahrain blir slått hardt ned på. Iran på sin side, sammen med Hizbollah og regionale sjiamilits støtter Assad – med våpen og våpenbærere. Den tyrkiske statsministeren nølte lenge før han innså konsekvensene av en flyktningsstorm, mens opposisjonen støtter Baath-regimet. Russland er tungt inne for å bevare sine investeringer og Kina ønsker å vise sin betydning.

Bleeding Syria av Tammam Azzam

Tilnærming

For å få til en overgangsfase trengs derfor en aksept for at kun den sentrale delen av regimet må bort og Russland og om mulig også Iran må inkluderes i prosessen. Begge land har investert stort i egne militære flåtebaser og infrastruktur og ønsker å sikre disse. Begge forstår at Assad ikke vil bestå og trenger en vei ut av denne konflikten – og ikke minst, begge kan fungere som kanal for tilnærming til enhver som erstatter Assad-klikken.

Flyforbud må komme, ikke bare over deler av landet, men overalt hvor regimet har militære baser og våpenanlegg. Opprørerne vil således klare å kjempe med fremgang mot regimets styrker, men her går imidlertid grensen. For å unngå sekterisk og regional konflikt, i etterspillet, er det behov for FN-ledede styrker. Følgelig vil en slik styrke fra blant annet Frankrike og Tyrkia i storbyene medføre at kamphandlinger må stoppe, hevnaksjoner må bortfalle og at sivile representanter får overta stafettpinnen. FN-styrker vil også fungere som en garantist for de forskjellige grupperingene som i en eller annen forstand vil være minoritet, om det være seg sunnier i alawi dominerte områder eller kristne i sunni dominerte områder.

Per i dag blir støtten som opprørerne får fra vestlige land marginal i forhold til hva Gulf-landene gir. Dette gir også ubalanse i styrkeforhold. Gulf-landene bevæpner kun utvalgte grupper. Opposisjonen må bevæpnes samlet under ett, samtidig må det kreves en samlet autoritet under sivile representanter. Dette kan kreves, og bli mottatt gledelig hvis en er direkte involvert, mannsterke og med midler – kun å bevokte luftrommet gir ikke denne tilgangen.

I en situasjon hvor flyforbudssonen er effektiv, motstanden godt bevæpnet, FN-styrker på bakken og regimet erstattet med forhandlingsvillige parter vil utfordringen komme fra militante islamistiske nettverk. Disse vil ikke bare være en utfordring for ikke-muslimske minoriteter, men for hele landets befolkning. Viktig her å forutse en konflikt med disse, for væpnede fanatiske grupper forsvinner ikke gjennom dialog, og deres krav er urimelige å bære for en levedyktig, demokratisk og sekulært Syria.

Håpet er at om to år så snakkes det i norske medier om Syria som den nye feriedestinasjonen. Ikke et land i konflikt hvor det fortsatt snakkes om flyforbudssoner og hvor disse blodige røde linjene går.