Teksten ble for første gang publisert hos Vårt Land.
Mihu Yehudi spurte David Ben-Gurion da rabbinerne blant de ortodokse og reformister kranglet om å definere den nasjonale identiteten til staten Israel. Hvem er en Jøde er et eldgammelt spørsmål som fortsatt setter debatten i sving i Israel – noe lignende er tilfellet for muslimer. For hvem er muslim, og hva er definisjonen på Islam?
Den hvite og den sorte standard
De aller fleste kjenner til de to store retningene innen islam – sunni og sjia. Ofte blir disse omtalt som en liten nyanse innenfor Islam, og at dem tilhørende hver av disse utgjør monolittiske og homogene størrelser. En bedre måte å forstå disse to konstellasjonene på er å se dem som paraply definisjon av et mangfold, bestående av ulike lovskoler, teologiske retninger, grad av esoterisk innvirkning som sufi- og irfan-tradisjonen i forhold til puritanisme – og ikke minst personlige preferanser.
Den historiske skillen mellom hva som senere ble sunni-islam og sjia-islam er både politisk og teologisk fundert. Mens relativt mange muslimer liker å betegne dette som førstnevnte, i.e. at dette var en verdslig maktkamp, er det verdt å notere seg at den fundamentale forskjellen ble argumentert fra et religiøst perspektiv om konseptet Guds-regent på jorden. Teoriene rundt kalif og den sjia muslimske ekvivalenten Imam (ikke til forveksling fra bønnelederen) har begge en form for guddommelig sanksjonert legitimitet.
Hva som er vanskelig å skille her er det politiske elementet fra det religiøse
Fordi årsakene var en blanding av politikk og religion og fordi målet var makt og kontroll er det derfor interessant å se påvirkningen av den tids politiske situasjon som lot seg inkorporere i hva som senere ble såkalt tradisjonalistisk islam innen begge sunni og sjia leire. Hadith samlinger som anses å være en sekundærkilde innen muslimsk teologi etter koranen er tungt influert av den politiske rivaliseringen og kreativ tolkning av maktpersoners velvillige eller motstandere.
Prismet
Denne såkalte ortodoksiteten som hevdes av sunni og sjia muslimer er imidlertid ikke kun forbeholdt dem. Hva som ble av deres motstandere døpt khariji (de som går ut av fellesskapet) er muligens den første muslimske definerte sekten. Khariji kalte seg selv Al-Muwahedeen – de som ønsker å bevare troen på Guds enhet og var de første muslimske republikanere. Deres preferanser for en muslimsk leder hadde krav om etterkontroll, sanksjonsmyndighet og selv avsettelse. Sistnevnte var radikalt da sunnimuslimer foretrakk lydighet foran en valgt leder, mens sjiamuslimer mente at lederen var guddommelig valgt og ikke kunne opponeres mot.
Khariji forble en liten bevegelse, men som påvirket massivt med sin opprørske natur. Der hvor IS regjerer i dag oppstod det en khariji stat som utførte massakre og styrte etter samme leveregler i over tre tiår mot Abbasiddynastiet basert i Irak. Opprøret ble eventuelt nedkjempet, og teologene på hver side var også på den tid involvert i å erklære hverandre vantro og illegitime. Imidlertid har enkelte avarter hatt selv kvinnelige ledere, både politisk og religiøst, mens en av retningene (ibadi muslimer) har overlevd frem til i dag og utgjør en majoritet i Oman.
Det er verdt å notere seg at Oman og ibadi muslimer ikke har en nevneverdig voldelig bevegelse. Rekruttering til terrororganisasjoner er minimal, til tross for muligens de samme ergrelser som mange av muslimer har i regionen rundt. En av årsakene kan være fokuset på teologisk toleranse – en enkel analyse, men likevel interessant med tanke på den voldelige opprinnelsen for denne grupperingen.
IS blir ofte døpt khariji, ironien er at nåtidens khariji lever i relativ fred og toleranse i Oman, mens en avart av voldelig sunni-fanatisk puritanisme er i bresjen og standardsetteren for kontemporær brutalitet. Skal en være ærlig i debatten er derfor IS muslimer, primært fordi de kaller seg selv det, men det er uærlig å sette deres overbevisninger og gjøremål som noe standard eller noe som ‘egentlig’ er det reelle islam.
Lederskap og definisjonsmakt har vært en sentral faktor for utallige sekteriske dannelser. Innen Sjia-islam har den dominante lovskolen kalt ithna ashari (dem som følger de tolv Imam) vært den som siden 1500-tallet definerte den store motpolen til sunni-hegemoniet. Zaydi-sjia muslimer (dem som følger de fem Imam) pleide å være den dominante i perioder før og hadde en mer egalitær republikansk tilnærming til lederskap, dog at dette ble beholdt innen Alid-slekten, sekten dominerer nordlige Yemen og er sentral blant Houthi bevegelsen. Ismaili-sjia muslimene har fortsatt en ledende imam innen Nizari-retningen som er 49ende i rekken. En annen del av Ismaili-familien kalt Mustali/Bohra har et lederskap som hevder å være representanter av en imam som har gått i skjul for flere århundre siden.
Andre avarter som Alevi-muslimene i Tyrkia som utgjør en solid størrelse av befolkningen minner om et synkront resultat av flere bevegelser og religioner, og har en nærmere relasjon til esoteriske sufi-bevegelser i Anatolia og Balkan. Den tyrkiske stat har lenge forsøkt å innlemme Alevi muslimer gjennom å ‘sunnifisere’ dem. Sørover i Syria har Alawi-muslimer sitt arnested og som blir tvunget gjennom Assad-regimets ønsker å bli ført nærmere sunni- og shia-islam.
Sunni-muslimer på den annen side hevder å ha et presteløst system, men hvor det i realiteten er en like sterk kontroll og legitimitet forbundet med et presteskap etter en omfattende akademisk teologisk utdannelse. Ironien er at de kritiserer sjia-muslimer for å ha gjort sine Imamer ufeilbarlige, mens hos sunni-muslimer så eksisterer det en tanke om at en Aalim (ekspert på teologi) dobler sin belønning hvis han har rett i et religiøst spørsmål, men får kun det halve hvis han tar feil. I moderne tid har både sunni og sjia retningene hatt bevegelser som har prøvd å gjøre troen til lekmannens eiendel. Bevegelser som Jamaat-e-Islami og Ikhwan Al-Muslimeen er slike bevegelser blant konservative, mens Ahle-Quran (som fornekter sekundære kilder) og neo-Mutazili tradisjonen (som legger vekt på fornuften som redskap innen fortolkning) ble en mindre bevegelse.
Reformasjon og vekkelse
Islamsk eskatologi har skapt flere små sekter og avarters som enten har opphørt, integrert seg i ‘mainstream’ eller bevart sin egenart – referansene til Mahdis (en veileder nær dommens dag) ankomst og Jesus sin tilbakekomst har ført til ulike tolkninger og splittelser. De fleste har måttet lide og lider fortsatt forfølgelser, andre utgjør en såpass sterk folkelig forankring at de er en del av det samfunnet som sitter med styringen.
Mahdist-bevegelser har vært en populær måte å samle folk imot koloniherrer i alt fra sørøst Asia, sør Asia, til Nord-Afrika, langs Nilen og det afrikanske horn. Enkelte slike bevegelser endte opp med makt, som i Senussi dynastiet i Libya, Mahdi-staten i Sudan, mens andre ble forfulgt slik som Bahai-religionen fra Iran og Ahmadi retningen i Sør-Asia i Pakistan. Disse bevegelsene har stor innflytelse fra de sekter de hadde sitt utspring i. Som eksempel følger Ahmadi muslimer lovtolkninger og teologien til Hanafi-lovskolen innen Sunni islam – men blir likevel klassifisert av de etablerte retningene som å være uortodoks og uislamsk.
Skal en se på den fundamentale doktrinære forskjellen mellom Ahmadi-retningen og de øvrige vil en se inkonsistensen i hvordan politikk og menneskets (presteskapets) subjektive meninger og preferanser påvirker enkelte posisjoner. Etter en objektiv gjennomgang av imamenes status blant sjiamuslimer, og grunnleggeren av Ahmadi-retningens erklæring om å være messias, vil en se likheter som strider imot det mange sunnimuslimer mener var slutten for Guds oversendelse av sitt buskap til menneskeheten etter Mohammed. Likevel er de fleste sunnimuslimer enige om å inkludere sjia-muslimer innenfor hva som er ortodoks, mens de fleste innen begge disse retningene ekskluderer Ahmadi muslimer.
Islam med dets mange retninger og tradisjoner, selv med lang fartstid, vil alltid være avhengig av den gitte tid, kontekst og rådende tema som blir omdiskutert. Da koloniherrene ankom muslimske land var det en oppvåkning i tanken om militant jihad, at ikke-muslimer ikke kan regjere over muslimer. Da koloniherrene influerte bevegelser med frihetsverdier ble den rådende debatt om kalifatet faktisk var så nødvendig som enkelte ville ha det til, om staten burde være sekulær (Ali Abdel-Razeq og Abdullahi An-Naim) og om moderniteten er i strid med fundamentale verdier ekstrakt fra Koran.
Ser en i et mikroperspektiv, her i nord, vil en legge merke til dette. For sjia, sunni, ahle-Quran, Salafi og Ahmadi retningene har sine fundamentale og ikke fullt så fundamentale forskjeller, som de krangler mellom seg med en verre tone enn hva islamfiendtlige har, så vil en se et større fokus på ‘muslimske’ identitetsspørsmål som reises av storsamfunnet, og motargumentene fra disse muslimer vil således være nærmest like. Religiøse hodeplagg, homofili, ytrings- og trosfrihet og lignende spørsmål definerer den muslimske identiteten og parameter for hva som er i fokus. I så måte er et omfattende teologisk rammeverk med sine litterære kilder i stor grad ‘sovende’ i påvente av å bli relevant.
Muslimsk diaspora i vesten argumenterer for eksempel at siden de er en minoritet så gjelder ikke de regler og plikter som skulle gjelde i et muslimsk majoritetsland. At de ikke vil kreve straffer for apostasi, homofili eller samleie utenfor ekteskapet, men at dette var et ideal i et majoritetssamfunn. En kan fundere på om hvis en tror at disse forhold skal straffes fordi Gud har sagt det, om det til syvende og sist er avhengig av demografi. Er Guds sannhet avhengig av demokrati med andre ord?
En kan stille slike retoriske spørsmål, realiteten er imidlertid at det foregår en livlig og spennende debatt blant muslimer på globalt nivå, å konsolidere denne og få dannet en ny standard tar tid.
Sekter og retninger er her for å bli, forskjeller vil ikke slutte å eksistere. En kan like det eller ikke, men historien og selv siste tiårene beviser at ens tro gjerne er influert av andre og omvendt.
Mihu mussulman – hvem er en muslim – vil for alltid være et spørsmål som både vil variere og vil stå ubesvart hvis ikke definisjonsmakten gis til den som stilles spørsmålet.
Baghi 