Qunfayakoon

Hvordan eksportere demokrati

In Society on 31. March 2016 at 22:19

Hvordan nasjonale interesser sammenfaller med økt innsats for demokratisering gjennom regionale aktører.

Det er sant, og ikke lenger en hemmelighet, at verden har kommet lenger på en del av de sentral indekser som måler suksess.

We-The-People

På et overordnet nivå, så har menneskeheten blitt mindre voldelig, mer tolerant, sunnere mer empatisk og mer kapabel til å takle uenigheter. Dette ble President Obama nylig sitert på av Jeffrey Goldberg i den mye sirkulerte artikkelen The Obama Doctrine hos The Atlantic.

Dette er ingen liten påstand, og det er heller ikke en uprøvd påstand. Den svenske professoren Hans Rosling formidler det samme budskapet gjennom sine kreative og grafiske tabeller og utviklingstrekk over menneskehetens totale suksesser.

Det samme bekreftes gjennom økning av antallet demokratiske stater verden over de siste tiårene. Mye av suksessen med redusert fattigdom og manglende konflikt, henger sammen med økt representasjon og myndiggjøring av folket til å sette sine ønsker på dagsorden.

Ved utgangen av 2015 bodde nærmere 66% av verdens befolkning under demokratiske styresett, resterende – som utgjør ca. 2,3 milliarder mennesker – bodde under autoritære regimer. Dette tilsvarer 51 stater av totalen på 167 land som The Economist sin Democracy Index for 2015 tok utgangspunkt i.

Det kan se ut som en stor suksess, men denne er ikke stor nok, og som Rosling selv sier, så er det den siste kneika som er vanskeligst. En må heller ikke ta demokrati, stabilitet, og de gode indikatorer som måler suksess for gitt. I intervjuet med The Atlantic nevner Obama videre at «sosial orden starter å bryte sammen hvis mennesker er under dyp stress. Da blir motreaksjonen tribalisme, en mistillit til det fremmede og ukjente».

Mens det på en side hevdes av filosofer som Steven Pinker at verden er i en retning hvor empatien øker og at sjåvinismen er på vei tilbake, mener andre at nettopp globaliseringen viser indikasjoner til å falle tilbake, og at tribalismen begynner igjen å danne fundament. En kan finne bevis for begge påstandene – men en ting bør være klart; demokrati, stabilitet, gode levekår er ikke noe som bare skjer, en jobber for dem, og det er en kontinuerlig jobb.

Å være en aktiv aktør for å styrke det sivile samfunn, individer som jobber for demokratiske rettigheter, og være en pådriver på internasjonalt nivå er nødvendig. Samtidig er nye demokratier med på å styrke det regionale arbeidet for å løse konflikter og sikre stabilitet. Det er for disse demokratier en interesse at deres naboland ikke er autoritære, da slike regimer er trykkokere og skaper potensielle ustabile forhold som påvirker på hjemmebanen.

Dette er nye aktører som har begynt å ta sin del av ansvar, disse må være en del av den nye verdensorden som skal bringe det internasjonale samfunn et steg nærmere en bedre verden.

Stabilitet versus representasjon

Lenge har det vært en sannhet at vestlige land sine interesser i resten av verden henger sammen med at motparten har et stabilt styre. Selvfølgelig har det vært ønskelig at handelspartnerne har demokrati og følger menneskerettigheter, men i alternativet mellom politisk uro, og stabilitet gjennom autoritære regimer, har en ofte endt opp med å støtte seg på regimer av autoritære slag.

Samtidig har nettopp vesten, og avanserte demokratier, støttet lokale sivile samfunn som lenge har kjempet for frihet og demokrati. Å styrke det sivile samfunn i det enkelte lang gir slike bevegelser lokal forankring. Dette er støtte som må fortsette, men spleiselaget må bli større. Det er altså ikke bare såkalt vesten som har det i sine interesser at autoritære land beveger seg mot demokrati – snarere bør det være et felles ønske som inkluderer nye demokratier som også er regionale stormakter. Dette øker tyngden til den ønskede politiske retning.

Men alle land tar ikke samme kurs for å oppnå en status som fullverdig demokratisk. Det er ulike prosesser, ulike situasjoner og ulike forhold, som bestemmer utfallet for hvilke steg som må tas for å nå målet. I en slik setting blir det nødvendig å for eksempel etterstrebe en fredelig delvis demokratisk overgang i for eksempel Burma, men samtidig sette høyt press på at religiøse minoriteter som Rohingiya muslimer får være en del av det nye Burma.

I andre tilfeller må krigsherrer være en del av løsningen selv om de har tusener av liv på samvittigheten. Overgangsstyret og koalisjoner i Afghanistan, Rwanda og Burundi og den politiske ledelsen i Kongo, har alle blod på hendene, men samtidig er de nødvendige for at flere får stabilitet, og på lang sikt bedre representasjon.

Samtidig er jo det mulig å ha stabilitet, uten noen form for representasjon. Det er her grensen er vanskelig å trekke. Manglende representasjon konsoliderer makt på få personer, disse få personer vekter sine interesser som ikke nødvendigvis gir vekst eller muligheter til deres folk. Dette i sin tur skaper ergrelse og sinne.

Under demokratier kan sinne få utløp under hvert valg, under autoritære regimer vedvarer ergrelsen, for så å få et blodig utfall. Spørsmålet blir hvor det må settes trykk, i lag med regionale krefter, for å få til en bedre representasjon, og dermed hindre ustabilitet. Hvor på dette kartet er Nord-Korea, Zimbabwe og Turkmenistan, i forhold til for eksempel Etiopia, Nigeria og Kirgisistan?

Selv veletablerte demokratier må gjøre et valg mellom politisk stabilitet og folkelig representasjon. Manglende sperregrense kan i enkelte tilfeller medføre ustabile koalisjonsregjeringer, som ble erfart av Hellas og Italia. Begge land har nå innført majoritetsbonus, hvor det største parti får ekstra plasser slik at ustabile koalisjoner unngås.

Tyrkia har en sperregrense på 10% som medfører at landets regjering har støtte fra 49,5% av stemmene, men får ca. 58% av mandatene. Det britiske parlament ga de konservative 51% av mandatene, mens den folkelige støtten var på 37%, det høyrepopulistiske UKIP på sin side fikk 13% av stemmene og bare en mandat.

Et for stort gap mellom folkets ønske, og politisk representasjon er en avveining som demokratier må ta opp mot ønsket om stabilitet.

Demokratiutvikling

Foreign Affairs hadde nylig en visning av kart over Afrika pr. i dag opp mot flere tiår tilbake. Kartet viste hvor mye av territoriene de enkelte land kontrollerte under sitt mandat. Utviklingen er vesentlig og bekrefter at enkelte regioner på kontinentet nå har mer kontroll og bedre styring over sine områder, noe som bidrar til regional styrke.

Det sørlige Afrika, med Sør-Afrika i ledelsen er et godt eksempel på dette. Mens Zimbabwe, Angola og Swaziland er dypt autoritære, er Namibia, Botswana og Zambia nærmere rent demokratisk Sør-Afrika enn de autoritære regimene. Land som Mosambik, Malawi og Madagaskar kommer i andre rekke og har noe mer å gå på, likevel, mer demokratiske enn autoritære.

Denne regionen har over de siste tiårene vist større kontroll over sine landområder, og en dypere involvering i lokale konflikter, være seg behov for diplomati, økonomisk assistanse, eller direkte militært inngripen. Den vestlige demokratiske støtten bør støtte seg på, og styrke disse lokale ansvarsområdene for demokratiutviklingen. Ikke som en tradisjonell sterkere part, men som en medaktør.

En annen region er Sør-Amerika hvor store nasjoner som Brasil, Argentina og Chile har gått over fra brutale autoritære militære regimer, til folkelig forankrede demokratiske stater. Dette er også reflektert i politikken gjennom for eksempel tidligere President Lula’s velferdsprosjekt Bosa Familia, som har løftet opp flere titalls millioner opp fra fattigdom, til en brøkdel av prisen som vanligvis er erfaringen. Ser en hele Latin-Amerika i sin helhet er det kun Kuba som gjenstår som et diktatur, mens for eksempel Venezuela tross et autoritært preg fortsatt anses å være en hybrid-demokrati.

Sentral-Asia er et tilfelle hvor faktisk autoritære staters nasjonale interesse ligger i at land oppnår stabilitet gjennom demokrati. Kina og Russland har investert tungt i Afghanistan og ønsker ikke en forverring av frykt for jihadisme som finner sin vei inn til de sentralasiatiske republikker eller til det vestlige Kina. Likevel medfører den hardhendtheten som lederne i Kazakhstan, Usbekistan og Turkmenistan viser, nettopp en av grunnene til at enkelte jihadist-organisasjoner får økt rekruttering. Dette område av verden har ingen sterke demokratiske naboland, likevel kan en nær dialog i fellesskap med Kina og Russland gi små steg i riktig retning.

Rent militært har den vestafrikanske unionen ECOWAS og den Afrikanske Union vist eksempel på hvordan regionale organisasjoner nå stadig mer blir relevante for å takle utfordringer. Mali intervensjonen av 2013 hadde Frankrike som aktiv støttespiller, men hvor flere naboland involverte seg for å bli kjempe imot Ansar-Dine og MUJAO, og dermed etablerte statens kontroll over tapte områder.

I det sørøstlige Asia kan Indonesia, på tross av svak score på religions- og ytringsfrihet vise til en sterk demokratisk kultur – på tross av et flere tiår lang autoritært styre. Land i Indokina viser en noe mer fleksibilitet etter Obama-administrasjonens direkte ønske om å ha en stadig økt relevans for USA i regionen. Andre regioner som Sør-Asia, hvor det totalt bor 1,7 milliarder mennesker har sine egne regionale og lokale utfordringer og hvor økonomiske og politiske unioner kan nødvendiggjøre diplomati fremfor militær maktbruk.

Egypt viste en annen utvikling hvor den militære staten slo tilbake, men hvor stabilt et slikt regime er kan bare måles gjennom hvor mye det er finansielt avhengig av Gulf-monarkenes pengeoverføringer. Dette er ikke bærekraftig, det er ikke stabilt, og det er snakk om tid før nye runder med protester vil prøve å tvinge landet igjen i en demokratisk retning. For øyeblikket er det for regionen et demokratisk senter å hente i Tunisia, men et fremtidig demokratisk Egypt vil kunne fungere som et sterk fundament som kan påvirke regimer i hele regionen.

Dugnad

Nasjonale interesser ligger I stadig større grad i at viktige handelspartnere får stabilitet gjennom demokrati, og er med videre på å ta ansvar for at andre land også får bedret sine register når det gjelder rettigheter, friheter og representasjon.

Det er derfor fornuftig å fokusere mer på regionale demokratier og unioner for å støtte en demokratisk kurs, enn bare å sette sin lit til reaktiv bistandspolitikk og hemmelige diplomatiske samtaler.

Allerede ser vi emning av at konflikter i fremtiden vil dreie seg om vannressurser og følger av klimaendringer. Disse vil forsterke allerede eksisterende problemer, noe som derfor fordrer en aktiv plan for å fordele byrden, øke deltagere i demokratidugnaden og omfatte stadig større andel av verdens borgere under demokratiske styresett.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: