ISRAEL ER IKKE eksepsjonell og en erkjennelse av det er rettferdig ovenfor dets formål og folk. Landet har ikke rettigheter som er frakoblet tilhørende plikter, spesielt i en situasjon hvor manglende løsning på frihet for et annet folk setter landet på kollisjon med idealer dets grunnleggere så opp til.
I den norske debatten om Israels krigføring og om denne overgår enkelte moralske grenser er det ofte antydning til at opinionen er samstemt rundt Netanyahu og hans kabinett, og at uenighet ofte er på om hva som er pragmatisk og fornuftig å gjøre for varig fred for begge parter. Det er ikke sant.
Denne formen, hvor Netanyahu blir syndebukken, mens politikken blir legitimert, gjør det lett å støtte en del av Israels offisielle politikk ovenfor palestinerne, det er også enkelt å støtte deler av propagandaen og ikke minst mekanismer som forårsaker og forlenger krig og konflikt.
Du har dem som kan kritisere at Netanyahu har sørget for at Hamas fikk fordeler fremfor palestinske selvstyremyndigheter, eller hans uttalelser om at han fra dag en kjempet mot Oslo-avtalen. Samtidig som de ser hans parti som en edruelig politikkutformer. Du har dem som kritiserer hans alliansepartnere i selverklærte fascister, samtidig som de støtter offisiell politikk som at palestinerne aldri kommer til å ha en fullstendig suveren stat.
Slikt skaper inntrykk av en fornuftig tilnærming til en komplisert konflikt. Men det kan ikke skjule eller skygge over den massive avstanden mellom to typer tilnærminger. Her er et forsøk på å skissere dem og hvorfor den ene nettopp gagner revisjonistisk sionisme som styrer Israelsk høyreside på sporet av en enstatsløsning og palestinsk fordrivelse.
Den største forskjellen er den som omhandler hva Israel rett er når det er utsatt for konsekvenser av sin egen okkupasjon. Her kan det også skapes et landskap av tåke, ved å sette i tvil om okkupasjon er som det sies at den er, er virkelig blokaden en blokade? Har ikke Israel rett til forsvar når det blir utsatt mot terror? Hva hadde DU gjort hadde noen angrepet DITT hjem.
I en slik situasjon kommer det ikke bare rettigheter – det kommer også plikter, og ikke minst, i en ideell situasjon, sanksjoner. Israelsk rett til forsvar står på egne ben, hvis det er utsatt for trusler og angrep fra en suveren stat. I dag er trusler, motstand og terror en innenrikspolitisk anliggende. Bruk av våpen i den skala Israel gjør, tvangsflytting av folk, teppebombing og svært lett forhold til hva mål er og hva sivile er, er ikke en rett Israel kan fordekke under selvforsvar.
Det er mye mer som minner om okkupasjon, mangel på suverenitet og ufrihet, trenering av fredsforhandlinger og systematisk bosetting, enn det er tegn til det motsatte. Palestinerne har forsøkt, tross israelske sabotasjer, å etablere en selvstyremyndighet, de har forsøkt, tross stor frustrasjon og lidelse, å pasifisere seg – likevel har Israel lyktes med å splitte dem, og styrket de militante elementer, for å nettopp holde palestinsk selvstendighet som et urealistisk scenario.
Den struktur Israel har bygget i sin okkupasjon er formet nettopp for å skape mest mulig ergrelse, og er en situasjon som dyrker håpløshet. Dette er en ideell situasjon for nettopp å alltid ha et element som vil ty til våpen. Skulle Hamas pasifiseres, så vil det også undermineres av Israel, og dermed vil en annen part ta over. Det er slik Netanyahu og hans allianse har operert mot Fatah ved å styrke Hamas. Det er dette designet som er den store uenigheten.
Altså om Israel skal få kunne bestemme selv hvor frie palestinerne skal være, at det får bestemme når det selv er klar for forhandlinger og at det kan sette opp forhold som medfører at palestinernes fremtidsutsikter blir såpass urealistiske at det på et gitt tidspunkt må sies at det ikke lenger er mulig. Eller om Israel skal behandles om reell part i en konflikt.
Israelsk okkupasjon er den største trussel mot Israelsk sikkerhet, og fravær av okkupasjon er den største trussel mot voldelige elementer blant palestinerne. Israel blir ikke tryggere av å føre den politikken og krigen som det har ført hittil. Spesielt siden Israel ikke har vært under eksistensiell trussel siden Anwar Saadat talte i Knesset i 1977.
Israel må operere i en sekulær verden. Det kan ikke ha en særskilt status hvor det er aksept for at landet er gudegitt. Det kan definere slikt for seg selv – og sine venner – men det må operere med nøytrale prinsipper i en verdensorden hvor mange nok ser sine identiteter i gudommelige og skjebnebestemte ordelag. Eksepsjonalismen som blir kronet Israel er til skade for nettopp de standard det er ment å etterleve, som alle andre stater blir målt etter, og som er forventet skal vi dyrke og styrke friheter og demokratier.
Alt tilsier, både før og i dag, at Hamas kommer styrket ut av dette. Enhver krig, forsøk på å innskrenke palestinerne til håpløshet og enhver form for kollektiv avstraffelse gir grobunn for nye Hamas rekrutter. Dette er sagt av israelske forsvarseksperter selv. Hvorfor skal man da fortsatt forsvare krigen, hvorfor skal det ikke kreves våpenhvile – og hvorfor gjentas det kontinuerlig at hvis gislene frigis så stopper krigen, når Netanyahu gang på gang har sabotert forhandlinger og sagt at krigen fortsetter uavhengig av gisler blir løslatt eller ikke? Skal man ut av dette spor, så er det nødvendig å erkjenne hvilket ærend man løper her.
Så er det neste store spørsmål om hva som skjer dagen etter. I første omgang hvem bærer ansvar for den totale ødeleggelsen som har gjort Gaza-stripen ubeboelig, være seg byer, med infrastruktur innen utdanning, helse og livsnødvendige systemer, men også dyrkbar jord som blir sabotert og vannkilder som er blitt forseglet med betong.
Videre handler det om å adresse nettopp det Israel sier er faren for raketter fra stripen, noe som løses ved å utpeke FN-ledede fredsbevarende styrker som ikke bare kontrollerer grenseoverganger, men også avvæpner palestinske milits. Hva mer kan Israel be om? Hvorfor er landet imot en slik løsning? Støttespillerne bør stille seg spørsmål hvilken hensikt som oppfylles ved å sette seg på bakbeina her.
Til sist handler det om ekstremismen i egne rekker og hos palestinerne. Det er en selvfølgelighet at Israelerne har ekstremister som enten er væpnet eller har militærets støtte – de sitter på enorm makt siden Netanyahu gjør hva som helst for å sitte i Statsministerstolen. Denne ekstremismen har også blod på hendene og er involvert i terrorhandlinger, både opp gjennom historien og i dag. Denne terrorismen og ekstremismen blir ikke brukt som unnskyldning for å delegitimere Israelsk deltakelse i eventuelle fredsprosesser – hvorfor skal man delegitimere palestinsk deltakelse da? Poenget er, fred og frihet kveler ekstremisme, hvor deltakelse i disse prosesser er nettopp en del av dette.
Det er mye som må på plass for at denne elendigheten skal ta slutt, men hvis slutt betyr at palestinerne skal jages gjennom årene vekk fra sine hjem, så er planen ganske solid og den lykkes godt i dag. Ikke bare med tanke på hva forholdene er på bakken, men også om hvordan det argumenteres i enkelte vestlige kretser til forsvar for Israel. Hvis planen er å realisere en tostatsløsning fordi fred, frihet og demokrati er viktig, så trengs det et skifte hos en del aktører i vestlige land – det trengs å være unison i å presse Israel til å akseptere at dette vil bli en realitet.
Baghi 