Janne Haaland Matlary mener i sin kronikk i DN den 24 mai at Norge med Arbeiderpartiet ved roret driver utenrikspolitisk selvskading ved å anerkjenne Palestina. At dette er mer uttrykk for at partiet gir etter for intern press enn for å ha et realistisk syn på vår rolle i verden. Vi er små må vite, og vi burde ha døra åpen for vår rolle i diplomatiet.
Ikke bare er dette en svært selektiv forståelse for hvordan Norges rolle er internasjonalt, men det er også en svært naiv forståelse av hva konsekvenser i realiteten er når en leser Israel reaksjoner. Matlary mener at å anerkjenne en stat uten grenser ikke er så lurt – men ikke bare er Israel anerkjent etter egen erklæring uten grenser, rett i forkant ble begge stater anerkjent av FN’s delingsplan. Israels legitimitet er basert i at det britiske mandatet skulle huse to stater for to folk. Grensene i dem imellom ble også fastsatt, noe som senere ble vurdert at skulle spesifiseres enda mer. Vi har i grunn ett terreng å sette grenser på, vi har også en anerkjennelse av at en god del av områder er under okkupasjon, blokade og bosettinger. Til Matlarys opplysning kan det minnes på at selv Israel anerkjenner eksistensen av en palestinsk stat – om det er på papiret er en annen sak. Hvis Israels aksept ikke er ett problem, bør ikke Norges aksept være noe problem – tvert imot er det ett problem at en av partene skal anerkjennes, mens den andres skal fremforhandles i fremtiden.
Matlary lurer retorisk på om Norge samtidig anerkjenner at det er Hamas som legitimeres i en slik anerkjennelse – med hennes egne ord, anerkjenner Norge en stat med terroriststyre? Dette vet vel Matlary bedre selv – men Norge anerkjenner den palestinske administrasjonen og ikke en intern gruppering som har gått ut av denne, finansiert med penger kanalisert via Israel, og dermed kuppet makta i Gaza. Matlary kjenner sikkert også til at valget i 2006 er 18 år siden (de fleste palestinerne eksisterte ikke på den tiden), og hvor deltakelsen var svært lav. Det er Israel som har manipulert Hamas til den styrke det er i dag – og det er Israelsk krigføring, blokade og blokkeringer som har medført større ekstremisme fra nettopp denne fløyen.
Sagt med andre ord – for en god del der ute er ekstremismen, selv paramilitær og den militante og ekstreme banden i bosettere totalt akseptable som en del av en stat, og part i en konflikt – men på palestinsk side så skal alt være under total sivil kontroll, ubevæpnet og plettfri attest. Til tross for at Israel legger hemninger for nettopp ett solid og samlet styre. Ekstremismen blomstrer i en konflikt og det får næring av mer ekstrem krigføring hvor fremtidsutsikter ser bleke ut og hvor desperasjon dyrkes. Hvis det er slik at Matlary ønsker et palestinsk politisk spektrum uten ekstreme elementer, så må hun kreve det samme på israelsk hold – alternativt bør det anerkjennes – som flere forskere har sagt – at en politisk løsning er det som svekker ekstremister på begge hold.
Matlary mener videre at vi i Norge muligens har ett for stort selvbilde i hva vi kan påvirke med vår anerkjennelse. Hun viser til at kun Spania og Irland var med på dette. Vi kan notere oss Sverige fra tidligere og ikke minst en god del land det østlige Europa, deriblant Ungarn, Polen og også Ukraina. Her har vi også Serbia og Russland som krenker Ukrainsk suverenitet. Det er riktig at løsningen ligger ene og alene hos USA, derfor spiller det heller ingen rolle om Norge skulle hatt en diplomatisk rolle eller ikke. Men det er verdt å nevne, når konspirasjonsteorien om UNRWA ble spredt og flere stater stoppet finanseringen av denne, så var Norge på riktig side – og nå har statene begynt å snu, fordi deres reaksjoner var basert i løgn og israelsk propaganda.
Hvis norsk ‘alenegang’ her er å anse som naiv og selvskading, så bør det noteres at norsk rolle i Israel-Palestina konflikten gjør det medskyldig i å ha gitt Israel flere fordeler som ‘megler’, at vår rolle som nettopp dette er noe vi ikke klarte å forvalte godt og at Netanyahu som skryter at Oslo-prosessen var i hans favør er nettopp den skade vi har gjort og bør rette opp i. Vår rolle internasjonalt i øvrige konflikter står like sterkt – men i Israel-Palestina spørsmålet har vi for lengst utspilt vår diplomatiske rolle som vi trodde vi hadde, og vi bør heller være den part som klarer å legge opp en løype som flere kan føle seg trygge å gå på. Det er ikke alltid at vi skal være de som går trygge spor – når vår gang kan være den som gir klarsyn.
Dessuten er israelske reaksjoner midlertidige. De minner om Tyrkiske som offentlige viser avsky og sinne, men som på bilateralt grunnlag har beriket Erdogan og Natanyahu allierte i flere år. Matlary mener at vi har svekket våre relasjoner med Israel, men hadde hun lest landskapet godt nok så er det i Netanyahu sin regjering at Minister Ben-Gvir likestilte Biden med Hamas bare han antydet at han ville stoppe våpenforsendelser. Dette er teatralsk oppførsel fra en Regjering som vet å spille med opinionen og som vet å drive politiske poeng. Matlary faller enten for dette og viser en solid dose naivitet, eller så ønsker hun nettopp en partiskhet hvor det er den mektige part som skal få bestemme når og hvordan en fred kommer.
Baghi 