Qunfayakoon

Politikk til konkurranseutsetting

In Europe on 31. December 2018 at 15:00

DET ER IKKE bare i Norge at vi hører politikere som Carl I. Hagen forsvare russiske posisjoner i konflikter initiert og eskalert av Moskva. Vi ser denne trenden overalt i Europa og Nord-Amerika, at politiske standpunkter som forfektes av regimet til Putin, adopteres eller brukes av deler av vårt eget politisk landskap.

Okkupasjonen av Krim-halvøya er et tydelig eksempel på det hele – NATO sin tilstedeværelse i Baltikum, konflikten i Syria og Libya samt nasjonalismen på Balkan er andre noe mer subtile eksempler.

Mer tydelig er også valgkampene og frontene rundt nasjonalisme og xenofobi i europeiske demokratier – gjengitt gjennom støtte til Le Pens Front National i Frankrike, Brexit kampanjens uformelle talsmann Nigel Farage i Storbritannia eller øvrige ytterliggående grupperinger som AfD i Tyskland, FPÖ i Østerrike eller Lega Nord i Italia – for ikke å glemme Trump kampanjen.

Hva vi ser er en støtte fra Moskva til enkelte partier, som så returnerer støtten ved å kjempe for nettopp Kreml sine kjernesaker. Blant annet forfektes det at Krim-halvøya historisk er Russisk, et talepunkt tatt rett fra propagandaapparatet til Putin, eller at sanksjoner mot Russland som følge av okkupasjonen ikke virker og er urettferdige.

Skal vi tro ytterpunktene er selve konflikten i Ukraina EU og NATO sin feil, og der får også NATO motstanderne mulighet til å heller skylde på forsvarsalliansen, enn Russiske styrker som under dekke og i full åpenhet okkuperte og initierte geriljakrig i Ukraina.

Og nettopp her, under denne kritikken av NATO, som en form for aggressiv part mot Russland, at vi også ser den famøse hesteskoteorien – at ytre-venstre og ytre-høyre møtes og er forent om hvem sine interesser som bør fremmes.

Det er urovekkende at Europas interesser, som bærer seg på bjelkene om et konfliktfritt og demokratisk kontinent, er de som viker for disse politiske strømningene. Det er også urovekkende at det er blant disse strømningene at de etablerte blir kritisert for å være elitistiske og konspirerende, selv forræderske, mens politikken for deres egen del er noe som lett kan konkurranseutsettes til fordel for politiske føringer i Kreml.

Fortsatt gjenstår det en del på å gjøre lobbygruppenes bidrag til politiske partier mer transparente for offentligheten. Likevel er det enda et aspekt som rammer våre politikere og demokratier i Europa og Nord-Amerika, et aspekt som offentligheten så vidt har lært å kjenne.

En tydeliggjøring av hva demokratiers interesser er, i lag med en solid og fornuftig kritikk av demokratiers egne utenrikspolitiske standpunkt, vil til stor grad eliminere den gråsonen som etableres mellom hva som er rett og galt i denne sammenheng.

For Russiske og andre autoritære regimer er det nettopp her kampen går, å gjøre politiske situasjoner utydelige, gjøre massene usikre og dermed vinne frem med sine egne interesser.

Russland har annektert Krim-Halvøya, landet engasjerer fortsatt separatister i østlige Ukraina, og driver en støtte til nasjonalister på Balkan-halvøya vel vitende om den nødvendige helende prosessen denne delen av Europa trenger. Men Russland kan samtidig gjøre motstand mot Kosovos uavhengighet, stikk i strid med sin egen argumentasjon om at russisk-befolkede områder tilhører Russland.

Det samme gjelder den arabiske våren i Syria hvor folkelig opprør mot en brutal diktatur ble slått ned på med hjelp av Moskva – samtidig som samme propagandaapparat argumenterte med at vesten støtter terrorister og IS – det er imidlertid tydelig hvilken del av denne aksen fortsatt sitter med disse diskusjonene, og hvem som har aktiv militær deltagelse også i dette landet.

Dette påvirker folkeopinionen enda mer, da flyktningstrømmen var på sitt verste var det Assad og Putin som bombarderte sivile områder som igjen genererte flyktninger – dette skulle i sin tur øke misnøyen mot innvandring og muslimer i Europa – og slikt presses selv de etablerte partiene på de verdier den demokratiske delen av Europa så lenge har gjort suksess på.

Å støtte ulike argumenter, eller høre lobbygrupper sine talepunkter er ikke galt i seg selv, men hvis det begynner å tegne seg bilde av blind adlydenhet og at disse går på akkord mot de verdier og institusjoner som har gitt oss vår sikkerhet og stabilitet, så må det tegnes et klart bilde på hvor problemet ligger og hva som truer interessene til liberale demokratier.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: