Qunfayakoon

Bønnerop om kulturarven

In Religion and philosophy on 29. June 2018 at 10:11

VI MÅ BEVARE vår kristne kulturarv hører vi vel vitende om at en slik selvfølgelighet er det få som kan være uenige i. Vi hører også at Norge og Europa må fremelske den judeokristne arven og dyrke de seire som gjenspeiler denne identiteten.

DSC06771

Med andre ord er det en bekymring om at noe vi kan knytte en identitet og fellesskap rundt er under trussel og at vi må ha tiltak for å takle denne trusselen. Denne trusselen er i enkelte tilfeller muslimer – som jøder var før dem – men jøder er nå kosher, muslimer er enda ikke halal.

Dette er gjennomgangstonen blant den ytre-høyre rørsla som manifesterer seg i form av Human Rights Service, nettstedet Resett eller som i dette tilfellet Fremskrittspartiet.

Siste vedtak på landsmøtet hos FrP om forbud mot bønnerop er en av mange av eksemplene på hvorfor partiets aktivisme for landets kristne kulturarv er hult og like tomt som problematikken med bønnerop selv. FrPs innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim argumenterer med at det er støyhensyn som er årsaken til forbudet.

Støy er et legitimt argument – men FrPs motivasjon er ikke dette når bønnerop ikke praktiseres per i dag – ser man trenden bak slike vedtak er nettopp det at innvandreren og muslimen skal være paria, et problem, og at fellesskapet skal være innskrenkende.

På twitter argumenterte forfatter og journalist Lars Akerhaug at vedtaket viste et behov for en viktig samtale om bønnerop har noe plass i vestlige samfunn. At det er ulike hensyn som må veies mot hverandre, med hans egne ord «i hvert fall for oss kulturkonservative».

Jeg er uenig med Akerhaug. Hvis bevaring av den kristne kulturarv innebærer fravær av andre synlige symboler og skikker, eller anser de øvrige å være en trussel mot denne arven, så vil man ikke løse bekymringen – at den kristne trospraksis er betydelig redusert over de siste tiårene.

Kirken var en sentral del av bindeleddet mellom stat og samfunn, den er ikke der lenger, og det kan diskuteres om det er for det bedre eller ikke, men det er ikke eneste formål.

Kirken er også et sentralt samlingspunkt i lokalsamfunn, en kontinuerlig del av troendes (og medlemmenes) liv: fra dåp, til konfirmasjon til ekteskap og bisettelse. Det bør være mulig å ytre bekymring over en økende sekularisering av samfunnet og at kirkens rolle blir mindre relevant uten at dette brukes som skalkeskjul for å vise motstand mot innvandring.

Dagens Kirke, og dem involvert i dets daglige virke er flinke på denne omstillingen. Kirken er fortsatt en grunnstein i lokalsamfunnet – alt fra loppemarked til tilgjengelighet for speiderne til åpne dører når nasjonen trenger det – sistnevnte eksemplifisert med 22 juli.

Men kirken trenger ikke en ny nasjonal katastrofe for å være relevant – og heller ikke være en oppbevaringsplass for lopper – den må fortsatt spille sin rolle i opplysning og opplæring og være arena for trosvirksomhet ved helligdager.

FrP er ikke interessert i liturgien, eller hvor mange som deltar under gudstjeneste. Svært få av partiets argumenter er teologisk funderte – men fokuset til partiet på kristen kulturarv henger sammen med ønsket om å definere et fellesskap.

Spørsmål rundt nasjonale fellesskap og nasjonale identiteter er store spørsmål som alltid vil være der. Vi har erfart perioder med debatter rundt multikulturalismen, samtidig har vi debatter rundt den felles judeokristne kulturarven. Begge debattene anført av ytre-høyre med fellesnevner at det er ment å holde muslimen ut av fellesskapet – ut av bildet.

Men den judeokristne arven er omfavnet ganske nylig. Selv med lang tid i Europa og også i Norge er det jødiske bidraget til europeisk historie, og jødisk tilstedeværelse en nylig anerkjent og selvfølgelig arv.

Ytre-høyre forfekter dette fellesskapet med feil motiver. Uten direkte sammenligning var det samme ekskluderende tankegang som forsvarte jødeparagrafen – vi forventer ikke noe slikt for muslimer, men her snakker vi om intensjoner og det immaterielle fellesskap som skapes – og som påvirker til en viss grad individenes følelse av tilknytning og tilhørighet.

Derfor er statens nøytralitet i trosspørsmål sentral og rettferdig, og uavhengig av om det finnes muslimer eller jøder på norsk jord. Selv å være kristen har sine ulike måter å vise seg på.

Fellesskapets arv er felles så lenge fellesskapet er åpent og inkluderende – kristen kulturarv er ikke truet av synligheten av andres tro og praksis, men av manglende interesse generelt for kirkens historiske rolle, og dets nåværende relevans i samfunnet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: