Qunfayakoon

Retten til ytring og plikten til toleranse

In Society on 31. May 2018 at 14:37

YTRINGSFRIHETEN ER IKKE bare blitt grundig diskutert de siste tiårene, men har også vært gjenstand for konstante angrep, alt fra «vern mot krenkelse» til terroranslag. Men i debatten er det lagt lite vekt på forholdet mellom hatytringer og retten til å ytre disse, og mer på vern mot krenkelser, kritikk eller at retten gir talerett.

hanbury-street

Antisemittismen synes å være en fellesnevner når ytterpunkter prøver å forklare politisk utvikling. Jødehatet er ikke reservert den ytre høyresiden, det er også å finne blant ytre venstrestrømninger, blant anti-globalister og også blant segmenter av europeiske muslimer. Det er et hat som gjerne kan ha ulik forklaring, men samme resultat.

Økning i voldshandlinger mot europeiske jøder og negative holdninger til muslimer fordrer noen alvorlige tankeprosesser om hvordan konspirasjonsteorier legitimerer hatytringer.

I England er det et annet Labour vi har vært vitne til de siste månedene, enn det som tok et oppgjør med antisemittene i egne rekker for bare noen år tilbake. Partileder Jeremy Corbyn har satt i gang en rekke hendelser som viser at Labour fortsatt har behov for å riste i seg selv.

Medlem av det britiske parlament for Labour, Luciana Berger, spurte nylig partiet hvorfor partiets leder forsvarte et veggmaleri med antisemittisk innhold. Hun siktet til en Facebook-kommentar fra 2012 hvor Corbyn forsvarte et veggmaleri som skulle males over.

«Corbyn forsvarer ytringsfriheten» var den første responsen fra partikontoret. Etter voldsom kritikk svarte partiet så at veggmaleriet var kritikkverdig, antisemittisk, at dette ikke hadde noe plass i samfunnet og at det var riktig å få det fjernet.

Imidlertid mottok Berger – av jødisk opprinnelse – et skred av negative reaksjoner. Hun endte opp med å analysere den type hat hun mottok, i en lengre tekst hos The Times.

Det nylige lokalvalget i Storbritannia kunne skilte med enkelte kandidater fra Labour som var holocaust-fornektere. Labours egne politikere kritiserte denne legitimeringen av svært kritikkverdige holdninger, uten at det førte til særlig endring.

Det kom også frem at de 20 største Facebook-gruppene til støtte for Corbyn hadde fått flere tusen kommentarer med antisemittisk innhold. Dette er spesielt siden undersøkelser i Storbritannia viser at partiene på høyresiden har høyere forekomst av antisemittiske holdninger enn sentrum- og venstresiden.

Det er noe som peker seg ut i disse hendelsene, nemlig at ytringsfrihet dukker opp som et skjold mot kritikk, og at det i forsvar av antisemittiske holdninger også bekreftes et hat.

Spaltist hos The Guardian, Nesrine Malik skrev nylig om en annen form for hat som også preger ytringsfrihetsdebatten i England – nemlig rasistiske og diskriminerende ytringer begått av høyrefløyen i britisk politikk – ikke bare i Ukip, men også hos den mer radikale høyresiden i det britiske Konservative partiet.

Grunnleggeren av det tyske Pegida ble nylig nektet innreise til Storbritannia da han skulle holde tale på Speakers Corner i London. Forklaringen fra Innenriksdepartementet var at hans innreise ble ansett å ikke være «til beste for samfunnet».

Det kom reaksjoner på dette, og flere mente at reiseforbudet innebar knebling. Malik i The Guardian problematiserer hvorfor enkelte «ytringsfrihetsfundamentalister» i landet har begynt å inkludere ikke bare rett til ytring uten forfølgelse, men også rett til en plattform – og at vekten primært ligger på det siste.

Malik setter ikke noen klar grense for hva som bør være tillatt og ikke. Det er klokt, men hun utfordrer leserne til å ikke gå i fella og tro at ytringsfriheten praktiseres nøytralt når man forsvarer hatytringer.

Det er forskjell på kritikk og hat. Det er også forskjell på karikering av offentlige personer og personsjikane. Den tradisjonelle debatten handler om at man har rett til vern mot krenkelser, eller i motsatt tilfelle at nettopp friheten gir vern til å uttrykke selv hatefulle ytringer.

Men da forsvinner debatten om hvordan hatytringer, konspirasjonsteorier og et hatefullt offentlighetsklima, supplert med den digitale sfæren, medfører trusler og vold.

En rapport fra Holocaust-senteret i Norge viser større forekomst av antisemittiske holdninger blant muslimer (28,9 prosent), enn blant befolkningen for øvrig (8,3 prosent). De samme trendene er å oppspore i land som Belgia, Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Mohamed Abdi har skrevet om temaet i Morgenbladet.

Så kan man høre på forsvaret, at dette er tett knyttet opp til Israel-Palestina konflikten, uten at det unnskylder hatet. Det er også spesielt at det kommer fra en minoritet til en annen.

Nylig ble det publisert en studie fra Conference on Jewish Material Claims Against Germany, der det fremkommer at to tredeler av amerikanske unge ikke kunne erindre hva Auschwitz var. Denne andelen var på 41 prosent blant voksne amerikanere.

Det er ikke så rart når populister dyrker nettopp dette. Statsminister Viktor Orbán i Ungarn baserte hele valgkampen sin tidligere i år på å dyrke frem antisemittiske konspirasjonsteorier i angrep på filantropen George Soros.

Orbán fikk servert gratulasjoner fra Israels Benjamin Netanyahu som har lagt vekt på å alliere høyreradikale grupperinger i Vest-Europa for å få politisk støtte, svekke støtten til palestinerne og samtidig nøre opp under muslimhat. Tyrkias Recep Tayyip Erdogan ba tysk-tyrkere om å stemme imot Merkels parti da Tyskland avholdt valg i fjor, på grunn av hennes kritikk av Tyrkia.

En instrumentalisering av etnisk og religiøs tilhørighet øker mistenkeliggjøring av minoriteter og styrker konspirasjonsteorier om nettopp de samme minoritetene. Ironisk er det at disse statslederne dyrker et innskrenket fellesskap, men finner fellesskap globalt med andre likesinnede.

Det er flere land i Europa som ikke forbyr fornektelse av holocaust, men vår kollektive bevissthet vet at vi må reagere når noen forfekter dette budskapet. Det er heller ikke slik at økning i antisemittismen kun fremkommer i land i Europa med en tydelig muslimsk befolkning.

Daværende justisminister Sylvi Listhaug ble angivelig kneblet da Stortinget voterte over mistillitsforslaget mot henne. Dette er essensen av diskusjonen om ytringsfrihet som tar alle avsporinger som er mulig.

Antisemittismen og muslimhatet går hånd i hånd. Begge former for hat ytres virtuelt og reelt, og begge medfører at det blir enklere å legitimere voldshandlinger.

Tilfeldig vold skaper terror. Det antisemittisk motiverte drapet på 85 år gamle jødiske Mireille Knoll i Paris – en overlevende fra holocaust – er enda et i rekken av tilfeldige antisemittiske angrep som gjør den europeiske jødiske befolkningen mer sårbar og mer villige til å flytte til Israel – et land som er dem fjernt i alt annet enn den identiteten som gjør dem til mål for angrep.

At det eksisterer hat blant minoriteter mot andre minoriteter er ikke bare samfunnets problem, men også den gitte minoritets problem. Manglende forståelse om at ytringer også er handlinger, i form av at hat nører opp til vold, medfører enda en digresjon i en allerede avsporet debatt om ytringsfriheten.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: