Qunfayakoon

Vårt lille land

In Europe on 28. February 2018 at 20:49

DET TAR IKKE lang tid fra en flyktningstrøm blir noe vi har en plikt å gjøre en innsats for, til vi begynner å grave frem budsjetter og sier: Dessverre, dette går ikke. Denne svingningen erfarte norsk mediedekning da flyktninger fra Syria satte sine føtter mot Europa. Det er tydelig hvilket ståsted som har vunnet frem i Europa, og også hvilke tiltak som skal gjelde – tiltak som viser seg å være kontraproduktive.

bludetail                Streng grensekontroll, hjelpe dem «der de er», berettiget asyl – forslagene er mange, og mange er gode, men de er kun retorisk fyll i den offentlige debatten. Målet er uansett færrest mulig over grensen, resten av argumentasjonen får bli gode poeng i ordvekslingen.

Resultatet er åpne sår på verdenskartet hvor folk strømmer fra, og piggtråd i den del av verden hvor folk strømmer til. Mellom avreisestedet og destinasjonen kommer det frem beretninger som ønskes filtrert bort fra nyhetsstrømmen.

Utenrikspolitikken er et område som omtales i generelle ordelag, gjerne med tynn faktagrunnlag og svak forståelse for hva som rører på seg. Det er en korrelasjon mellom den detaljgrad vi har om en sak og den avstand den sak har til oss – dette gjør det enda viktigere å gi nettopp ekspertene og journalistene som kan feltet en viss kredibilitet.

Men det skjer ikke – spesielt ettersom ren propaganda og konspirasjonsteorier har begynt å bli like lett tilgjengelige som etablert media. Krigen i Syria går fra å være en humanitær katastrofe med massemord og slakt til en konspirasjon om å avsette en sekulær leder ved hjelp av jihadist-bevegelser.

Slikt legitimeres et autoritært regime som hadde trengt at verdenssamfunnet mente alvor av konsekvensene ved å krysse grenser – ikke bare ved bruk av kjemiske agenter, men ved å bombe sivile under beleiring og skyte vilkårlig i folkemengder som protesterer for rettigheter og representasjon. Det var mangelen på disse friheter som styrket viljen til å demonstrere opp mot frykten for å bli drept.

Ikke ønskes det å gjøre noe med regimets brutaliteter – og ikke ønskes det å takle flyktningkrisen. Nevnes militær intervensjon kommer mantraet at det er gode eksempler på at dette ikke er en god ide. Og nevnes en kontrollert fredsbevarende styrke så nevnes alle ting som kan gå galt – vel vitende om at det som kunne gå galt, allerede har gått galt – flerfoldige ganger.

Presedensen som en del politiske partier er redde for å sette gjennom aktiv militær aksjon mot denne typen regimer har satt en annen presedens, at uansett hva som enn gjøres, så kan en alltid rope om våpenhvile og repetere handlingsmønsteret.

Autoritære regimer kjenner til at demokratiske land vekter folkeopinionen om noe så sentralt som militært inngripen. Disse regimene vet hva PR er godt for og hvordan folkevalgtes mening i en gitt sak kan endres. Det såkalte alternative media blir en perfekt kanal for å formidle interesser til nettopp disse regimene og gjøre dem relativt populære i demokratiske land.

En trenger ikke gå langt – i vårt lille land har politikere på begge ytterpunktene tatt til orde for hvorfor NATO og EU er de reelle skurkene bak Russlands opprustning og aggresjon. Hvorfor sanksjonene bør oppheves og hvorfor det ikke er så viktig at Krim-halvøya nå er okkupert.

Med inntreden av propaganda og konspirasjonsbefengte nettsider som Resett, HRS og Herland Report styrkes denne typen tankegang. Innenlands spys det toner av brunt når det gjelder minoriteter og svake segmenter, utenlands ønskes det autoritære regimer fordi folk ikke er siviliserte nok.

Denne illiberale linjen i lag med fascinasjon for autoritære menn er et yndet felt å rapportere om da det ikke krever moralske eller faglige skrupler. Kritikk blir klassifisert som knebling og krav til saklig debatt blir døpt politisk korrekthet.

Det er en feilplassert tradisjon i norsk utenrikspolitikk som prøver å ta høyde for at vi er et lite land, og at det er begrenset hva vi kan gjøre alene. Paradoksalt når Norges primære objektiv internasjonalt nettopp har vært å finne allianser og dyrke disse forholdene. Ingen forventer norsk sololøp – men som en liten nasjon forventes en viss handlingskraft når partnere og allierte møtes – Norge er ikke så lite at det mangler initiativ.

Er det noe som skal pryde norsk utenrikspolitikk utover at bistand i enkelte perioder blir til utviklingshjelp så må det være støtten til demokratiske krefter i land og regioner. Og er det noe som trygger våre grenser, våre budsjetter og vår stabilitet, så er det fremvekst av demokrati og friheter på globalt plan.

Illusjonen om at stabilitet oppnås gjennom sterke regimer bør for lengst ha vært brutt – og troen på at en diktator holder ting i sjakk er ensbetydende med at folket ikke vil reise seg er malplassert. Konflikter har ofte flere årsaker, og løses ofte med flere tiltak, skal grenser styrkes, må også folkevandringen adresseres, og skal bistand ha betydning må også demokrati og frihet være et minst like viktig område.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: