Qunfayakoon

Den sanne tro

In Religion and philosophy on 31. October 2017 at 17:14

Tekste er også publisert hos Minerva.

KEISER AKBAR I ble i sin tid introdusert for en konflikt mellom ismaili muslimene i India. Disputten gikk ut på om hvem som skulle anses som den gudommelige utvalgte Dai al-Mutlaq (Imamens stedfortreder) etter at forgjengeren døde.

Tradisjonelt skulle disse spørsmålene og disputtene ikke eksistere i det hele tatt – den gudommelige veiledning (nass) og troendes lojalitet skulle sikre en leder til enhver tid. Men her skulle altså en politisk hersker, som i tillegg ikke tilhørte samme tro, bestemme utfallet.

luther

Nå nylig har den samme grupperingen igjen havnet i en lederstrid. Saken behandles nå i Høyesterett i Mumbai, samt i land som Storbritannia hvor finansene til bevegelsen er bevart i stiftelser.

Dette er en av de problematiske aspektene når stat og religion skal balansere seg imellom, være seg i en majoritetssituasjon eller av en minoritet. Hvem har fullmakt til å definere hva som er det sanne – og hvor langt kan kampen for den subjektive sannhet gå uten at staten blander seg inn?

Suverenitet

Det skal ikke så mye til, men likevel får det store konsekvenser i definisjon av hva som er sant, ortodoks, tradisjonelt. Det kristne europa har kjent til både sjia og sunnimuslimske dynastier – men referanserammer blar ikke så langt tilbake i historien – den seneste erfaringen er fra det sunnimuslimske Osmanske riket, og derfor blir førstekontakt i nyere tid også det som definerer hva som er standard.

En slik referanseramme bidrar til å styrke en part over en annen innen det teologiske landskap. Sjiamuslimer er i mindretall – per i dag – men har demografi noe å si for hvem som er sann og ikke? Det vil noen teologer si, og kilder er det ikke få av. Det samme gjelder når en møter på sekter innenfor de store muslimske grupperingene. De møter enda større konkurranse og selv om deres egen historie og kilde skulle være vanntett, så er det enda større kneik å overbevise fordi referanserammen allerede er gitt.

I en politisk setting har dette konsekvenser. Årene etter terrorangrepene i New York var det en del som pekte på ‘moderat’ islam, gjerne med henblikk på sufi-retningen, og mente at løsningen for en fredelig praksis av islam lå her. Mange applauderte, og faktum var også at denne tradisjonsbundne og noe mystiske og varierte retningen var apolitisk og ikke-voldelig.

Regjeringer begynte å omfavne de såkalt moderate – dette var den riktige islam. Internt i miljøene begynte de mer bokstavtro å hevde at de tradisjonelle løp vestens ærend, mens sistnevnte begynte å bruke det som bevis på å være de rette.

De moderates politiske engasjement på blasfemilover blusset opp og en flau seanse etter karikaturstriden viste at en satset på feil hest – primært fordi det ikke skulle satses på noe hest overhode.

Europa trengte å føle seg sikker – og i lag med sikkerhet trengte det å inkludere et overveldende flertall av Muslimer som ikke var politisk voldelige. I sin liberale ånd med å inkludere og vekte individet, klarte en med slike favoriseringer å gruppere mennesker i monolitter, hvor få sin definisjonsmakt fikk preke hva som skulle være grupperingens ståsted og mening.

Åpenbaringen

Inn kom Gud. Snarere tolkningen av hva Gud ville, og spesielt relevant ble det da Den Norske Kirken skulle skille seg etter et langt og turbulent ekteskap med staten. Norge følte ikke like mye av turbulensen som fastlandet følte – men selvfølgelig var vi gjenstand for ideer – og Luthers nå 500 år gamle reformasjon fikk lov til å gi nordboerne et hamskifte.

Det som da var revolusjonerende ble senere regressivt og til sist problematisk. Samfunnet hadde gjort noen sprang og siden staten var gift med kirken skulle staten bestemme hva Gud mente. Dette skaper fortsatt debatt. Hvem biskop er for homofilt ekteskap? Du skal ikke komme her og si noe imot den norske lov – en lov som ble satt av Kongen i statsråd, samme Konge som er Kirkens overhode.

Dilemma her blir om kirken og eventuelt andre menigheter skal få stå selvstendige, uavhengig av hva de mener om homofile, kvinners rettigheter og Guds frelse, eller om staten har krav på en finger med i spillet.

En inkluderende folkekirke som skal hjelpe samfunnet og staten med å gjøre mest mulig til lags – men Gud er ikke til lags ifølge noen. Og med fristillelsen av Kirken, kan Gud endelig få si sitt? Med det menes, er skriftforståelsen fri fra politiske signaler – kan den utvikle seg uavhengig av hva folkevalgte mener?

Kritikerne vil mene at det vil reversere en god og positiv utvikling – en inkluderende og tolerant kirke. Ja, men også nei. For hva tror kirken, eller for den saks skyld, moskeen, tempelet og synagogen, om seg selv? At de står fritt fra omverdenens innflytelse? Her kommer det en enda sterkere suveren makt inn i bilde, en som er sterkere enn både Gud og stat – folket.

Ingen religion, menighet eller sekterisk gruppering overlever denne testen. Enhver form for reformasjon er mulig hvis nok folk gir budskapet sin støtte, enhver motstand er like mye avhengig av massene – en anførers legitimitet er følgelig i folket.

Plata o Dios

Islamsk Råd Norge mister statsstøtten sier Kulturdepartementet – og det er i emning et nytt råd som kan ta tak i kjerneoppgavene IRN var ment å utføre. Mange kritiserte IRN med god grunn, samtidig som mange ukritisk hyller en ny konstellasjon.

Da IRN var ny var det et problem selv å inkludere sufi menigheter i dette fellesskapet. Deres doktriner var i strid med hva enkelte sentrale aktører mente var Islam. Den tid er forbi, men så kom sjia muslimene, og samme prosessen gjentok seg – i ny strid står sufi/sjia menighetene sammen mot dem som tidligere gjorde motstand mot dem begge.

Kan staten finansiere en konstellasjon som aksepterer moskeer med imamer som støtter blasfemilover i ‘hjemland’ eller i teorien? Hva med syn på homofile – i teorien? – syn på kvinners vitnesbyrd og arverett samt rett til skilsmisse – i teorien? Hvor skal staten sette bremser, og hvor skal det nye IRN sin ledelse si at både Gud og stat er fornøyd? Hva veier tyngst, Gud eller statsstøtten?

Tro er subjektivt – tro i grupper er gruppens subjektive betraktning som i organisert form blir religion. Individet i denne religionen kan havne på sidelinjen ved uenighet. Men det individet som sier seg noe uenig er likevel i sin subjektive mening en sann troende. Individets teologiske kamp mot sine motparter i samme religion kan handle om evig frelse og evig pine – men vedkommende bør ikke ukritisk hemmes, eller fremmes av staten, for da endres styrkeforholdet i debatten – staten må gå på tå, helst i ballerinasko.

For det andre er fornuften overraskende mye representert i de troendes kretser – det samme er demokratiet. Mangt enn argument går på regelen om at flertallet indikerer nettopp at de har valgt (eller blitt født i) den frelsens vei. Flertallets mening, demografiens størrelse, samfunnets endringer og teknologiens utvikling påvirker doktriner.

Fra et objektivt ståsted kan dette resonnementet trekkes. Men den troende har en bias i debatten, og den er naturlig fordi en kan ikke bevise tro – en kan ikke vitenskapelig argumentere for en subjektiv beretning om livet før og etter oppholdet på jord.

I dette skillet er en nøytral stat en som omfavner individet for dets verdier vektet på likhet, frihet og toleranse – og holder seg vekke fra noe som samfunnet uansett regulerer og endrer – nemlig troens evne til å tilpasse seg samtidens utfordringer – frivillig eller med trusselen om å bli irrelevant.

Advertisements
  1. […] Artikkelen er først publisert på Usman Asifs blogg. […]

  2. Du har helt rett i at staten ikke skal pålegge eller straffe noen for sine religiøse meninger . Men dersom man ønsker disse meningene støttet av skattebetalernes midler må det være helt akseptabelt at staten sier at visse forestillinger er så i strid med de helt grunnleggende verdier i samfunnet at det får dere finansiere selv.
    Anvendelse av Balerina sko er avhengi av situasjonen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: