Qunfayakoon

Når individet forsvinner i mengden

In Society on 31. October 2016 at 20:13

Uformelle identitetsfellesskap er en faktor som råder i innvandrings- og integreringsdebatter, men hvordan vi oppfatter disse og hva konsekvenser det har er noe som overses. Uformelle fellesskap med dets uformelt utnevnte talspersoner – og med det, tilhørende ideologier og doktriner som blir påført disse fellesskap, er en pakke som enkelt blir projisert på individer.

I debatter som handler om nettopp identiteter som nasjonale, etniske og religiøse, så er det i retorikk ønske om å fremme sitt standpunkt som mer relevant og støtte sitt fellesskap som noe større, enn hva det egentlig viser seg å være. Slikt blir meninger tillagt basert på for eksempel etnisitet – og slikt forsvinner individet i en forestilling hvor homogenisering umyndiggjør individets tankefrihet og meningsrett.

spinoza

Det er to trekk gjennom de siste par-tre århundre som har beskrevet menneskehetens progresjon; 1. Økende grad av globalisering, og 2. Et sterkt fokus på individet og dets rettigheter. Disse to kan virke motstridende i.e. hvor ene knytter alle til noe felles, mens det andre fragmenterer og polerer frem individet. I en brytningstid hvor noen ønsker nye fellesskap, andre en revitalisering av gamle, og hvor idealet er at individet står sterkt – hva skjer med nettopp individet?

Kirken hadde før det endelige oppgjøret mot dets maktstruktur et effektivt våpen mot sivile som gjorde motstand mot dets virke. Være seg i form av rettighetskamp eller teologiske motsetninger, så ble slik kritikk møtt med eksklusjon – en erklæring om at vedkommende er å anse som kjetter. For kirken handlet det om å ha solid kontroll over sin base – og være den suverene representant for dette publikum.

Samme gjelder fellesskapet borgere i et land har gjennom deres statsborgerskap. Eksklusjonsmekanismen er å miste statsborgerskapet. I de uformelle fellesskap som eksemplifisert med nasjonalistiske bevegelser ytres det ønsker om å frata enkelte borgere statsborgerskap siden de ikke faller inn under deres ønske om hva en nasjons identitet og dets tilknyttede fellesskap skal være.

Et levende eksempel er meningsytringene i den norske islamdebatten når de mest ytterliggående er i tale. Profetens Ummah har lenge hevdet å være dem som representerer islam best – de blir møtt med motstand fra ideologisk likesinnede, men dog pasifister i IslamNet som hevder å være de reelle representantene. Tradisjonelle grupperinger kommer på banen og hevder igjen det samme – og slik følger rekken av grupper som mener de har sannhetens budskap – og er den sanne representant.

I tillegg kommer ytre høyres påpekning av at en viss ekstrem tolkning av religiøse tekster er hva muslimer egentlig tror på. En kan ikke styre hva som skal sies i en debatt, men slike påstander er med på å styrke det fellesskapet ytterliggående muslimske grupperinger hevder å kontrollere og representere. Det er med andre ord en homogenisering av en identitet, uten individenes eget samtykke.

Kenan Malik har kritisert denne form for uoffisiell, men likevel i praksis offisiell interaksjon mellom stat og minoritetsmiljøer i Storbritannia. Malik mener at staten automatisk homogeniserer borgerne basert på deres etniske eller religiøse referanser, gjennom offentlige støtteordninger eller politiske kampanjer, og dermed fratar individets dets valgfrihet og autonomi.

At talspersoner oppstår er ingen overraskelse, det er uunngåelig og nødvendig. Det er slik enkelte protester og bevegelser får sine ledere og fremmet sine budskap. Men talspersoner kan også være selverklærte, og uavhengig av erklæring, kan de også ha ønsker om å bruke demografien til å styrke sitt argument – det er her Malik sin kritikk er treffende.

Norge har unngått dette – men det er uunngåelig at det oppstår dem som mener at de står for interessene til et publikum. Islamsk Råd Norges (IRN) nylige påstand om at de representerer alle muslimer i Norge er relevant her. IRN er interesseorganisasjon for medlemsmoskeenes medlemsmasse. Imidlertid er ikke 1. alle moskeer med i IRN, og 2. ikke alle norske muslimer er medlemmer av noe moske og 3. det finnes også muslimer som ikke anses å være muslimer av IRNs medlemsmoskeer. IRN er dermed representant for et fellesskap som defineres av dem selv.

Det er videre ingen automatikk i at alle norsk-tamilere er tilhengere av tamilsk nasjonalisme, at alle norske sikher støtter en selvstendig Sikh-teokratisk stat, eller at alle hinduer unngår biffkjøtt. Men dem med definisjonsmakt klarer å projisere dette – problemet oppstår når dem ‘innenfor’ nekter å innfinne seg i enkelte standpunkter. Det er her eksklusjonsmekanismen bidrar med til selvsensur, eller gjør kampen en tung bør. I tillegg er den offentlige persepsjon med på å styrke en homogenisering, og dermed styrke ‘talspersoners’ posisjon

Hvis media og storsamfunnet ikke klarer å fange opp bredden av stemmer og nyanser, så risikerer en å homogenisere minoriteter i identitetsfellesskap som i et ellers fritt ‘marked’ ikke hadde oppstått. En ser det relativt godt under valgkamp hvor det aktivt søkes grupperinger basert på etnisitet eller trosfellesskap og hvor oppmerksomhet ytes i bytte mot stemmer – denne oppmerksomheten blir viktig kapital internt i miljøene som kjemper om definisjonsmakten.

Analyser gjerne den europeiske muslimen og hvordan denne religiøse identiteten har blitt sterkere enn for eksempel muslimenes etniske eller kulturelle bakgrunn. Det forelå en større mangfold av sterke identiteter blant europeiske muslimer før 11 september angrepet enn i dag.

Spinoza mente at demokrati var av alle former for styring den mest naturlige og den mest forenlige med individuell frihet – at selv om religiøse fellesskap definerer sine grenser (ingenting galt i det) så skal individet selv også kunne bestemme sine parametere for tro, og dermed at tankefriheten og andre friheter sikres. Spinoza skrøt av det multikulturelle Amsterdam, og mente dette samfunnet var et eksempelsamfunn til etterfølgelse, likevel ble han selv ekskludert av sin jødiske menighet for sine antatte kjetterske tanker.

Denne utviklingen, hvor identiteter blir ekskluderende, er med på å svekke troen om demokratiet som løfter individet og styrker frihetsverdiene disse borgerne har. I en tid hvor identiteter forsøkes snevres inn i møte med noe som truer antatt hegemoni, er det desto viktigere at individet står sterkt – at rettigheter som ga individet friheter står sentralt – og viktigst, at oss eksternes reaksjonsmønster ikke bidrar med til å styrke antatte fellesskap, på bekostning av ønskene til individene som tilhører de gitte fellesskap.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: