Qunfayakoon

Det digitale krigsteateret

In Society on 30. June 2016 at 21:12

Hvordan det digitale rom både er et verktøy for kontroll og undertrykkelse som det er for rettighetskamp og representasjon

Det digitale rom har gjennom nye teknologiske nyvinninger, skapt arbeidsplasser så vel som effektivisert produksjon av varer og tjenester.

Samtidig er det også et område som råder usikkerhet når det kommer til rettigheter og plikter. Den digitale bruker er ikke fullt ut oppdatert på utviklingen som skjer, og ens plikter ovenfor myndigheter og andre autoriteter er relativt ukjente – likevel forplikter bruker seg til omfattende krav i møte med organisasjoner som Apple og Microsoft. Bruker bidrar med andre ord til å erklære sine plikter i et rom som er svært lite regulert i form av rettigheter.

Følgende er en analyse av det mulighetsrommet den digitale tidsalder har gitt menneskeheten, og som følge av det, de rettighetskamper som engasjeres – samtidig er digitale verktøy med på å undertrykke de samme rettighetene.

Hvor godt er vi rustet opp i det digitale krigsteateret for å møte på den digitale undertrykkelsen, og hvor støttende er vi til den digitale rettighetskampen slik vi kjenner den i dag?

ST_20160318_LJWORLD11PRAL_2130955

Den digitale diktator

Det har siden Sovjetunionens kollaps nesten vært en regel som tilsier at idealet om demokrati og tilknyttede sentrale friheter alltid vil kunne slå maktsentrerte statlige styringsformer. At kunnskap om friheter vil mane til kamp om disse rettighetene. Dette er ikke nødvendigvis regelen når det kommer til det digitale rom – og Kina er i bresjen for å fremme dette synspunktet.

Kina har et omfattende system som sensurerer, filtrerer, overvåker og begrenser informasjon fra verdensweben inn til sine brukere internt. Dette systemet er av analytikere døpt så originalt som den kinesiske brannmuren, og er med på å kontrollere hva den jevne kineser har tilgang til av nyheter om hendelser internasjonalt og nasjonalt.

Kina ser på det digitale rommet som en del av sin statlige sfære, og som derfor trenger kontroll – et modell som stadig blir mer populær hos andre sterkt autoritære stater. Kina har 700 millioner brukere, noe som setter en fjerdedel av verdens nettbaserte brukere bak den kinesiske brannmuren – Freedom House estimerer at totalt har en tredel av verdens befolkning begrenset med frihet på nett.

Samtidig er Kina verdensledende innen elektronisk-handel, med en digital salgsrate som er dobbelt så stor som den USA har og utgjør 40% av den globale nettbaserte handel ifølge eMarketer. Kinesiske myndigheter klarer derfor å bidra til økonomisk frihet, samtidig som de hemmer tankefrihet. Dette er også motivasjonen til President Xi Jinping, hvor det ønskes å gjenvinne kontroll over liberaliseringen etter Deng Xiaoping før frihetsverdier og idealer sprer seg for langt.

Denne prosessen mellom å frihet og orden har pågått i to tiår og hvor det nå anses å være inngått en optimal balanse for å fremme den kinesiske digitale styringsmodellen. Noe som landet ikke lenger skjuler, snarere ønsker å fremme globalt som et vellykket konsept – og det er stor etterspørsel etter nettopp slike systemer.

Tyrkia er blant de land som blir mer restriktive når det gjelder tilgang til fri informasjon på internett. President Erdogan’s strategi for å møte kritikk har vært å saksøke kritikerne for ærekrenkelse, fengsle dem, forvise dem, ta over fri presse og fremme regjeringspropaganda – sosiale medier er ikke unntatt.

Tyrkerne har en stor andel av befolkningen som er aktive på sosiale medier som Facebook, Twitter og YouTube. Dette er også effektive våpen for å organisere opposisjon, formidle kunnskap og mobilisere folk til protester – noe vi vitnet under Taksim Gezi Park protestene i 2013 som ekspanderte seg rundt om i landet. Landet har i perioder bannlyst tilgang til YouTube og Twitter, noe som har blitt forsøkt unngått av brukerne gjennom VPN.

Men dette er ikke begrenset til disse statene – gamle demokratier som India, hybrid-demokratier som Pakistan, autoritære stater som Egypt, Iran og Saudi Arabia har alle en form for infrastruktur for å enten kunne sensurere eller avdekke uønsket aktivitet.

I Egypt er nettsensuren ikke så sterk, men overvåkningen sporer aktivister med målrettede søk. I Pakistan er kritikk av hær og andre ‘sensitive områder’ sensurert, mens i India er finansielle uregelmessigheter eller kritikk av regjeringspartiet forsøkt skjult fra søkemonitoren. Selvfølgelig argumenteres det med at slike systemer er nødvendige for å hindre blasfemisk budskap, sverting av nasjonen eller terrorisme.

Russerne på sin side filtrerer nyheter og fremmer statlig propaganda. For eksempel er russisk publikum servert bilder av russiske jagerfly som bomber IS mål, mens det i realiteten er bombing av syriske opposisjonelle. I tillegg har russerne et så avansert infrastruktur på plass at denne klarer å predikere hvor i landet det kan oppstå protester – dermed er landet sikret mot at store folkemønstringer kan samle seg.

Men dette gjelder ikke bare stater, selv opprørsbevegelser og terroristorganisasjoner anvender nettet til å bedrive ulovlig og umoralsk aktivitet. IS holder slaveauksjoner på nett, gjennom å anvende den krypterte applikasjonen Telegraph for å distribuere bilder av Yazidi kvinner og jenter. Gammel slavehandel har funnet rom i det digitale rommet.

Det er ingen tvil om at spionasje, undertrykkelse og forfølgelse på statlig nivå og gjennom private aktører skjer i det digitale rom som det skjer utenom. Verktøy for undertrykkelse er stadig mer spisset, effektivisert og forbedret slik at autoritære stater kan bruke disse for å oppnå sine mål. Hva som mangler oppmerksomhet i en slik setting er å spore den del av hard- og software som produseres i demokratier, men som selges nettopp til autoritære stater og er med på å frarøve borgerne deres rettigheter.

Den digitale aktivist

Internett vil til en viss grad trenge overvåkning, men en ting er den nødvendige overvåkning – en form for digital politi og digital håndheving av lov, med det fulle forløp av forebygging, avdekking og straffeforfølgelse – en annen ting er å gripe inn i altfor omfattende grad, og svekke nettopp de friheter som et fritt samfunn tidligere har krevd fra staten.

For når er en opprørsk handling, imot de gitte normer og parametere som er satt, en kriminell handling, og når er denne en kamp for friheten? Denne sonen mellom frihetskamp imot statens inngripende hånd, og kriminell aktivitet som trosser både statens domene og individenes personlige sone, er i konstant utvikling.

Norge blant andre vestlige demokratier prøver å veie opp sikkerhet og friheter når det gjelder innføring av anti-terrorlovgivning. Formålet er å være forebyggende og at dataavlesning i denne prosessen bare kan brukes i de mest alvorlige saker – herav i all hovedsak forebygge terror eller terrorforbund. Foreslått lov om bruk av tvangsmidler i Norge innebærer at politiet eller PST, får tilgang til alt som er tastet på en datamaskin. Kritikerne mener at dette innebærer digital tankekontroll og bryter mot personvern.

For når er en mening ytret eller en intensjon skapt? Sammenlignes denne typen overvåkning til utenom den digitale sfæren vil en kriminell handling skje allerede i individets tankeprosesser – tankekontroll er dermed et reelt problem. Det er allerede bevist at adferd og kommunikasjon som kan virke mistenkelig, kan vise seg å være uskyldig. Når store mengder med overvåkingsdata skal fange slik adferd er ikke risikoen liten for at uskyldige omfattes av denne overvåkingen – og samtidig, at en ikke klarer å avdekke enkelte reelle forhold.

Spørsmålet blir da ikke om stater bør kunne overvåke for å etterforske, forhindre og forebygge kriminell aktivitet, men hva som er en sunn overvåkning i balanse opp mot en liberal rettsstat hvor borgernes friheter til ytring og rett til privatliv blir tilstrekkelig sikret. Denne debatten er allerede flere tiår gammel, og det forsøkes hele tiden å trekke linjer for å finne den optimale balansen – vi er ikke helt der enda, men vi er heller ikke langt ifra.

Eksempelvis er det en norm at ulovlig nedlasting av musikk og filer er tyveri. Det er få som tviler på dette. Denne form for brukeratferd anses å være en populær form for hacking – men er forskjellig fra sistnevnte da hackeren er en spesialist som navigerer sitt territoriet, her er brukeren allerede gitt kart og kompass.

Hvem er så skyld i en eventuell kriminell handling her? Brukeren eller utvikleren av programvaren? Samme spørsmål stilles for eksempel ved straffeforfølgelse av bruk av droner til attentat – er piloten den skyldige, eller den som samler etterretning, eller utvikleren av programvaren? Det digitale rom gir oss utfordringer hele tiden, noe som vi så vidt har begynt å danne litteratur på hvordan vi prinsipielt kan takle.

Anonymous er et annet fenomen som er en desentralisert, fragmentert og sporadisk opprørsbevegelse i det digitale rom. Enhver som gjør motstand eller opprør mot noe allerede etablert kan ta på seg masken og bryte seg inn i maskiner, nettsider, databaser og servere for å sabotere og vise sin tilstedeværelse.

Denne motstanden er i enkelte tilfeller støttet opp – hvis for eksempel xenofobe politikere i vesten eller IS-nettsider og sosiale medier rammes – i andre tilfeller blir samme aktivitet klassifisert som innbrudd og ulovlig og dermed straffbart. Hvor linjen går mellom sivil ulydighet for rettighetskamp og innbrudd for egen vinning er her også flytende.

Men uansett hvor mye disse svakheter i sikkerhetsnett fikses, tettes eller styrkes – så vil det alltid være en risiko for at informasjon kommer på avveie. Stater som samler inn mengder med data, risikerer å få denne røpet av folk på innsiden. Med avsløringer i massiv art, som med NSA eller den anonyme kilden bak Panama-papirene, vil den menneskelige risikoen alltid være et sårt punkt som må garanteres før kritikerne anser personvern for å være tilstrekkelig sikret.

Myndigheter vil prøve å sikre data mot tyveri ved å involvere omfattende bakgrunnssjekk av ansatte som jobber innenfor overvåkingsorganer. Likevel, vil risikoen være der, være seg motivert av ideologi eller profitt. Digital industrispionasje er nærmest et eget fagfelt, og er igjen ikke et nytt fenomen, den har bare funnet det digitale rom som et nyttig verktøy for å få konkurransefortrinn.

Men hva som anses pr. tidspunkt å være kriminelt, og i enkelte tilfeller også forrædersk, kan i fremtiden anses å være en riktig moralsk handling. Vi hadde våre rebeller som brøt lover, men som senere ble helter i form av Rosa Parks, A. Ghaffar Khan, Martin Luther King og listen kan tilføyes – det digitale rom skaper lignende rebeller – dem som bedriver ulovlige handlinger, sivil ulydighet, men som får til en endring i retning en rettighetskamp og ervervelse av rettigheter til individet fra staten.

Etter at Snowden, en tidligere konsulent hos NSA, lekket klassifisert informasjon fra overvåkningsprogrammet PRISM i 2013 avslørte detaljer om amerikansk og britisk overvåkning, kom det massiv kritikk mot den britiske Regjeringen på hjemmebanen. Dette medførte en etterforskning gjennom Parlamentet, en offentlig debatt på selve tematikken og forslag om reform av overvåkning som styrket individets personvern.

I artikkelen The age of transparency i Foreign Affairs nevner forfatter Sean P. Larkin at i de siste to tiårene har det vært en eksplosjon i mulighetene for den kommersielle overvåkningen, noe som gjør det vanskeligere for stater å gjemme sine handlinger. Det investeres med milliarder av dollar innen kommersielle satellitter, droner, sosiale medier analytiske verktøy og biometrisk teknologi og cyber-forsvar for å møte en økende etterspørsel. Stor konkurranse bidrar i tillegg til å bringe kostnaden ned. Dette er produkter som så selges til individer, forretninger og selv stater.

Enkelte vil kalle dette enda en fare for individets personvern – på den annen side er det nettopp gjennom kommersielle satellittbilder at publikum ble bekjentgjort med ødeleggelser av natur, bevis på massegrav, ulovlige atomfasiliteter og innvirkningen av naturkatastrofer. Denne formen for informasjon har medført til en økt transparitet og tvunget informasjon som tidligere kun var forbehold etterretningsorganisasjoner til å komme ut i det åpne.

Likeså har sosiale medier (og dermed allmenheten) også mye makt – mer enn det de fleste kunne forutsi da noen unge studenter prøvde å lage nettsider for å knytte opp nettverk. Facebook og Twitter ble til og med foreslått til Nobels fredspris som følge av dets rolle for å mobilisere arabisk ungdom under Jasmin-revolusjonen (også kalt den arabiske vår). På timer kunne ukjente over hele regionen dokumentere urett, rapportere hendelsen, lage mål, koordinere protester og sette tid og sted for selve samlingen.

Denne makten som borgeren plutselig får er en del av begrepet e-Demokrati som stadig begynner å få sin relevans rundt om i verden. e-Demokratiet har som mål å likestille borgeren, fri fra ulikhet i rang og status og gi like muligheter til å lage forslag, utvikle og etablere lover. Dette er en form for direkte demokrati som mener at dagens institusjoner enten ikke har oppnådd sitt maksimale potensial, eller iboende ikke vil kunne likestille alle sine borgere – derfor er det digitale rom et steg videre for demokratisering. Her vil debatten handle om stabilitet/arbeidsro for folkevalgte opp mot representasjon.

Nylig fortalte entreprenøren og direktør av Afghan Citadel Software Company Roya Mahboob om sin virksomhet til omverden under Oslo Freedom Forum. Mahboob tok i bruk IT som verktøy for å styrke kvinnen finansielt og trekke potensialet ut fra en del av befolkningen som tidligere var forbehold husets fire vegger. Hennes virksomhet ansetter i hovedsak kvinner som får opplæring i digitale ferdigheter og kan jobbe hjemmefra om nødvendig.

Gjennom identifisering av talenter får Mahboob flere nyvinninger som skaper verdier ut av det blå. Siden markedet er tilpasningsdyktig er det derfor bitcoin i omløp i Afghanistan, landet som mangler selv grunnleggende infrastruktur i store deler av landet. Dette er ikke bare kvinnekamp i praksis, men også utnyttelsen av det digitale rom for utvikling av et land.

Transparitet i det digitale rom

Vi er på vei mot en digital hverdag hvor stadig flere av våre aktiviteter vil bli overvåket, direkte eller indirekte. Satellitter dekker til enhver tid store deler av jorden overflate, dekningen vil øke vesentlig med årene. Industrien har et vekstpotensialet i titalls milliarder dollar de neste tiårene. Hvordan orienterer vi oss i møte med dette?

Ikke bare gjelder dette informasjon om stater overvåker sine borgere, men om det begås krigsforbrytelser, avdekking av cyber-angrep og datatyveri osv. Det vil være muligheter for stater til å kunne overvåke på en mer effektiv og sikker måte, samtidig som borgerne vil kunne kontrollere styresmakter og kritisere dem for deres gjøremål. I store og det hele vil resultatet bli at det blir vanskeligere for stater å skjule sine strategier og bryte internasjonale normer og regler – selv om det fortsatt vil være nødvendighet av at noe etterretningsinformasjon forblir hemmelig i perioder.

Samtidig har det smått begynt å komme opp tanker om en full-transparent fremtidig hverdag hvor både det offentlige og private er gjenstand for overvåkning, og hvor denne overvåkningen er tilgjengelig for allmenheten. Det argumenteres her at det i en slik setting ikke eksisterer noe rettighet kalt personvern og at når alt og alle blir overvåket så er ikke overvåkning et problem lenger. Slike teorier får liten støtte i dag, men lignende tanker vil komme i fremtiden.

Professor Richard Youngs skriver i sin studie at liberalismen og demokratiet har historisk sett vært rivaler snarere enn tospannet som rir sammen. Han sier at «Liberalism is about non-negotiable personal rights and freedoms. Democracy, while requiring some basic protection of rights to allow for meaningful competition, is more about popular sovereignty, popular will, and accountability and responsiveness to the voting public. Which, of course, raises the question: What if voters don’t want to be liberal and vote accordingly?” Spørsmålet Youngs stiller er høyst relevant i det digitale rom, og selv om det er per i dag faktum at liberale demokratier har bedre score på friheter, er det ikke gitt at det digitale rom automatisk følger etter med denne forståelsen – denne friheten må kjempes frem.

Digitale rettigheter henger tett sammen med de fundamentale rettigheter vi allerede har, spesielt gjelder dette ytringsfrihet, rett til informasjon, rett til personvern og privatliv. Men staten er i ferd med å tråkke inn på disse rettighetene, samtidig er privatpersonen også på banen på samme område. Når stater gjennom etterretningsorganisasjoner overvåker gjennom droner, kommer sivile inn med noen års etterskudd og klarer å operere nærmest på like vilkår. Droner er et godt eksempel på dette, algoritmer som predikerer adferd eller nyheter er et annet eksempel.

Internettet, sier professor Rogier Creemers, er like mye et verktøy for kontroll, overvåkning og markedets interesser, som det er for rettighetskamp. Med andre ord er det digitale rom, en ny sfære som minner veldig mye om vår reelle rom, en kriminell handling i digital sfære har samme motivasjon som i det fysiske rom, men det har også en kamp for rettigheter.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: