Qunfayakoon

Syrias veikart for fred

In Middle East on 29. November 2015 at 21:51

Tragisk nok er konflikter som Syria relevante når enkeltindividers skjebner blir bekjentgjort, eller når vi møter dets ettervirkning på vår egen halvdel. For og imot intervensjon debatten i Europa har vart like lenge som Syria har vært i full borgerkrig, men krisen er ikke mer prekær fordi flyktninger banker på våre dører, eller fordi terroren rammer våre byer, den var kritisk allerede da militærstyrker ble brukt mot et ubevæpnet folk.

syria roadmap

For en konflikt som har mange parter, flere eksterne involverte og har flere konsekvenser er det kontraproduktivt med bombetokter alene, det er nødvendig å kombinere det spekteret av virkemidler som på kort og langsikt gir en varig fred og stabilitet.

En aktiv deltagelse i Syria er viktig, både diplomatisk, og militært. I det følgende vil det fokuseres på hvorfor det er viktig å fokusere på det nødvendige arbeidet før og etter en fremforhandlet løsning. Er ikke dette området adressert risikerer vi å se en konflikt som kan vare i flere titalls år – Syria kan faktisk bli verre.

Alt-henger-sammen-med-alt

Det finnes alltid løsninger, om de er gode eller ikke er en annen sak. En løsning er å la partene krige til utmattelse, og det kan de gjøre svært lenge, for tilløpet av våpen og eksterne krigere er ikke i nærheten av sitt fulle potensial. De aller fleste vil ikke det.

Syria konflikten har for Europeerne endt opp med å handle om enten mottakelse av flyktninger eller terrortrusselen. Begge disse utfordringene er nødvendige å takle med fattet hode. Imidlertid er disse redusert til reaksjonær politikk hvis ikke også Syria konflikten løses. Skal man derfor takle flyktningstrømmen må det samkjøres på tre ulike områder.

  • Bidra med den humanitære bistand og assistanse til flyktninger som ankommer våre grenser
  • Bidra med til dekning av nødvendig finansiering til flyktningeleir rundt Syria
  • Bidra som aktiv aktør med om mulig militær assistanse i Syria for å oppnå fred på kortsikt og stabilitet på langsikt

Det er uansvarlig å tro at nåværende institusjoner kan takle en kritisk masse med flyktninger. På den annen side er det direkte illiberalt og anti-progressivt å forringe våre verdier og allianser fordi vi tror at løsning ligger i å stenge grenser og lukke øynene. Europa er best i klassen på å ta imot folk i nød, og bør fortsette å være det.

Men det er nødvendig å samtidig se på den finansiering FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) trenger for å operere flyktningeleir i Syrias nærområder. Per utgangen av Oktober i år var kun 45% av den nødvendige bistanden på totalt 4,5 milliarder dollar dekt inn. Dette er med på å dekke de elementære behovene til nærmere 4,3 millioner syrere som befinner seg i blant annet Egypt, Irak, Jordan, Libanon (totalt 2,1 mill.) og Tyrkia (1,9 mill.) – sistnevnte inngikk nylig avtale med EU om å ikke videresende flyktninger til Europa i bytte mot en kostnadsdekning på 3 mrd. Euro.

Tatt i betraktning de kalkulatorer som beregner hundrevis av milliarder i kostnad for å ta imot noen titalls tusen flyktninger til Norge er det rimelig å anta at dekning til land i regionen er å anse som en rimelig overkommelig jobb. Men Norge eller Europa står vel ikke alene til ansvar for dette.

Blant landene som er mest involvert i Syria som Gulf-monarkene og Iran er det lite å se av både å motta folk på flukt og å finansiere i tilstrekkelig grad flyktningleirer. Begge land bruker milliarder på militært utstyr til sine favoritter i slagmarken, men er svakt representerte på den humanitære fronten.

Begge land skryter av sine egne statistikk og klarer selvfølgelig å hoste opp noen millioner her og der, men gitt deres finansielle styrke er deres representasjon svært laber. Tvert imot er begge med på å skape nye flyktninger andre steder i området. Saudi Arabia bomber Jemens sivile områder og skaper flyktningstrøm i millionklassen, mens Iran gjennom milits i Irak og Syria fordriver sivile for å støtte sine politiske ambisjoner.

Finansielt har EU bidratt med nærmere 3,9 mrd. Euro i bistand, mens USA dominerer med 4,5 mrd. dollar, etterfulgt av Storbritannia på nærmere 1 mrd. pund. Saudi Arabia kommer på femte plass med magre 390 mill. pund – Iran har vel sine egne prioriteringer i form av å bruke flyktninger fra Afghanistan til sekterisk konflikt i Levanten.

Poenget er at punkt to i listen over har mye potensial, og mye kan hentes inn gjennom internasjonalt samarbeid og press.

Punkt 3 som fordrer en aktiv rolle i Syria for å få slutt på konflikten krever tiltak på kortsikt og langsikt. I det følgende adresseres begge områder med de mange ulike tiltaksområder som er nødvendige å fokusere på.

Freden på kortsikt

Aktiv aktør i Syria konflikten, med diplomatiske virkemidler og om nødvendig militære virkemidler – dette er en setning som for mange er dømt til å feile allerede i tankeprosessen. Imidlertid er dette mekanismer som er bedre enn alternativene som enten innebærer å reagere overfladisk og reaksjonært eller gjenta fortidens feilsteg. Formålet er for å minne igjen å få til fred på kortsikt – opphør av krigshandlinger og våpenhvile.

De umiddelbare prosesser og steg som trengs er:

  1. Forhandle frem en ikke-flygningssone i de områder som kontrolleres av opprørerne og regimet som er bebodd av sivile.
  2. Samle en kombinert og bredest mulig syrisk opposisjon som tar for seg etniske, sekteriske og ideologiske variasjoner.
  3. Samle en felles militær styrke som samarbeider om logistikk, beskyttelse av sivile samt en felles kommandolinje i krigssoner.
  4. Få det samlede sivile organet til å ha suverenitet over de samlede militære styrker.
  5. Engasjere dialog med regimet om når og hvordan et skifte av regime skjer, samt de mekanismer som er nødvendige for det langsiktige perspektiv (mer om det senere)

De fire første punktene er til dels adressert med variert suksess men med betydelige nederlag. Disse fordrer at partene forplikter seg til at 1. Syria forblir en samlet nasjon, 2. Assad-regimet forhandles vekk men at staten består 3. Representasjon og sivilt styre som hovedprinsipp og 4. uenigheter innen dette sivile organet takles gjennom prinsipper om dialog og kompromiss.

En ikke-flygningssone må fokusere på den humanitære biten i første omgang. Rundt tre kvart av alle flyktninger inn til Europa mener at de flykter regimets målrettede bombardering av sivile områder. Det er direkte brudd på Genèvekonvensjonene og gjøres for å straffe støtte til opprørerne, skape flyktninger og svekke motstanderens mobilitet og administrasjon.

I hovedsak innebærer det å få Tyrkia og Russland til å slutte å bombe henholdsvis Kurdiske og FSA-kontrollerte områder. Men også å få Iran og Russland til å presse Assad-regimet til å slutte med sine overgrep fra luften. En eventuell sanksjonsmulighet vil innebære overvåkning og kontroll, med mulige angrep på utvalgte mål for å nøytralisere bombing av sivile.

Å få samlet opposisjonen er et annen delikat slagfelt, og her er det flere parter som må tvinges til å nærme seg hverandre. Det har vært prosesser på dette før og det eksisterer uformelle allianser. Per i dag finnes det tre sentrale sivile myndigheter som går delvis inn i hverandre. SNC (Syrian National Council) er Tyrkia basert og følger Ankaras ønsker på blant annet å redusere Kurdernes fremrykninger – SNCoalition (Syrian National Coalition) er en nyere organisering basert i Qatar og Idlib (Syria) og inkluderer SNC samt representanter fra blant annet kurderne.

Kurderne på sin side er splittet hvor Irak (KDP) og Tyrkisk støttede grupperinger er inkludert i SNCoalition mens PKK støttede PYD utgjør en egen politisk enhet med vesentlig politisk kontroll langs grensen til Tyrkia. Tilnærmingen her er å få de ulike grupperingene, spesielt SNC og PYD til å samle seg under SNCoalition. En overordnet samlet forsamling vil være mulig hvis partene kan enes om å ta kampen mot Assad og IS/Jihadister. Dette beror ene og alene på hvilken godvilje Tyrkerne og de irakiske kurderne viser.

For at denne forsamlingen skal følge prinsipp om bredest mulig representasjon må den inkludere Turkmen fraksjonene, Kristne milits rundt om i landet, Ismaili-muslimer, Druze styrker fra Suweida og Idlib, Assyrerne, Armenerne samt en åpen invitasjon til anti-Assad Alawi-muslimske grupperinger og regimeavhoppere. Forsamlingen må også inkludere intellektuelle og aktivister som lenge før krigen krevde demokratiske rettigheter.

Så er spørsmålet om hvem i opposisjonen som må ekskluderes, og her kommer den vanskelige biten. For hvordan veier man gevinsten fra effektiv krigføring fra islamister og jihadister opp mot faktisk å kjempe imot disse? Qatar har prøvd å legitimere Al-Qaida affilierte Jabhat al-Nusra (JN), noe som er en faktor som utelukker en bred samling. Men hva med jihadister som er i allianse med JN som Ahrar al-Sham under den løst tilknyttede Jaish al-Fatah? Deres overgrep mot Alawi muslimer og Druze minoriteten er godt dokumenterte. I tillegg er det enkelte uroelementer innen alliansen Jabhat al-Islamiyyah som må veies opp. Ønsket om en ekstrem rigid sharia basert sunni-stat er noe som forkludrer en potensiell fredsprosess og er en total avsporing fra intensjonen bak protestene.

Her er det viktig å bryte to myter som er blitt styrket på grunn av propagandakrigen, 1. Syrisk opposisjon har ikke en marginal såkalt moderat styrke og 2. en del av dem som kjemper under jihadisters flagg er ikke der av ideologiske hensyn, de kjemper der fordi dette er en mer effektiv og mobil styrke. Det er viktig å finne skillen på hvor man kutter ut jihadister og eller islamister, samtidig er det viktig å kunne skape et effektiv alternativ under FSA-ledelse som vil gi bedre rekruttering. Tross alt ønskes det en mest mulig kontrollerbar, effektiv og mobil militær enhet som lystrer ordre og følger en gitt strategi.

Kommandolinjen må styrkes og dette skjer gjennom opplæring og kunnskapsdeling fra blant annet vestlige militær. En må ha i bakhodet at en effektiv kommandolinje senere gir gevinst i form av at milits blir marginalisert og at dem som er armert kan utgjøre en offisiell hærstyrke. USA har prøvd dette med noen få bataljoner, men trening alene gir ingen effekt, her må en både trene og armere – både nordfronten under FSA og sørfronten under FSA-affilierte Southern Front har mulighet til bevæpning, trening og organisering i hhv. Tyrkia, Jordan.

Kurderne er en paramilitær styrke som er kampdyktige, men utrolig ineffektive. Tilnærmet alle fremrykninger har krevd mange menige, men de klarer seg ved å koordinere angrep på flere steder samtidig i lag med flystøtte fra USA og Frankrike – det hjelper imidlertid ikke at Tyrkerne bomber deres posisjoner.

For at en samlet forsamling skal ha mening utover på papiret er det viktig at områder under opprørernes kontroll fra nordøst til nordvest samt i sør også erklæres å være såkalte trygge-soner. Dette vil gi sivile i oppgave å administrere frie områder og gi styrker fokus på å gå etter militære trusler fra IS/Jihadister og regimet.

Stabilitet på langsikt

Så til det langsiktige arbeidet, og muligens det aller viktigste i hele denne prosessen. Det er mange hensyn å ta på flere område. Viktigst av alt er å få frem et overgangsstyre gjennom forhandlinger og forutsatt at de overfor nevnte fire punkter er bragt i orden.

  • Fremforhandle våpenhvile og et prinsipprogram med regimet – Programmet for overgangsstyret inkluderer å sette i verk en grunnlovsforsamling for utarbeidelse av ny grunnlov med vekt på likhet, rettferdighet, representasjon, pluralitet og toleranse
  • Overgangsstyret inkluderer representanter fra Alawi muslimske områder og deler av regimet.
  • Regimestyrker som hæren og paramilitære styrker kommer under felles sivil kontroll – dette i lag med FN-støttede fredsbevarende styrker i sivile områder utsatt for særskilt risiko
  • Organisering av en lokal sivil administrasjon med tilhørende lokale domstoler og politimyndigheter for å iverksette lov og orden
  • Opprettelse av krigsforbryterdomstol på landsbasis og lokalt som tar sikte på å etterforske og straffe individer bak grove brudd på menneskerettigheter med assistanse fra krigsforbryterdomstolen i Haag
  • Avvæpning av milits og kamp mot væpnede irregulære styrker og grupperinger rundt om i landet, ikke minst jihadister og rester etter regimets støttespillere som nekter å innordne seg
  • Tilbakevending av flyktninger med rask satsning på infrastruktur i samarbeid med donorland samt velferdstjenester i samarbeid med humanitære organisasjoner

En overgang kan kun sikres gjennom dialog og samarbeid med Russland og Iran, og selv om det skulle være tungt for mange å svelge så er det viktig å anerkjenne at de på sin side må møte parter som Tyrkia og Gulf-landene. Skitne hender er det ikke få av, å vaske disse hendene må de gjøre i fellesskap.

De nevnte punkter kan virke utopiske, og det vil i realiteten være en del avvik fra dette, men prinsippene bak disse er sentrale for at vold i en post-krigsfase ikke går utover i en syklus med hevn og ergrelse. Minoriteter som Alawi muslimer er spesielt sårbare da de urettmessig blir koblet opp mot Assad-regimets brutaliteter.

Både internt og eksternt fordrevne flyktninger vil vende i store skarer tilbake til sine hjemtrakter, da er det essensielt at infrastruktur i form av anlegg for strøm, vann, kloakk, banktjenester og internett raskt er oppe og går, i tillegg vil det trengs en mobil helsetjeneste som både tar for seg fysiske og psykiske skader. I denne fasen er det en god del ergrelse, sinne, forvirring, posttraumatisk stress og risiko for epidemier. Det er tiltenkt at samarbeid med syriske aktivister og personell samt humanitære organisasjoner raskt vil kunne få etablert et system på bakken.

Selv om staten Syria må bestå, så må en god del institusjoner reformeres. Folket som i første omgang protesterte mot regimet gjorde det på grunn av en korrupt og voldelig politistyrke, brutal etterretningstjeneste og tilknyttede paramilitære styrker samt uretten i domstolene. Uten å reformere maktutøvende institusjoner og uten å ha dette på kartet vil en ikke se at folket vil kunne være tilfredse. Det må kunne settes en symbolsk markering over at politistaten er død og at den sivile staten er født.

Ny fødsel, gammel identitet

Syriske minoriteter samlet seg i første omgang bak Ba’ath partiet nettopp fordi syrisk identitet ble forsøkt orientert mot sunni-arabismen på 50-tallet. Det finnes interessenter som ønsker å forsterke sistnevnte identitet, men resultatene ser vi allerede i form av polarisering og risiko for folkemord.

For at Syria skal komme seg videre må landet ha en felles plural identitet, en identitet som gjenopptar den felles kamp som forelå bak uavhengigheten fra fransk kolonistyre, og som tilsluttes med en felles kamp for rettigheter fra nåværende konflikt.

Av erfaring vet vi at prosesser lett kan tegnes på kart og utbroderes i artikler som denne, men uten retning er det veldig vanskelig å oppnå et mål. Libanon er et tilfelle hvor parter i utmattelse ble enig om å kontrollere ‘sine områder’ etter enigheten i Taif i 1989, noe lignende vil forekomme i Syria, likevel er målet en felles administrasjon og med nok folkelig ønske bak et slikt veikart vil en kunne etter hvert få en legitim politisk bevegelse som nettopp krever at styrken er i et samlet Syria.

___

Dette er siste i en serie av artikler som er skrevet siden februar 2011 om Syria-konflikten. En del av argumentene er endret gjennom denne perioden, men hovedlinjene er de samme, justeringer har vært i forhold til endring av situasjon på bakken. For en fullstendig oversikt for interesserte er artiklene lenket til i det følgende:

Bare Gud, Syria og frihet

Legitimitetens taper og vinner

Levanten i fragmenter

Om flysoner og fotsoldater

Sedvaner og folkerett

Shah mawt

Med øyne lukket

Når fiender må bli venner

Kunsten å slå ti fluer i en smekk

Call the bluff

___

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: