Qunfayakoon

Når det komfortable bør være kontroversielt

In Society on 19. October 2015 at 23:26

Nobelprisen er ikke lett å gi. Det vil aldri foreligge en pris som alle kan enes om er riktig. Det kan være selektive ønsker, ideologiske hensyn eller andre faktorer som både kan være rasjonelle og ikke fullt så kloke. Det er et faktum at ingen alltid kan være til lags, samtidig er det også godt kjent at mange nok av disse av og til har utgjort en majoritet – men prisen bestemmes av fem mennesker utnevnt av Stortinget og som plikter å følge Alfred Nobels testament, folkeopinionen er ikke en faktor med i dette. Og det er helt korrekt.

140412_07_01

Men det har sniket seg inn et annet hensyn, et område som er i gråsonen, men som det mistenkes kan være av betydning nettopp når de fem herrer og fruer skal lande på et navn. Denne faktoren kalles forventet reaksjon fra nasjoner, mer spesifikt politiske ledere og den økonomiske og politiske makt de besitter. Dermed er det urettferdig at folkeopinionen ikke blir hensyntatt nok, eller snarere at dem med muskler får prege en eventuell avgjørelse.

Vi er over syv milliarder mennesker på jord. Det er ikke vanskelig å finne gode kandidater og i hvert fall ikke en god vinner blant disse hvert eneste år. Derfor går årets pris til et godt formål, men hvorfor gikk den ikke til et nødvendig formål? Et formål som moraliserer oss her i vesten, et formål som skaper gnisninger, kritikk og dermed progresjon?

Jasmin duften

Ikke bare er det verdt sin respekt, men den innsats fagbevegelsen, det sivile samfunn og menneskerettighetsaktivistene har lagt i demokratikampen i Midtøsten må anerkjennes. Det var fagbevegelsen i Egypt som i over et år hadde sultestreiket før protestene samlet seg på Tahrir plassen, og det var aktivister som fortalte om Tunisias beryktede torturkamre og de skjebner som led bak disse vegger. Det var dissidenter som fortalte om Gaddafis brutaliteter og det var disse som fikk dokumentert Assad-regimets systematiske tortur av sivile.

En kan ikke verdsette demonstrantene nok, og vi vil hele tiden få muligheten til dette. Det vil komme nye bølger med masseprotester, slik det har vært før, helt frem til syklusen med autoritære regimer og ekstrem voldsbruk som garantist for stabilitet erstattes med demokratiske beslutningsprosesser og rett til ytring.

Samtidig gjøres det en urett mot det folk som protesterer. En urett vi knapt legger merke til, men som har store innvirkninger på grunnleggende rettigheter for borgere i land under autoritære regimer.

Klapp på skulder

Vi snakker om den omfattende sensuren både autoritære regimer, og hybrid-demokratier bedriver. Sensur med vage målsetninger som å ‘bevare nasjonens ære’ eller ‘hindre uro og splid’ eller så kreativt som å forsvare nasjonens institusjoner mot ytre fiender. En finner lignende og flere argumenter som er i realiteten ment å skjerme regimer mot kritikk, eller en viss nasjonal identitet mot skrutini. Slike lover formes og får legitimitet i både autoritære og demokratiske forsamlinger, vi er allerede kjent med misbruket av lovgivning som går mot terror og kriminelle aktiviteter.

Slik lovgivning er på papiret, og den utøves i praksis, gjennom avanserte datasystemer hvor både soft- og hardware i lang tid har vært kjøpt fra systemutviklere i det demokratiske vesten. Tyrkia, Kina, India, Pakistan og en hel rekke andre land har verktøy tilgjengelige for å stenge sosiale medier som Facebook, Twitter og YouTube. Informasjonskanaler som for forbruker i Norge er hygge, men som for en aktivist der er eneste form for kommunikasjon og formidling av budskap.

Resultatet blir at aktivister fra autoritære regimer mottar fredspriser for sitt engasjement, samtidig som det selges utstyr uten noe regulatoriske krav som nettopp innskrenker demokratiske friheter. Nå er kunnskap om disse systemer allemannseie, og videreutviklede systemer er såpass avanserte at algoritmer klarer å predikere hvor i landet det kan oppstå demonstrasjoner.

Dette er noe vi ikke kan gjøre noe med, annet enn å protestere imot. Men et demokrati kan kreve av en virksomhet på sin jord å ikke sensurere informasjon på ordre fra Regjeringer og Regimer. Både India og Tyrkia er gode eksempler på land som ber enkelte sosiale medier sensurere viss form for informasjon – dette er gjerne koblet opp mot kritikk av nettopp det politiske lederskap.

Vår pisk

Og nettopp her kommer vi til hovedpoenget. Informasjonsteknologi er et såpass ukjent område, selv i dag, at vi ikke har klart å få til en sterk nok opinion blant folkevalgte med på for å regulere de deler som forringer sentrale rettigheter. Det gjelder selvfølgelig eksempelet gitt over, men også noe som vedrører borgerne av demokratier her i Europa.

Edward Snowdens avsløringer ga blant annet europeiske Regjeringer og borgere informasjon om at trygg-havn avtalen med USA slettes ikke fulgte de garantier gitt av Washington. At den tillitt en var ment å ha var brutt og at personopplysninger ble gjennom Google og Facebook overlevert amerikanske sikkerhetsmyndigheter.

Nylig sa EU-domstolen at denne avtalen var ugyldig. Knapt noen overskrifter på dette, men av stor betydning for den videre utviklingen. For med hvilket sinnelag inngås det en ny avtale? Vi vet på forhånd at etterretning er svært nødvendig for vår sikkerhet, og å kunne dele slik informasjon er essensiell – men vil status quo fortsatt medføre lignende avtaler som risikeres å brytes, eller kan vi være prinsipielle nok på sentrale rettighetsspørsmål, selv mot våre venner?

Det er på tide å innse at i møte med slike utfordringer så har vi også behov for vår pisk – nærmere bestemt, i en sak som involverer USA og Edward Snowden, så burde Europeiske Regjeringer satse på sistnevnte hest – det er ikke gitt at noe ulovlig i dag også er det samme i morgen. Tvert imot er varsling svært sentral for at våre institusjoner fungerer som ønsket, og forbedrer seg i den ånd vi har bygget dem.

Derfor er det kritikkverdig at en Nobelpris gis til en sikker vinner, som kunne fortjent dusinet av lignende priser, men som blir konformistisk og dermed ender opp med å være ukontroversiell. Vi trenger en pris som pisker ‘oss’, en som nettopp gjør våre allierte sinte, men som til slutt konstanterer en sannhet, at personvernet er hellig og at det finnes begrensninger som sikkerhetsmyndigheter må forholde seg til.

Alfreds testament

Vi vet at testamentet komiteen baserer seg på har med tiden fått utvidende tolkninger, vi vet at enkelte priser gis for selve håpet eller ønsket om en gitt resultat. Vi er også godt kjent med at det har vært utdelt priser for å heie opp alle parter i en konflikt slik at en eventuell dialogprosess starter med lik utjevning av ansvar og prestisje. Men vi er også kjent med at det ikke utdeles priser, av frykt for å gjøre noen sinte. Enten erfaringsmessig gjennom raseriet fra Beijing, eller allerede sterke bånd, som dem til USA.

Derfor var og er Edward Snowden en kandidat til Fredsprisen. En varsler som gir oss smekk på fingrene. Ikke fordi alt av informasjon som har kommet ut bør komme ut, men fordi mye av informasjon som før var utilgjengelig, burde ha vært transparent og åpen. Årets pris bør derfor være kontroversiell, ikke fordi noen der ute er uenige, men fordi den er altfor komfortabel.

Vi snakker om den del av verden som ble født ut fra opplysningstidens idealer, som gjennom kritikk og argumentasjon klarte å få til de fremskritt vi i dag har. Tendensen er imidlertid at vi ender opp med å bli selvgode moralister som skal klappe verden på skulderen hvis de får til et demokratisk valg, mens vår egen pisk blir liggende, uten å lage lyd fra seg.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: