Qunfayakoon

Da vitenskapen konverterte til islam

In Religion and philosophy on 25. August 2015 at 23:06

Artikkelen er også publisert hos Minareten.

Perioden som omtales «den arabiske gullalder» eller «islamske gullalder» er spennende i seg selv for historikere og akademikere.  Tolkninger om perioden brukes også av visse segmenter for egne ideologiske formål, og inntar derfor en sentral plass hos disse.

På den ene siden forsøkes det å diskreditere den vitenskapelig progresjon under muslimsk herredømme, mens den andre siden mener at islam var den sentrale årsak til progresjonen. Hvor den ene hevder at islam stengte for kritisk tenkning og hindret progresjon, hevder den andre at islam nettopp oppfordret til kritisk tenkning som ga resultater.

Det er tydelig at begge gruppene velger ut det som understøtter deres standpunkter. Men en blir nødt til å spørre, hva skyldes den vitenskapelige ansamlingen fra tidligere sivilisasjoner, inn til de muslimske rikene? Og hvordan gikk det seg dit hen at da denne kunnskapen gikk fra Midtøsten til Europa, at også stafettpinnen slo følge?

Kort fortalt, hva tente gnisten, og hvem slukket flammen? Dette er et spørsmål mange muslimer stilte seg da europeiske kolonimakter ble herskere i muslimske land – hva ble resultatet av disse spørsmålene?

Om nostalgien

Det er blant innvandringsmotstanderne et incentiv å hente fra historien for å bevise – sin eksisterende påstand – at fremmede kulturer ikke kan eksistere i harmoni med de innfødte. For å understøtte denne overbevisningen vises det til – nå med fokus på muslimsk innvandring – de historiske gnisninger mellom muslimske og kristne riker.

I denne prosessen blir «egne» forhøyet og glorifisert som forsvarere av land, folk og kultur, mens motstanderne blir degradert til barbarere. Ergo er det en konflikt å predikere når disse to kulturene møtes.

Det at det kom positive bidrag fra den arabiske sivilisasjon blir derfor noe som ødelegger dette bildet, være seg vitenskapelig progresjon, tverreligiøs sameksistens eller filosofiske innflytelser inn til det kristne Europa. Disse faktorene må elimineres, eller bortforklares. Og derfor er selektiv bruk av historien en yndet syssel.

Blant islamister er denne epoken ment å være virkemiddel for å understøtte doktrinen om at en shariabasert stat nettopp vil gi den suksess arabiske kalifater tidligere har hatt. Doktrinen er som følgende: suksessen både politisk, økonomisk og vitenskapelig kom som følge av sterk tro, da denne raknet forsvant også suksessen. Eneste måte å reetablere denne suksessen på er derfor å ha en sterk tro, for individet, for samfunnet og for staten – ergo en såkalt shariastyrt stat.

Denne grupperingen er også ekstremt selektiv i historiefortellingen. Hvor antimuslimer argumenterer med at islam i helhet spredte seg gjennom sverdet, hevder islamister at det i all hovedsak skjedde gjennom fredelige midler – og hvis det forekom gjennom tvang, var det imperialismens skyld. Det underkommuniseres at sameksistensen ikke nødvendigvis betød likhet i lov, at mange av dem som minnes som helter i dag slettes ikke hadde rene intensjoner eller gode handlinger på sin samvittighet. En kan fundere mye på apologetene i denne diskusjonen, men la oss heller fokusere på nyansen.

Gullalderen

Det finnes hendelser fra tidlig arabisk ekspansjon som indikerer direkte motivasjon fra tro som ga vitenskapelige fremskritt innen astrofysikk. For eksempel å finne retningen til Mekka da en skulle be, eller bønnetider og kalender. Senere har politisk-religiøst sanksjonerte ledere oppfordret til og tilrettelagt spillerom for filosofiske debatter. Debatter som kunne vare i generasjoner, les gjerne ordvekslingen mellom ibn Sina, Al-Ghazali og ibn Rushd.

islamic-science

Det var på grunn av forfølgelse i det bysantinske riket at intellektuelle flyktet til mer tolerante samfunn lenger sør, til hjertet av det arabiske kalifat. Det var i Levanten, under arabisk herredømme, at tidligere og nærliggende kulturers vitenskapelige fremskritt ble samlet, videreutviklet og videreformidlet. Det var nettopp det nyrike arabiske aristokratiet som integrerte bysantinsk administrasjonsmodell av hensyn til politisk kontroll og skatteutbytte.

Hovedfaktoren for at den persiske, indiske og greske kunnskapen samlet seg i byer som Bagdad var relativ stabilitet, deretter at det var noen velvillige i maktstrukturen som lot dem holde på med sitt. Til sist var det en ekstra incentiv hvis hersker også var finansiell bidragsyter. Stabiliteten ga vekst, som presset på for effektivisering av jordbruk og irrigasjon, ekspansjon ga nye administrative utfordringer som satte nye tanker i sving på systemer og modeller.

Det frie ord var ikke alltid tillat, det var ikke nedfelt i noe grunnlov. Dette var ikke et ukjent fenomen utenom den såkalte muslimske verden heller. I det kristne Spania på 1300-tallet måtte Rabbiner Nahmadines forsvare de jødiske doktrinene om Messias etter anklagelser fra dominikanerne. Rabbineren visste hva motivet var, og forstod at han uten beskyttelse ville bli tiltalt for blasfemi. Derfor søkte han kongen om retten til å forsvare av den jødiske teorien på Messias uten represalier.

Et århundre tidligere spurte den berbiske kalifen den anerkjente filosofen Ibn Rushd (Averroes) om å forklare himmellegemers bevegelser. Ibn Rushd, ung og redd for konsekvenser så på sin læremester ibn Tufayl. Sistnevnte beroliget Rushd med at han satt i et godt selskap. Det frie ord, den uten redsel om å bli straffet, ble derfor garantert, men bare i visse tilfeller og var avhengig av hvem som regjerte. Konsekvensene for det frie ord erfarte sufimuslimen Mansur al-Halla og grunnleggerne av sunni- og shiamuslimske lovskoler.

I sum handlet dette om forskjellige standarder for aristokratiet kontra lekmannen. For det var ingen generell regel at alle herskere var tolerante for kritisk tenkning eller filosofenes nysgjerrighet – det var ikke alltid slik at kalifer bygde store bibliotek eller institusjoner for å bevare kunnskap, det var også de som brant dem ned, det var de som straffet minste hint av kritikk. Blant dem vil vi finne enkelte som glorifiseres selv i dag. Du finner Timur som stablet hodeskaller i tårn, mens han dyrket frem et nytt forskningsmiljø i Samarkhand, eller osmanerne som generøst åpnet armene for spanske jødiske flyktninger, men som massakrerte alevi-shiamuslimer som straff for at safaviderne utfordret territoriene i Mesopotamia.

Det som skinner klart frem er at denne gullalderen ikke bare gagnet og ikke alene skyldtes arabere eller muslimer. Et nytt imperium som samlet kunnskap fra ulike kilder var også avhengig av oversettere, gjerne de som kunne gresk, sanskrit, eller persisk. Dette var også en såkalt gullalder for den spredte jødiske befolkningen i områdene rundt Middelhavet – og spesielt gjelder dette det muslimske Spania. Det var her jøder ble valgt til statsministre, og som bevises av islamister som toleransens høyborg, men det var også her at en jødisk statsminister ble lynsjet etterfulgt av pogromer.

Jonathan Lyons hevder i sin bok House of Wisdom at gullalderen var nettopp fragmentert, og ble enda større da det arabiske kalifatet ble splittet. Herskerne i Cordoba, Kairo, Sicilia og Bagdad konkurrerte om å ha prestisje innen litteratur og kunnskap. De konkurrerte innen arkitektur og bygg for å hevde sin plass og posisjon.

Da det spanske kalifatet fragmenterte konkurrerte småstatene på lik måte seg i mellom. Konkurransen og stabiliteten provoserte frem fremskritt, selv om hersker kunne være intolerant. Dette ga også en oversettelseskultur fra arabisk til hebraisk til latin. Hvor blant annet Adelard av Bath og Michael Scot utfordret sine presteskap om å dra nytte av «hedningers fremgang». I et tilfelle forteller Lyons at byggerne av katedraler brukte arabiske tall for måling, mens munkene inne i bygget fortsatt holdt fast ved romertall.

Så, hvor gikk det galt?

Fallet

Det finnes ikke et forhold alene som tilsier at denne del av verden som opplevde så stor vitenskapelig progresjon skulle finne seg på bunnen da europeiske kolonimakter tok over. Likevel er det noen hendelser som slår ut som toneangivende.

Rivalisering var positiv for filosofene og akademikerne, men når den brøt ut i politisk rivalisering utøvd med makt oppstod det ustabilitet – i en slik situasjon er ressurser mer tiltenkt krigføring fremfor stipend til tenkere. Korstogene i Levanten, Kublai Khans invasjon av Bagdad og tyrkiske bataljoner som gjorde opprør bidro alle til ustabiliteten.

Samtidig gjorde Europa det bedre, rett og slett. Osmanerne kom som en dominant kraft lenge etter korstogene og mongolernes invasjon, og klarte til en viss grad å henge med på utviklingen, men stabiliteten og utnyttelsen av kunnskap hadde da allerede befestet seg i Europa. Renessansen sparket frem noe som akselerte i mye større grad.

Et annet aspekt er utviklingen av den tradisjonelle skolen innen islam. Det argumenteres med at de mer rasjonelle skolene og retningene tapte kampen mot de mer tradisjonalistiske og det som da ble ortodoks standard, og dermed startet begynnelsen for nedgangen. Det blir en litt enkel tilnærming siden den innbitte motstanden mot vitenskapelig progresjon også eksisterte da araberne initierte denne gullalderen.

Men det kan sies at på et eller annet tidspunkt så ble nostalgien sterkere enn progresjon, at den ortodokse motstanden begynte å gjøre nytte for seg, og at endring ble ansett for å være farlig og fremmed.

Den muslimske renessansen

Så kom spørsmålet, og deretter svarene. På 1700-tallet begynte enkelte reformbevegelser å danne sine fundament. Med tanker fra den europeiske renessansen – og senere den franske revolusjonen – hjulpet frem av herskere som for eksempel Khediven i Egypt, eller gjennom det sivile samfunn, kom det frem en muslimsk renessanse som sent på 1800-tallet fikk navnet Nahda (oppvåkningen/renessansen) i Egypt og Levanten, Tanzimat-reformene i osmanske Tyrkia og Aligarh bevegelsen i subkontinentet.

Det oppstod en selvbevissthet, en tro på fremtiden, og en tro på å gjøre suksess. Det oppstod en internkritisk diskurs mot gamle institusjoner som ble ansett for å være bakstreverske og regressive. Ali Abdel Razeq var blant de kjente tenkerne som skrev om hvor avleggs kalifat-systemet var. Da det osmanske kalifatet nettopp hadde blitt avskaffet var dette en svært betent debatt. Men Abdel Razeq så på systemet, mandatet, og administrasjon av stat. Han gikk dypere inn enn det rent populistiske ved å legge frem det eneste fornuftige alternativet, som var en sekulær stat.

I samme periode skrev Abd ar-Rahman Al-Qawakabi om plikten til å stå opp mot urettmessige herskere, i dette tilfellet det Osmanske riket, noe den tradisjonelle skolen så som forrædersk mot tro og stabilitet. Tradisjonelles hegemoni på troens sannhet ble dermed utfordret.

I Subkontinentet kom det opp en annen interessant tilnærming til ting. Den britiske hersker var en fiende, men hans kunnskap skulle brukes mot ham. Sir Syed Ahmed Khan argumenterte i at muslimer selv har å takke seg for stagnasjonen. At da hinduene søkte kunnskapen fra kolonimakten, vendte muslimer til presteskapet og spurte om det var legitimt. Sir Syed ble sterkt påvirket av den første uavhengighetskrigen som forente hinduer og muslimer mot britene i 1857.

Selv om Sir Syed politisk var svært lite demokratisk og ønsket en muslimsk sentrert nasjonalisme, så oppfordret han sterkt til å adoptere britisk utdanningssystem og lanserte en vitenskapelig institusjon i Subkontinentet direkte influert av den Britiske Royal Society. Filosofen Sir Mohammad Iqbal var en sterk motstander av de tradisjonalistiske ukritiske anvendelse av hadith-litteraturen og overtro, samtidig som han var motstander av den ekstreme wahabi-bevegelsen som begynte å slå rot på den arabiske halvøya.

Disse tenkerne i lag med folk som Syed Ameer Ali og Maulana Abul Kalam Aazad beviste ikke bare for muslimske akademikere, men også for grasroten gjennom aktivister som Abdul Ghaffar Khan at en er ens egen lykkes smed, og at fremgang kommer gjennom kunnskap. At såkalt jihad eller væpnet kamp er unyttig og at fatalismen gir stagnasjon. Disse skikkelsene ble i tradisjon tro erklært vantro i sin levetid, forrædere og agenter for den vestlige kolonimakt. Idag er de hyllet og høyt respektert, selv av det ortodokse presteskap.

Samtidig, mens tenkere som Afghani, Abduh og Tahtawi ga fødsel til Nahda, ga også denne reformasjonen fødsel til en annen skoleretning. En mer innskrenkende, mer intolerant. Den europeiske nasjonalismen ble oppdaget, og ble i enkelte tilfeller implementert med sin verste side. Vi har Tyrkias etnisk-sentrerte nasjonalisme, og vi har Pakistans muslim-sentrerte nasjonalisme. Ikke noe særskilt, da jødisk nasjonalisme i form av sionisme også oppstod på samme tid, eller den arisk-nasjonalisme under fascismens fremgang. For ikke å glemme at saudi-staten er basert på en retning som fikk gjenfødsel av nettopp denne nye reformasjonen.

Nå som den yngre generasjon tørker støv av gamle verk, av gamle tanker, er det på tide å gå vekk fra spørsmålet om islam er forenelig med vitenskapelige fremskritt. Vitenskapen klarer seg, hvis ikke der, så et annet sted. Spørsmålet er om politisk stabilitet kan oppnås. Og skal vi lære en lekse fra historien, som Ibn Khaldun, så er ikke fremgang for evig, sivilisasjoner gjennomgår sine sykluser, og det finnes risiko for at fremgangen stagnerer. Derfor er ikke Vesten en målestokk, for Vesten må også henge med.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: