Qunfayakoon

Kunsten å slå ti fluer i en smekk

In Middle East on 28. July 2015 at 16:00

Artikkelen ble først publisert hos Minerva

Det florerer av satiriske kommentarer som forklarer hvor komplekse forbindelser det er mellom aktører i Midtøsten. De var morsomme i en tid, men så har inflasjonen effekt på humoren. Konklusjonen er oftest at situasjonen i denne del av verden er såpass komplisert at det ikke er noe fornuftig eller forståelig i dette hele.

Hva som er viktig å anerkjenne er at nasjoner og folk i denne regionen reagerer like irrasjonelt som ellers i verden, når noe anses å være i strid med nasjoners interesser. Den irrasjonelle tilnærming for å bevare interesser er like mye kontraproduktiv i Midtøsten som utenfor.

Derfor er det ikke fullt så urimelig å forstå hvorfor Tyrkia reagerer som de gjør med tanke på de nylige aksjoner mot den kurdiske geriljaen PKK, men det gjør det likevel ikke riktig å reagere slikt.

Følgende analyse prøver å se på hva som har rørt på seg i Midtøsten den siste perioden. Det skal videre gjøres et forsøk på å se hvordan en reduksjon i antall konfliktlinjer kan oppnås.

Vaktskiftet

Tidlig i år gjennomgikk Saudi Arabia en vesentlig endring i sitt lederskap. Da Kong Abdullah døde tok hans halvbror over som hersker i landet, imidlertid er Kong Salman visstnok ganske redusert selv og for første gang i landets historie har den tredje generasjon Saudi prinser havnet på kronprinsposten.

Mohammad ibn Nayef er nå kronprins i landet. Hans far Nayef var i sin tid en av de argeste motstanderne av Al-Qaida opprørerne i landet, men også en hardhendt Innenriksminister når det gjaldt økte krav om rettigheter fra landets 15-20% shia Muslimer.

Ibn Nayef som kronprins har overtatt farens motstand mot shia muslimer. Spesielt gjelder dette Sheikh Nimr al-Nimr som er en ledende figur blant shia muslimer i landet. Al-Nimr sitter i arrest og har en dødsdom ventende på seg, en dom som ibn Nayef ønsker å fullbyrde, spesielt siden førstnevnte angivelig skal ha ønsket Nayef forråtnelse i graven da han døde i 2012. Slik er Saudi Arabias struktur, et land i personlig eierskap av en familie, hvor personlige fornærmelser fort blir likestilt med å true nasjonens interesser.

Kong Salmans sønn Mohammad ibn Salman er selv visekronprins og de facto administrator av landet på farens vegne. Paret ibn Salman og ibn Nayef antas å være bak den forhastede beslutningen med å angripe Jemen. Dette angrepet la fort demper på de positive analysene da Kong Salman kom til makten. Ting tyder på at dette unge paret har en sterkmannssyndrom som støttes av en arroganse om å ikke vike hvis strategien synes å feile. Men noen endringer har likevel skjedd.

Mellom Sjeiken og Mullaen

Med Irans landing av atomavtalen synes Araberne å reagere med å danne en koalisjon med tidligere sunni rivaler. Spesielt gjelder dette Tyrkia ledet av Erdogan og hans allierte i Midtøsten, Det Muslimske Brorskapet.

Erdogan er en pragmatisk type som også vet å spille på populære følelser. Han kan reagere hardt mot Egypts diktator Sissi sitt brutale regime, samtidig som de konverserer under statsbesøk til Saudi Arabia. Da sistnevnte angrep Jemen var det indikasjoner på at Tyrkia hadde tilsluttet seg alliansen mot hva som ble karakterisert som Iran-støttede Houti-opprørere.

Ser en på Libya har Tyrkia og Qatar støttet Islamistene som holder til vest i landet og som mener at den nye folkevalgte forsamlingen er illegitim. Saudi Arabia i lag med Emiratene og Egypt støtter den nye forsamlingen som er basert øst i landet. Konflikten har eskalert i lang tid, men nylig tilnærmelse tyder på at det er mulig å få til en fremforhandlet overgangsstyre i landet.

På den annen side er Jemen knust av interne stridigheter og Saudi Arabisk aggresjon. Flyangrep som har kostet flere hundre sivile livet har ikke endret på maktforholdet eller redusert Houti-opprørerne. Her er det Jemenittiske brorskapet (Islah) i god tone med Saudi Arabia, mens det egyptiske brorskapet som undertrykkes av Saud allierte Sissi sitter i en pinlig klemme.

Tilnærmingen mellom Tyrkia/Qatar og GCC landene har også gitt nytt liv til opprørerne blant Syrerne. Saudi Arabia har valgt å støtte en bredere koalisjon som ønskes å inkludere aktører som islamister etter ønske fra Tyrkia og Al-Qaida affilierte Jabhat al-Nusra etter ønske fra Qatar.

Denne tilnærmingen er understøttet av et ønske om å fremstå som sunni-muslimers forsvarer. I en situasjon hvor IS er en felles fiende for tilnærmet alle aktører i Midtøsten, velger partene heller å danne allianser mot hverandre samtidig som de kjemper mot IS – med andre ord, unødvendig eskalering av konflikten og sløseri av ressurser.

Iran gjennomgår en transformasjon fra å være isolert til å få en økt aktiv rolle i det nordlige Midtøsten, landet har gode handelsforbindelser til Tyrkia og vil få åpnet opp mer av økonomien opp mot den vestlige verden, men det er et usikkert moment som kan skape ustabilitet i landet.

Landets øverste leder Ayatollah Khamenei er muligens på vei ut og det ser ut til å foreligge en maktkamp om hvem som overtar hans posisjon. Blant kandidater finnes alt mellom de mer moderate, til de mer ekstreme. Khameneis egen sønn ryktes også å være en kandidat, noe som tilspisser konflikten enda mer. Dette er et usikkert moment som kan få uante følger og som ikke kan kalkuleres hvis/når skjer.

Det er riktig at Iran satser stort i Syria og Irak, men det er ikke uten motstand at dette skjer, og Irans ambisjoner og makt er betydelig overdrevet blant motstanderne. I Libanon har Irans satsning på infrastruktur gitt store gevinster, imidlertid har det i Syria begynt å vokse en stadig større misnøye blant Assads nærme krets. Dette har medført at viktige allierte har forlatt Assad, mens de mest effektive militære enhetene styres av Teheran eller Hizbollah.

I Irak har militskoalisjonen Hashd al-Shaab overtatt i stor grad staten og hærens rolle for å kjempe mot IS. Dette svekker Regjeringen i Bagdad, men som har lite å si når IS banker på døra. Det svekker også den planlagte integreringen av den irakiske hær som er ment å inkludere kurderne, sunni araberne og shia araberne. I tillegg har det forekommet overgrep mot sunni muslimer i landet utført av enkelte av militsene, noe som igjen skaper ergrelse.

Tidligere Statsminister Nouri al-Maliki var kjent for å bruke det sekteriske kortet. Med hans avgang var det tiltenkt at en forsoningsprosess skulle komme, men militsenes overgrep, og Saudi Arabisk propaganda synes heller å skjerpe skillelinjene. Det er en reell frykt for at, hvis konflikten eskalerer seg ytterligere, at Saudi Arabia utfører en Putin-taktikk ved å hevde å være beskytter av landets sunni muslimer.

Dette er en typisk høna-eller-egget debatt. Spørsmålet er ikke hvem som startet misnøyen mellom shia og sunni muslimer i landet, spørsmålet er heller om regionen tåler en shia majoritet stat i Irak, og at denne shia majoriteten forstår forskjellen mellom majoritet og likhet i lov. Gulf-monarkene synes ikke å forstå dette når det gjelder Bahrain, men så er disse stater autoritære – Irak er ment å være et ungt demokrati med stor bagasje, vil nabolands ambisjoner om innflytelse skape enda mer konflikt, eller vil en irakiskhet finne en løsning på dette selv?

Jokeren Kurder

Kurderne har sin ambisjoner i regionen. En skal lete lenge etter en så sterk kurdisk posisjon som vi ser i dag. Likevel er det viktig å forstå at en sterk posisjon ikke nødvendigvis gir en kurdisk selvstendighet. En kurdisk stat født ut fra en politisk konflikt i regionen er ikke garantert å være konfliktfri, og vil muligens gjøre bildet enda mer kompleks. Dette ser vi allerede med tyrkernes reaksjoner og Bagdads bekymringer.

Statsminister Haider al-Abadi landet for noen måneder tilbake en avtale mellom de kurdiske selvstyremyndighetene og Bagdad om fordeling av inntekter fra oljereservene. Avtalen er ikke fullt ut implementert i praksis, men ting tar tid – og det gjør ikke ting lettere hvis kurderne her snakker uavhengighet samtidig som de gjør det utmerket i sine kamper mot IS.

Enhver fremrykning den kurdiske geriljaen/hæren Peshmerga gjør mot IS, ser Bagdad på med blandede følelser. Er seier en suksess for Irak, eller er det overtakelse av territorier for en fremtidig kurdisk stat?

Blant shia muslimer i Irak har enkelte lærde begynt å gjøre sin motstand mot Teherans subtile forsøk på kontroll over politiske og religiøse institusjoner. Enkelte har gått så langt som å dyrke irakisk nasjonalisme på tvers av etnisk og sekterisk tilhørighet samt behovet for en sekulær og sterkt demokratisk. Denne fløyen er avhengig av en irakisk hær underlagt Bagdad og at sunni-segmentet forstår prinsippet om en stemme per borger.

Likeså er Kurdernes fremrykninger i Syria sett med misnøye. Kurderne her er godt allierte av den tyrkiske geriljaen PKK, mens Tyrkia er en god alliert av kurdiske selvstyremyndigheter i Irak. Tyrkerne ser på PKK alliertes suksess som en trussel mot nasjonens interesser. De syriske kurderne kjemper aktivt imot IS og har avgrenset deres smuglerruter inn mot Tyrkia.

Men de syriske kurderne er ikke interesserte i kampen mot Assad. Kurdisk nasjonalisme i Syria er mer vokal om uavhengighet, noe som Assad prøver å utnytte for egen vinning. Han har hindret i lag med Tyrkia en samlet front mot seg selv, og komplisert bildet ytterligere ved å trekke seg vekk fra områder som styrker Al-Qaida og IS.

Tyrkernes nylige angrep mot PKK mål er feil strategi og høyst ugunstig for Tyrkias egen stabilitet. Men det er verdt å merke at tyrkiske sekulariser hadde reagert i samme tone. Erdogan kritiseres fordi hans regjering var den som førte dialog med PKK om en fredelig løsning. Dette var med andre ord ikke forventet av ham. Tyrkia har fortsatt tid til å hindre en eskalering, hvis det ikke skjer vil det være en opptrapping fra Tyrkias side, og ikke kurderne.

For kurderne er det viktig å ta en pust i bakken og revurdere selvstendighetskampen. Deres innflytelse om likhet og demokrati har fordel for innbyggerne i Syria, Tyrkia og Irak, fremfor en grensedragning kun egnet for sitt eget folkeslag.

Freden i Syria

Tyrkias nye nasjonalforsamling synes å gå på overtid for nye regjeringsdannelse og nyvalg virker å være et stadig større tema. Mens nyvalg vil være høyst ugunstig bør alternativet en storkoalisjon mellom islamistene AKP, de sekulære i CHP og kurderne i HDP vurderes.

HDP ledet av duoen Yuksekdag Og Demirtas er en god nøkkel for å redusere en potensiell konflikt med kurderne i Tyrkia. Demirtas gikk til valg på likhet uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn, men hans hovedbase er blant kurderne og det er på tide å prøve ut hans mandat for å hindre en konflikt som involverer både IS og PKK på tyrkisk jord.

Syriske kurdere må inkluderes i storkoalisjonen av syriske opprørere, deres inntakelse vil styrke en effektiv kamp mot Assad-regimet og IS sine herjinger. En inkludering vil redusere mistanken fra Tyrkia om en uavhengig kurdisk stat i Syria som er alliert med geriljaen på deres hjemmefront.

IS har et sterkt nettverk i Tyrkia og er i disse dager i prosess med å vurdere om de ønsker en åpen krig med Tyrkerne, eller om de skal ignorere de siste dagers militære reaksjoner. Tyrkerne ønsker selvsagt det siste. IS har hittil lyktes med å spille på mistillit mellom Ankara og kurderne. Kurderne er fullt ut i sin rett til å være sinte, for de ser ingen sympati når deres egne dør – tvert om, de opplever å bli likestilt med IS.

En samlet storkoalisjon blant syriske opprørene vil styrke de sivile lederne av denne koalisjonen. Den bør også åpne dører for kristne, druze og alawi milits som avventer et alternativ til Assad. Et demokratisk alternativ er hva Syriske minoriteter ønsker, noe som ikke tydes når opposisjonen domineres av islamister som har andre visjoner for landet.

En løsning i Syria krever også en ikke-flygningssone mot IS (som er i effekt) og mot Assad-regimet (som er høyst nødvendig). I tillegg trengs det trygge-soner i Syria i områder som kurderne og opprørene har kontroll over.

Hvis Damaskus skulle falle vil vi også observere hevnangrep fra opprørerne mot Alawi-muslimer. En gjentagelse av etnisk rensning som vi så på Balkan er ikke et usannsynlig scenario. Til dette er det viktig at ‘ikke-igjen’ mantraet fra verdenssamfunnet følges opp ved å klargjøre FNs-fredsbevarende styrker som hindrer at sivile områder blir utsatt for overgrep.

USA er her i en svært vanskelig situasjon, og for første gang på lenge ønsker landet en riktig kurs for en løsning på floken, men landet ønsker ikke en langsiktig tilstedeværelse, noe som svekker dets innflytelse i regionen.

Det store bildet tilsier at Saudi Arabia på den ene siden forsøkes å tilnærme seg Iran gjennom land som Tyrkia, Qatar og Oman, mens Iran forsøkes tilsvarende gjennom land som Russland og Irak. Både Irak og Tyrkia er premissleverandørene – tross enkelte usikre faktorer – for om en samlet storstilt enighet kan få slutt på den regionale rivaliseringen mellom Riyadh og Teheran.

En får håpe at den nye tilnærmingen reduserer antall konfliktlinjer i regionen, og at IS sine fremrykninger nå går på revers. En Iran avtale vil muligens gi et Russland og Iran som kan få Assad på forhandlingsbordet, men så kan en ny hendelse dukke opp, og vi observere enda mer blodbad. Til sist er det ikke til å se utenom at den yngre garden i Midtøsten nå har erfaring fra en runde med demonstrasjoner, en ny bølge kan fort gjenta seg.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: