Qunfayakoon

Om makt, håp og lokum

In Europe on 5. June 2015 at 15:00

Essay ble først publisert hos Minerva

Tyrkia i dag og Tyrkia før Erdogan’s AKP tok over er to forskjellige verdener – likevel skiller det dem kun 13 år. AKP er i sin tredje Regjeringsperiode hvor de søker en fjerde i valget den 7 juni.

Valget i seg selv er svært interessant, hvor fornøyde er folk med et parti de tre ganger tidligere har gitt sin støtte til? Er den økonomiske veksten så spektakulær som det hevdes? Hvordan er den økonomiske og politiske tilstanden i dag? Og ikke minst, hvem er utfordrerne?

Det gamle Tyrkia

Med velsignelser fra en Grunnlov lagt frem av hæren på 80-tallet har Tyrkia hatt ustabile koalisjonsregjeringer på tvers av ideologiske ståsted. I tillegg har konflikten med PKK og hærens overgrep gjort menneskerettighetssituasjonen kritisk. Det gamle Tyrkia er et land hvor hæren kan blande seg inn i politikken og hvor ustabiliteten medfører at utenlandske investorer vegrer seg.

Med kulmineringen i finanskrisen ved årtusenskiftet hadde tyrkerne mistet tillitt til staten og investorene tillitt til en sikker investering. Midt opp i dette ble den religiøse Milli Gorus bevegelsen splittet og Recep Tayyip Erdogan i lag med andre reformvennlige utbrytere som Abdullah Gul og Bulent Arinc stiftet Frihets og Rettferdighetspartiet (AKP).

Valgkampen i 2002 var preget av at det gamle regimet (med sine utallige partier) var korrupte og at det trengtes endring. Det var lett å hente inn støtte når de etablerte partienes korrupsjon ble koblet opp mot finanskrisen.

AK Parti sitt politiske stempel

Partiet var reformorientert, de ville kvitte seg med det gamle autoritære tankesettet samt å svekke hærens innflytelse. Ønsket om å bli med i EU, med tilhørende krav om økte institusjonelle reformer, ble brukt som brekkstang for å svekke hærens politiske makt.

Reformene gikk i positiv retning – og mange håpet at disse også ville gjelde de sivile rettighetene, og hvorfor ikke? Erdogan var selv utsatt for arrestasjon da han leste opp et dikt, han av alle kunne vel ikke gjøre den samme urett mot andre?

Kemalistenes makt, gjennom hæren, byråkratiet og innen rettsvesen og politi var nødvendig å få bukt med, og her har AKP all respekt for det arbeidet som ble gjort. Valget til helgen er det mest frie i Tyrkias historie nettopp fordi det er de sivile som er suverene. Svekkelsen av den aggressive sekulære orden og hæren tok sin tid, selv så sent som i 2008 holdt partiet på å bli bannlyst og klarte så vidt å få lov til å fungere med en stemmes flertall i høyesterett.

Men så kom skyggesidene frem. Der hvor det før var snakk om å fjerne udemokratiske elementer fra staten, ble det nå påvist at en autoritær element ble erstattet av en annen. Det demokratiske underskuddet kom relativt fort.

I allianse med Hizmet-bevegelsen ble byråkratiet, politiet og domstolene håndtert og gjennom både reelle og falske søksmål ble hæren svekket. Ergenekon, Balyoz og den anti-Kurdiske (KCK) var kontroversielle søksmål med fabrikkerte bevis som skapte store overskrifter. Men økonomien gikk jo bra, og dermed var makt sikret, AKP fortsatte med sitt, og Erdogan konsoliderte mer makt til både partiet og til seg selv.

I perioden 2002-2011 ga dette resultater i form av at den uavhengige domstol ble svekket. I en internasjonal rangering på domstolenes uavhengighet falt Tyrkia fra 56 til 83 plass av totalt 140 land. I 2014 falt landet enda to plasser. I sum en vesentlig svekkelse av domstolene.

AKP var konsensusorientert i begynnelsen, naturlig da det var flere sterke skikkelser, men Erdogan klarte raskt å bli maktsenteret – og med tiden ble sentrale posisjoner gitt til hans innerste krets. Maktsentralisering har lenge ligget i det tyrkiske politiske landskapet, helt fra Ottomansk tid og siden kemalistene, AKP var ikke annerledes.

Erdogan har i lang tid presset ledende mediehus om å holde tilbake kritikk. Alternativt ble det utøvd press for å hindre drift og investeringer. I tilfeller hvor media likevel har kritisert ble det utstedt straffebøter. Et eksempel er nyhetsgiganten Hurriyet som publiseres av Dogan Holding. I tillegg fulgte de notoriske fengslingsdommene mot journalister. Ifølge Reporters Without Borders, har Tyrkia av totalt 180 land i perioden 2007-11 falt fra 101 til 148ende plass, og siden enda seks plasser.

Som President siden i fjor har Erdogan også begynt å tilpasse sin rolle som han ønsker gjennom en folkeavstemming. Allerede har han hatt store innblandinger i sentrale saker som den utøvende makt (Regjeringen) er ment å utføre. Hans sterke deltagelse i det kommende valget strider mot all kutyme, lov og praksis en seremoniell President skal ha. I grunn er AKPs visjon erstattet med Erdogans visjon, og dermed har det skapt tydelige skiller innad i partiet.

Men hva med økonomien?

Under AKP har landet vitnet en vekst som har gagnet en stor andel av befolkningen. Landet har fått en større middelklasse. Det er med base i denne middelklassen at partiet nå regjerer.

Inntrykket Regjeringen gir er at veksten har vært eksepsjonell og skyldes ærlig ledelse som ikke er korrupte, realiteten er en annen, og noe som kan bekreftes av enhver ekspert på feltet i Tyrkia.

Tyrkias økonomi er drevet av utenlandske låneopptak, dette ligger i ryggmargen i landets økonomi og bevises gjennom en relativ lav sparegrad hos Tyrkerne generelt samt staten. En eksportdrevet økonomi skaper jobber innen foredling og er avhengig av handel. AKP har forsikret investorene om endrede realiteter fra tidligere og ratingselskaper har gradert landet som en sikker investering.

Men tyrkisk økonomisk vekst (som andre lignende land) har dratt nytte av en vekst i utenlandsk investeringsboom. En økt globalisering av finansmarkedet som har tilgjengeliggjort billig kapital i denne perioden har vært den kritiske nøkkelfaktoren.

Veksten skyldes primært markedsøkonomisk populisme som gir økonomisk vekst gjennom lån for å tilfredsstille forbrukerne og investeringer. Slik strategi er ifølge økonom hos Princeton University, Dani Rodrik nyttig hvis finansieringen er billig (det vil si lav lånerente). I markeder hvor renten øker gir det effekt i form av ustabil økonomi. Rodrik beviser dette ved å se på forholdstallet økonomisk vekst mot budsjettunderskudd, hvor 1% økt BNP gir 0,4 % økning i underskudd, etter 2005 har denne økt til 0,45% og er uavhengig av fluktuasjoner i oljeprisen.

Når The Economist mener at veksten i økonomien har vært eksepsjonell har du heldigvis økonomer som Rodrik som minner om at det finnes sammenligningstall. Tyrkias BNP vokste med 50% i perioden 2002-2014 – og ikke det tredobbelte som Økonomiminister Mehmet Simsek selv hevder. Dette er et lavere anslag enn land som Kina, India, Indonesia, Bangladesh og Ghana i samme periode.

Dette har fått Erdogan til å gå etter landets sentralbank og dets rentepolicy. Populistisk har Erdogan skyldt på ‘rentelobbyen’ for økt rente. Angrepet på sentralbanken har fått kredittrating selskaper revurdere ratingen.

Med dette i mente, er det viktig å merke seg at Tyrkia har vokst på en indikator primært på grunn av AKP og Erdogan alene. Transparency Internation har i sin rangering for 2014 gitt den største nedgangen til nettopp Tyrkia. Landet gikk fra 49 poeng i 2012 til 50 i 2013 (en bedring), til 45 poeng i fjor (en vesentlig forverring).

Utsiktene for i år er en vekst i BNP på 3%. Dette innebærer at landet ikke har mulighet til å redusere arbeidsledigheten som i snitt nå er på 11%. Rodrik nevner at budsjettunderskuddet nå er på 6% av BNP, en av de største i OECD området, mens Liraen er redusert med nesten 40% mot dollaren de siste to årene. Ikke akkurat gode skussmål å gå til valg på.

Politisk forklarer Regjeringen derfor situasjonen ved å skylde på sin tidligere alliert og nåværende motstander, Hizmet-bevegelsen, for enhver ting som skulle gå feil. Økonomisk er ‘interesselobbyen’ et yndet mål. Ikke alle velgere går på dette.

Partiene

Slik er nå situasjonen, Tyrkia er ved enda et veiskille, men hva har de å velge mellom? Gitt de siste valgene og de siste måneders målinger er det fire partier som utpeker seg til å kunne entre Parlamentet etter valget. Hvor satses det, hva er deres utfordringer og hva loves velgerne?

AKP

Partiet er fortsatt populær og ligger på rundt 40-42 % på de siste målingene. Snittet av 28. mars målingene viser 40,2% – en noe lavere oppslutning enn valget i 2011 som var på 50% og som ga 59% av mandatene. Tilsvarende var det i 2007 oppslutning på 47%.

Under lokalvalget i fjor fikk AKP 43% av stemmene og siden har populariteten gått nedover. Dette skyldes de internasjonalt kjente hendelsene som protestene i Gezi park og Soma tragedien som Erdogan håndterte på en svært arrogant måte. I tillegg følger korrupsjonsskandalene og riften innad i partiet. Blant sakene som har skapt konflikt innad i partiet er fredsprosessen med kurderne, styringsrenten til sentralbanken og utnevnelsen av kandidater til valget.

Tidligere President Abdullah Gul har siden sin avgang som President markert på en implisitt måte sitt skille med Erdogan. Han er hverken aktiv i valgkampen og han holder kortene tett inn til brystet om sine trekk. Analytikere prøver å se om ikke Gul prøver å posisjonere seg for et senere internt oppgjør i partiet. Lignende er ryktene rundt en annen grunnlegger og nåværende visestatsminister Bulent Arinc.

Statsminister Ahmet Davutoglu har i dette hele også prøvd å vise uavhengighet og prøvde nylig å utnevne tidligere leder for landets etterretning Hakan Fidan til å stille til valg. Erdogan uttrykte offentlig sin motstand, noe som medførte at Fidan likevel ikke fikk stille.

Det hele tyder på at partiet har begynt å få ulike fraksjoner, hvor den sterkeste av dem, Erdogan, styrer med en jernhånd og er omringet av villige nikkedukker. Kvaliteten forsvinner i slike prosesser, som for eksempel ved avgang av den faglig dyktige Finans-/Økonoministeren Ali Babacan.

Bulent Arinc har begynt å bli mer vokal i sin kritikk. Blant annet har Arinc vært svært kritisk til Erdogans innblanding i rentepolitikken til sentralbanken og utnevnelsen av Melih Gokcek som ordfører for Ankara. Dette ble fulgt av offentlige anklager mellom Arinc og Gokcek om korrupsjon og nepotisme.

Erdogans ønske, og dermed AKPs mål er å forvandle landet til en Presidentrepublikk. For det trenger partiet tre-femdelers flertall. Dette var mulig da kun partiet selv og CHP var trygge over sperregrensen, men nå har du det nasjonalistiske MHP som sitter trygt over, og det kurdiske HDP som så vidt klarer å vise at de slipper inn. Derfor går Erdogan etter de kurdiske stemmene, for nettopp å hindre at HDP krysser sperregrensen. En rask oversikt over hvor Erdogan og Davotoglu har drevet sine valgkampanjer de siste ukene vil vise aktivitet i de sørøstlige områdene i tillegg til resten av landet.

Kurderne har imidlertid sett seg lei av Erdogans stadig mer konfronterende språk ifm fredsprosessen. Roboski angrepet som drepte 34 sivile og håndteringen av beleiringen i Kobani. Mens kurderne sørget over de sivile som ble drept i tyrkiske flyangrep, gratulerte Erdogan hæren med utførelsen av oppdraget. For å håndtere upopulariteten blant kurderne satser AKP på innflytelsesrike landeiere og klanoverhoder, men han overser generasjonsgapet og sinnet.

Partiet stiller på alle sentrale politiske spørsmål ganske svakt, likevel har AKP en lojal støttebase på landet og i storbyene Istanbul og Ankara (noe som i siste tilfellet var redusert betydelig ved lokalvalget i fjor). At en stor andel av tyrkere har fått det bedre er noe som skaper lojalitet, men ungdommen som protesterte på Taksim plassen var de samme som nøt godt av veksten under AKP – denne ungdommens krav om økte sivile rettigheter er nettopp resultat av at de har dekket sine primære behov.

CHP

Partiet har under Kemal Kilicdaroglu beveget seg vesentlig i retning en mer sosialdemokratisk parti på bekostning av det andre ankerpunktet – tyrkisk nasjonalisme i lag med aggressiv sekularisme døpt Kemalismen etter landsfaderen Mustafa Kemal.

Denne endringen kom gradvis, tidligere leder Bulent Ecevit prøvde noe lignende og lyktes til en viss grad, men Kilicdaroglu har fått muligheten etter en lang periode i opposisjon til å kunne fokusere på verdispørsmålene relatert til diskriminering og sosiale spørsmål som pensjoner, minstelønn og ikke minst arbeidsledighet.

Kilicdaroglu har gjort en god figur i media gjennom å fokusere på økonomien. CHP lover en minstelønn på 1 500 tyrkiske lira, denne er i dag på 950. AKP lover 1 000.

På utenriksfronten ønsker partiet en vennligere dialog med alle naboland og ønsker en fremforhandlet løsning i Syria konflikten. Partiet er pro-EU og ønsker reformer i landets institusjoner som nå begynner mer å ligne på dem i Russland og Iran enn dem i europeiske demokratier.

Kilicdaroglus fokus på økonomi og arbeidsledighet er større enn kritikk av nåværende Regjering. Derfor har partiet ligget bedre på meningsmålingene enn ved sist valg. Med sine 27,4% er partiet bedre stilt enn 2011 hvor de fikk 26%, opp fra 21% i 2007 og 19% i 2002.

CHP satser enormt i storbyene Istanbul og Ankara. Landets tredje største by, Izmir, er fortsatt partiets bastion, men det virker å være mulighet for å kunne utfordre i hovedstaden gitt marginene fra lokalvalget.

På økonomifronten har Kilicdaroglu skutt gullfuglen. Tidligere økonomiminister under finanskrisen i 2001, Kemal Dervis har meldt sin interesse for partiet og er nå en offisiell og troverdig kandidat for ansvarlig styring av landets økonomi. Da landets økonomi raste med ti prosent klarte Dervis etter omfattende strukturelle reformer å fremforhandle en lånepakke på 20 milliarder dollar hos IMF noe som allerede i 2002 – før AKP kom til makten – begynte å vise positive tegn. Ali Babacan var den som første denne tankegangen videre.

Kilicdaroglu er Alevi-muslim som utgjør en minoritet på mellom 10-15% av landets befolkning. Nettopp hans religiøse bakgrunn har vært grobunn for kritikk fra islamistene. CHP er kritiske til mangel på offisiell anerkjennelse av Alevi-muslimene som en anerkjent trosretning.

AKP lovet reformer på dette, men har programfestet at de er fornøyde med dialog, CHP og HDP går lenger og ønsker en offisiell anerkjennelse. Storparten av tyrkerne har i meningsmålinger sagt lignende. Alevi-muslimene har tradisjonelt støttet CHP og de sekulære, men fordi HDP også er en støttespiller på denne saken blir det lettere å gjøre kurdernes kamp til en prinsipiell kamp om rettigheter – noe som CHP har hatt underskudd på i lang tid.

CHP og Kilicdaroglu vet at de ikke vil få flertall, at et eventuelt skifte avhenger av at AKP mister flertallet og at det dannes en koalisjonsregjering. Slike regjeringsalternativer er vanskelige å selge – minnene går raskt til 90-tallet som var kjent for sin politiske ustabilitet. Kilicdaroglu selger ideen ved å si at gjennom koalisjonsregjeringsperioden så ble det utført hele 65 grunnlovsendringer. Noe som beviser at det var mulig selv for koalisjoner å kunne få til enighet. Det var en koalisjon som klarte å få slutt på dødsstraff.

Tyrkia har en relativt høy skoledeltagelse, men skolen og universitetene er også blitt utsatt for politisk press. CHP i lag med HDP og MHP ønsker å gjøre universitetene finansielt og administrativt uavhengige – dette går hjem hos mange akademikere og også studenter.

En av de første utfordringene Kilicdaroglu måtte møte var de gamle kemalistene. Hans sterke posisjon i forhold til partiets sosialdemokratiske natur medførte splittelse i partiet hvor utbryteren Emine Ulker Tarhan stiftet eget parti. På meningsmålingene rett etter splitten hadde sistnevnte noe oppslutning, men dette har tilnærmet vært null siden.

Denne endringen har medført at blant annet hijabkledde kvinner også har dukket opp som støttespillere for partiet. Dette er en del av befolkningen som tidligere CHP ledede regjeringer har diskriminert gjennom lov fra å delta i det offentlige. Resterende utrenskninger i partiet er regnet smått å komme over tid.

MHP

Partiet er ledet av Devlet Basceli, arvtageren etter grunnlegger Alparslan Turkes. MHP ble kjent under Turkes tid å være ekstremt nasjonalistiske. Partiets militante vinge var aktive i kamper mot kommunister og kurderne. Denne agendaen er noe nedtonet, men den grå ulven – partiets uoffisielle symbol – er fortsatt å finne under velgermøter.

I møte med AKPs suksess i tidligere MHP dominerte områder har Basceli adoptert islamistiske trekk. Problemet er at partiet er ekstreme i sin nasjonalisme, og er dermed naturlig nok snever i sin islamisme. Likevel har partiet gjort det bra de siste valg, fra å være totalt utestengt i 2002. Partiet sliter ikke lenger på sperregrensen og søker å hente inn mest på stemmer fra AKP.

MHP representerer det gamle Tyrkia – det konservative så vel som det ekstremt nasjonalistiske. Andel kvinner på listene til partiet er det laveste blant de fire som kan entre Parlamentet. HDP dominerer andelen kvinner på over 40%, etterfulgt av CHP og AKP. De øvrige partienes satsning på kvinnelige kandidater viser en markant økning, imidlertid er det flertall av kvinner i områder hvor partiene ikke regner med så stor oppslutning.

Basceli har drevet valgmøter og kampanjer i de indre byene samt særlig fokus langs kysten i sør. Det er i disse områdene at både kurderne og tyrkerne merker økt arbeidsledighet og at billigere arbeidskraft i form av syriske flyktninger tar jobber de selv ønsker. MHP er i så måte bevisste på hvordan de kan koble flyktningene mot arbeidsledighet.

Partiets suksess er i å vinne mandater fra byene og langs kysten. Kampen kan bli tøff, og derfor at retorikken også blir xenofobisk. Med en oppslutning på 16,6% får partiet 92 seter, opp fra 52 i 2011 – en nødvendig partner for både CHP og AKP hvis koalisjon blir nødvendig.

HDP

Partiet ledes av Salahattin Demirtas og Figen Yuksekdag og er en relativ ny sammensetning av tidligere uavhengige og etablerte politiske grupperinger fra de kurdiske områdene. HDP er en frisk pust på alle måter i tyrkisk politikk.

Tradisjonelt har tidligere kurdiske partier og grupperinger kun fokusert på kurdiske saker. I tillegg har disse grupperingene vært kortvarige da enhver hint til kurdisk selvstendighet har medført at partiene har blitt bannlyst. Videre har tidligere kurdiske partier sjeldent klart sperregrensen, derfor har kandidatene stilt til valg som uavhengige.

Etter forrige valg samlet 29 av disse uavhengige kandidatene under banneret til HDP og i år velger de å spille et svært risikofylt spill med å stille til valg for et parti. Ved Presidentvalget i fjor fikk Demirtas 9,77% av stemmene. HDP så potensialet til å kunne krysse sperregrensen.

Presidentvalget hadde en valgdeltagelse på 74%, mens det til nasjonale valg som regel er en oppslutning på over 80%. I tillegg var det en relativ lav deltagelse fra tyrkere med utenlandsk statsborgerskap, på nærmere 20%, her har partiet mye å hente på økt engasjement.

I de 19 distriktene kurderne tradisjonelt henter mye stemmer (inklusive Istanbul) har andelen oppslutning om kurdiske partier økt fra 25% i 2002 til 40% i fjor. HDP har denne støtten bak seg.

Det er 2,9 millioner stemmeberettigede i utlandet, nærmere 5% av totalen. For å krysse sperregrensen trenger partiet ca 4,5 millioner stemmer. AKP er størst i utlandet, men HDP følger tett etter. Partiet har svevd på mellom 9-11 prosent på meningsmålingene og snittmålingen viser 11,1%. Men meningsmålinger kan avvike vesentlig fra valgresultatet, det så vi i Israel og Storbritannia. I tillegg er tyrkiske gallupselskaper svært nært tilknyttet enten AKP eller CHP.

Fuskanklager er ikke sjeldne i tyrkisk politikk, og valgfusk forekommer, men i store og det hele er valgene rettferdige. Det betyr ikke at de for alltid være slike. Ved lokalvalget i fjor ble det kontrovers over at en katt var årsak til at strømmen gikk under telling i flere av landets distrikter. Generelt mener 46% av tyrkerne at valget vil ha uregelmessigheter, dette er inkludert 15% AKP velgere. Denne størrelsen har økt de siste årene.

HDP opererer med en nasjonal agenda, og ikke et særskilt kurdisk utgangspunkt. Demirtas har lyktes i å turkifisere den kurdiske saken, og med vekt på rettighetskamp for alle, være seg etniske/religiøse minoriteter, ytrings-/pressefrihet og generelle demokratiske institusjonelle saker som maktfordeling og rettsstat. Et slikt fokus har samlet Taksim/Gezi demonstrantene og anti-korrupsjonsfløyen bak partiet. Til den grad at liberale som før gikk mot CHP nå har et alternativ.

Erdogans valgmaskineri har gått hardt ut med svertekampanjer for å delegitimere Demirtas. Blant annet anklaget ham for å spise svin og å være en skap-Zoroaster. Dette har ikke demmet opp for støtten, Demirtas har – tross myten – støtte fra tradisjonelle og religiøse segmenter også, være seg kurdiske, tyrkiske eller ungdommen.

Partiet er i grunn et protestparti lik SYRIZA, med unntak av at det helt fra starten har fremmet en verdig retorikk og en samlende skikkelse gjennom Demirtas. For å sitere ham ‘Så mye av den tyrkiske stat er bygget rundt å bevre dets egen eksistens, istedenfor å tilby tjenester’ – slikt kan enhver tyrker si seg enig i.

Saker partiet står for, som at landet ikke omgjøres til en utøvende presidentrepublikk er noe flertall av tyrkerne kan si seg enig i. Partiet ønsker i tillegg, ikke overraskende, å ha en sperregrense redusert til 0%, mens CHP ønsker 5% (normalen i Europa). MHP ønsker å se på problemene med manglende representativitet. AKP står her alene og holder ved de 10%. Ting tyder på at i enkeltsaker så kan disse tre partiene jobbe sammen, gitt at HDP kommer inn, og at AKP ikke får flertall alene.

Hva gagner Tyrkia

Hva bør gjøres på den økonomiske fronten? I Tyrkia er det et altfor stort fokus på at strukturelle reformer allerede er skjedd, og at det nå må fikses på etterspørselssiden for å realisere gevinster fra reformene. Reformene er fortsatt et uavsluttet kapittel, spesielt når det gjelder sparing. Kort fortalt, når kritikken er at utenlandsk gjeld er for stor og svært ustabil kilde til å finansiere vekst, og når sparingene er så lave, må det tiltak til på denne front for å redusere gjeldsbyrden, og dermed øke sparingsraten.

Det kommende valget kommer til å være noe av det viktigste i tyrkisk historie. Gitt snittmålingene (med presisering om overraskelsesmoment) er det sannsynlig at AKP ikke får tre-femdelers flertall, og heller ikke et simpelt flertall på 276. Partiet ender opp med 225 mandater. CHP følger etter med 151, MHP med 92 og HDP med 59.

Sistnevnte har utelukket regjering med MHP (naturlig nok for Tyrkias versjoner av SV og FrP). CHP kan samarbeide med MHP og HDP (dog skal mer til for det siste). MHP har muligheter for samarbeid med CHP og AKP. Imidlertid er det flertall med AKP – og kun en samling av de tre øvrige partiene kan få til et flertall.

Et sannsynlig utfall er dermed en samlingsregjering hvor AKP står ved makten i samarbeid med MHP, men hvor MHP kan samarbeide i enkeltsaker med opposisjonen. Skjer dette, og klarer HDP å sikre seg representasjon, vil vi nærme oss en av de mest konstruktive og produktive demokratiske periodene i tyrkisk historie.

Havner HDP under sperregrensen, vil det være et helt segment av befolkningen som står utenfor. Dialogen med kurderne vil forbli svært vanskelig og kan fort eskalere seg til voldelige handlinger. Håpet er at partiet klarer marginen på noen få hundre tusen stemmer og dermed entrer Nasjonalforsamlingen.

Til sist, ettersom tittelen på essay er makt håp og lokum, gjenstår det bare å fortelle om nettopp lokum – for mens Libanesisk baklava er mye bedre enn tyrkisk, er turkish delight i sin egen klasse.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: