Qunfayakoon

Om årsak, sammenheng og populisme

In Middle East on 30. April 2015 at 23:17

Den siste tids overskrifter om flyktninger som drukner til sjøs sør for Italia har fått enkelte politikere og analytikere til å koble dette opp mot NATO-intervensjonen i Libya i 2011. Argumentasjonen lyder at om NATO ikke hadde intervenert så hadde Libya på et eller annet vis fortsatt vært stabilt, og det ville demme opp for flyktningstrøm og dermed ikke gitt de høye tall på døde i Middelhavet.

Det er ikke få som mener dette. Allerede eksisterende motstandere av NATO-intervensjonen prøver å styrke sin motstand ved å tilføye nettopp denne tragedien i Middelhavet. Europeiske og norske innvandringsmotstandere kobler også tidvis denne sammenhengen.

Kommentator hos Dagens Næringsliv, Sverre Strandhagen viser til Professor Østerud som påpeker at det noen ganger er bedre å la det totalitære regimet bli sittende fordi alternativet kan være verre. Alan Kuperman skrev noe lignende i Foreign Affairs og hevdet at det var fullt mulig å snakke regimet til fornuft.

Konklusjonen blir at intervensjonen var et feilsteg, at det var mulig å fremforhandle en løsning med Gaddafis sønn og at dagens ustabilitet er resultat av intervensjonen. Er dette riktig?

Intervensjonen

Antallet på sivile dødsfall før Libya intervensjonen er ganske sentral for kritikerne av NATO. Det hevdes at de tusener døde og at frykten for et blodbad var en overdrivelse. Ergo at intervensjonen ble gjort under feil grunnlag. Sverre får støtte fra leder av Rødt Bjørnar Moxnes. Begge viser til at HRW informerte den 22. februar 2011 om 233 sivile dødsfall i de første dagene av opprøret.

To dager senere uttalte HRW at Colonel Gaddafi has admitted the systematic intent behind the violence unleashed on the Libyan population and has given cause for substantial concern that further violence will occur. Selv HRW var bekymret for de siviles situasjon I Benghazi hvor Gaddafis styrker var på vei – en by med 700 000 innbyggere. Dette var altså før NATO intervensjonen.

Moxnes, eller andre kritikere, bruker de 233 døde tidlig i konfliktens fase, men de ser ikke på drapene, torturen og voldtektene som ble utført systematisk i perioden 22. februar og frem til NATO-intervensjonen 19 mars. Der er tallene ubehagelige å forholde seg til, selv i retrospekt, selv om informasjon var svært begrenset i konfliktens tidlige fase.

Gaddafis eksentriske natur var ikke utslagsgivende for at Sikkerhetsrådet sanksjonerte en ikke-flygningssone. Gaddafis tidligere brutaliteter – som massemord på 1.700 innsatte i 1996, i tillegg til hans vilje og støtte til irregulære og voldelige grupperinger var også med i beregningen – for ikke å glemme lovnadene om hevn da hans styrker marsjerte mot Benghazi.

I en situasjon hvor det var en genuin fare for at flere hundre tusener sivile risikerte sine liv, ville det vært feil å stå på sidelinjen og vente til at antallet dødsfall vokste til et nivå som var mer ‘legitim’ for en gitt intervensjon.

Moxnes, Strandhagen og Kuperman er tilhengere av tanken om at en burde ha latt Gaddafi slå ned på opprøret for så å forhandle frem en politisk løsning med regimet. Noe slikt er lett å vurdere i ettertid, spesielt når det kun er en tenkt scenario, men vi har allerede slike tilfeller som dem i Syria og kontrakuppet i Egypt.

Vi vitner den humanitære katastrofen i Syria og står på sidelinjen fordi denne gangen så foreligger det motstand i Sikkerhetsrådet. Vi venter fortsatt på den mulighet Moxnes og co snakker om hvor det er mulig å snakke regimet til fornuft.

Men det er enklere å være motstander av enhver form for militær innsats, og det er lett å finne gehør i sin motstand mot stormakter – derfor vil vi fortsette å høre slike feilslutninger og politiske utnyttelser av drukningsdøden til de mange tusen i Middelhavet.

Flyktningene

Hadde vi unngått båtflyktningene hvis NATO ikke intervenerte? Vi har bare hypoteser å forholde oss til, men etter all sannsynlighet hadde det fremdeles vært en langt mer blodig borgerkrig i landet med steile fronter og flere hundre tusener på flukt til naboland og mot nord til Middelhavet.

Allerede før opprøret i Libya var hele det nordafrikanske området et stoppested for båtflyktninger og narkotrafikk – den Europeiske grensekontrollen Frontex eksisterte før krigen. Med Gaddafis voldsbruk mot demonstranter og byer økte antallet båtflyktninger fra dem som kom fra lenger sør til å inkludere libyske internt fordrevne flyktninger.

I konfliktens mest blodige kapittel døde flere hundre til sjøs da de forsøkte å flykte fra urolighetene. Det stabile Libya under Gaddafi, eller det borgerkrigsherjede Libya hindret ikke flyktningstrømmen. Alternativt, hvis Gaddafi hadde klart å slå ned på opprøret, ville hevnoppgjøret medført internasjonal isolasjon, sammen med en god del flyktninger hovedsakelig fra dem som støttet opprøret. En isolasjon ville igjen påvirke landets økonomi og som igjen ville skapt trafikk.

Retningen

Mye gikk i riktig retning etter Gaddafis fall. Bygging av en stat – som i sin essens var bygget rundt Gaddafi – var en stor utfordring. Likevel klarte motstridende fraksjoner å finne sammen.

HRW skriver i sin rapport for 2012 at Libya’s new leaders face an enormous challenge: to build a country based on the rule of law after 42 years of one-family rule, while preventing revenge attacks, ensuring accountability for abuses by all parties to the conflict, and promoting reconciliation. All these processes will take time and will require outside assistance. But the events of 2011 have given Libyans the opportunity to begin this arduous process.

Så, hvor gikk det galt? Den lybisk-Amerikanske kommentatoren Asma Yousef Magariaf nevner i et privat intervjue at the fact that Libyans mishandled their post-revolution phase by not disarming militias immediately and creating strong state security capable of protecting borders doesn’t nullify validity of international intervention to prevent Qaddafi from massacring civilians who revolted peacefully against his reign of terror.

Humanitære intervensjoner er relativt nytt, og ikke minst kontroversielt. Bruk av militærmakt for å beskytte sivile er en ekstremt vanskelig prosess som også har en lang rekke mislykkede eksempler. Hva som mangler med slike intervensjoner er en langsiktighet – for krigsinnsatsen fokuserer på å nøytralisere en fare for sivile, men den burde inkludere å skape stabilitet nok til at de lokale skal kunne gjøre den nødvendig jobb for å stabiliteten. I hele denne prosessen er det og bør være en erkjennelse av at bruk av militærmakt er siste utvei, og at diplomati alltid skal være et alternativ.

Selv om HRW og andre humanitære organisasjoner nevnte at en post-Gaddafi periode fordrer stabilitet og sikkerhet var det få utenom libyerne selv som snakket om fredsbevarende styrker. Libyerne ønsket en intervensjon, og de ønsket fredsbevarende styrker, nettopp fordi de visste at deres opprør ville koste dem livet og at de mange milits vil umuliggjøre den delikate oppgave å skape stabilitet. Dette har ikke kritikerne av NATOs intervensjon krevd.

Riktig kritikk av verdenssamfunnet, inkludert Norge, er å påpeke manglende langsiktig investering på å skape stabilitet gjennom fredsbevarende styrker. Skal en kritisere NATO er det rett kritikk i å påpeke de 72 sivile som ble drept i bombeangrep til tross for at angrep kun var tillatt på militære mål. At NATO svarer unnvikende på den etterfølgende etterforskningen er nødvendig å følge opp. Men tydeligvis er det for populister ikke like tøft som å stå med knyttneven mot USA.

I denne sammenheng er det viktig å tenke på hvor godt vi er forberedt på å takle en situasjon i Syria når krigshandlingene opphører. Er vi rede for å følge opp med fredsbevarende styrker for å sikre en overgangsstyre og hindre hevn?

Situasjonen

Hva vi vitner i Libya i dag er en regional krig gjennom forskjellige interesser. Her har du ikke Iran-Saudi aksen som eksisterer i Levanten, men du har aksen mellom Islamistene og de øvrige, henholdsvis støttet av Tyrkia/Qatar på den ene siden og Gulf-monarkene med Egypt på den andre.

Islamistene mener de har legitimitet etter valget i 2012 hvor Grunnlovsforsamlingen (GNC) fikk mandat. I 2014 tapte islamistene valget og en ny nasjonalforsamling (NGNC) fikk mandatet. Dette mente GNC at var illegitimt på grunn av lav valgdeltagelse og nektet å la seg bli oppløst. GNC med islamistene tok kontroll over hovedstaden Tripoli. NGNC tok sete i Tobruk og der har du situasjonen med et øst-vest skille.

Begge forsamlingene mangler legitimitet, GNC sin periode er utløpt, mens NGNC ble valgt med en svært lav valgdeltagelse. I en slik situasjon oppstår det vakuum og jihadister har funnet grunnlag for å etablere seg i deler av landet, blant dem Ansar al-Sharia og IS.

FN har forsøkt å megle mellom partene for å få til en samlingsregjering og nytt valg, forsøkene er viktige og kan gi en løsning. Det trengs press mot regionale støttespillere som har sine favoritter og det trengs press for å få etablert fredsbevarende bakkestyrker som desarmerer milits.

Fordi en misliker amerikansk utenrikspolitikk, som det er god grunn til, betyr ikke at alt vondt i verden skyldes en utpekt stormakt. Eller for den saks skyld bruke løst sammensatte analogier for å spore tilbake båtflyktninger til en NATO ledet invasjon. Libyernes rett til beskyttelse og deres rett til frihet bør ikke neglisjeres fordi det i dag eksisterer lovløshet og fraksjonering. Det libyerne fortjener er stabilitet og sikkerhet for å kunne utvikle et land som var bygget rundt en autoritær og brutal diktator.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: