Qunfayakoon

Om land og konger Del II – Balansens brudd

In Israel-Palestine on 29. January 2015 at 16:43

Israel er en realitet og vil forbli en realitet. Spørsmålet er heller hvilken type eksistens det ønsker å ha. Landet er på vei til et nytt valg på kort sikt, men på lengre sikt møter landet stor internasjonal motstand som følge av sin okkupasjon. Sosial ulikhet og økonomi ser ut til å oppta den innenrikspolitiske debatten blant opposisjonen, mens posisjonen ønsker å ha en valgkamp fokusert på sikkerhetspolitikken.

Hvilke kurs landet velger er usikkert, men hvem er det som kjemper om tronen i dette land? Enda viktigere, hva skjer på lang sikt og som israelerne må forholde seg til for å ikke svikte demokratiets idealer og friheter? Denne serien på to artikler tar for seg disse to temaene.

Balansens brudd

Den store balansegangen landet har hatt siden dets fødsel er mellom det å være en demokratisk og en jødisk stat. Theodore Herzl så for seg en sekulær sionistisk nasjonalstat som ikke nødvendigvis var avhengig av religiøsitet, hans filosofiske motpart Martin Buber mente at den jødiske nasjonalismen måtte fokusere på de jødiske verdiene og ikke nødvendigvis staten. David Ben Gurion, selv en sekulær sosialdemokrat måtte inngå kompromisser i erklæringen til statsdannelsen med de mer religiøse grupperingene, på blant annet ekteskap (en praksis som minner veldig om det Ottomanske millet systemet).

Så landet er demokratisk og jødisk. Hvor det første element har sikret borgerne likhet, mens det siste element bidrar til det omvendte, ikke bare mot ikke jødiske etniske eller religiøse minoriteter, men også mot israelske jøder selv. For hva vil det si å være en jøde? – Mihu Yehudi?

Er de sekulære etniske jøder i landet regnet som jøder? Eller også dem som konverterer til jødedommen, men som ikke får aksept blant de Ortodokse? Hvor slutter semitten og hvor begynner troen? Skal landets lovgivning og domstoler styre og beslutte etter Halakha lovene? Hvis så, hvem sin tolkning skal gjelde? Israels grunnleggere forstod at løsningen lå i en demokratisk sekulær jødisk majoritet stat, Israels høyreside i dag ønsker å implementere noe som også vil ramme dem selv.

En ting er at dette er Israels internt anliggende, men Israel krever også å bli anerkjent slikt av ikke minst palestinerne. Og her kommer det store spørsmålet inn; Istedenfor å gå helhjertet og ærlig inn i fredsforhandlinger, kommer det urimelige krav og påskudd for å gi inntrykk av at palestinerne ikke er interessert i en løsning.

Nye realiteter

Den mest effektive og ikke-voldelige måten palestinerne kan drive sin motstandskamp på er nettopp gjennom den institusjonen som bestemte at det skulle være to stater i første omgang. President Mahmoud Abbas sine forsøk på å bruke FN systemet for å løfte opp palestinernes sak ble siste utvei, men også den som isolerte Israel mest.

FN-prosessene har for hver gang det har blitt sendt inn en søknad økt støtten til palestinernes ønske om en egen stat. Med gradvise steg har palestinerne støtte fra storparten av verdens land, og stadig flere europeiske parlamenter og regjeringer har vedtatt intensjoner om å anerkjenne. Ballen, mener verdenssamfunnet, er i Israels halvdel, og det gjøres ikke tilstrekkelig for å få til en fredelig løsning.

Israel er klar over den sterke støtte de likevel har fra USA, og selv om europeiske land anerkjenner Palestina, så vil det ikke endre på deres støtte til Israel. I Bibi’s verden vil det ikke endre på noe som helst, utenom negativ folkelig omdømme rundt om i verden. Bibi har rett, for statslederne og etablerte utenrikspolitiske agenda er forsiktige og institusjonaliserte – men gradvis endring kan på et tidspunkt bli radikal.

Men ting kan ikke strekkes for langt, for når bløffen oppdages må skaden reduseres. Israel viser sinne gjennom å tilbakekalle sine ambassadører til land som anerkjenner Palestina, nylig i for eksempel Sverige. Samtidig er relasjoner økt med land som allerede anerkjenner Palestina som stat, som for eksempel Russland, India og Kina – her råder pragmatikk.

Den nyslåtte ambassadøren fra New Zealand til Israel (basert i Ankara) er også utnevnt som ambassadør til Palestina, noe som har fått sterke israelske reaksjoner. Israel har imidlertid nå hintet at de ønsker å få løst denne floken på en diplomatisk måte, New Zealand svarer med å si at det alltid har vært en felles ambassadør. Landet ble etter nyttår medlem av Sikkerhetsrådet, noe som i Israels øyne vil gi en ekstra alliert til Abbas når ny søknad sendes.

Da Russland invaderte Krim og støttet geriljaen i det østlige Ukraina var det mange ukrainske jøder, i lag med ukrainske muslimer som befestet sin posisjon blant den anti-Russiske koalisjonen. Senere har flere hundre jødiske familier flyktet til Israel. Netanyahu har tatt imot jødiske flyktninger som enhver god sionist, men samtidig styrket relasjoner til Putin. Bibi sonderer seg frem blant autoritære ledere i en tid hvor demokratiske ledere viser sin frustrasjon.

Vladimir+Putin+Benjamin+Netanyahu+President+rzdtDsdceLml

Israel har lenge hatt uformelle og formelle relasjoner til Kina. Tel-Aviv har vært leverandør av soft- og hardware innen militærteknologi som kjøpes fra stater som Frankrike, England og USA. Kina søker relasjoner til alle land så lenge det er gevinst å få, men Kina har også et større behov for energi fra Midtøsten og har overtatt USAs posisjon som den største importør av råolje fra den arabiske gulf.

Israel kan etablere relasjoner til andre land, men disse har ikke den samme moralske forpliktelse som vesten har for å sikre landet dets overlevelse. Forhold på bakken krever at Israel lytter til kritikk fra vesten – og det gjøres ikke ved å erklære stadig nye bosettinger på okkupert jord.

Demokratiets fundament

Trenden er den at Israel finner stadig mer kritikk blant sine tradisjonelle venner, og med Bibi’s håndtering av relasjoner til USA er det også stor sinne i Israel på hvor hensynsløs en kan være.

Det samme gjelder hva som kommer ut av munnen på politikere som prøver å konkurrere om å være nasjonens frelsere imot det de nå hyppig bruker den islamske faren. Fra å sammenblande Hamas med IS til det å henge i lag med antimuslimske grupperinger i Europa og USA har israelsk høyreside funnet et bindeledd i det ytre høyre i vesten for å undergrave den palestinske kampen.

Rasismen mot araberne bosatt i Israel og diskrimineringen i lov og gjennom okkupasjon av palestinerne i de okkuperte områdene er noe som ikke bekymrer denne siden i israelsk politikk. På den annen side har israelsk venstreside ledet av av Tzipi Livni sagt det klart at elefanten i rommet er okkupasjonen og at det må finnes en snarlig løsning. Hun har tatt til ordet for at det ikke er noe unnskyldning at det ikke finnes en dialogpartner, Israel er moralsk forpliktet. Samtidig kjemper hun mot høyresiden som stempler henne og venstresiden som quislinger og anti-sionister.

Da Likud lanserte sitt slagord ‘det er oss eller dem’ svarte Arbeiderpartiets Herzog med slagordet ‘det er oss eller ham’. Den økonomiske situasjonen, med en barnefattigdom på over 30% og hvor veksten har avtatt betydelig siden 70-tallet – på den tid hadde Israel redusert forskjell i bruttonasjonalprodukt mot USA fra 128% på 50-tallet til 39% i 1973.

Professor Dan Ben-David fra Tel-Aviv Universitetet mener denne drastiske endringen skyldes neglisjering a humankapital. Utdanningen er svekket fra å være par med Europeisk standard til under snittet. Nybyggernes engasjement, deres gnist for å bygge opp landet fra ingenting er ikke der – i stedet sitter en med en den evige følelsen av å være under beleiring, samtidig som man beleirer et helt folk. Kritikk mottas typisk med å være antisemittisk, ikke ulikt den reaksjonen som kommer fra muslimer når enhver kritikk stemples islamofobisk.

Lav produktivitet, økt antall familier som lever i fattigdom, økt ulikhet og økte utgifter til velferdsstaten er faktorer som følger med. På det økonomisk plan er sentrum-venstre store favoritter, men inn kommer frykten og høyresidens retorikk om å være under beleiring.

Ekskludering

De arabisk/jødiske partiene Hadash, Ta’al-UAR og Balad har endelig blitt enige om å kjøre en felles liste til valget. Høy sperregrense fikk dem samlet og noe som økte optimismen blant araberne i landet – det sies at valgdeltagelsen fra dette segmentet vil økte med ti prosentpoeng kun fordi en felles liste føres.

Ironisk nok var det Avigdor Lieberman’s parti som fremmet forslaget om å øke sperregrensen, og ifølge siste måling fra Channel 10 fra 28 januar sitter dette partiet akkurat på vippen. Lieberman svarer med å si at denne listen må forbys fra valget da denne strider imot valglovene. Dette engasjement om å forby er ikke å se når valgloven forbyr rasistiske ytringer som flere innen den israelske høyresiden har ytret de siste tiårene.

Loven sier at følgende tre punkter hindrer deltagelse til valg. Første er å jobbe imot at staten er en stat for det jødiske folk, andre å svekke landets demokratiske natur, og tredje oppfordre til rasisme. Høyresiden støtter seg på den første for å svekke israelsk venstreside og araberpartiene, mens ignorerer at de selv bryter punktene to og tre. Selektiv tilnærming for å oppfylle egne satte mål.

Mens israelske aktivister kjemper imot rasismen i landet, spesielt mot afrikanske innvandrere og andre etniske minoriteter, og mens venstresiden ønsker å bevare landets sekulære natur, ønsker Israels trofaste venner ellers i verden å støtte seg på de mest høyreekstremes retorikk.

Mangel på gode tiltak for utdanning, forskning og å utjevne sosiale forskjeller samt internasjonal isolasjon i forhold til Palestina-spørsmålet har også ført til irritasjon fra den jødiske diasporaen. En stadig større andel er sekulære og stadig flere stiller ukomfortable spørsmål. Ifølge Pews undersøkelse fra 2013 mener 43% av amerikanske jøder (sekulære og troende) at det å bry seg om Israel er essensielt for det å være jødisk, i motsetning mener 73% at å minnes Holocaust er essensielt for denne identiteten. Dette er israelsk høyreside klar over, og slår derfor mynt på et av de største systematiske massakrene for egne politiske formål.

Det store spørsmålet som ignoreres er palestinernes rett til egen suveren stat, og denne får konsekvenser i form av at landet beveger seg i en stadig ikke-demokratisk retning. Det gir opp på sine sterke verdier som har gitt landet dets overlevelse i dag, og dette erstattes med å ty til voldsom jødisk-nasjonalisme som også rammer jødene selv. Den store fienden, pleier mange å si, er oss selv, det samme vil gjelde israelerne.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: