Qunfayakoon

Mens blodet tørker

In South Asia on 19. December 2014 at 12:54

Terroranslaget mot en skole i Peshawar nordvest i Pakistan legger seg i listen over angrep som vekker stor frustrasjon i landet. En konflikt som har dratt over et tiår tærer på folket og det kreves effektive tiltak for å få slutt på terroren. Taliban tok på seg ansvaret og mente dette var hevn for angrep på deres barn.

Hvis det er hevn som er motivasjonen for angrepet, hvorfor fordømmer Afghansk Taliban angrepet? Det er også verdt å vite hvorfor enkelte analytikere nevner Afghanske og Indiske relasjoner til Taliban. Som en reaksjon på dette, hva er den optimale strategien for å håndtere denne trusselen?

10850365_10154865754265062_1745634338_n

Maktkampen

Afghansk og Pakistansk Taliban er to forskjellige grupperinger med samme mål, men rettet mot forskjellige områder. Pakistansk Taliban, bedre kjent som Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP) opererer en egen selverklært emirat i de pakistanske stammeområdene og er en samling av flere lokale grupper.

TTP er gjennom de siste årenes militære aksjoner, droneangrep og interne stridigheter betydelig svekket. Summen av faktorene og akkumulasjon av folkelig misnøye har tvunget Islamabad (de sivile) og Rawalpindi (de militære) til å være mindre tilbøyelige til dialog. Likevel anvendes dialog på de gruppene som det kan snakkes med. De grupper som ikke har målsatt seg Pakistan forblir uberørte.

Dette har splittet TTPs ledelse. En fraksjon mener at dialog ikke er veien å gå, at en svikter de opprinnelige målene om en islamsk stat. En annen gruppe ser mer pragmatisk på dette og mener at det ikke er noe vei å gå utenom – tross alt kan dialog brukes for å vinne tid, slik det har blitt gjort tidligere.

I fjor høst ble lederen av TTP Hakimullah Mehsud drept i et droneangrep noe som banet vei for Mullah Fazlullah. Sistnevnte ledet tidligere sin egen offensiv mot Swat dalen og stod bak angrepet på blant annet Malala Yousufzai. Fazlullah er ikke fra Mehsud stammen og i tillegg til å holde en lav profil styrket splittelsen. Utbrytergruppen ledet av Omar Khalid Khorasani basert i Mohmand i Pakistan og Kunar samt Nuristan i Afghanistan har tatt storparten av affilierte med seg.

For noen uker tilbake angrep Khorasani gruppen den kjente grenseovergangen til India hvor mer enn femti personer ble drept. Dette i lag med andre angrep begynte å svekke Fazlullahs TTP enda mer. En av årsakene til at TTP orkestrerte angrepet kan nettopp være for å vise Taliban fraksjonene at gruppa fortsatt er i aktivitet og kan gjøre større skade enn rivalene.

En annen årsak er å vise at gruppen ikke er svekket i møte med den pakistanske offensiven fra sommer. Fazlullah ønsker også å appellere til rettferdighetsinstinktet ved å vise til sin moralske kamp for ofrene for droner og hærens flyangrep. Tross TTPs egne brutaliteter mot de lokale stammene er det svært lett å fremstå som en som kjemper mot et urettferdig system.

Fazlullahs talsmann har kommet med videobevis på at de stod bak angrepet. Tariq Geedar gruppen ledet av Umar Naray stod for logistikken og har rykte på seg for å angripe hærens baser. I Pakistan er konsekvensen større når hærens nerver blir berørt. Lignende angrep mot moskeer og minoriteter med minst like store tap har ikke gitt såpass sterke reaksjoner.

I tillegg har hærsjefen sikret seg en sterkere posisjon politisk sett ved å ta kontroll over forsvars- og utenrikspolitikken samt fått inn sine allierte i generalstaben. Han har rettet pekefingre på populistene som kritiserer krigen mot Taliban og stilnet disse. Hæren har forstått dette for sent, men gjør dette samtidig ved å ta over beslutningsmyndigheten til de folkevalgte.

For nasjonalistene er det en fin anledning til å heie frem hæren, men de ser bort fra at det fortsatt eksisterer en forskjellsbehandling med tanke på hvilke terrorister en håndterer. I tillegg til hærens overgrep mot etniske separatister eller aktivister som røper hærens link til terrororganisasjoner.

Tilfluktssteder

Så er spørsmålet om hvorfor det har dukket opp analyser om Afghansk etterretnings kontakt med pakistansk Taliban. Dette er noe som vitner om nasjoners interesser. Interessene i seg selv kan være malplasserte, men det finnes ikke begrensninger på hvor langt en er villig til å gå for å bevare disse.

Pakistan har en grense til Afghanistan som er kontroversiell. Sistnevnte anerkjenner ikke denne offisielt og har gjennom historien hatt bedre relasjoner til Pakistans erkerival India. Dette har gjort ønsket om en vennligsinnet regjering i Kabul til en prioritet for landets politiske og militære ledelse.

Denne doktrinen bidro blant annet til en aktiv deltagelse mot Sovjet unionen og senere støtte til notoriske Gulbuddin Hekmatyar for til slutt å støtte Taliban. Pakistan støttet med alt av diplomatiske og handelsforbindelser. Da Taliban møtte motstand fra nordalliansen og var på nippet til å tape terreng ble det også sendt våpen og ammunisjon. De fikk en ønsket part i Kabul, partnerens overgrep ble fint ignorert. Denne illusjonen skulle briste, slike grupper kan ikke kontrolleres, slike grupper er med så lenge det er i deres interesse.

Pakistans relasjoner da, og dem etter amerikansk inntreden i området er forskjellige. Under General Musharrafs regime (1999-2008) ble det spilt et dobbeltspill hvor man på ene siden kjempet mot Al-Qaida og Taliban som krysset grensen, mens man på andre siden holdt en buffer for enkelte grupper i avvente av den dag amerikanerne skulle forlate landet.

Senere skulle denne linken svekkes og med inntreden av demokratisk styre i Pakistan og ny hærsjef ble det også gjort en del sjelegransking. Store attentat tidligere og folkelig kritikk samt press fra USA medførte at generalstaben begynte å gå etter stadig flere grupper. Imidlertid står fortsatt Haqqani nettverket og Quetta Shura (Afghansk Taliban ledelse) uten nevneverdig motstand.

Den afghanske eksilregjeringen på 90-tallet befant seg med Nordalliansen og var i konstant konflikt med Taliban. Hamid Karzai på sin side så seg nødt til å ikke bare ha forhandlinger med Afghansk Taliban for å få til fred, men også holde en dialog med TTP. Dette for å motsvare hva Pakistan gjorde på sin side av grensen. Dermed har du to parter som tror de har gode kort, men som reelt sett forverrer konflikten.

Afghanistan under Karzai og den under Ashraf Ghani og Abdullah Abdullah er også forskjellige. Avsløringene om afghansk etterretnings relasjoner til TTP er noe som aktivt blir brukt i Pakistan som bevis og dermed ansvarsfordeling. Imidlertid må det sees litt nærmere på hvordan type relasjoner som eksisterer og hvorfor.

Områder TTP befinner seg i er områder som ingen av landene har full kontroll over. Men begge parter har kunnskaper om motpartens fiender. Haqqani nettverket og Afghansk Taliban-ledelsen befinner seg med velviten fra pakistansk etterretning på deres side. Samme gjelder TTP ledelsen på motsatt side av grensen.

Videre er kontakt med disse organisasjonene nødvendig, det betyr ikke nødvendigvis at disse land ser på disse som allierte. Men begge skal håndtere dem når ISAF og USA er borte. Kravene Taliban har er uakseptable, men på et eller annet vis blir en nødt til å snakke. Det finnes også avhoppere og muldvarper som gir informasjon av interesse.

Når det gjelder India så er det en vesentlig overdrivelse å hevde at indiske konsulater er i relasjoner med TTP. Landet er ingen engel når det gjelder dets etterretning eller brudd på menneskerettigheter på hjemmefronten, men det er en stor del spekulasjoner som blir brukt for å støtte relasjoner til Taliban. Det at enhver kritikk av Pakistan skal balanseres opp med å også kritisere India forurenser debatten, det finnes mye reelt å kritisere India på, men ikke her.

Løsning

Seriøse analytikere og eksperter samt aktivister har i flere tiår kritisert hærens innblanding i politikken og dannelsen av narrative om strategisk innflytelse i Afghanistan. Dette har, etter lang tid, begynt å bli anerkjent av hærens ledelse. Forståelsen måtte komme på bekostning av flere tusen menneskeliv. Selv den politiske ledelsen kunne ikke samle seg før etter et slikt attentat.

Spørsmålet en kan stille de sivile og militære er hva som hadde endret seg, med tanke på sikkerhetsutfordringene, hvis attentatet ikke hadde skjedd? Hadde ikke trusselen vært like reell?

Hærsjefens visitt (legg merke til at utenriks- eller forsvarsministeren ikke var med) til Kabul konkluderte med at begge land nå for alvor må koordinere og samarbeide. Press på Taliban fra begge sider og samarbeid mot alle fraksjonene er en strategisk styrke – Taliban er mer splittet enn noen gang, og selv med en forent motpart vil de slite med å samle seg under samme fane.

Men det holder ikke kun med militære midler. Hæren bomber udiskriminert med artilleri og flyvåpen hvor sivile også blir ofre. Dette blir sensurert i media. Etterretning om mål er svært diskutabel. Når USA bruker samme etterretning og gjennom presise droneangrep også dreper barn og sivile er det en annen tilnærming i pressen. Kritikken og tilgangen til informasjon er ikke prinsipiell.

Landet har re-introdusert dødsstraff som straffemetode for terrorister, hæren har i tillegg innført militære domstoler på terrorister. Det er en hevnlyst som ser ut til å 1. gi hæren større makt, og 2. militariserer og øker voldsbruken på sivile. Dette med bakgrunn i svak etterretning, svak tiltro til gode rettsprosesser og bevis. Uskyldige risikerer å bli straffet for simple assosiasjoner.

I tillegg har du de uskyldige som sitter i fengsel for blasfemianklager. Selv om dødsstraffen gjelder terrorister er åpning av dødsstraff en risiko for disse. Statistikken tilsier at 4% av terroranklager blir straffet, resten går fri. Statistikken sier også at i tidsrommet 2009-2012 ble over 800 utdanningsinstitusjoner angrepet av terrorister. Ingenting løste seg da, ingenting vil løse seg nå hvis man ikke tar de korrekte grep.

Ny regjering i Afghanistan og en ny forståelse med denne er en stor forandring, videre må alle former for terrororganisasjoner takles. Da snakker vi dem som har baser i Punjab og som har India som fokusområde. Gjennom dette fokuset får slike grupper fritt spillerom for å gå etter sin andre store fiende; Sjia muslimene. Hæren bruker også slike organisasjoner for å takle etnisk nasjonalister.

Derfor er det direkte udemokratisk og inhumant å heie frem hæren uten å se kritisk på deres overgrep. Det hadde vært ønske om å gå hærens aktiviteter med kritisk blikk, noe diasporaen står mye friere til å gjøre. Den voldsomme patriotismen med anklagelser om forræderi er prisen man må betale. Likevel ingenting i forhold til de modige som bøter med livet i landet.

Landets aktivister har i disse dager protestert foran Lal Masjid komplekset i hovedstanden som huses av Abdul Aziz. Aziz leder en organisasjon som har tilknytninger til Taliban og som selv har stått bak krav om å innføre sin versjon av religiøse lover i landet gjennom voldsbruk. At slike grupper har baser noen steinkast unna hærens baser og siviles institusjoner er noe som må komme under lupen. At Aziz fikk pressedekning hvor han nektet å fordømme angrepet, mens demonstrantene foran hans base ble ignorert er noe som vitner om malplasserte prioriteringer.

Det kreves en helomvending av hva som definerer landets interesser, disse går ikke på å kneble andre land gjennom vold, det er erfart hittil og har kun skapt død og ustabilitet. De sivile er gode på å øke handelsforbindelser noe som sikrer stabilitet og velstand. Aktivister og diaspora må i denne prosessen adressere disse fundamentale spørsmål – til syvende og sist er ikke land og flagg mer hellige enn menneskeliv.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: