Qunfayakoon

Når fiender må bli venner

In Middle East on 25. October 2014 at 17:00

Beleiringen av den syriske grensebyen Kobani fører oppmerksomhet til en gammel konflikt mellom kurderne og tyrkerne, samtidig som deres felles motstander IS/Daesh får holde på med sitt uten nevneverdig motstand.

Kurderne anklager Tyrkia for å være i samarbeid med Daesh, mens tyrkerne mener at kurderne ved PKK er like mye terrorister som Daesh. Ved å se bort fra propagandaen kan en virkelig se hva som skjuler seg bak tåken, derfor er partenes interesser, motiver og bekymringer viktige å få frem. Følgende analyse baserer seg nettopp på disse aspektene.

Kobani

Tyrkias integritet

Tyrkia har gjort en svært dårlig jobb med å holde grensen lukket for jihadister i altfor lang tid. Dette henger sammen med at landet støtter den offisielle syriske opposisjonen og i en tidligere fase av konflikten så på både opprørerne og jihadistene som nyttige allierte i kampen mot Assad-regimet.

Dette betyr ikke at Tyrkia har støttet IS/Daesh. Imidlertid er kritikken av Tyrkia berettiget med tanke på at jihadister har kunnet tilsluttet seg rekkene til Daesh uten store problemer og at tyrkiske bønder langs grensen til Syria har kunnet profittere seg på kjøp av råolje fra Daesh. Landet har det siste året kommet med tiltak for å ødelegge disse illegale smuglerrutene for oljen og sender flere tusen jihadister hjem.

Men det er en årsak til at landet holder seg foreløpig på sidelinjen når det gjelder militær assistanse for sivile som lider under Daesh. Tre faktorer kommer frem og som er hovedårsakene til Tyrkias tilsynelatende passivitet her.

Første er at den USA-ledede koalisjonen ikke har målsatt seg Assad-regimet i tillegg til Daesh. Dette er nødvendig for å få til en varig løsning på konflikten, sammen med en del andre tiltak. Tyrkias anliggende er at de bærer ganske stor tyngde av konflikten med rundt 1,1 millioner syriske flyktninger og annen ustabilitet som måtte medfølge.

Anliggende nummer to er at det også finnes enkelte celler med Daesh sympatisører blant tyrkerne selv. Offisielle tall er på 800 tyrkiske jihadister, noe som er et betydelig lavt anslag. Daesh har et nærvær i Tyrkia som øker faren for terroraksjoner. Dette er en tikkende bombe som landet ikke ønsker å bli utsatt for.

Tredje faktor er nasjonens integritet. Den økende oppmerksomhet på kurdernes selvstendighetskamp anses som en trussel muligens større enn den fra Daesh tvers over grensen.

Tyrkia har gode venner i den syriske opposisjonen Syrian National Coalition (SNC), ikke rart da denne har hovedbase i landet. Den syriske opposisjonen er imidlertid en skamplett for den oppgave de er tildelt. Landet bruker her sin innflytelse for alt det er verdt og det har dermed kommet sterke ordelag mot de syriske kurderne fra SNC. Ord som faktisk minner om dem Assad-regimet bruker mot opprørerne. Denne arrogansen og hatretorikken er med på å forsterke fronter og en humanitær krise brukes for egne innenrikspolitiske formål.

Fredsprosessen initiert av Erdogan med Kurderne er eksemplarisk, men også opportunistisk, han ønsker størst mulig støtte for en grunnlovsendring som sikrer presidentembetet økt makt, og utsetter derfor endelige forhandlinger med kurderne til etter den tid. Dette ser kurderne på med utålmodighet, for mens kravet om å avvæpne geriljaen er legitim, er nettopp våpen det eneste forhandlingskortet PKK sitter igjen med.

Tyrkia etter press har åpnet sine grenser for kurdiske flyktninger og tatt inn mer enn 400 tusen fra Kobani og omegn. Men for egne formål gikk PKK ut og sa at landet er i samarbeid med Daesh, at det svikter flyktningene, dette medførte protester med vold. PKK affilierte demonstranter angrep offentlige bygg og tilfeldige forbipasserende, blant dem den 16 årige Yasin Börü som selv var kurder. Tyrkisk politi er ikke akkurat milde generelt sett og brukte den makt de er vant til på dette. Resultatet ble mer enn tretti drepte i Tyrkia.

Som reaksjon på protestene skal Ankara nå fremme to lovforslag for å hindre demonstrasjoner men også for å benytte anledningen til å begrense kritikk mot Regjeringen. Et lovforslag som tidligere ble avvist av høyesterett gjelder sensur av nettsider, og et nytt forslag skal gjøre det kriminelt å oppfordre til protester gjennom streik

Dette er ikke arbeidervennlige eller ytringsvennlige lovforslag, men vi har å gjøre med en sterkt kapitalistisk Regjering som spiller på religiøse sentimenter for å nå politisk popularitet og som finansieres gjennom forretningsmenn i og rundt Istanbul og Ankara.

Kurdernes ambisjoner

Kurderne har legitime bekymringer, både historiske og i nåtid, mer spesifikt kurderne i Irak og enda mer dem i Syria. Men med konflikter kommer også maktinteresser inn, og her har regionale kurdiske grupperinger forsøkt å bruke den syriske kurdiske overlevelseskampen for egne mål.

Den tyrkiske PKK bevegelsen kjempet mot den irakiske KDP (Kurdistan Democratic Party) om å definere den syriske kurdiske befolkningen. Med de siste måneders utvikling har KDP med sine Peshmerga styrker hatt nok å stri med på hjemmefronten mot Daesh, mens PKK har kunnet styrke den syriske PYD (Democratic Union of Syria) på bekostning av andre syriske kurdiske grupper som KNC (Kurdish National Council). PKK sin innblanding i Syria umuliggjør tyrkias innblanding da PKK fortsatt er bevæpnet og det ikke foreligger endelig fredsavtale mellom Ankara og PKK.

Syriske kurdiske gruppene PYD og KNC dannet senere en koalisjon og styrer de tre enklavene i nord og øst i Syria. Den væpnede fronten av denne komiteen YPG (Peoples Protection Unit) som kjemper mot Daesh i blant annet Kobani er i hovedsak styrt av PYD. Assad sitter på sidelinjen og smiler bredt.

Det er uheldig at kurderne i Irak og dem i Tyrkia har begynt å bruke konflikten i Syria og mot Daesh for egne formål. Tyrkiske kurdere ønsker å bruke dette som press for å forhandle frem økt lokalt selvstyre. Irakiske kurdere har lokalt selvstyre, men ønsker kontroll over et større område enn det som er gitt. Samtidig har Tyrkia og den kurdiske selvstyremyndigheten utviklet gode relasjoner siden Irak invasjonen av 2003 (relasjoner til KDP vært enda eldre). KDP er en sikker energiforsyning til Ankara. Slike relasjoner har gjort Tyrkia til kurdiske selvstyremyndighetenes aller nærmeste alliert.

Denne alliansen har skapt konfliktlinje mellom irakiske kurdere i regi av Barzanis KDP og tyrkiske kurdere i regi av PKK. Irakerne selv er splittet mellom Talabanis PUK (Patriotic Union of Kurdistan) som har større sympatier for PKK og som kjempet en borgerkrig mot KDP på 90-tallet. I tillegg har det vokst opp en protestbevegelse blant irakiske kurdere som motsetter seg dem begge og som nå er det nest største partiet i den irakisk-kurdiske nasjonalforsamlingen.

Tyrkiske kurdere har legitime krav og føler at de har gjort nok konsesjoner, deriblant gitt opp på kravet om løsrivelse/selvstendighet uten at de har fått noe nevneverdig tilbake. Imidlertid passer ikke det Tyrkias profil for administrering av landet å ha en føderasjon eller en sterk President, førstnevnte ønskes av kurderne, sistnevnte av AKP ledet av Erdogan – og på disse ønsker kommer opportunismen inn.

Når alle bruer er brent

Så, Tyrkia er låst på grunn av to farer som det veier likt, og ville blitt vurdert så av enhver annen nasjon. Dets lederskap ønsker samtidig å dra nytte av en fredsprosess med kurderne gjennom Grunnlovsendring på mer makt til President samt restriksjoner på sosiale medier. Kurderne er splittet seg imellom om eierskapet til den syriske kurdiske grupperingen, men bruker samtidig denne konflikten for å nå egne mål. Blant annet vinne publisitet blant sympatisører i Europa og dermed støtte for selvstendighet i Irak, og økt solidaritet for dem i Tyrkia.

Tyrkias venner blant islamistene i Midtøsten og ellers avviser all form for kritikk som Tyrkia møter, kurdernes sympatisører blant venstre i Europa gjør det samme. Feilinformasjon og løgn er en del av en konflikt, spesielt i kampens hete, men ansvarlige venner burde fokusere på konkret og riktig kritikk, en fra sidelinjen bør ikke bidra med til å forverre og forsterke skillelinjene, tvert imot.

Kurderne kjemper en eksemplarisk kamp mot Daesh, det er det respekt av. Men det betyr ikke at en skal være blind for deres ambisjoner i regionen og dermed hvilke nye konfliktlinjer som skapes. Daesh kom ikke ut fra et vakuum, men fylte dette vakuumet, som muggsopp trives de der det er råte.

Det er for det beste for syriske kurdere at PKK holder seg på sidelinjen, eller ikke flagge for egne politiske ambisjoner gjennom den syriske konflikten. For tyrkerne er det uunngåelig at de på et eller annet tidspunkt på reagere mot Daesh sammen med NATO-alliansen, i tillegg sitter landet med makt nok til å kunne samle den syriske opposisjonen og samtidig ansvarliggjøre denne til å kunne handle i områder under deres kontroll.

Tyrkerne har gitt tilgang til Peshmerga om å krysse deres grenser for å entre Kobani, samtidig har den syriske frie arme (FSA) endelig inngått samarbeid med PYD for å kjempe sammen mot Daesh. Syrias fire fronter ser ut til å reduseres til en tre-fronts krig. Men mye kan skje på kort tid, det beviser nemlig den snart fire år lange syriske borgerkrigen – eller blodbadet som det rettere ville vært å kalle det.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: