Qunfayakoon

Med øyne lukket

In Middle East on 6. October 2014 at 16:03

Militær intervensjon er et diplomatisk virkemiddel som ikke bør forhastes men heller ikke forkastes. Hvorfor det ikke bør forhastes er det nok av eksempler på gjennom nyere historie, at den ikke skal forkastes er nødvendig å påpeke med de mange tragedier som utspiller seg rundt om i verden. I situasjoner hvor mennesker ikke har de nødvendige virkemidler for å beskytte seg mot en brutal motpart, er det internasjonale samfunn moralsk forpliktet til å bruke nødvendig midler for å kunne gi disse sikkerhet for sitt liv.

Hanne Nabintu Herland skriver i Aftenposten 29. september at USA begår overgrep i Midtøsten og viser til eksempler fra henholdsvis Irak (invasjonen 2003), Libya (NATO-intervensjonen 2011) og de nylige luftangrepene mot IS/Daesh sine mål i Irak og Syria.

Dette stemmer ikke, men nylig begikk en annen stat overgrep mot et hardt utprøvd okkupert folk uten lignende reaksjoner fra Herland. Det er imidlertid ikke diskusjonstema her. Følgende kronikk tar for seg Herlands påstander etterfulgt av hva USA og allierte gjør feil med den nåværende intervensjonen og til sist, hva som bør gjøres.

Tåken

IS er ikke hjulpet frem til makten av Gulf-land eller USA, snarere er resultat av flere faktorer som samlet sett har gitt gode forhold for slike bevegelser. Blant dem er hva Riyadh har preket i alle disse årene, hvordan Assad splitter og hersker under denne borgerkrigen og lang fartstid for sekulære autoritære regimer hvor alternative løsninger har blitt mer militaristiske – den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 er selvfølgelig med i dette, men ikke i vesentlig grad.

Det hevdes videre at den syriske Presidenten er demokratisk valgt. Til vanlig burde det være ganske klart at slikt ikke er tilfellet, men la oss få en klarhet her. Syria var før krisen en ettpartistat, men med kosmetiske grep for å forskjønne valgprosessen. Valget i år, hvor en tredel av landets stemmeberettigede var internt fordrevne er vanskelig å forestille seg om hadde snev av legitimitet med en offisiell oppslutning på nærmere 74%.

Herland skriver at regimene i Gulf-regionen har samme mål som Daesh, det vil si å fjerne Assad. Det glemmes muligens at Daesh også har et mål om å kjempe opprørsgrupper Gulf-regionen støtter. Daesh har som mål å kuppe motstanden mot Assad i første omgang, for så å føre egen agenda, som er direkte i konflikt med landene i regionen.

Det er riktig at Daesh har fått midler fra sympatisører i andre Gulf-land, imidlertid er denne ikke på statlig nivå. Daesh sine inntektskilder fra før amerikanske flyangrep basert i vektet rekkefølge er oljeinntekter, skatteinntekter, løsesum fra kidnappinger og ran og til sist fra sympatisører rundt om i verden. Sistnevnte har vært et lite bidrag til sammenligning med de øvrige. Samtidig har ikke land i Midtøsten vært gode nok på å hindre kapitalflyt. Dette er en vanskelig oppgave som selv vestlige demokratier har vansker med, det er bare å se på storkonsern og skatteparadis. Imidlertid er det tiltak, med press fra USA blant annet, men også lokalt drevne om å hindre bistanden fra private aktører gjennom land som Kuwait, Qatar og Tyrkia.

Herland går så videre og kritiserer brudd på Folkeretten spesielt på feltet nasjoners suverenitet. Institusjoner som FN ble skapt med en revolusjonerende, fremadrettet og progressiv ånd. Med tiden har disse institusjonene blitt konformistiske og tradisjonelle. Istedenfor å innrette seg de fremskritt menneskeheten har gjort siden annen verdenskrig er vi nå gisler av dets vetomakt. Mangel på reform av institusjonen er dømt til å svekke Folkeretten, dette bevises gjennom initiativ på regionalt nivå når stormakter ikke klarer å enes om hva som er riktig fordi noen få privilegerte heller vil tenke på egne interesser fremfor prinsipper.

Hva NATO gjorde i Libya var en nødvendighet, men igjen er militær intervensjon alene aldri en god løsning. Gaddafi kan fjernes fra makten, men Libya var aldri en stat, dets institusjoner var Gaddafis nærmeste krets, denne statsbyggingen tar tid hvor det er nødvendig å ha stabile forhold. NATOs mål under bombetokt kan kritiseres, og bør komme under skrutini, men å kalle dette folkemord er å fornærme de virkelige folkemord. Jeg regner med at Herland ikke er enig med President Abbas om at Israel begår folkemord på folket han representerer.

Istedenfor har du heiagjengen til Gaddafi og andre autoritære ledere hvis historikk ikke akkurat glitrer av gode forhold for menneskerettigheter. Muammar Gaddafis støtte til brutale diktatorer som Idi Amin, Jean-Bedel Bokassa og Charles Taylor blir i så måte glemt. Ustabiliteten i dag blir beskyldt på NATO-intervensjonen istedenfor mangel på etterfølgende FN-intervensjon, eller Gaddafis autoritære regime, da dette ikke passer med en predefinert mening.

Det som også ofte går i glemmeboken og som Herland ikke nevner i sin kronikk er incentivene bak den arabiske vår. Islamistiske fraksjoner kom på banen mot sluttstadiet og var det eneste alternativ med nok infrastruktur til å kunne kjempe sine valg, imidlertid var studenter og arbeidere med grunnlag i rop om demokratiske friheter og arbeid den største faktoren som initierte folkelige protester. At demokratier tar tid etter tiår med autoritære institusjoner samtidig som jihadister opererer fritt er ikke gode nok argumenter for å delegitmere folkelig ønske om verdighet, arbeid og friheter – demokrati er ikke forbeholdt vesten alene.

Herland skaper også inntrykk av at Daesh var USA allierte før de gikk inn i Irak. USAs begrensede støtte, og det også til spesielt utvalgte opprørsgrupperinger med lette militære våpen tilsier noe annet. Herlands teori går i samme retning som den reaksjonære venstresiden eller islamistiske fraksjonen impulsivt pleier å argumentere med grunnlag i antiimperialismen.

Sikten

Hassan I. Hassan, analytiker hos Delma Institute lagde nylig en liste over ting den militære intervensjonen gjør feil, blant dem er følgende to punkter;

For det første, mangel på distinksjon på hvem det er som siktes etter. Med angrep på Jabhat al-Nusra (som slettes ikke er noen engler) skapes det uro hos den syriske opposisjonen om ikke angrepet også er rettet mot dem. Assad-regimet prøver å spille på denne usikkerheten ved å si at luftangrep er koordinert med Damaskus.

Hassan kritiserer videre angrepene på oljeanlegg øst i Syria hvor Daesh har sin base. Disse anlegg har før Daesh sitt inntok fungert som tilbyder av nødvendig drivstoff for pumpene som frakter vann til irrigasjon. Stammene i området er avhengige av å kunne dyrke og dermed kunne frakte vann for å unngå hungersnød. En ergrelse som skapes allerede nå er ikke bra for å få til en varig løsning.

I tillegg til Hassans analyse kan det tillegges at det er nødvendig å skille mellom krigsteateret i Irak og den i Syria. Tidligere Statsminister i Bagdad Nouri al-Maliki er blant årsakene til sunni misnøyen vest i landet og irakiske militære angrep mot demonstranter i disse områdene har medført allianse med Daesh. Med den nye Statsministeren Haider al-Abadi har forholdet bedret seg og stammene har begynt å samarbeide med kurdiske og irakiske hærstyrker. Likevel, med unntak av luftangrep og diplomatisk tilretteleggelse trengs det ikke et militært fokus i landet. Det må imidlertid fokuseres på at det i en post-Daesh periode ikke blusser opp territoriell krig mellom Bagdad og kurderne, eller at Saudi Arabia tar på seg rollen som ‘beskytteren av sunni-interesser’ som Putin har gjort i Ukraina.

Daesh kan kun nedkjempes militært i Syria, hvor deres styrke og tyngde ligger. Det er ikke som Herland hevder en amerikansk krigføring mot Bashar al-Assad som pågår, imidlertid må luftangrep mot Daesh også innebære luftangrep mot Assad-regimet.

Det syriske forsøket på å definere nasjonens identitet på 50-tallet rundt sunni-arabismen skjøv minoritetene inn til baathistenes rekker. Imidlertid skaper det grobunn for ergrelse uten demokratisk representasjon. Her er nødvendigheten av både en demokratisk og også en sekulær stat underkommunisert. Assad-regimet kan være så sekulært det vil, men det er ikke demokratisk, og opposisjonen må adoptere en sekulær prinsippkart for å samle fraksjonene i en demokratisk fremtidig stat.

Hva man ikke har gjort er å presse frem en samling hos den syriske opposisjonen. Kurderne, Alawi muslimene, Kristne grupperinger og Druze er svakt representert i Syrian National Coalition. Opposisjonen dominert av det syriske muslimske brorskap kan kritiseres mye for dette, samtidig kan regionale og globale stormakter også ta sin del av skyld. Assad har stor del av æren for den sekteriske natur i konflikten, godt hjulpet av sin venn Tehran og dets proxy Hizbollah for ikke å glemme Yusuf al-Qaradawi som de siste årene har vist sitt sanne shia hat.

FN burde for lengst ha opprettet soner i Syria hvor fredsbevarende styrker kunne vært utplassert. Nettopp det er en nødvendighet i dag. Tyrkias Nasjonalforsamling har gitt grønt lys for dette, men det trengs aktiv tilstedeværelse fra FN. Gitt en samlet syrisk opposisjon som kontrollerer den Frie Syriske Arme (FSA) vil en ved å kjempe imot Daesh samtidig kunne styrke opposisjonen. Dette innebærer ikke at regimet i Damaskus i sin helhet må avskrives, men Assad og hans nærmeste klikk er umulig å ha med videre i en forsoningsperiode med et overgangsstyre for et likestilt demokratisk Syria. Dette arbeidet skjer både på grasroten og på nasjonalt nivå.

Kompasset

Herland nevner videre i enkle ordelag teorier om at senator John McCain skal ha møtt den selverklærte kalifen Abu Bakr al-Bagdadi, samt at USA skal ha trent opp enkelte IS rekrutter i Jordan. Dette er på lik linje med dem som hevder at al-Bagdadi er en israelsk agent, eller er alliert med Assad da Daesh lenge unngikk trefninger med Damaskus. Slike enkle analyser har lite substans og er avkreftet i storparten av anerkjent media blant annet i Washington Post. Konspirasjonsteorien om at NSA-dokumenter skal ha nevnt en sammensvergelse mellom CIA og al-Bagdadi er også avkreftet av Snowden. Men hva om han ikke hadde gjort det? Hadde det blitt mer rett? Her er det tydelige signaler om hvor lite kritisk en blir til svake kilder kun for å bekrefte egen teori.

Bare fordi ting er på nettet betyr ikke at de stemmer, slik fungerer ikke vitenskapen. Vitenskapelig metodikk innebærer at en finner bevis og danner en mening ved å vekte og analysere disse, en eventuell hypotese bekreftes eller avkreftes. Å allerede ha en mening, for så å sanke bevis for å bekrefte denne er ikke vitenskapelig, det er ikke objektivt, det er farget av en agenda. I mellomtiden ser vi på en flyktningkrise som blir verre for hver dag som går.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: