Qunfayakoon

Skjult ydmykhet og stolt arroganse

In Religion and philosophy on 29. September 2014 at 09:57

Artikkelen er også publisert hos Minareten

Historiske moskebygg reflekterer sin tid og leter en godt nok vil en finne mer enn det som fremkommer for det blotte øyet. For hva synger en moske i Kina om, hvor Islam er i mindretall, og hva klager moskeen i Istanbul om, når den står der som maktsymbolet fra en svunnen tid?

Vokterne

Jeg sitter ved inngangspartiet til bønnehallen og ser utover den åpne plassen som er midtpunktet i moskeen. Det er alt annet enn en moske tenker jeg, dette ser heller ut som en buddhistisk tempel – og jeg liker det.

På et nylig besøk til Midtens Rike gjorde jeg noen tanker da jeg i lag med gode venner omsider fant frem til dette gudshuset. Sett utenifra var det ingenting som tydet på at dette var en moske, og heller ikke får en indikasjon av det når en entrer den ytre muren av komplekset. Få detaljer, mest fremvisning av råvaren, mest fokus på de rette linjer, de rene flater, skjønnheten er ment å komme frem av denne dansen mellom menneskelig arkitektur og naturens underverk.

Moskeen er organisert i seksjoner, hver med sin funksjon. Inngangspartiet med en stor entre, lave buer til de andre seksjonene som insisterer på at besøkende bøyer hodet. Hager som med tiden erstattes av gravsteiner. De høye bambusskuddene venter på sin død når en ny gravplass skal huse en ny død kropp. Tradisjonell mandarin skrift pryder gravstein, uleselig, men likevel personifisering av noen som må ha gått de samme smale stiene i denne hagen som beskytter mot det urbane Shanghai.

På de buede takhjørnene sitter vokterne. De små beistene som beskytter et hellig bygg. Som oftest finner en disse på keiserpalasser eller templer, men dette var altså en moske, et gudshus for en monoteistisk religion hvor det ikke skal være plass for andre enn Gud. Likevel har hui-muslimene ingen problemer med å fusjonere sin kinesiske kultur med sin monoteistiske tro. Hvilken skade gjør livløse figurer på et tak når du likevel har troen på en Gud bevart? – jeg liker denne selvsikkerheten mens jeg ser undrende kinesere gå mot bønnehallen. De er nysgjerrige på meg, mens jeg er nysgjerrig på moskeen deres.

Dette sterke eierskapet skapte rom for en sammensatt identitet hvor en selv definerte sine parametere. Konverterte kinesere ga ikke opp på sin kulturelle identitet, og i møte med senere muslimsk innvandring begynte de å kalle seg selv de eldste muslimene – Gedimu. Men du kunne se det på moskeen, du kunne se ydmykheten, forsiktigheten i arkitekturen, at det slettes ikke var meningen å gjøre denne prangende. Minareten var kort fordi det var et formål med det, hvorfor skulle den være høyere enn pagoden til tempelet bare noen kvartaler unna? Jeg ser minoriteten i arkitekturen.

Erobrerne

Før reisen til midtens rike befant jeg meg i en moske i verdenshovedstaden. Yeni Cami-moskeen, bygget av keiserinnen Safiye Sultana er full av folk som gjør seg klare for fredagsbønnen. Folk strømmer på fra inngangen som tidligere var ment for sjøfolk som kaiet båten rett inntil veggen. Kaia har beveget på seg flere titalls meter siden den tid.

Moskeen ble født av et ønske om å markere seg i en maktkamp som ofte kan gå galt. Intriger i hoffet var normalen, Safiye selv fikk sitt barnebarn drept. Tilbake står moskeen, pisket av havet, alltid på skjelvende grunn på grunn av pålene plantet på havbunnen. Og jeg sitter i denne, under fredagsprekenen og tenker.

Tenker på alle de store moskeene, monumentene til disse herskerne som hevdet seg. Du kan se det osmanske rikets begynnelse, dets vekst, glansdager og fall i disse. Fra de første moskeene, som adopterte Seljuk-arkitektur eller som var okkuperte kirkebygg, til de senere bygg som viste til et multikulturelt rike. Ornamenter, dekorasjon, storslåtte bygg som fikk europeiske konger til å sitte med begeistring viste også en annen side ved seg. Moskeene fra perioden under de mektigste sultanene viste selvtilliten og maktarrogansen til et imperiet.

Sultan Suleyman Kanuni fikk bygget Suleiman-moskeen med en gigantisk kuppel av den famøse sjefsarkitekten Mimar Sinan som etter noen beretninger var fra en kristen armensk familie. Bygget var stort, men utsmykningen simpel. Arkitekturens fremskritt ble dermed fremhevet, mens den ydmyke holdningen holdt intakt.

Den blå moskeen ble bygget senere, rik på detaljer, utsmykning og fremvisning av prakt, tydelig signaler om velstand. Det ble som predikert av ibn Khaldun noen århundre tidligere om sivilisasjonenes stadier, hvor luksus og maktarroganse blir det ultimate stadiet før stagnasjon. Misforstå meg ikke, den blå moske er vakker, samtidig reflekterer den alt som ikke lenger er tilstede, om velstand og maktarroganse.

Jeg sammenligner med de senere moskeene fra tanzim-perioden, hvor det persiske ble erstattet med det barokke. Hvor buede vinduer ble erstattet med fargede glass, hvor kalligrafien ble erstattet med prangende og oppsvulmede border. Jeg kunne se at stagnasjonen hadde ankommet. At endringen var desperat i riktig retning, men likevel altfor sen.

Bur

Så slår tankene til samtiden. Til ønske om å gjenskape fortidens prakt, oppnå fortidens prestisje, og jeg tenker hvor farget er ikke dette tilbakeblikket av et utopisk ønske? Hvor ukritisk er ikke denne glorifiseringen? For mens den kinesiske muslimen har opplevd gode og dårlige tider, som en minoritet, har den osmanske herskerstanden skapt gode og dårlige tider for sine undersåtter. Skal man selektere i beretningen av en fortid? Tanken går til uigur-muslimene i Kina eller Alevi Muslimene som led under Sultan Selim Yavuz og hvorfor glemme Armenerne? Listen er lang, uansett hvor i verden du går. En kan fundere over om glorifiseringen som sletter disse hendelsene gjør urett på den lidelse mange har gjennomgått.

IMG_7701

Så vender blikket på Aya Sofia. Den greskortodokse kirkens mest sentrale helligdom. Den står der, som en døende rose, omringet av den nye makthaverens minareter som minner om et bur. Forestill deg hvis britene konverterte Mekka-moskeen til et kirkebygg da de hersket i Midtøsten. Forestill deg ergrelsen da, eller den ergrelsen mange føler over mangel på tilgang til Al-Aqsa moskeen i dag. Jeg tenker på moske-katedralen i Cordoba, mens jeg sitter i katedral-moskeen som nå er et museum.

Beslaglagt, dets alter erstattet med minbar og mehrab. Men den slår sine hjerteslag, jeg ser det mens jeg sitter der ved siden av en venn som har sovnet ved alteret. Jeg ser Jesus på kuppelen, og en engel ved buen, vet ikke hvem hun er men hun synes der, og hun virker å være hjemme.

Fredagsbønnen er ferdig, og tankene mine flyter over til mine behov, magen er sulten, jeg må huske å rekke lokum-butikken. Han bak meg skal sikkert på jobb, han foran har nok en avtale. Kanskje er denne bønnepausen en nødvendig del av tilbederens hverdag, for å kunne tenke og reflektere, for alt skal tilbake til normalen.

Jeg sammenligner byggene, dem fra midtens rike, og dem fra verdenshovedstaden, og jeg sammenligner majoritets og minoritetsperspektivet. Hvor den ydmyke moskeen i Beijing så forsiktig markerte sin tilstedeværelse, men som likevel inviterte til et annet univers når en entret komplekset. Og hvor den majestetiske moskeen ved keiserpalasset markerte seg i horisonten. Jeg likte dem begge, begge typen hadde rom for tenkning og refleksjoner, men begge vitnet også om hvor menneskelig dette hele er.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: