Qunfayakoon

Mine kjære landsmenn

In South Asia on 2. September 2014 at 20:13

Essay ble først publisert hos Minerva

I Islamabad er det demonstrasjoner mot den sittende regjeringen til den konservative Statsminister Nawaz Sharif. Lederne for demonstrasjonene hevder at Regjeringen har stjålet mandatet gjennom valgfusk og krever dets avgang. Regjeringen og de fleste politiske partier står imidlertid samlet og mener at det er udemokratisk og vil reversere en utvikling i retning styrket demokrati.

At hæren er involvert i denne politiske krisen anses for en del pakistanere å være et demokratisk tilbakeskritt, mens andre mener det er en nødvendighet siden de anser Regjeringen som illegitim. Enkelte få går også den ekstreme retningen og krever ‘et velmenende’ militærkupp.

Har Pakistan siden General Musharrafs avgang i 2008 hatt en demokratisk utvikling? Og vil disse demonstrasjonene gi et bedre demokrati? To sentrale spørsmål som skal belyses i det følgende.

Det vaklende demokrati

Pakistan har i sin 67-årige historie hatt tre perioder med militære regimer som har dekket halvparten av dets eksistens. Den første demokratiske perioden ble avbrutt av General Zia-ul-Haq i 1977 som brukte protester mot Regjeringen som påskudd for å kuppe til seg makt. Zia fikk Statsminister Zulfiqar Ali Bhutto hengt og regjerte med en hånd som har ettervirkninger selv i dag.

Merey azeez humwatno – med ‘mine kjære landsmenn’ startet Zia sin tale og regime rett etter kuppet. Disse ordene er fortsatt friskt i minne hos folk. Zia legitimerte sin makt ved å få vennligsinnede dommere til å akseptere hans kupp ved å argumentere at det var i nasjonens beste – døpt den nødvendige doktrinen. Doktrinen ble anvendt da det første kuppet skjedde i 1958 og det hittil siste i 1999.

Med en slik historie, hvor demokratiske regjeringer blir avsatt av diktatorer, skapes det autoritære institusjoner. De blir mindre transparente og mindre utsatt for kontroll. Det skapes en kultur hvor politikere blir splittet opp mot hverandre, hvor dem som aksepterer hærens kontroll blir belønnet med posisjoner, og hvor dem i opposisjon blir forfulgt. Dette har gitt grobunn for ergrelse som senere har kulminert i politisk motivert hevn og selvfølgelig også korrupsjon.

Det er med dette bakteppet at dagens situasjon kan forstås når leder for landets tredje største parti Imran Khan (fra PTI) og den politisk ubetydelige men med en lojal tilhengerskare Tahir-ul-Qadri (fra PAT) protesterer mot landets folkevalgte Regjering.

Det ferske demokrati

Pakistan har elendige politikere, og det er ikke rart. Begrenset spillerom og den alltid hengende faren for militærkupp har skapt Regjeringer som ikke tenker langsiktig, og opposisjon som hele tiden har fokusert på grunnlovsstridene metoder for å felle regjeringer.

Men så samlet lederne for landets to største partier og erkerivaler krefter mot General Musharraf. Den eneste, ikke-voldelige og rasjonelle veien ble valgt. Benazir Bhutto leder for den sosialdemokratiske Pakistan Peoples Party (PPP) og Nawaz Sharif leder for den konservative Pakistan Muslim League Nawaz (PMLN) ble enige om en handlingsplan. Musharraf ble nødt til å se innse at hans tid var over og kunne sikre seg at han fikk fullført sin presidentperiode i bytte mot amnesti for korrupsjonsanklager (mange politiske motiverte) for flere politikere og byråkrater samt ferske valg i 2008.

Amnestien var kontroversiell, men i grunn sikret denne at en diktator gikk av og en ny sivil periode fikk begynne. Benazir Bhutto ble drept før valget i et angrep fra Taliban/Al-Qaida hvorpå hennes enkemann tok over. PPP vant valget som største parti og dannet koalisjonsregjering med enkemannen Asif Ali Zardari som President.

Den nye regjeringen innførte det attende og nittende grunnlovstillegg sammen med Sharif’s PMLN som devaluerte makten og fjernet presidentens makt til å kunne avløse nasjonalforsamlinger. Dette styrket Parlamentarismen og hindret at eventyrlystne presidenter avsatte regjeringer basert på subjektive unnskyldninger. Rettsapparatet tok et oppgjør med ‘den nødvendige doktrinen’ og ble en uavhengig instans som lovet i Grunnloven.

Videre ble det sikret at valgkommisjonens leder fra å bli håndplukket av presidenten nå ble valgt av en tverrpolitisk komite. Valgkommisjonen initierte i 2010 en femårsplan for reformer som frem til valget i fjor var implementert med ca. halvparten av punktene (en ny femårsplan er satt i verk). Dette grunnlovstillegget innførte også praksisen av midlertidige tverrpolitisk godkjente regjeringer som overvar valg.

Valget i 2013 markerte at en demokratisk valgt regjering fullførte for første gang sin periode og ble avløst av en annen regjering. Ting har siden siste kupp endret seg vesentlig, og den nye realiteten tar tid å innøve seg, spesielt for hæren hvis innflytelse innen politikken kom i revers, men også for politikere som søker makt gjennom andre kanaler på grunn av manglende folkelig støtte. Maktfordelingen nå er mer fremtredende enn da Musharraf gikk av.

Imran Khan deltok i valget i fjor, og den historiske oppslutningen på 55% kan krediteres hans engasjement blant den yngre generasjon. At folk gikk ut i gatene tross trusler fra Taliban var en bemerkelsesverdig begivenhet. Samtidig ble sekulære og sosialistiske partier som PPP, MQM og ANP angrepet og hindret fra å utføre valg i flere av landets distrikter. De ble truet av Taliban, og trusselen ble gjort reell gjennom attentat. Til dette var Imran Khan og Sharif stille. Dette skadet ikke deres valgkampanjer.

Valget endte i et solid flertall for Nawaz Sharif. PPP ble nest størst med et stort tap og Imran Khan fikk nest flest stemmer og ble landets tredje største parti. Et viktig steg videre.

Det utopiske demokrati

Men Imran Khan aksepterte ikke valgresultatet. Ifølge ham har det forekommet omfattende organisert valgfusk. Anklagene er ikke få og er svært populistiske. Khan har også anklaget valgkommisjonen for å ha orkestrert valgfusk og krevet etterforskning på dette. I tillegg har han krevd revisjon av stemmesedlene fra fire valgkretser. Dette har Sharif ikke vært medgjørlig til, senere har kravene økt gradvis fra å revidere kretsene i Punjab provinsen for til slutt å kreve revisjon av hele valget.

Samtidig har Tahir-ul-Qadri, en religiøse og politisk leder for PAT tatt Grunnloven i hendene og sagt at valget ikke oppfyller kriteriene etter flere av bestemmelsene. Blant annet brukes de subjektive vurderingene i paragrafene 62, 63 og 63A om en kandidat til nasjonalforsamlingen er sannferdig og ærlig. Disse paragrafene ble delvis endret av General Zia og var ment å sile kandidater etter ønske, lik som vokterrådets siling av presidentkandidater i Iran.

Qadri mener at parlamentet er illegitim og krever en revolusjon. Khan mener at hele den politiske eliten er gjennomkorrupt og må avsettes. Hans krav er at Statsministeren går av for en midlertidig periode slik at valget kan etterforskes, i tillegg krever han nyvalg under en ny valgkommisjon.

Valget i 2013 var ikke perfekt, men det var bedre enn det i 2008, og definitvt bedre enn den under diktator Musharraf i 2002. Sistnevnte valg var noe Khan og Qadri selv tok del i uten noen store folkelige protester mot valgjukset.

I over to uker har begge protestert foran parlamentet med sine flere titusen tilhengere. Daglig med nye taler, nye ultimatum og populistiske lovnader om hva de skal gjøre med disse korrupte lederne og hva for et nytt Pakistan de skal lage. Qadri selger drømmene basert i teologi, og Khan med seg selv som den ærlige og rene samvittigheten til beste for landet.

Trefninger har funnet sted. Demonstrantene har angrepet parlamentet og politiet har reagert voldsomt. Både politiet og demonstrantene har angrepet media som ikke gir dem positiv dekning. Midt i mellom sitter kvinner og barn som også deltar på noe de tror er en revolusjon og blir skadet og traumatisert som følge av politivold.

Regjeringen har forsøkt å megle med både Khan og Qadri. PPP og andre partier har fungert som mellomledd. Det har ikke ført frem. Dette har blitt en kamp om egoer for Khan og Qadri og har skjøvet Sharif i en vanskelig situasjon.

Sharif har Musharraf-kuppet ferskt i minne. Sistnevnte sitter i husarrest og venter rettssak mot seg om landsforræderi. Men hæren ønsker ikke dette, oppfatningen er at det vil stigmatisere hæren. Enkelte analytikere sier at Sharif har inngått avtale med hæren om ikke å gå videre med denne rettssaken (dermed hindre at en kuppmaker blir straffeforfulgt), og han har enes med hæren om å gi dem mer å si på spørsmål vedrørende utenriks og sikkerhetspolitikk. Noe som selvfølgelig vil ha innvirkning på relasjoner til India og den politiske utviklingen i Afghanistan. Sharif og Modi er i grunn et perfekt par for å få til en varig løsning på Kashmir-konflikten, hæren har et annet synspunkt.

Det kan sies at hæren ikke lenger har den samme muligheten til å kuppe makt, men det finnes gråsoner hvor myke kupp forekommer, noe som nettopp har skjedd. Likevel, det er ingen garanti, så lenge hæren er såpass innblandet i politikken, så er militærkupp fortsatt mulig. General Sisi sitter fortsatt ved makten, tross et blodig kupp.

Den pakistanske hæren er ekstremt populær hos urbane og i den folkerike Punjab provinsen. Hærens image er bygget opp over tid som den ærlige, ikke-korrupte nasjonens vokter. Imidlertid skyldes mange av landets problemer hærens eventyrlysten, selv korrupsjon er i stor grad en konsekvens av hærens innblanding innen politikken. Men dette er ting mange pakistanere sliter med å si høyt, spesielt fordi hæren er koblet opp mot patriotismen.

Derfor var det også få som støttet den lille gruppen med balochier som gikk til fots en strekning på to tusen kilometer til hovedstaden for å kreve svar om sine kidnappede slektninger. Hærens nylige bombardering av det de mener er baloch nasjonalister og etterretningsorganenes kidnapping, tortur og drap på baloch separatister eller aktivister er noe som en god patriot ikke snakker om, og gjøres det så kan en ende opp med å bli skutt på som Hamid Mir, eller torturert og drept som Saleem Shahzad.

Media har blåst disse protestene til store sensasjoner, mens de 1,2 millioner flyktninger fra hærens operasjoner i stammeområdene ikke får noe nevneverdig dekning på TV. Det at hæren i det hele tatt ble invitert til å megle mellom partene og stå som garantist for at etterforskning av valgjukset ville skje uten politisk innflytelse er en fallitterklæring og en skam for politikerne.

Veien til demokrati

En del av Khan’s egne partifeller og dem som stemte ham frem mener at valgreformer må skje gjennom Parlamentet. Han skuffet dem da han ba sine partifeller om å sende sine avskjedigelser fra nasjonalforsamlingen. Han måtte ekskludere fire stykker da de nektet.

Qadri har rett i å kreve etterforskning av angrepet på hans residens i Lahore noen måneder tidligere hvor et dusin ble drept i trefninger med politiet. Men han har ingen rett i å kreve at Regjeringen og nasjonalforsamlingen oppløses. Disse urealistiske kravene skjermer bort de nødvendige og legitime krav. Igjen egoene herjer og skader demokratiet. Slike selv-erklærte nasjonens redningsmenn er svært populære blant diaspora. En kan sette spørsmålstegn ved om det er rom for å akseptere at korrupsjon minker når institusjoner er transparente, kontra det å ha ‘rene redningsmenn’ på toppen.

Ingen er perfekte i pakistansk politikk, heller ikke innen de andre institusjonene. For å få dette på bedre spor trengs det sivilt styre, noe en har. Veien videre blir å kjempe for ytterligere demokratiske reformer, som bedre rettigheter for arbeidere (i et land med over 2 millioner slaver), likhet i lov (i et land hvor minoriteter diskrimineres gjennom loven) og at hæren og etterretningsorganer underlegges folkevalgte organer.

Klarer ikke folkevalgte å levere fra sine valgkrets blir de stemt ut. Denne kontrollen sikres hvis Regjeringer ikke avsettes på udemokratisk vis, representantene vil være var på at de risikerer sin posisjon ved neste valg. Forrige periode viste noen nye krefter som kom frem fra hele det politiske spekteret, fulladet med nye ideer, denne perioden har større antall på disse, og disse vil øke i takt hvis parlamenter avløses til sin rettmessige tid.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: