Qunfayakoon

Om kalifer og strutser

In Society on 23. August 2014 at 20:04

Essay er også publisert i boken Radikalisering blant unge muslimer i Norge av Minotenk

Islamsk Stat (IS) tidligere kjent som ISIS/ISIL (Islamsk stat i Irak og Levanten/Syria) heretter omtalt etter det arabiske akronymet Daesh er på fremmarsj, ikke bare på politisk plan, men gjennom medieoppmerksomhet på grunn av sine brutaliteter.

Fordømmelsene er ikke få, og det finnes heldigvis også dem som mener at det må mer til enn kun det. Imidlertid kommer en ikke langt hvis forklaringer har rot i konspirasjonsteorier. Hvis en ikke adresserer et problem slik den virkelig foreligger, så vil en heller ikke få til den optimale løsning som trengs.

Hvordan har det seg, at en liten gruppe med jihadister har klart å erobre store områder på så kort tid? Hva er årsaken til deres suksess, i det hele tatt, hvem er de? Ikke minst, hvilke konsekvenser har denne gruppen på muslimer i regionen og verden over?

Uønsket barn

Daesh har bakgrunn i mye og er et produkt av mange bevisste og ubevisste valg de siste førti årene. Sekterisk og teologisk har Daesh utgangspunkt i salafi jihadist litteratur og innflytelse. Den umiddelbare innflytelsen kommer fra Anwar al-Awlaki som gjorde Jihad-litteraturen pedagogisk og enkel for spesielt vestlige rekrutter. Al-Awlaki bygde sine kunnskaper på blant annet Al-Qaida lederen Ayman al-Zawahiri og Seyyed Qutb, sistnevnte var pioner bak moderne forståelse av voldelig kamp begrunnet i teologien.

Litteraturen og doktrinene blitt videreutviklet for å tilpasse egne mål. Blant annet ble den snevre betegnelsen på hvem som var muslimer enda mer snevrere, doktrinen om Kalifatet ble enda mer prominent og krigsgevinst med slaver, konkubiner fikk økt interesse.

Daesh sitt organisatoriske grunnlag er hentet fra før Irak krigen. Abu Musab al-Zarqawi drev sin egen terrorgruppe i Jordan mot styremaktene, hvorpå amerikansk invasjon av Irak medførte endret fokus. Han allierte seg senere med bin Laden og la grunnlag for Al-Qaida i Irak (AQI). Gruppen initierte sekterisk krig mot sjia muslimene og ved bombingen av Askari mausoleet trigget borgerkrigen i 2006. Etter al-Zarqawis død i et amerikansk attentat samme år ble AQI omdøpt til Islamsk Stat i Irak (ISI) som ble svekket etter at amerikanske styrker, i lag med sunni stammer forente seg i kamp.

Abu Bakr al-Bagdadi drev sin egen terrororganisasjon, men var før invasjonen aktiv som Imam i sin fødeby Samarra. Al-Bagdadis fangenskap under amerikansk varetekt blir ofte forklart i konspirasjonsteorier som en CIA drevet agenda. Imidlertid ble han løslatt da amerikanerne ikke visste hvilken trussel han bar og i det hele tatt, hvem han var.

I 2010 ble al-Bagdadi leder for ISI etter at dets daværende leder ble drept i amerikansk angrep. Med den syriske konflikten rasende i naboområdet ekspanderte ISI sitt territoriet og ble i 2013 til ISIS/Daesh. Her kommer Assad-regimets taktikker inn i bildet.

Regimet er flinke på splitt og hersk, som så mange diktatorer er i Midtøsten. Assad frigjorde jihadister fra sine fengsler, noe som økte Jabhat al-Nusra’s (JN) styrke øst i landet på bekostning av den offisielle syriske opposisjonen. Al-Bagdadis fokus ble rettet mot å kuppe JN ved å erklære at gruppene hadde slått seg sammen. Snart fulgte erklæringen som dannelsen av en stat og noe etter et kalifat.

Daesh ble dermed et illegitimt barn av mange politiske forhold de siste tiårene. De er ikke støttet av noen stat, og er heller ingens venner, selv ikke andre jihadisters. Deres konflikt med disse har bare styrket egne rekker og antallet fotsoldater.

Propaganda og rekruttering

Daesh sin suksess beror på to andre faktorer i tillegg til overnevnte politiske forhold. Stor mobilitet i lag med lette våpen gir gruppen mulighet til å manøvrere seg over store tynt bebodde områder. Den politiske ekspansjonen skjedde i områder hvor enten Assad med vilje hadde trukket seg tilbake eller hvor Irak i over et tiår har hatt manglende kontroll.

Men det er propagandaen som er den store vinnerfaktoren her. Hvordan vinner en over potensielle rekrutter? I vesten søkes rekrutter som blir eksponert for propaganda på nett, men fysisk kontakt er utslagsgivende. Det vises til at teori er gjort om til praksis. Hos Daesh skjer det ting hele tiden, inntil en blir desillusjonert, da ligger det en dødsdom. Realiteten er at Daesh også holder på en god del av sine fotsoldater som gisler, begynner de å angre eller vende tilbake, straffes de med døden. Forræderi mot Islamsk Stat er forræderi mot Gud.

Før Daesh ble internasjonalt kjent drev både de og andre jihadist-organisasjoner med simpel propaganda som fikk stor oppmerksomhet. De brant store lass med sigaretter og knuste paller med brennevin. Disse bildene ble likt av noen unge verden over, inkludert i vesten. Fabelen om at religiøs fromhet medførte rettferdighet ble innsatsfaktoren i dette tilfellet – ettermælet til Seyyed Qutb.

Det finnes ikke en faktor alene som dominerer for årsaken bak rekruttering av vestlig muslimsk ungdom til ekstreme organisasjoner, men det finnes en felles motivasjon på de fleste. Folk som tilslutter seg Daesh prøver å finne en vei, et svar på noe som gir dem mening i livet. Enkelt verdensbilde kombinert med enkle løsninger gjennom vold, for å innføre det som anses som rettferdighet blir en sterk moralsk overbevisning.

Daesh er ikke ulik Al-Qaida, Shabaab, Taliban, Boko Haram eller Ansar Dine og MUJAO i sin brutalitet. Siste to lyktes i å skape egen midlertidig stat i Nord-Mali, men ble raskt slått tilbake. Al-Qaida slet med støtte da deres brutaliteter mot sivile ble kjent. Forskjellen er at Daesh deler sine massakre åpent. Den morbide voldelige og sadistiske adferden er vanskelig å kue, noe som samler verdensopinion og opinionen i regionen mot dem.

Konspirasjonsteorier, som før var orkestrert av autoritære regimer ble også populært hos islamistiske bevegelser. De setter i tvil allmenn media, anerkjent litteratur og fornuften til fordel for et alternativ som er enda svakere på integritet og fakta. Selvfølgelig vil slike teorier bidra med til å svekke tillitt til samfunn og gi en alternativ virkelighetsoppfattelse. Ekstremt nok vil den grunne i tilslutning til ekstreme grupper. Å fortsatt hevde at CIA, Mossad og Assad står bak Daesh blir fordummende og et gedigent sidespor.

Hvilke konsekvenser har dette

Da det Ottomanske kalifatet ble avskaffet i 1924 ble doktrinen om at en muslim til enhver tid skal leve under en kalif utfordret. Selv om kalifatet ikke hadde noen nevneverdig makt eller innflytelse rundt om i verden var det en sikkerhet at doktrinen var i orden. Imidlertid begynte teologer å tilpasse seg denne endringen og nedprioriterte hadith-kilder på dette og heller fremvise hadith-kilder som omtalte om perioder hvor kalifatet ikke skulle være eksisterende.

Ifølge intervjuer ført av analytikeren Hassan Hassan er det en holdningsendring på gang blant alle lag i samfunnet i Midtøsten. Spesielt gjelder dette en sjelegransking blant sunnimuslimer. Han viser til Mohammed Habash, en lærd fra Syria, som legger skylden på moske-imamene for å ha glorifisert konseptet kalifatet som ufeilbart system, ‘ISIS kom ikke fra Mars, det er et naturlig produkt av vår bakstreverske diskurs’. En Saudi kommentator, Ibrahim al-Shaalan utfordret landets skolepensum og mente at Daesh er praksis av hva som læres på skolen. ‘Hvis pensum stemmer så har Daesh rett, men hvis sistnevnte er feil, hvem bærer da ansvaret’ spør han.

Stormufti av Saudi Arabia Abdul-Aziz al-Sheikh som tidligere har erklært at alle kirker på den arabiske gulf må ødelegges (med motstand fra stormuftien av Tyrkia), går nå ut og fordømmer Daesh som islams fiende nummer en. Motstanden er ikke begrunnet i deres handlinger, men i at de utfordrer deres autoritet. Daesh er ikke sykdommen, snarere et symptom på et politisk vakuum. En ideologisk korreksjon og rystelse for salafi-islam primært, men også sunni politisk islam generelt.

Hodet ut av sanden

Det er ikke lenger lett å gjemme årsakene for slike terrornettverk bak konspirasjonsteorier. Da World Trade Centre ble angrepet ble spørsmål stilt fra utenfor regionen, men ble avvist som imperialistiske. Nå kommer spørsmålene fra innsiden, hvor folk er blitt mer informerte. Sosiale medier er blant årsakene, folkelig misnøye en annen, og sammen utgjør de en endring.

Så klart vil anti-Muslimer bruke dette som argument at det nå endelig aksepteres at problemet ligger i selve religionen Islam. Dette er blant årsakene til at enkelte muslimer prøver å renvaske og distansere troen islam fra Daesh. En kommer ikke langt med en slik tilnærming, begge bunner ut i fastsatte mål, hvor realiteter blir modifisert og selektert for å passe narrativ. Slik fungerer ikke vitenskap.

Dødsstraff for apostasi er noe som etter lang intern og ekstern skrutini har endret holdninger. Selv lærde argumenterer mot dette nå. Rasering av mausoleer forekommer ikke bare under jihadistiske nettverk, men også med statlig sanksjonering i Saudi Arabia, eller gjennom attentat i Egypt, Libya og Tunisia. Det argumenteres med at disse bryter mot monoteismen, men stemmer som lenge har argumentert for religionsfrihet og toleranse får økt oppmerksomhet.

Opprørsstater som Daesh har blitt opprettet tidligere opp gjennom historien. Abbasid-kalifatet kjempet mot kharijite-staten med sete i nettopp samme region som Daesh har sitt. Disse opprørene utfordret strutsementaliteten og korrigerte intellektuell latskap. I dag er Ibadhi muslimene, dagens etterkommere av kharijitene, en av de mest stabile og fredelige muslimske sekter.

Ja, teologien kan brukes som en løsning mot religiøst motivert vold, men den adresserer ikke alle aspekter ved radikalisering. Daesh aksepterer ikke annen tolkning enn sin egen som den rette, og sosioøkonomiske faktorer uteblir i dette bildet. Det må til et krafttak for å skape arena, hvor en kan tenke høyt under taket, hvor en kan være kritisk til sin tro, samtidig som en innehar denne troen. Hvor ikke alle svar, være seg politiske eller økonomiske, er innbundet i religiøs drakt. Hvor det ikke nødvendigvis ventes på uttalelser fra lærde før en bestemmer seg for hva en mener om Daesh eller andre sadistiske bevegelser.

Fornuften er en gave mennesket har som bringer progresjon. Hindrer en utfoldelser av tanker hindrer en progresjon. Låser en diskusjoner innenfor noen fastsatte rammer risikerer en også å gå glipp av det optimale svaret. Overlater man sin fornuft til andre risikerer en også å adlyde blind og dermed svekke egen kritisk evne. For er det en evne som er viktig i møte med informasjon er det den kritiske. Selvfølgelig gjelder kritisk sans allmenn media, men den skal ikke gå i dvalemodus i møte med alternative medier.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: