Qunfayakoon

Slaver, foren eder

In Society on 1. May 2014 at 01:53

I tradisjon tro markeres 1.mai med ønske fra enkelte fra høyresiden om at dagen bør avvikles. Kuppet av venstresiden sies det, parolene reflekterer ikke arbeidernes kamp lenger hevdes det. Mens det første er høyresidens ansvar å rette opp ved å vise til sin deltagelse, er det siste noe å tenke over. Det finnes en del paroler som kunne vært ønskelig at var tydeligere representert i våre første mai tog. Dermed, også med på å påvirke politikk og innsats på de riktige områdene. Blant disse savnede parolene er situasjonen og rettighetene til folk som i dag er slaver rundt om i verden. Både i klassisk forstand og i form av menneskesmugling, barnesoldater eller barnebrud.

Det er ikke slik at slaveriet ble avskaffet på et gitt tidspunkt, det er en av de mest effektive kildene til å skape velstand for slavedriverne. Arbeideren er i deres verden en engangsinvestering som en maskin og som dermed sikrer sikker profitt – alternativt vil en arbeider, som krever ytelse for sitt arbeid være en vesentlig post med innvirkning på årsresultatet.

Men hvor er disse slavene i verden? Og hvorfor er ikke fagforeninger og sosialdemokratiske bevegelser i disse land sterke nok til å kunne motarbeide denne situasjonen? Hva kan Norge og andre velutviklede demokratier gjøre i så tilfelle, og hvor ligger venstresidens ansvar i dette hele?

MDG : Slavery and bonded labour : A boy makes bricks at a brick factory in pakistan

Lenker

Moderne slaveri er som tradisjonell slaveri, utnyttelse av mennesker, deres frihetsberøvelse, med den gjenytelse at de ikke får noe gjenytelse. Mennesker brukes i arbeid, være seg plantasjer, som tjenestemenn, til prostitusjon eller til krig. Som oftest er det mennesker i ung alder som havner i denne grufulle ulykken, og mange blir også født inn i dette.

På globalt plan er det store variasjoner i estimater på antall slaver i verden. Global Slavery Index (GSI) har nettopp lansert en rapport med tall fra verden over som gir et estimat på ca 30 millioner mennesker som lever under slavelignende forhold. Land som Mauritania og Haiti er nevnt med betydelige andeler av befolkning som er berøvet sin frihet, andre estimater utenfor GSI setter andeler i Mauritania og Mali så høyt som 20%.

I absolutte tall har land som India, Kina, Pakistan, Nigeria, Etiopia, Russland, Thailand, Dem. Rep. Kongo, Myanmar og Bangladesh opp mot 76% av andelen slaver i verden. Kina, India, Pakistan og Bangladesh er svært folkerike stater og andelen slaver kan utgjør mellom 1 til 2%, mens de i absolutte tall utgjør til sammen flere titalls millioner.

GSI utelukker ikke industriland fra statistikken. Selv om demokratier og økonomisk velstående nasjoner har alle forutsetninger for å bekjempe slaveri så eksisterer det en stygg verden under bakken hvor folk blir utnyttet. Dette indikerer svikt i systemet som skal bevare individets rettigheter. Dette viser også utfordringer når selv industriland er med på statistikken, dog med tall som er vesentlig mindre enn de nevnte ovenfor.

Pisk

Land som India, Pakistan og Kina har hatt sterke politiske ledere og bevegelser som har vært tilknyttet den vide sosialistiske ideologien. Fellesskapet, likhet og solidaritet burde derfor ha stått sterkt i disse land, og dermed, folk i bundet arbeid, burde ha vært på dagsorden og muligens også redusert drastisk.

Samtidig har venstresiden som under den kalde krigen var svært så revolusjonistisk i utviklingsland også opplevd brutalitet og motstand fra den tids regimer. Være seg de statlige massemord på kommunister i Indonesia på 60-tallet med mellom 0,5 og 1 million døde, eller diktatorens forfølgelse av sosialister i Pakistan på samme tid. I Kina ble kommunistpartiet selv en føydalherre og drev flere millioner i døden under parolen kulturrevolusjonen. Landets største statlige sanksjonerte fagforening har ingen reell forhandlingsmakt og privilegier oppnås når en er inne i varmen til partiet. Ingenting egalitært ved dette.

Sosialismen har bundet folk på tvers av religion og etnisitet. Den manglet lenge et demokratisk agenda i utviklingsland. Partier som hadde sosialistiske idealer med en sekulær stat som mål også sterkt anti-demokratiske – dermed en del av problemet. En kan vitne den sterke mistroen til den aggressive sekularismen CHP lenge hadde ført i Tyrkia, eller den brutalitet Baath brødrene Saddam Hussein og Hafez Assad (med en enda blodigere sønn) har ført.

Men mens karismatiske ledere kom til makten på nettopp sosialistisk agenda, så de også utfordring mot sin makt fra godt organiserte fagforeninger som samlet arbeiderne. Samtidig var det også ønskelig fra USA å støtte oppunder statlige restriksjoner på fagforeninger og sosialister i utviklingsland.

Dette er den historiske ballasten, som venstresiden delvis selv har skylden for, men hvor også den styrke og håp fagforeninger gir, har medført statlige brutaliteter og bannlysning av organiserte arbeidere. Det kan tillegges at egyptiske arbeidere hadde protestert i over et år før massedemonstrasjonene i Egypt mot Hosni Mubarak. De stod alene, men seige og standhaftige, og klarte til slutt å få folkelig sympati, men endte opp med å bli kuppet og glemt.

Kamp

Arbeiderpartiet har ofte studieturer til søsterpartier i utviklingsland, noe som også foretas av andre sosialdemokratiske partier i Europa. Erfaringer og ideer som utveksles danner grunnlag for å utforme politikk og tiltak som kan bedre organisering, partidemokrati og arbeid med partiprogram.

Men hvis landene er autoritære hjelper det lite med en agenda på ideologisk eller organisatorisk revisjon, i slike situasjoner er det gjerne utfordringen å fange den kritiske massen og omdanne denne til en pressgruppe som ikke bare krever likhet uavhengig av religion eller etnisitet, men også representasjon med demokratiske idealer.

Og nettopp her kommer bistandspolitikken inn. Bistand er ikke bare å dele ut penger, handel og kunnskapsutveksling er like mye bistand, og muligens også enda mer effektivt. Riksrevisjonen er ofte med på samarbeidsprosjekt i utviklingsland for å bedre skattesystemet og transparitet, dette styrker demokratiet og skatteproveny. Amerikanske og Europeiske myndigheter har også lenge utvekslet kunnskap og investert i tankesmier og organisasjoner som jobber med demokratiske reformer i sine respektive land.

Dette går imidlertid for sakte og er for svakt i møte med andre forhold som havner høyere på listen over prioriteter. Når USA sliter med å fordømme det egyptiske diktaturet er det liten vits i å samtidig investere i demokratiutvikling på grasrotnivå.

Myndigheter kan samtidig ikke velge en ideologisk støttespiller i den enkelte land når det gjelder demokratiutvikling og der kommer den rollen sosialdemokratene kan og bør utfylle fordi det utgjør hovedpilarene i dennes ideologi.

freedom and slavery

Frihet, likhet og solidaritet

Det hjelper ingen moderne slaver at vi feller tårer under twelve years a slave, eller deler Mandelas sitater på Facebook så lenge slaven fortsatt er der ute i verden, utelatt fra vårt frie fellesskap. De største bannerne og parolene burde vise til internasjonal solidaritet, ikke bare med slaver som er i bundet arbeid, men også barn som tvinges i krig eller ekteskap. Det er dette solidaritet handler om, fordi solidaritet ikke kjenner landegrenser og fordi frihet er essensiell. Og denne oppnås når alle er like fremfor loven. Det finnes ikke det samfunn som gir absolutt frihet, men alle bør kunne ha den samme grad av frihet.

Sosialdemokratiet kan gjerne ha ideologiske revisjoner i Europa hvor liberalismen kan gjøre inntog, men sosialdemokratiet i land hvor demokratiet står svakt må fortsatt gå den lange veien med et sterkt fokus på fellesskap. Dette fellesskapet er bredt inkluderende hvis religion og etnisitet ikke er definisjonsfaktoren.

Mennesket skiller seg fra gjenstander. Dets arbeid skal gi motytelse, så kan økonomiteoretikerne diskutere grunnrenten, men prinsippet er at mennesket er tjenesteytere som skaper verdier i form av produkter eller tjenester. Denne arbeidsinnsatsen i lag med investorenes investering skaper verdier som må fordeles på arbeidstaker og arbeidsgiver. Kampen i Norge under lønnsforhandlinger går ikke så dypt, selv om lederlønninger og lønnsveksten diskuteres, men snakker man slaveri må man nesten inn i ideologiens grunnmur og se viktigheten av denne kampen som ikke får den nødvendige oppmerksomhet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: