Qunfayakoon

Verdens navle

In Europe on 5. April 2014 at 14:21

Geopolitikk sier vi, pragmatisk politikk nevner vi underveis, nasjonale interesser blir konklusjonen. Stormakten får storparten av spalteplass, stormaktens hensyn får tilsyn, stormaktens størrelse blir målt, smånasjoner blir lekearena.

Slik er annekteringen av Krim forsøkt forklart med henvisninger til hvorfor vi må bry oss mer om Russlands følelser av realpolitiske analytikere som Kissinger og likesinnede. Samtidig er det flust av analyser og reaksjoner som skal vise vestlig dobbeltmoral. Enten det er berettiget kritikk i form av tidligere intervensjoner, eller uberettigede konspirasjonsteorier om at amerikansk utenrikspolitikk er skyld i alt som skjer i verden.

For slike analyser er det liten interesse for hva den jevne ukraineren er sint for. Hvorfor de våger å trosse frykt for represalier. For her skal store ting analyseres, og her skal store linjer trekkes. Eksempelvis at USA har gjort verre ting, eller at ukrainske demonstranter er fascister.

Det er ikke feil å trekke inn nasjonale interesser, maktspill og alt som hører med, men alt i riktig prioritert proporsjonal rekkefølge, ellers vil ikke analyser, hvis hensikt skal være å identifisere et problem, klare å fremskaffe en hensiktsmessig løsning. Videre må idealer om demokrati og likhet trumfe reaksjonære ideologiske hensyn – i sistnevnte risikerer en å allerede ha en konklusjon, mens faktorer vektes ulikt for å tilpasse konklusjonen.

Trigger

Hva har trigget alle disse folkelige opprørene? Fargerevolusjonene i tidligere sovjetrepublikker. Jasmin vinden som veltet diktatorer i Midtøsten og Nord-Afrika, og nye bølger med folkelig misnøye mot valgte regjeringer som i Tyrkia, Brasil, Ukraina og Venezuela?

I det store og det hele, er de fleste massemønstringene begrunnet i folkelig misnøye til inflasjon. Inflasjon på basisprodukter, som har direkte eller indirekte korrelasjon med hvordan oljeprisen har steget frem til 2008 og siden årtusenets første globale finanskrise inntraff i 2007.

På andre plass kommer økonomisk vanstyre, korrupsjon, maktmisbruk. Politiske ledere, være seg demokratisk valgte eller autoritære vil få samlet motstand når folkelig ergrelse begynner å begrunnes i de grunnleggende behovene i behovspyramiden.

Det som er spesielt med demokratier som Ukraina og Tyrkia er nettopp denne aktivismen fra den yngre garden på verdier som ytringsfrihet og fra demokratiforkjempere mot en stadig mindre transparent statsapparat og innskrenkende friheter. Unge og aktivister i første rekke, men også de mange misfornøyde mobiliserer raskere og hyppigere enn før på grunn av sosiale mediekanaler.

Det er ikke riktig at demokratiske valgte regjeringer avsettes i demonstrasjoner. Samtidig er det heller ikke riktig å innskrenke maktfordelingsstrukturen og lukke institusjonene når en først har flertall.

Bufferlandet

I denne iveren etter å forstå hvorfor Ukraina strides og slites internt har det blitt en selvfølgelighet at Ukraina må ta et valg mellom øst og vest – i.e. mellom Russland/Eurasia og EU. Nødvendigheten av å ta et valg forklares også ofte med disse to konstellasjonenes geografiske, økonomiske og politiske interesser. Ukrainas egne interesser derimot som følge av å være en historisk bufferstat, blir ikke respektert – heller ikke av landets to største politiske konstellasjoner.

Landet må ikke ta et valg mellom øst og vest. Alle land er verdens navle der de er, deres sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser vurderes ut ifra faktorer som råder i og rundt regionen. Samtidig er innbyggernes egne interesser av høyest prioritet, noe som sikres gjennom sterke demokratiske institusjoner og en inkluderende ikke-diskriminerende stat.

Denne iveren for å vinne støtte til EU i Ukraina, har medført sympati med politiske grupperinger som står imot pro-Russiske politiske partier. Nasjonalister prøver å koble seg til Europa gjennom å vise til gamle greske arkeologiske funn, mens pro-Russiske grupper viser til grunnlaget av russernes første stat og kirke som nettopp er i Kiev. En integrasjon med EU, som burde vært uproblematisk, har i denne prosessen blitt en kamp om sivilisasjoner.

Disse symboler og narrativ brukes for å fremme et synspunkt som går på å definere Ukrainas nasjonale identitet. Denne definisjonen ekskluderer store andeler av befolkningen, og medfører en statlig styrt identitetsdannelse tredd ned på paria-gruppene.

Det har også blitt en selvfølgelighet at støtte til EU og støtte til Russland innad i Ukraina er basert i etnisitet og språk. Mens det store flertallet er etnisk ukrainere er det en jevn fordeling på ukrainsk-språklige og russisk-språklige grupperinger. Hovedtyngden bak de politiske partiene ligger bak lingvistiske konstellasjonene, men for en god del velgere har folkelige protester vært mot styresmaktene til enhver tid, og protester trekker alltid til seg dem som ønsker å lede slike forsamlinger. Vestlig media kan fort finne på å finne favoritter i form av Tymosjenko.

Hva som burde støttes, til enhver tid, er nettopp prinsippene om en demokratisk og inklusiv stat. En kan selvfølgelig sympatisere med sine ideologiske likesinnede, men hvis folkelig ergrelse er like stor over alle kandidater så er en ikke rettferdig med tanke på solidaritet med et folk, da har man solidaritet til ideologien – ens medmenneskelighet blir falsk.

Propaganda

Russisk media har for sin egen befolkning kalt demonstrantene en konspirasjon ledet av interesseorganisasjoner for homofile. Ukrainsk media har døpt disse jødiske konspirasjoner, mens begge Kiev og Moskva har for utenforstående snakket hyppig om en fascistisk demonstrasjon, dermed selektivt vunnet terreng med rot i xenofobi på hjemmebane, og redsel mot fascistene på verdensarena.

Dette er ikke særegent, og det er heller ikke særegent at protester blir kuppet. Egyptiske arbeidere hadde protestert i måneder i forveien til masseprotestene på Tahrir plassen, og Syriske aktivister og studenter protesterte fredelig med høye idealer før voldshandlingene kom inn i bildet.

Derfor er det viktig og riktig å nevne hva og hvem som trigget de nylige protestene i Ukraina, for i disse protestene ligger svaret på et vakkert samhold.

Mustafa Nayem, muslim, med aner fra Afghanistan, men mest av alt, en aktivist som trigget de nye demonstrasjonene skulle bli symbolet for Euromaidan. Senere skulle veteraner fra sovjet-krigen i Afghanistan også slutte seg til demonstrasjonene. Mot nyttår hadde hundre tusener deltatt i protester, og med det fulgte større represalier fra myndighetene. Arrestasjon av aktivister og vold mot journalister økte oppmerksomheten for saken og sinnet mot det som ble et autoritært og voldelig regime.

Tidligere President Janukovitsj visste å balansere når det gjaldt Russland, men disse hendelsene trakk ham inn i Kremlins bakgård. Snikskyttere og politistyrker ble mobilisert, uten å ha tatt lærdom fra det som skjedde på Tahrir eller Taksim. Eller nettopp lærdommen var det Kiev tok. Feltmarskalk Abdel-Fattah as-Sissi kan fritt stille til presidentvalg, selv om flere tusen sivile ble drept på hans ordre da han kuppet makten.

Det er ikke hver dag en ser en så sammensatt folkemasse, samtidig som den blir ensformig malt av verdenspressen. Demonstrantene inkluderte russere, armenere, polakker, ungarere, og listen kan utvides med feminister, homoaktivister, jøder, krim-tatar muslimer, veteraner, soldater og politimenn. Midt blant disse demonstrantene var også fascistiske grupperinger å finne, og der ble bildet fokusert.

Det fascistiske Svoboda sitter i en overgangsregjering og er eksempelet Russerne bruker på å bekrefte sin bekymring for den russiske minoriteten i landet. Janukovitsj hadde lenge spilte på frykt for fascistisk popularitet for å legitimere sin posisjon, Svoboda selv ble dypt splittet og mistet mange unge tilhengere under demonstrasjonene. Den fascistiske grupperingen har egen agenda som bryter med idealene til demonstrasjonene, dette merkes på bekymringen til ukrainske jøder og muslimer.

Nye takter

Russisk annektering av Krim var en uforutsigbar handling for statsledere i vesten. Selv NATO har inntil nylig hatt militære relasjoner med landet og de økonomiske relasjonene har vært på høygir med land som Tyskland.

Dette kan virke som en triumf for Putin på kort sikt, men Europa er ikke Kaukasus, og Ukraina er ingen Georgia. Russland har siden invasjonen merket et betydelig fall i utenlandske investorer og kapitalen har begynt å flytte ut av landet, dette har trigget økt fokus på økonomiske relasjoner til Japan (som foreløpig er kald) og Kina. Men landets økonomiske sentrum ligger vest for Uralfjellene og slike omstillinger tar tid og er høyst usikre på om gir gevinster i samme grad. Landet har sluttet å subsidiere gass til Ukraina, samtidig som det prøver å opprettholde relasjoner til Tyskland. Russland bruker Europas energiavhengighet som pressmiddel, men dette er noe som får europeiske nasjoner til å søke alternative kilder til energi, blant dem Norge og Skottland.

rtx168ge.si_

På lang sikt er dette en uklok handling fra Putin. En leder kan holde makten ved å være autoritær, men folkelig misnøye kan også forene mange fraksjoner på hjemmebanen, og Russerne er kjente for å dytte muren på bekostning av blod inntil den faller.

Men hva fikk Putin til å være så sikker på at annekteringen av Krim ville skje uproblematisk? Uten noen form for militær reaksjon fra NATO og Sikkerhetsrådet? Det er ikke til å unngå å se at den presedens Sikkerhetsrådet og stormaktene har vært redde for å sette, har satt andre presedens. Amerikansk vegring mot intervensjon i Syria sendte sterke signaler til Moskva. Dette til tross for at styrkeforholdet mellom NATO og Russland er mye større i førstnevntes favør enn det var mellom NATO og Warszawapakten.

Maktbalanse

Maktbalansen i verden er i endring, ikke fordi stormakten USA nødvendigvis ikke er like sterkt lenger, det kommer til å være en suveren militærmakt lenge, men fordi utvikling på hjemmebanen krever mer fokus og krig koster. Videre er det en trend at regionale stormakter er blitt stadig lydhøre med tanke på å drive egen uavhengige utenrikspolitikk. I mangel av en motmakt til USA har disse regionale stormaktene bilaterale forhold til likesinnede på økonomisk og politisk grunnlag som kommer i konflikt med amerikanske og vest-europeiske interesser.

Denne realiteten kom rett i ansiktet på USA og Europa, men noe som burde ha vært kjent lenge. Det sterkeste disse land kunne gjøre var å sette sanksjoner, en militær aksjon var uansett utelukket, det visste Putin. Som en digresjon kan det nevnes at sanksjonene på en okkupasjon kom rimelig raskt, men dette blir kontroversielt hvis okkupert palestinsk territorium nevnes.

Frykt for en potensiell krig holder et krigsscenario utenfor bildet, men avskrekking kan omgås hvis en gjør fremgang gradvis. Den famøse salami-taktikken, med steg for steg annektering, konfrontasjon og press fra Russisk side er i en gråsone som ikke klart krysser den røde linjen for når triggeren for fullskala konflikt settes.

Samtidig er Russland på en linje som vil vise seg ufordelaktig for landet, det er grense for hvor stor innflytelse det kan kreve til seg, og det er også en grense for hvor mye folk internt i landet kan tåle av økonomisk usikkerhet. Selv Hviterussland som blir sett på som marionett av Moskva ønsker ikke å la seg bli diktert, og har relasjoner kun fordi landets diktator sikrer sin posisjon.

Utfordringen blir å leve opp til idealene og verdiene som sikrer borgerne i Ukraina frihet, likhet og en inklusiv stat. Her er det prinsipielt riktig å sette press, utenom dette feltet er det på tide å innse at enhver handling på den globale arena sender signaler, som eksemplifisert gjennom neglisjeringen av Syria-konflikten og ignorering av høyreradikalisme og innskrenkes av friheter i Europeiske nasjoner lenge før de når et bristepunkt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: