Qunfayakoon

På landeveien for frihet

In South Asia on 25. February 2014 at 00:09

Hvorfor er det slik at en liten gruppe menn og kvinner drar på en kjerre, som inneholder bilder av savnede eller drepte, gjennom hele Pakistan? Hvorfor mottar disse triste skjebnene trusler fra terrorister og politisperringer fra myndighetene?

I grunn, hvorfor er det liten interesse for kritikk av den pakistanske hær og dets gjøremål, når den amerikanske, indiske og israelske hæren kan bli kritisert på detaljnivå? Det er naturlig å finne svar på disse spørsmålene med faktorer som valg av informasjonskanaler og prinsipiell tilnærming i forhold til menneskerettighetsspørsmål.

De savnede personene

Mama Qadeer Baloch er far av en sønn som ble kidnappet, torturert, drept og dumpet. Dette grunnet sønnens aktivisme i interesseorganisasjoner for baloch folket. Qadeer, med andre likesinnede organiserte seg under Baloch Voice for Missing Persons (BVMP) og lanserte sin protestmarsj for å levere en formell klage til FNs konsulat i Islamabad.

Gruppen har vandret fra Quetta i sørvest og østover mot storbyen Karachi for så å vende nord langs Induselven mot Lahore og dermed på den famøse Grand Trunk Road mot hovedstaden. Marsjen har pågått i hundre dager og meningen er å vekke oppmerksomhet rundt kidnapping, drap og den smertelige situasjonen folk i Balochistan lider under. Qadeer er på dette tidspunktet i Gujrat-området, et sted hvor de fleste norsk-pakistanere har sine aner fra.

Vognen som inneholder bilder av forsvunne folk er alle av unge menn i sine beste år. Historiene er som regel svært like. Ungdommen var enten organisert under eller hadde ideologiske tilknytninger til Baloch nasjonalistiske grupper. Personer blir plukket opp av både sivilkledd og uniformerte personell, fraktet til hemmelige lokasjoner i provinsen og forblir der inntil det foretas en beslutning.

Av og til mottas svar fra de kidnappede i brevform, andre ganger får en ikke høre noe som helst, med unntak av et lik langs landeveien som oppdages av reisende. Slektninger som hele tiden søker spor oppsøker slike kilder og får identifisert personer. Likene har ofte spor av tortur – alt fra fjernede negler, sigarettmerker til kuttskader og kulehull.

Marsjen ledsages av en ambulanse fra den humanitære organisasjonen Edhi Foundation. Ambulansen huser nødvendigheter i tilfelle akutte situasjoner, men også vann som blir dyrebar når en går i heten. Gruppen har fått støtte fra likesinnede i Balochistan, Sind og det Sørlige Punjab. Alle tre områder som opplever økonomisk diskriminering til fordel for Nord-Punjab. Da gruppen entret Lahore ble støtten drastisk redusert. Deltakerne på marsjen ble forundret over å ha hørt fabler om det livlige Lahore som ikke hadde særlig hjertevarme for en rettferdig sak. Pashtun og Baloch studenter dukket imidlertid opp sammen med aktivister og formet ring rundt gruppen. Dette for å vise sin støtte da Qadeer mottok trusler om konsekvenser hvis han fortsatte marsjen mot hovedstaden.

mama qadeer

Prioriteringer

Liten interesse er meldt fra mediene, mens statskanalene har ignorert dette helt. De største politiske partiene har heller ikke snakket nevneverdig for saken, med unntak av regionale partifylkinger fra venstreaksen. Politiet har samtidig vist stor interesse og har økt sin tilstedeværelse med kvinnelige konstabler. Dette skjer kun av sedvane hvis kvinner også skal arresteres – noe som indikerer at politiet ikke er der for å beskytte, men for å hindre en sivil demokratisk markering. I et land hvor Taliban blir invitert til dialog med myndigheter og hvor sivile demonstranter blir forhindret er det rimelig å anta at de demokratiske idealene fortsatt har en vei å gå.

Nylig ble det oppdaget massegrav i Balochistan hvor flere titalls personer som tidligere hadde forsvunnet ble identifisert. Dette skapte medieoverskrifter, samtidig var det liten respons fra stat og saken ble raskt dysset ned med lovnader om å investigere. Dette nærer oppunder ergrelsen baloch nasjonalister har bygget opp og rekruttering til militante separatistbevegelser blir en naturlig reaksjon.

I en maktesløs posisjon, mot alle odds, går derfor denne marsjen sin gang. Håpløst? Det kan virke som det hvis de marsjerende satset sin lit til internasjonal oppmerksomhet, de ønsker det, men deres motivasjon her i livet er savnet etter deres forsvunne slektninger. Det er denne motivasjonen som får dem til å trosse trusler, hindringer og kalde skuldre. Det er det minste de kan gjøre. Hva er det minste vi kan gjøre?

Gruppen gjentar regelmessig slagord, etterfulgt av repetisjon av navnene på de savnede. De repeteres som om det skulle være religiøse hymner. Gjentas som brensel for motivasjon til å fortsette – for det er få som er villige til å høre den ubehagelige sannhet, fordi den sverter stat og hær, og det er få som tør å ta den samme risikoen, fordi det ikke berører deres egne. Derfor gjentas navnene, de skal ikke bli statistikk, de skal nektes å bli statistikk.

Medmennesker og statistikk

Staten og hæren er representert gjennom paramilitære styrker som nyter formelle og uformelle fullmakter. Den konservative regjeringen til Nawaz Sharif har foreslått endring på en forordning kalt ‘Protection of Pakistan Ordinance’. Denne gir subjektive og vage definisjoner på hva som gir rett til å anholde personer mot deres vilje, samt øker forvaringstid uten rett. Slike tiltak forsvares med å nevne terrortrusselen, men mens nasjonalister sitter bak lås og slå uten rett, klarer militante jihadister å bli frikjent på grunn av ‘manglende bevisførsel’.

Det er ulike tall på hvor mange mennesker som er ‘forsvunnet’ fra Balochistan, enkelte kilder hevder at så mange som fem tusen mennesker kan ha blitt bortført av de hemmelige tjenestene. Da den tidligere høyesterettsdommeren Iftikhar Chaudhry ble vokal i sin kritikk av bortføringene ble det imidlertid håp om at ting skulle løse seg. Chaudhry lot seg ikke presse av hæren og krevde at navngitte personer skulle produseres. Straks ble disse personene funnet, som lik, med torturmerker, langs landeveier.

I denne kyniske prioriteringen lider dermed sivile fordi staten har sammenfallende interesser med terrornettverk. For eksempel var Taliban Islamabads forlengende arm i Kabul, mens Lashkar-e-Taiba en nyttig alliert i Kashmir mot India. Lashkar-e-Jhangvi har lenge forfulgt sjia muslimer og samtidig også nasjonalister i Balochistan. Da sistnevnte blir satt som mål blir det en konsekvens at terrornettverk får operere uten store hindringer.

Hazara muslimer har over flere år blitt utsatt for drap og terror. Deres gravsteder blir overfylte og deres hjem tomme. De siste to årene har to store terrorangrep drept flere hundre sivile noe som har trigget protester. Slektninger har protestert mot myndigheter sammen med likene til sine slektninger. Dette har presset myndigheter til å reagere, men lovnader blir ikke oppfylt. Lashkar-e-Jhangvis politiske arm Sippah Sahaba Pakistan nyter gode relasjoner til regjeringspartiet og har frie tøyler i Punjab.

Men folk tar likevel standpunkt, på et eller annet sted går det en grense. Selv den svakeste mann kan stå imot Goliat når nok er nok og når døden ikke lenger skremmer. Å protestere med sine kjæres lik ved siden av eller å marsjere utrolige strekninger blir en plikt. Blir den kroniske korrupsjonen i landet fortsatt en prioritet som den er for diasporaen? Eller er strømavbrudd viktigere enn mennesker som nå er tall og statistikk?

Aktivisten og poeten Habib Jalib ba i sin tid Punjab om å stille opp;

Jaag merey Punjab, key Pakistan chala

Toot chaley sub khwaab key Pakistan chala

Våkne opp min Punjab for Pakistan holder på å forsvinne

Knust er drømmer og håp for Pakistan forsvinner

Kan den samme stemmen rettes mot diasporaen? En gruppe som finansielt utgjør en vesentlig pressgruppe har stort potensial for å kunne styrke demokratiske institusjoner i landet. Diasporaen har også anledning og ressurser nok til å kunne belyse problemstillinger som må eies, kartlegges, og dermed løses. Det finnes ingen enkeltpersoner som kan forandre landet, men det finnes enkeltskjebner som sammen kan finne frem, dra vognen med rop om rettferdighet, og ta den vanskelige veien frem mot målet.

Ytringsfrihet er ingen frihet hvis den ikke kan tolereres, trosfrihet er meningløst hvis tro påtvinges, likhet er skjevt hvis noen er mer like enn andre, og det er urett for alle hvis noen ikke får rettferdighet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: