Qunfayakoon

Sahel Del I – Den blå nomaden

In Africa on 28. September 2013 at 16:06

Mali er gjennom de siste årene blitt kjent gjennom de alminnelige nyhetskanalene på grunn av tørke, terrorisme, kupp og borgerkrig. Denne serien på to artikler skal ta for seg dagens konflikter, deres årsaker og deres mulige løsninger. Del I går ut på den historiske bakgrunnen for Tuareg folket som har gjort opprør samt hva som utgjør grobunn for konflikten. Del II tar for seg den nylige konflikten, dets endelikt og hva som kan sikre en varig fred i regionen.

Den blå nomaden

Det nordlige Mali hvor det for noen år tilbake rådet tørke og sult er en del av det geografiske området omtalt som Sahel. Området strekker seg øst til vest i det nordlige Afrika og har knapphet på beite og vannressurser. Beboerne er tradisjonelt nomader som har livnært seg på kvegdrift og handel mellom kystbyene i nord og de mer etablerte bystatene i sør. Bystatene er i dag maktsentrum og hovedsteder hvis administrasjon strekker seg nordover inn i Sahel-regionen.

Tradisjonelt har beboermønsteret ikke vært problematisk. Folkeslag var alle sysselsatt med det de selv mestret og var avhengige av hverandres næring. Fiskere og bønder i sør byttet sine produkter mot handelsvarer med nomadene fra nord. Konfliktene som har blusset opp har grobunn i kamp om ressurser som land, beite og vann. Stammeledere, som ofte de eldste og erfarne var i slike situasjoner raskt ute med å få til våpenhvile. Tradisjonelt har partene hatt likevekt med tanke på makt og diplomati var dermed eneste mulige utvei. Ergrelsen som skapte konflikten ble imidlertid ignorert og ville igjen bli incentiv til nye konflikter hvor hevn ble oppsøkt.

tuareg

Ergrelse og hevn

Slik har konflikter blusset opp for raskt igjen å bli temmet gjennom århundre. Med inntreden av kolonimakten Frankrike, med effektive våpen og målbevisste armeer ble spillereglene endret. Kolonimaktene utviklet institusjoner med to formål; utforske og utnytte ressurser. Ble det for eksempel bygget tognett var det ikke for å bedre lokales levekår, men for å effektivisere ekspansjon, maktsentralisering og rask utnytting av de ressursene som forelå.

Disse institusjonene ble arvet av de lokale makthaverne etter at kolonimakten takket for seg. Infrastrukturen var nyttig, men de nye lederne hadde ingen agenda rundt det å reformere institusjonene til fordel for lokalbefolkningen. Hvor utnyttelsen tidligere ga utbytte til kolonimakten, ble utbytte nå kanalisert til sentralmakten. De mange konfliktene, spesielt borgerkrigene som dermed fulgte var begrunnet i denne ergrelsen hvor opprørerne så en kontinuasjon av kolonistyre. Nøkkelordet lokal autonomi og representasjon som sørget for å minimere ergrelsen ble igjen ignorert

Den sterkeste rett råder når det er lovløshet, derfor har tuareg måttet vike for mektige landeiere som kontrollerte strategisk viktige områder med oaser og jord. I sin tur har tuareg fra tid til annen utnyttet bøndenes svakhet ved å ta over deres mer fertile landområder. I så måte blir ergrelsen ikke bare tuareg folkets, men også dem som lider som følge av deres fremferd. Med tørke øker behovet for land og vannressurser og dermed økt spenning.

Syklus

Tuareg nasjonalismen fikk sin renessanse sammen med berbisk nasjonalisme mot slutten av 80-tallet. Mot 90-tallet ble denne mer organisert og kampene mer intensive. Motreaksjonene var brutale, tusentalls ble drept og enda flere var på flukt frem til de mange våpenhviler. Frankrike involverte seg som mellomledd og det ble lovnader om økt lokalt selvstyre og økt representasjon av tuareg milits inn i profesjonelle hærstyrker.

Mali har forsøkt, tross motstand fra de militære å innføre demokratiske reformer. Inntil nylig var landet regionens demokratiske suksess. Men et ungt demokrati har begrensninger når dets militær er autonomt og folket splittet på grunn av historisk urett. Når grupperinger ikke anerkjenner statens suverenitet blir det også lovløshet. Videre oppstår det en identitetskamp når sentralmakten sitter med definisjonsmakt på offisiell kultur, språk og nasjonens identitet, spesielt når denne er snever og ekskluderende. Assimileringspolitikk skaper polarisering og igjen gir grobunn for separatisme.

Mande folket som utgjør majoriteten og som også bebor områdene rundt hovedstaten bruker argumentet at dem i nord ikke yter nok i forhold til det de krever. Samtidig argumenteres at lokalt selvstyre er steg i retning splittelse av landet. Folket i nord på sin side mener at deres landområder blir utvinnet uten at de får noe som helst tilbake og truer dermed med selvstendighet hvis ikke autonomi blir gitt. I denne lovløsheten og manglende utvikling av infrastruktur har området blitt en frihavn for smuglere og geriljakrigere fra naboland. Med siste tiåret har også islamistiske regionale terrornettverk også fått sin base og er tett knyttet opp mot aktiviteter som narkosmugling.

Libyas diktator Gaddafi ble en alliert for tuareg-nasjonalistene, spesielt de mer yngre og utålmodige segmentene av stammekonføderasjonene. Gaddafi brukte sin støtte for å vinne politisk innflytelse i naboland sør og sørvest for Libya. Fra tuaregenes synspunkt var dette akseptabelt da ingen andre hørte på deres krav. Folket utgjør under to millioner individer, og det også spredt. Om Frankrike har involvert seg i fredsprosesser for å få til en våpenhvile har stormakten blitt sett på som regjeringens medhjelper, noe som forsterket følelsen av å være urettferdig behandlet.

En slik situasjon hjelper ingen av partene. Tuareg er tallmessig i mindretall og motparten er ikke akkurat verdensmestre i å bry seg om internasjonale konvensjoner. Hevn begås gjerne på bekostning av sivile som tilhører de forskjellige maktsentra. Samtidig utnytter regionale terror- og smuglernettverk situasjonen for å gå over fra ren geriljaorientert virksomhet til å kreve politisk makt. Tuareg folket er selv splittet i klan konføderasjoner, sekulære separatister, militante jihadister og ikke minst den ordinære nomaden som kun ønsker føde og sikkerhet. Der sitter vi i dag med et komplekst bilde av grupper, organisasjoner og ideologier som kjemper hver og en for innflytelse.

Den siste konflikten, med borgerkrig etterfulgt av en internasjonal intervensjon tyder på å endelig kunne adressere de grunnleggende ergrelsene som de ulike fraksjonene i Mali har. Imidlertid håpes det alltid mye, og resultatet blir ofte skuffende. Det koster å intervenere, og det koster at et land blir ustabilt, får å unngå denne syklusen er det viktig med et fokus på forsoningsprosesser, adressere ergrelsene og skape tillitt mellom partene så syklusen med hevn blir brutt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: