Qunfayakoon

Sedvaner og folkerett

In Middle East on 13. September 2013 at 18:25

Artikkel også publisert hos Progressiv

Borgerkrigen i Syria utfordrer prinsipper og sedvaner som havner i konflikt med hverandre. Være seg reaksjoner ved vesentlige brudd på konvensjoner, staters suverenitet eller legitimitet gjennom Sikkerhetsrådet så setter praktisering av sedvaner på et felt presedenser på andre.

Kjemiske angrep som den utført av Assad-regimet fordrer reaksjon, men her er Sikkerhetsrådet som kan legitimere en intervensjon handlingslammet. Dermed, selv om brudd på konvensjoner, er det en stillstand på grunn av sedvanen rundt legitimering av en intervensjon. Det i seg selv setter presedens i form av at en kan bryte konvensjoner basert i Folkeretten og slippe unna med det så lenge en har venner blant vetomaktene.

På den annen side er det ingen sedvane at supermakter straffer bruk av kjemiske våpen. Ti måneder inn i konflikten solgte Storbritannia fortsatt sodium fluorid til Syria, en kjemisk substans som kan anvendes i produksjon av sarin gass. USA har lenge selv brukt kjemiske våpen og vært relativt stille når allierte bruker slike våpen.

Et annet paradoks er at det settes stor vekt på å ikke svekke FN som institusjon ved å bryte dets rammer, samtidig er interessen laber når flyktninger fra Syria banker på døren og land er forpliktet gjennom Folkeretten nedfelt i den samme institusjon.

Tatt dette i betraktning, kan en intervensjon legitimeres utenom FNs mandat? Og er det riktig med en intervensjon som skal straffe bruk av kjemiske våpen? Er det gjort nok på diplomati-fronten og hvordan forhindres massakre hvis opprørerne kommer til makten?

Jussen

I moralsk forstand fordrer kjemiske angrep en motreaksjon. Enkelte eksperter på Folkerett hevder at å omgå FN-systemet ved å ikke ha Sikkerhetsrådets vedtak vil medføre at retten havner på den angripende parts side. Andre igjen mener at legitimitet for et angrep også kan innehas selv om en formell godkjenning ikke foreligger. Her er teorien rundt en rettferdig krig svært sentral.

Sikkerhetsrådet medtok ansvar for å beskytte-doktrinen (R2P) som norm i forrige tiår, mens dette er et av kriteriene for å legitimere en krig – jus ad bellum – i teorien rundt en rettferdig krig. Det er tydelig at en velger den strategi som gagner ens interesser. Er det motstand mot intervensjon vil en holde FN-linjen, er en for intervensjon vil en argumentere utfra en subjektiv tolkning av hva som kan rettferdiggjøre en krig.

Intervensjon være seg sanksjonert gjennom folkerett, eller gjennom teori om rettferdig krig er i konflikt med en nasjons suverenitet. Derfor er legitimitet bak en slik inntreden i et lands interne anliggende viktig for dem som intervenerer. Men i motsetning til Folkerett, som anvender De Forente Nasjoners Pakt samt vedtatte normer, regler og konvensjoner er teori rundt legitimitet svært vid, mindre omfattet av reglement og mer i retning tolkninger som er avhengige av subjektive vurderiger.

For eksempel besitter Bashar al-Assad legitimitet som rette autoritet i tradisjonell forstand. Hans regime kontrollerer også landets institusjoner. Hans støtte i befolkningen er imidlertid begrenset og i dagens situasjon avhengig av hvem han velger å beskytte. Motparten er svært fragmentert, desentralisert og har støtte i deler av folket som føler seg truet av regimet.

Filosofen John Locke mente at legitimitet kommer gjennom eksplisitt og implisitt aksept fra de en rår over – i en stat er det borgerne av en stat som gjennom aksept legitimerer denne autoriteten. I Syria er denne som nevnt delt mellom et regime som har hatt kontroll i tiår og en opposisjon hvor ledelsen er splittet mellom en offisiell anerkjent opposisjon SNC og Kurdiske grupperinger. I tillegg kommer jihadist-nettverk inn i bildet hvor enkelte gjør krav på autoritet.

Og igjen er vi tilbake til enda en motsetning – hvis en intervensjon uten legitimitet gjennom Sikkerhetsrådet settes i kraft, hvem sin suverenitet er det en bryter? Den offisielle syriske opposisjonen har lenge ønsket en intervensjon og gitt at de er legitime representanter for Syria så krenkes ingen suverenitet. Gitt at Assad-regimet har legitimitet brytes suvereniteten og Folkeretten havner på regimets side som har krav på beskyttelse.

Konklusjon må være ærlig – en kan diskutere med teoriene rundt legitimitet for en intervensjon utenom FN-systemet eller legitimiteten til et regime kontra opprørerne, men en vil ikke komme til en praktisk løsning. Realiteten er den at en bryter Folkeretten hvis en handler utenom FNs mandat, og Syria konflikten venter ikke på at FN-systemet skal gjennomgå en omfattende reform. En kan også fundere på hva innblanding i et lands anliggende kan være, ved enkelte tilfeller har en allerede intervenert gjennom verbale fordømmelser, relasjoner med og bevæpning av opprørerne.

Diplomati

Konflikten er over to år gammel, med mellom rundt hundre tusen drepte, av dem rundt ti tusen barn. Det er rundt syv millioner internt og eksternt fordrevne flyktninger og titusener er fanget som gisler i konfliktområdene. Mye kunne vært unngått gjennom tidligere reaksjon. I tillegg er det gjort altfor lite innledningsvis for å tilnærme seg Syrias nærmeste allierte Russland og Iran.

Løsning ligger i diplomati hvor midler varierer fra alt mellom dialog og militærmakt. Det er fullt mulig å kjøre parallelle løp med dialogprosesser og pressmidler gjennom maktbruk for å forhindre varigheten på konflikten, effekten av denne i regionen og mer prekært sikre en raskest mulig tilbakegang til normalitet for Syrerne.

I vestlig media er Russlands manglende støtte for Sikkerhetsrådets vedtak argumentert i at landet følte seg snytt på grunn av Libya affæren i 2011. Imidlertid stemte Russland med Kina og de øvrige medlemmene i Sikkerhetsrådet for en intervensjon i Mali i år. Ergrelsen til Russland er ikke basert i Libya, men i deres interesse for allianse- og strategiske partnere i sentrale regioner. Russland har i tillegg sin største marinebase i Middelhavet som holder havn nettopp i Syria.

Gulf-landene er skyld i mye av Russisk skepsis. Ledet av Saudi Arabia er disse land sin støtte motivert av å svekke Irans innflytelse i regionen. Disse land har det primære mål å kjempe imot det som anses som iransk innflytelse i regionen, være seg støtte et autoritært regime i Bahrain eller gå imot en autoritær leder i Syria. Regimeendring i Syria hvor Russland er på feil side vil definitivt gi et negativt utfall for russiske og iranske interesser.

Iran på sin side holder den primære nøkkelen for å få løst konflikten, men på grunn av sanksjoner mot landet, Netanyahus årlige planer om angrep på Iran samt amerikansk skepsis for tilnærming er avstanden stor. Gulf-landene har i tillegg bidratt til å holde muligheter for dialog med Iran på et minimum. Iran på sin side, med ny President (og med velsignelse fra den reelle herskeren) ønsker å få løst denne floken uten å miste både innflytelse eller prestisje i regionen. Her kunne USA benytte muligheten for å slå to fluer i en smekk gjennom samtaler, direkte og indirekte med Iran.

Syriske demonstrasjoner og senere opprørere var opprinnelig en sammenblandet demokratisk bevegelse, men er blitt farget av polariseringer som preger en konflikt. Assad-regimet spiller det sekteriske kortet, mens jihadistene fra både shia og sunni grupperinger oppfyller profetien. Følgelig er det en latent situasjon hvor minoriteter, eller folkegrupper som anses å være motpartens støttespillere, blir utsatt for forfølgelse og massakre – ikke bare fra militante, men også fra regulære styrker og grupper eller individer som ønsker å gjengjelde drap på sine nærmeste.

I en slik situasjon er den tiltenkte løsningen gjennom ‘straffereaksjon’ en utvei som er for lite og for sent. Kjemiske angrep er en brøkdel av den voldsbruken regimet har foretatt seg. Syria trengte allerede fra starten etablering av ikke-flygningssone og bevæpning av opprørerne som var proporsjonal i forhold til regimet, i dag vil det trengs bakkestyrker i tillegg.

Intervensjon

Risiko for vold mot sivile fra opposisjonen samt jihadistene en medvirkende faktor for at det er behov for internasjonalt ledede bakkestyrker. Partene må inngå kompromisser, opprørerne kan ikke akseptere Assad-regimet, og regimets støttespillere kan ikke akseptere deler av befolkningen uten representasjon. Videre er en forsoningsprosess, fra øverste ledernivå til lokale samfunn en faktor som ofte glemmes. Syria vil måtte bestå som en samlet nasjon, og det vil bli nødvendighet av å straffeforfølge dem bak grove brudd mot menneskeheten, men det vil også kreve forsoningsprosesser hvor det internasjonale samfunn kan assistere.

Inntreden i Syria med bakkestyrker er også noe som truer jihadistenes hegemoni og interesse. Mens den offisielle syriske opposisjonen kjemper kamper mot regimestyrker bruker jihadistene vakuumet for å etablere kontroll og gjøre seg klare til hva som følger Assad. Derfor er det viktig å innse at en svekket Assad ikke nødvendigvis vil gi sikkerhet for syrerne, de har nemlig disse nettverk å kjempe mot, nettverk som pr i dag kjemper mot en felles fiende, men som i fremtiden er en alvorlig trussel. Nylig erklærte gruppen Islamic State of Iraq and Syria (ISIS) krig mot den offisielle syriske opposisjonen og dermed en bekreftelse på en allerede eksisterende konflikt med tre fronter.

Hvis nok press legges på opprørerne og Gulf-land, nok enighet oppnås med regimet og Russland samt Iran føler seg betrygget med tanke på sine interesser vil en observatørstyrke med mandat om å sikre stabilitet samt lov og orden kunne få vid internasjonal dekning. Med Iran på banen i prosessen rundt overgangsstyre vil også utfordringer rundt Shia milits og Hizbollah kunne bli eliminert.

Aldri igjen?

Det er nytteløst å si at en aldri skal godta et nytt Holocaust, Bangladesh, Rwanda eller Bosnia samtidig som internasjonal fokus rettes mot et kjemisk angrep med rundt tusen døde, i en konflikt med rundt hundretusen dødsfall. Konflikten har over to år akkumulert nesten like mange dødsfall som Bosnia krigen. Hadde dette antall vært massakrert på under et halvt år ville det vært store reaksjoner i verden for inngripen og det også uten en FN-sanksjon.

UNHRC har fått store bidrag for å tilby humanitær hjelp, men hittil er kun 40% av det totalt lovede beløpet blitt bevilget av medlemsland, disse inkluderer overraskende nok Russland også. Når en har råd til Tomahawk-raketter og ikke tilbyr nok på humanitær bistand er det et misforhold i hva som prioriteres. Land som Tyrkia og Jordan har tatt imot store skarer med flyktninger og de trenger den nødvendige bistand.

Det internasjonale samfunn er redd for å bli sittende fast i en hengemyr som Irak. Stadig trekkes paralleller til andre konflikter og fallgruver fra disse. Ingen land er like, Syrias konflikt kan minne mye om andre, men enhver konflikt er unik og skal en bruke erfaring fra tidligere hendelser bør det være å unngå å gjenta feil fra disse. Aldri igjen burde også bety at en ikke skal gjenta militære feil, ikke nødvendigvis at en aldri skal anvende militærmakt som en virkemiddel.

Press fungerer, og nylig gikk Russland god for å sikre Syriske kjemiske våpen. Imidlertid er dette ingen varig løsning og både press, samt intervensjon er nødvendig. En intervensjon, bestående av internasjonale styrker skal ha det primære mål å sikre sivile trygghet – og for å oppnå dette må alle fraksjoner samles og enes om et bredt representert overgangsstyre.

Så hevder enkelte at USA står bak dagens situasjon i Syria, andre mener at USA har interesse av å intervenere i Syria, spesielt på grunn av landets olje. Realiteten er at USA ikke har noen interesser og derfor ikke har foretatt seg noe drastisk i konflikten. Syrias oljereserver utgjør under en prosent av verdens daglige produksjon, over halvparten av denne går til innenlands konsum, en simpel analyse kan bekrefte at USA ikke ville hatt nytte av en intervensjon basert i oljeressurser.

Komplisert?

Situasjonen virker kaotisk. Konflikten har tiltrukket seg mange elementer med motstridende interesser som skaper flere konfliktlinjer. For å løse denne floken må de største og opprinnelige konfliktlinjene samt ergrelsene adresseres. Å ikke intervenere fordi en tilfeldigvis havner på samme side som Al-Qaida er en bekreftelse på at regimets propaganda-apparat har virket. Elementer som er løst tilknyttet Al-Qaida utgjør sin egen front og er en trussel mot det Syria som de fleste sivile ønsker å se for seg, nemlig en inklusiv, stabil og trygg stat.

En kan godt gjemme seg bak flotte ord om at FN-systemet må følges og at sedvaner er viktige, men realiteten er den at en er blitt altfor komfortabel med en institusjon som opprinnelig skulle formes av verdensborgere og de universelle moralske standardene men hvor institusjonen isteden legger føringer for hva reaksjon skal være, uavhengig av moralske forpliktelser – Det er lite i tråd med en progressiv og revolusjonerende tankegang, samme tankegang som lå til grunn når FN-institusjonen ble skapt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: