Qunfayakoon

Om ord og handlinger

In Religion and philosophy on 29. December 2012 at 18:23

Mitt beste juleminne har ingen juletrær, nisser eller snø involvert. Minnet stammer fra det nordlige Punjab i Pakistan et sted hvor julen ikke er så vanlig. Minnet er et møte mellom den privilegerte meg, min mindre privilegerte slektning i Pakistan og hans enda mindre privilegerte venn en kristen dagarbeider på lille julaften for to år tilbake.

Kristne har det ikke godt i Pakistan, og slik er situasjonen for alle i landet som ikke har midler eller makt til å anskaffe seg sine rettigheter. Det bor et utrolig utholdende folk i landet, som til tross for mangel på sikkerhet og rettigheter overlever gjennom tiår på tiår med tumulter og ustabilitet.

En slik atmosfære forsterker gruppetenkning, være seg klaner, kaster eller religiøse tilknytninger. I det dagligdagse imidlertid foregår mellommenneskelige relasjoner som det har gjort i tusener av år. Punjab, Pakistan og Sør-Asia generelt har lang erfaring med kulturelt og religiøst mangfold. Her har store perioder vært markert med stabilitet og sameksistens, men også blodige beretninger og vold fra perioder med ustabilitet og anarki.

Pakistan er i dag svært ustabilt i enkelte tilfeller anarkistisk. Politisk er landet på det demokratiske sporet etter igjen å ha erfart et tiår med diktatur. Terrorisme gjør situasjonen vanskelig, i tillegg er inflasjonen uholdbar. Dette skaper mistillit til politikere og forsterker posisjonen til fatalister og fanatikere. Situasjonen blir ikke bedre når folkevalgte unndrar skatter og er involvert i korrupsjon.

I et slikt Pakistan og en slik mørk kveld sitter jeg med min slektning i hans enkle dagligvarekiosk. Vi har tent et stearinlys på grunn av hyppige strømbrudd og har omsvøpet oss i chador for å holde varmen og snakker om våre interesser. Midt i samtalen kommer en bekjent av min slektning

Det er en kristen arbeider som har med en bløtkake. Han hadde lovet å feire lille julaften med min slektning og ville han fullføre sitt løfte. Det ble en stille stund i det vi spiste så begynte de to å konversere. Jeg satt og observerte denne kristne mannen og min muslimske slektning og tenkte på alle nyhetssendinger jeg hadde lest om sekterisk vold og diskriminering mot minoriteter. Så havnet jeg inn i samtalen og så hvor like disse to personene var. Samme bekymringer om arbeid og fremtidsutsikter. Eneste som skiller dem er tro.

Stearinlyset blafret med sin svake flamme og kaken var halvveis fortært. Den kristne dagarbeideren hilste farvel og vi ønsket ham en god jul. Brått var vår lille julefeiring over, tilbake satt jeg igjen med inntrykk av en annen verden enn den som komprimeres gjennom nyhetssendinger. Ikke fordi jeg ikke har opplevd mellommenneskelige relasjoner på tvers av religion i Pakistan før, for det finnes utallige beretninger, men fordi dette aspektet ofte havner i bakhodet og trenger oppfriskning fra til annen.

Det stemmer, alle grusomheter som rapporteres om er reelle, men det vil ikke tilsi at en kan projisere ekstremisne og intoleransen på et helt folk. Toleranse er ikke bare et ord, men en verdi som er innøvd gjennom den famøse morsmelken. Det vil si gjennom et folks kulturelle, spirituelle og rituelle akkumulerte erfaring og innøvelse. Sør-Asia har en lang historie med denne verdien og denne er fortsatt befestet hos den allmenne borger. Grunnprinsippet er at du får leve med din overbevisning og jeg med min.

Kristne i Pakistan feirer ikke sin jul med en enkel kake. Det er fest med parader til kirker for messer. Lokale folkevalgte og foreninger henger opp bannere for å ønske dem god jul, religiøse muslimske partier og organisasjoner gir sine gratulasjoner og gaver. Og selvfølgelig er det juletilbud i butikkene som alle anvender seg av. På den verdimessige fronten er pakistanske kristne minst like verdikonservative som sine muslimske trosfeller. Samfunnsmoral, seksualmoral og guds plass i samfunnet er like viktig for begge grupperinger.

St Patricks Katedral i Karachi

St Patricks Katedral i Karachi

Utfordringer kommer når et rådløst og utålmodig folk ikke finner arbeid eller sikkerhet for sin familie, og når urett ikke blir møtt med rettsforfølgning og straff. Da er det lett å få overforenklede svar fra karismatiske personligheter. Disse løsningene har typiske trekk rundt det å forsvare seg og sitt, sin tro, sin kultur og sin overlevelse (vi har dem i Norge også). Fokuset ligger på tro, kultur og en selverklært rolle om å beskytte denne.

Narrative rundt en allerede prøvd tradisjon rundt toleransen blir forbigått. Ikke fordi denne ikke eksisterer, men fordi denne ikke er like høylydt eller godt organisert som motparten. Å tenne lys eller dele sympati har ikke samme effekt som aggressive demonstrasjoner med steinkast og brann. Men spørres grasroten om hva som bekymrer dem mest havner tro og kultur i bakerste rekke, fokuset er på arbeid, sikkerhet og velferd.

Det siste narrativ er ikke godt nok adressert av dem som lover nettopp dette. Pakistans mange problemer skyldes som i mange andre land at en liten maktelite ikke respekterer loven. For å beholde makten i perioder hvor folket blir utålmodig leveres billig religiøs retorikk som går på bekostning av minoriteter. Demokratiets hovedpilarer rundt rettssikkerhet og likhet fremfor loven blir dermed svake. Legges elementet militære kupp og innflytelse inn i bildet forblir institusjonene lukkede og lite kontrollerbare.

Når derfor meningsmålinger eller folkets misnøye gir inntrykk av at demokrati ikkeønskes eller ses på som løsning stemmer ikke dette helt med det reelle bildet. Graver en dypere inn vil denne unge mannen ønske frihet, likhet og velferd for seg og den rundt seg selv. I grunn ønskes nettopp demokratiet og sekularismen, men en er ikke kjent med denne delen av bildet i tilstrekkelig grad. Dessverre blir korte og svake perioder med demokrati anvendt som bevis for at denne ikke fungerer.

Felles utfordringer samler folk på tvers av etnisitet og tro. Mitt beste juleminne er et lite hint om at toleransen og sameksistensen ikke kan viskes bort og at håp ikke er så irrasjonelt eller fraværende som en vil ha det til. Samtidig trengs ikke nødvendigvis alle meninger å være bevis for hvordan en ønsker å leve, beviset kommer bedre frem i levemåten og hvordan en interagerer med medmennesker.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: