Qunfayakoon

Fra gård til storby

In Norway on 29. November 2012 at 20:54

Kronikk ble først publisert i papirutgaven hos Akers Avis Groruddalen 26.11.2012

På Årvoll Gård i våningshuset vil du finne gamle bilder av gården og omkringliggende områder. Bilder fra før krigen, før noen borettslag og før asfalt gjennom bydelen var det landbruk og gårdsdrift det gikk i. Lokalsamfunnet var følgelig også organisert til en slik tilværelse. Etter krigen og med det omfattende oppbyggingsprosjektet ble det større tilgang til byene og økt behov for hus og bopel. Vi fikk boligbyggerlag hvor kjøperne selv var med på å bygge sine egne leiligheter. Dette var en tid hvor egenandelen var fysisk arbeid og ikke en femten prosent egenkapitalkrav fra banken. Du vil finne denne generasjonen fortsatt boende i de mange borettslagene i bydel Bjerke.

Samtidig som bomønsteret forandret seg ble det også endringer i det lokale samfunnet. Tilstrømming med endringer og justering i forhold til disse forekommer i alle storbyer hvor tilgangen er stor og bomønsteret hele tiden endrer seg. Oslo er ingen særegen by i så tilfellet, og Norge er ikke særskilt som slipper endringer som hele verden kontinuerlig i all tid har merket.

Endringer kan imidlertid være positive og negative. Og det er selvfølgelig politikernes oppgave å påse at utvikling går i den rette retning. Samtidig er et lokalsamfunn som i fellesskap med flere lokalsamfunn utgjør selve limet i storsamfunnet også premissleverandør for hvordan samfunnet skal fungere. Alle beslutninger ligger ikke hos politikerne, ikke ønskes det heller at det skal eksistere en formynderiskap som detaljstyrer alt.

Institusjoner som ledes av folkevalgte er systemer som gjennom prøving og feiling eksisterer for å levere i forhold til gitte rammer, sjelen og livet fremkommer fra samfunnets side. Folkevalgte kan regulere til blekket spruter, men hvis et område som er regulert til bolig ikke har trivsel hjelper ikke regulering. Det er her endringer må gå i riktig retning. Det er en symbiose mellom samfunnets ønsker og folkevalgtes viljer som gir den ønskede utviklingen. Den sistnevnte kan tilrettelegge, mens førstnevnte er premissleverandør for ønsket kurssetting.

Så hva er disse endringene og hvordan kan folkevalgte og lokalsamfunnet sikre at endringen tilrettelegges og endres i riktig retning?

Først om hvilken endring vi møter. Innflyttingen av familier med innvandrerbakgrunn og tilflyttere fra andre deler av Norge har gitt hyppige utskiftninger i sameier og borettslag. Dette har hatt en tærende effekt på den veletablerte tradisjonen rundt dugnad og borettslagsstyrer. Hus som tidligere hadde rom for større familier er i dag i hende på unge par som flytter når avkom nummer to er på vei. Innflyttere med utenlandsk bakgrunn har i tillegg i enkelte tilfeller noen vanskeligheter med å bli kjent med nabolag og systemer. Så enkle ting som viktigheten av borettslagsmøter og at kaker og kaffe medbringes. Mest fordi det er en toveiskommunikasjon som ofte uteblir, men når denne er på plass fungerer denne utmerket. Endringen er følgelig at det som holder lokalsamfunnet sammen som dugnadsånden, frivillig arbeid i lokalsamfunnet og opprettholdelsen av borettsslagsstyrer svekkes eller forvinner på grunn av hyppig til- og utflytting eller mangel på kontakt mellom tilflyttere og lokale boområdet.

Så kommer spørsmålet om hvordan lokale frivillige institusjoner kan holdes vedlike og styrkes fra folkevalgtes og lokalsamfunnets side. Politikere på grasrotnivå har som oppgave ikke bare å vedta budsjetter, men også gjennom sine politiske partiers engasjement inngå i dialog med lokale foreninger og lag. Kontakt med iddrettslag gir folkevalgte direkte tilgang til informasjon om situasjonen på fotballbanen. Gjennom lignende nettverk oppstår det følgelig engasjement rundt bordet i gruppemøter for partiene, i komiteene og i bydelens utvalg. Lokale engasjementer rundt tema som skoleveier, bussruter som legges ned av byrådet og mangel på barnehager eller forsøpling i enkelte boområder blir dermed en plikt for folkevalgte å medta videre i sine saksbehandlinger. Disse sakene blir derfor formalisert og gitt en politisk legitimitet når kritikk av en uønsket utvikling sendes videre til kommune/fylkes myndigheter eller til statlige instanser eller forsøkes adresseres hvis disse faller innenfor bydelens jurisdiksjon og ansvarsområde.

Samtidig er limet i lokalområdene, som borettslagsstyrer og arbeid tilknyttet rundt disse lokalsamfunnets ansvar å styrke og viderebringe. Vi har gode eksempler på hvordan naboskap oppstår hvor det før var vegring fra begge parter å inngå kontakt. Som for eksempel når en familie med innvandrerbakgrunn flytter inn. Vegringen er ikke fremmedfrykt, snarere i et stort omfang en nysgjerrighet om en tidligere ukjent erfaring. Hvordan er naboene? Snakker de norsk? Og samtidig fra tilflyterne, liker vårt naboskap om vi slår av en prat? Har de samme utbredte oppfatning om minoriteter som avisene vil tilsi? Vil de like om vi deler ut vår altfor søte dessert? Så typiske som vi er, har vi nordmenn den tradisjon for å være nysgjerrige, men på en armlengdes avstand. Denne myten er feilaktig med en gang en oppnår kontakt og en ser hvor like utfordringer og interessene er. Bensinpriser, skattetrykket, barnas skolegang, trafikken langs skoleveien, det er tonnevis med saker en vil finne på felles plattform.

Det er ikke slik at samfunnet ikke gjør denne jobben allerede, eller at folkevalgte er fraværende, men med en ny type bomønster og hyppige inn og utflyttinger gir behov for endring i de etablerte institusjoner som holder lokalsamfunnet sammen. Det er vårt felles lokale ansvar å gjøre bistå med på å gjøre disse institusjonene mer fleksible, komme over barrieren og banke på naboen dør, hente posten for den syke pensjonisten i tredje etasje og gjøre det klart at søppel eller bråk ikke tolereres i nabolaget. Kun med slike små steg oppstår trivsel og kun med disse stegene fletter en sammen et styrket lokalsamfunn som i sin tur staker kurs bort fra en uønsket retning.

Og mest av alt, enda viktigere å sette pris på de lokale ildsjelene som gjennom sin fritid – den tid de ikke sover eller jobber, den tid som egentlig skal brukes på familie – og gjennom sitt engasjement gir en positiv innvirkning på lokalsamfunnet. Om det så være seg å stå for å lage vafler til dugnaden, bistå i med samtale mellom to naboer som ikke forstår hverandre eller aktiv arbeid for å samle folk på felles arena. Blant de mange måter samfunnet kan sette pris på engasjement er gjennom blant annet utdeling av Olavsrosen den første desember til Årvoll Gård, en lokal institusjon som huser alt fra keramikk til hestestell og alt fra partimøter til 1. mai markeringer. Det er lokalt engasjement som gjør gården livlig, men det faktum at gården står gjør lokalt engasjement mulig.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: