Qunfayakoon

De sensitives språk

In Religion and philosophy on 29. February 2012 at 10:48

Esayet er også publisert hos den andre kvartalsvise papirutgaven av Minerva for 2012 og på nettsidene

Khwaja Shamsuddin Hafez al-Shirazi

En poet er en som kan putte lys i en kopp
Og løfte den for å slukke din tørst

-Hafez

Poeter er sensitive. Deres tanker og ideer reflekterer tilstanden samfunnet er i. Poesi er også et høyt respektert form for kunst og noe som finnes i alle kulturer og samfunn. Poesiens kunst er høyt ettertraktet. Den får i sving sanser og uttrykk i et språk som krever andre typer forståelse enn tradisjonelle samtaler. I så måte henger poesi og det å fremme religiøse og etiske budskap tett sammen.

Poesi som verktøy
Menneskets referanserammer er et bibliotek bygget opp gjennom egne erfaringer og samfunnshendelser, som benyttes for å forstå ny informasjon. Nye poetiske metaforer må være forståelige i forhold til mottakerens mentale bibliotek.

Før islam ble forkynt på 600-tallet var det arabiske samfunnet regulert etter tradisjoner og kodekser for de forskjellige stammene. Det var dermed ingen sentral autoritet eller grunnlov. Moral og etikk ble samtidig delt av poeter som på tvers av stammeskiller var svært like.

Stammene hadde egne poeter som skrøt av krigernes bragder, høvdingens visdom og stammens status. Poeten ble et verdifullt samlingspunkt som ble hørt på og verdsatt. Poetenes rike språk, metaforer og ordforråd ble derfor viktig under islams fødsel. Poesien ble brukt til å kommunisere Koranens budskap til folket. For eksempel ble kunsten å innøve seg poetiske vers adoptert til å memorisere Koranen utenat. Påfølgende generasjoner var opptatt av å huske orale tradisjoner, som senere ble samlet i bøker.

Poetene hadde også en sentral rolle blant den kunstneriske eliten og i hoffene til kalifer og sultaner. Det hang sammen med tidligmuslimske dynastiers sterke forbud mot kunstneriske uttrykk gjennom avbildninger i form av statuer og malerier. Forbudet banet vei for kalligrafi og ekstremt stort fokus i poesien på sensitivitet, kjærlighet og erotikk.

Samtidig ble det gitt klar beskjed om at poeter som brukte et arrogant og selvskrytende språk, ikke skulle brukes til å tolke guddommelige budskap ment til å gjøre mennesket ydmykt og solidarisk. Noen grupperinger velger å tolke forbudet mot slike poeter som et totalforbud mot all form for poesi.

Alt som gjenstår
Hos oss av tradisjon
Er bare ord

Det er opp til oss
Å finne ut hva de betyr

-Ibn Arabi

Den rike arabiske poesien overlevde også et sterkt forsøk på å tone den ned til fordel for en teologisk og religiøs tradisjon. Hatem Tai, en kristen stammeleder, er fortsatt kjent for sine dyder som ga ham status som den mest gjestfrie mannen på halvøya. Araberne hadde mange poesisamlinger som ble godt ivaretatt og brukt på sosiale tilsetninger for å feire sin kultur og tradisjon.

Poesiens posisjon ga tidlig signaler om at islam ikke bare har plass til, men også legger opp til, en stolt praktisering av lokale språk, kulturer og tradisjoner. Dette er også blitt misforstått av enkelte grupperinger som mener at kun arabisk kultur skal imiteres.

Fyller et tomrom
Senere utviklet islam en avansert teologisk metodikk som krevde en vid utdannelse i selskap med lærde som hadde samlet og forfattet imponerende mengder litteratur.

Ulema, de lærde, utviklet en lovsentrert islam slik at forhold flere mil unna kunne bedømmes uten den sentrale autoritetens tilstedeværelse. Det skjedde imidlertid i all hovedsak på arabisk på de teologiske læresentrene i Medina, Basra, Kufa, Bagdad og Damaskus. Den jevne muslim hadde et fjernt forhold både til juridistikk (fiqh) og teologi (aqeedah).

For å få bukt med den store avstanden mellom teologiske læresentra og muslimene på bygda, ble poeter i form av lokale lærde eller vandrende sufiasketer svært populære. Vanligvis jobbet de lærde blant egne etniske og kulturelle grupper og kunne kommunisere på et språk og til en kultur som var kjent for dem. Videre stod sufi- og sjiaislam ofte i opposisjon til det føydale arabiske aristokratiet, noe som ga gruppene legitimitet i form av politisk og åndelig motstand mot brutale og korrupte makthavere.

Søker du nærhet til din elskede
Ha kjærlighet til alle
Om de er til stede eller ikke
Se bare deres godhet

Hvis du ønsker å være klar og frisk som
Morgenbrisen
Lik solen, ha ingenting annet en varme og lys
For alle

-Abil Kheyr

Resultatet var at det religiøse budskapet ble tolket i henhold til ulike nasjoners kulturelle parametre og språklige metaforer. Poesien kommuniserte religionen verbalt, men satte også i gang alle menneskelige sanser og inntrykk. Slik rystet budskapet selve hjerteroten og ble akseptert. Istedenfor å forstå religionen via ensidig resitasjon eller tvungne maktmidler, ble den koblet til kjærlighet.

Islam som lovet likhet og rettferdighet ble i tillegg folkekjær og tidlig fra å være arabisk og semittisk til å omfatte troende som tilhørte persiske, assyriske, indiske, berbiske, nubiske og tyrkiske folkeslag. Men det krevde et budskap som ikke var identifisert med brutale makthavere, men et som virkelig ble oppfattet som guddommelig og noe som vedrørte alle og enhver.

Veien til union
Gnostiske og esoteriske muslimer tilhørende retninger kjent som tasawwuf (sufisme), ismaili og irfan (sjiadoktriner) har en panteistisk tilnærming til skaperverket. Gud er i alt og alle fordi Gud er den eneste som eksisterer. Retningene legger stor vekt på ønsket om endelig å bli forent med Gud, det vil si å komme tilbake til en originaltilstand. Mange sufier dikter om et smertelig verdslig liv.

Jeg er Han jeg elsker
Og han jeg elsker er meg

Våres er to separate sjeler
Boende i en felles kropp

Hvis du ser meg
Vil du se Ham

Og hvis du ser Ham
Vil du se oss begge

-Mansur al-Hallaj

Sufiislam har fire trinn (med flere titalls underordnede trinn) for å komme til unionen med Gud, en slags muslimsk nirvana. Den første er veien (shariat) som innebærer et heteronomt pliktetisk menneske som anerkjenner Gud og hans budskap. Neste steg er å følge en metodikk (tariqat), som oftest innebærer å bli disippel av en lærer (murshid) som tilhører en viss sufiorden.

De neste to stegene blir mer immaterielle, altså spirituelle av natur. Sannheten (haqiqat) er en spirituell tilstand hvor læreren er behjelpelig og veileder til å oppnå spirituell bevissthet. Dette leder til siste nivå, som er den sanne kunnskap om Gud (maarifat).

Den sanne kunnskapen er ikke alene en verbal konversasjon med en læremester. Det er en åndelig oppvåkning som krever dyp meditasjon og mestring av menneskets indre ego samtidig som en styrker lengselen etter unionen. Hjertet (Qalb) er viktig under meditasjon, og en sufi legger stor vekt på å rense hjertet spirituelt for å gjøre det beboelig for den sanne kunnskap.

Hjertet går aldri
Utenom langs kjærlighetens vei

Sjelen ber aldri om å snakke
Utenom kjærlighetens ord

Takk Gud
Du herjet med mitt hjerte
Så ingen annen kjærlighet kan blomstre der

-Abi al-Khayr

En vil ofte se sufimeditasjon (dhikr) hvor en gruppe prøver å oppnå transe sammen med en veileder. Ofte innebærer det rytmiske bevegelser med for eksempel hodet som beveger seg fra brystet og oppover mot himmelen, samtidig som deltakerne resiterer rytmiske vers som senere blir en del av den overordnede kroppslige rytmen.

Resitasjonene kan variere fra en sufiorden til en annen. Qadiri-ordenen har høylytte dhikr, mens Naqshbandi-ordenen har en stille meditasjon. Mevlevi-ordenen foretrekker å snurre rundt i en dans kjent som spinnende dervish. Fellesnevneren er musikk, lyrikk, rytme og ikke minst poesi, som skaper det rette følelsesmessige miljøet slike samlinger forutsetter.

Formål med poesi
All poesi er iboende mystisk. Hovedformålet er å kommunisere på et ikke-rasjonelt nivå. Til motsetning er normal kommunikasjon i form av konversasjon rasjonell og logisk. Poesiens metaforer skal trigge følelser som ikke kan aktiveres med direkte tale. Normalspråket er for fattig, og mottakeren har gjerne et begrenset vokabular.

Poesi og musikk gjør en kjent med ens eget indre selv, og dermed kjent med ens forhold til det guddommelige. Metaforen får leseren til å føle en mening snarere enn å tenke den frem. Slik oppstår miljøet og estetikken rundt for eksempel sufimeditasjon. Slik blir også religionen mer privat og relasjonen mellom mennesket og Gud mer direkte.

I poesien til anerkjente sufier som Rumi, Jami, Khayyam, Adawiyya og Hafez er temaer som lengsel, kjærlighet og fortapelse fellesnevnere. Det er følelsesstadier i et gjennomsnittlig menneskeliv som trigger svært mange feromoner i nervecellene. Det knytter seg altså sterke og intensive minner til slike følelser.

O Gud
Hvis jeg tilbeder Deg
Fra ildens redsel, brenn meg i helvete

O Gud
Hvis jeg tilbeder Deg
For belønning om paradis, fornekt meg dets inngang

Men hvis jeg tilbeder Deg for din skyld, alene
Så tilkjenn meg Din prakt for alltid

-Rabia al-Adawiyya Basri

Forenkling og personliggjøring av religionen
Det ville være helt feil å si at sufier eller omstreifende lærde, som så hyppig skrev poesi, var en gjeng med asketiske huleboere uten noen form for relasjon til det verdslige. Poetene var opptatt av det spirituelle, men skrev også om vidt forskjellige ting. Et rettferdig samfunn for alle forutsetter at sjalusi, drap, krig og konflikt unngås og at samfunnet bygges etter idealer om fred og harmoni. Poetene tok ofte opp temaer som toleranse og medmenneskelighet på tvers av religiøse og etniske skillelinjer.

Kom, hvem du enn er
Vandrer, tilbeder, forlater
Det spiller ingen rolle

Vår karavane er ikke av de fortapte
Kom selv om du har brutt ditt løfte
Selv tusen ganger

Kom igjen, kom bli med

-Rumi

Fordi sufiene hadde nær kontakt med lokale kulturer, oversatte de også religiøse verk til andre språk. Oversettelser var opprinnelig veldig kontroversielle, men ettersom islam fikk en mer diversifisert tilhengerskare, begynte også nye tilhengerne å kreve religionen som sin, og ikke som noe som forvaltes av araberne som et mellomledd. Religiøse budskap ble også oversatt til lokale språk i form av poesi for å gjøre det om til noe vakkert, enkelt og likevel effektivt.

Jalaluddin Rumi’s mest kjente verk, Masnavi-e-Manavi, er også kjent som selve Koranen på persisk. En kjettersk betegnelse for noen, men en helt fortjent beskrivelse for dem som ser hvilket budskap verket prøver å formidle. Poesi er ikke bare dikt over noen få strofer, den kan også omfatte bøker over flere volumer, eller historier og leksjoner som forteller om lange episke reiser eller moraliserende handlinger.

Resultatet ble at selv analfabeter på bygda kunne poetiske verk og samlinger utenat. Verkene har en klar struktur og rytmisk melodi. De ble folkekjære og en del av kulturen. Visdomsord som fulgte med tekstene ble høyt aktet og en del av identiteten.

Sosiale aktivister
Poeter var noen seige dyr når det gjaldt å si det som kom på tungen. De lot sin stemme høre når alle andre tiet og urettferdighet rådet. Herskere og deres allierte mislikte lærde som ved pennens makt og satirisk språk ertet og kritiserte dobbeltmoral.

Sheikhen holder vakt ved tavernaen
Men tro meg, Ghalib
Jeg er sikker på at jeg så ham gå inn
Når jeg dro hjem

-Mirza Ghalib

Presteskap som fremprovoserte sekterisk og religiøs hat, og hadde en hyklersk holdning til lovverket, ble ikke spart. Allmennheten ble straffet mens de selv levde i luksus og brøt med de samme lovene. Poetene fulgte med. Hvem passer vel bedre enn poeter til å uttrykke kritikk kort, klokt og på kornet?

I India var poeter som Fariduddin Ganjshakar, Bulleh Shah, Mian Mohammad Bakhsh, Waris Shah, Abdul Latif Shah Bhittai og Ghulam Farid sentrale når det gjaldt interreligiøs dialog og harmoni. Deres utrettelige og til tider farlige arbeid mot politisk maktspill kunne alene være grunn nok til at massene oftest ikke lot seg rive med av karismatiske prester eller herskere.

Påvirkningen skjedde ikke ved fredagsprekener i den lokale moskeen, men gjennom korte vers hvis budskap var nettopp toleranse, harmoni og respekt for kulturelt mangfold.

Du studerer og tilegner deg kunnskap
Men du studerer aldri ditt indre selv

Du løper til moskeer og templer
Men du går aldri i ditt indre selv

Du kjemper mot djevelen hver dag
Men kjemper aldri mot ditt eget ego

Bulleh, du løper etter hva du har tapt
Og glemmer å verdsette det du har

-Bulleh Shah

Hafez fra Shiraz i dagens Iran er en stor inspirasjonskilde for mange. Hans verk er høyt aktet av iranere og de forbinder ham med kulturell stolthet. Poesien hans hadde hovedfokus på selve troen, kjærlighet til Gud og kjærlighet mellom par.

Leser man bare en brøkdel av hans dikt, vil man se skildringer av forelskede par, heterofile så vel som homofile, hyllester av Gud og alkohol i samme dikt og kritikk av samfunnets hyklerske holdning.

Selv
Etter
All denne tiden
Sier ikke solen til jorden
”du skylder meg”

Se
Hva som skjer
Med kjærlighet som denne
Den lyser opp hele himmelen

-Hafez

Mulla Nasruddin, en annen samfunnskritisk skikkelse, var i tillegg kjent for sine morsomme, nærmest komiske gjøremål, dog med gode lærepenger til lytterne.

Det fortelles at Nasruddin kom til et bryllup kledd i hverdagsstasen, noe som førte til at han ble ignorert av vertskapet. Ingen la merke til ham eller tilbød ham servering. Han gikk hjem og tok på seg sin nye pelskåpe og returnerte til bryllupet, nå fikk han all oppmerksomhet. Da maten kom begynte Mulla å dyppe kåpens ermer i suppen og sa ”spis, min kåpe, spis”. På forespørsel, svarte Mulla det forundrede vertskapet: ”Det er på grunn av kåpen at jeg blir bevertet, så jeg antar at denne suppen er for kåpen, og ikke meg”.

Under den koloniale tidsalder, hvor de fleste land bebodd av muslimer var under effektiv europeisk administrasjon, ble poesien en velkjent og felles arena for å samle folket. Motstandskjempen Omar Mukhtar med alias Ørkenløven, Lelle Fatime Nsoumer og Emir AbdelQader fra Kabyle stammet alle fra områder i Nord-Afrika som i dag er smittet av ”den arabiske vår”. De var så folkekjære at andre poeter hyllet dem med dikt som igjen gjorde dem til kultfigurer og motstandskampen til en plikt.

Noe lignende skjedde i Sudan og Somalia hvor motstandsheltenes kamper og dyder ble nedtegnet i poesi som i dag er en del av kulturen. Mot og rettferdighetskamp står sentralt.

På det asiatiske subkontinentet brukte Sir Mohammad Iqbal sin penn til å formidle kontroversielle forslag til reformering av islam. I poesien forandret Iqbal noe som ble oppfattet som vestlig imitering, til å bli et iboende behov for indiske muslimer, nemlig behovet for utdannelse og viktigheten av å være sin egen lykkes smed i en tid med krig og revolusjoner.

Samme budskap, ny drakt
I dag reflekterer poetene i terrorrammede Khyber-Pakhtunkhwa og stammeområdene nordvest i Pakistan over blodet, terroren, redselen og sorgen som følger av selvmordsbombere og krig. Kanskje lindrer poesien det kollektive psykologiske traumet i et krigsutsatt samfunn?

Blant dagens musikere i Pakistan er det veldig populært å bruke gammel sufipoesi til å gjøre toleransens budskap tilgjengelig spesielt for ungdom. Band som Junoon og Laal, samt musikere som Arieb Azhar og Qurrat-ul-ain Baloch har alle blitt populære med bruken av moderne instrumenter og trender sammen med en tillit til gammel, nesten mystisk poesi.

Ordene finner stadig veien til hjerteroten selv om den ytres gjennom moderne høyttaleranlegg.

God poesi får universet til å avsløre en hemmelighet

-Hafez

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: