Qunfayakoon

Bare Gud, Syria og frihet

In Middle East on 11. February 2012 at 00:24

Artikkel er også publisert hos Dagsavisens portal for debatt Nye Meninger og hos Progressiv

En ting er å forebygge at huset i nabolaget ikke brenner, men det er en annen ting når huset faktisk brenner. Da er det et klart mål i sikte; få slutt på brannen! Syria er et slikt tilfelle, og Bashar al-Assad er brannen.

Den arabiske vår har blitt et helt år i Syria. Gjennom denne tiden har syrerne bosatt i storbyene samlet seg for å protestere mot restriksjoner på deres politiske aktivitet og grunnleggende rettigheter. Videre er disse protestene støtter godt av arbeidsledige ungdommer som utgjør store deler av befolkningen, samt folk som får en stadig anstrengt økonomi.

Vi har forskjellige tall på antall døde, skadede, flyktende, men tallene er ikke små, og vi er grundig enige om at det brukes voldsom, uproposjonal og uhemmet skyts mot en sivilbefolkning som kun protesterer. Dette har eskalert til motreaksjoner hvor milits har organisert seg, lokale råd har blitt opprettet og offiserer fra den syriske hæren og flyvåpenet har byttet side. Dette gir enda mer kamp og enda flere ofre. Mest fordi det nå føres en kamp om hvem som kan kontrollere vitale byer.

Ingen ønsker krig. Krig fører til lidelse. Det er derfor til det beste å unngå noe som leder til en slik utvikling. Det er ukomfortabelt for vår underbevissthet, vår samvittighet og bryter mot de flestes etiske og samfunnets moralske verdier at en tyrann får slakte ned sitt folk uten omverdenens reaksjoner.

For hvordan kan vi belære folk om hvordan situasjonen skal håndteres, når bilder av barnelik liggende i gatene? Når kuler penetrerer husvegger og treffer uskyldige sivile og når fredagsbønnen blir åsted for granatangrep fra himmelen? Hvordan kan vi, stå ansikt til ansikt, med dem som lider, sulter og tørster gjennom denne krisen og fortelle dem om hva vi, det internasjonale samfunn bør gjøre? Dette er viktige spørsmål vi bør stille og refleksjoner vi bør gjøre.

”Tumhe kiya pata, mera haal kiya, marr raha hoon mein…”
”Hva vet du, hva min tilstand er, jeg holder på å dø…”

Det vi gjør er å skrike etter samme reaksjon som var i tilfellet med Libya. Dette da Libya aksjonen er kollektivets friskeste referanse til handlingsmåte ovenfor en brutal tyrann. Men det må informeres at Libya og Syria er to forskjellige land. Det er i slike situasjoner, ’når huset faktisk brenner’ at en skal holde hodet kaldt. Våre handlinger må hele tiden være rettet mot et overordnet mål om å oppnå en optimal løsning for de sivile som er første og eneste prioritet.

Syria er et mangfold av mennesker. Kurderne er representert med mellom 9-15 % (kanskje også 20 %). Denne befolkningsgruppen har lenge følt seg uglesett og neglisjert. De kjemper med opprørerne. Alawi har muligens en størrelse på opp mot 20 %. Så følger kristne hvor de forskjellige kirkenes totale størrelse utgjør rundt 10-15 %. Videre er det en liten politisk og økonomisk sterk Druze gruppe. For ikke å glemme grupper som ismaili, yezidi, armenere, tyrkere og jøder.

Resten, trolig mellom 40-60 % utgjør sunnimuslimer som er inndelt i urbaniserte og jordbrukere. Disse igjen er delt i alt fra puritanske og tradisjonelle til gnostiske retninger. Blant de urbane er det sterke grupperinger innen sosialistiske, sekulære og konservative grupperinger.

I Libya var det i hovedsak et språk, en dominant etnisk gruppe, men en regional rivalisering samt en kompleks stammestruktur. Kampene utspilte dessuten i etnisk homogene områder langs kysten i nord. Dette er ikke tilfellet med Syria.

Syrias prøvde på tidlig 50-tallet å underminere denne pluralismen. Det ble forsøkt skapt en syrisk identitet som provoserte frem konflikter med blant annet Druze. Som reaksjon begynte Ikke-sunni araberne å organisere seg i sosialistiske og pan-arabiske grupper som Baath partiet.

Imidlertid endte dette opp med at Forsvarsminister Hafez al-Assad kom til makten på tidlig 70-tallet og siden har statsapparatet, med byråkratiet, sikkerhetsinstitusjoner og den nærmeste kretsen vært dominert av nære slektninger og folk fra alawi dominerte områder. Sunnimuslimer, både arabiske og kurdiske har siden følt seg neglisjert. Nevnes at Assad var en brutal diktator som ville satt den absurde Gaddafi på sidelinjen når det gjelder massakre mot egen befolkning.

Men det er en misforståelse at sønnen Bashar al-Assad sitt regime kun baserer seg på sekterisk støtte. De alawi som har vært villige til å selge sine krav om frihet har selvsagt fått goder, men mange av dem har urettmessig blitt mål for kritikk. Mange innen de andre grupperingene er også synlig representert blant den nære kretsen til Assad.

Regimet har distribuert store mengder med ammunisjon og våpen til alawi dominerte bydeler i storbyene, opprørerne på sin side har vært svært svake med å redusere hevnlysten mot denne gruppen. Det har vært drap på sivile alawi den siste perioden. Hvis opposisjonen i stadig større grad begynner å få sekterisk preg vil situasjonen ikke løse seg, og det vil være vanskelig for det internasjonale samfunn å hjelpe til.

Syrias opposisjon er fragmentert. Regimet har forbudt all fungerende opposisjon, spesielt koalisjoner. Dette har medført at dialog og diplomati orienterte sekulære grupperinger har måttet vike front mot mer radikale og militante religiøse grupper.

Konservative i allianse med sosialistiske og sekulære grupper har organisert et syrisk opposisjonsråd kalt Syrian National Council (SNC), som fikk sin form i Istanbul. Rådet har vært vokal om en FN sanksjonert reaksjon hvor NATO oppretter en ikke-flygningssone.

Et annet råd National Coordination Committe er basert i Syria og har en restriktiv holdning til utenlandsk intervensjon. De ønsker militær hjelp, men ønsker å håndtere hele situasjonen på egenhånd. Komiteen har imidlertid hintet at regionale krefter som Gulf Cooperation Council (GCC) i lag med Jordan samt Tyrkia bør kunne intervenere.

En tredje fylkning er Free Syrian Army (FSA) som består av avhoppere fra syriske flyvåpen og hær.  Denne er under kommandoen til Riad Al-Asaad og skal formelt være underlagt SNC. Styrken har høy grad av profesjonalitet og har vært veldig effektiv. Det har vært fordelaktiv at FSA har god kjennskap til militære doktriner til regimets hær.

Men hva kan og bør vi gjøre?

Den reelle tyngden det internasjonale samfunn bør legge i er å nærmest tvinge frem en samlet opposisjon. Denne må inneholde representanter fra alle grupperinger, den ”eksterne” SNC og ”interne” NCC. Druze har slått seg på lag med opprørerne, kristne og alawi bør tas med på banen.

Makten, de fakto ligger da hos Assad regimet. Men den legitime representasjon, selv om det ikke har vært gjennom avholdelse av valg vil i en slik kaotisk tid være de jure hos en samlet opposisjon.

Dermed kan opposisjonen kreve den type intervensjon eller hjelp de ønsker for landet. For her kommer essensen; det var det libyske folket i form av Overgangsrådet (NTC) som ønsket ikke-flygningssone. Om Syria ønsker dette må en samlet opposisjon enes om slikt. Men tiden er knapp og folk blir bokstavelig talt avskåret fra omverden, tørstet, sultet og nedslaktet.

Så kommer fasen med internasjonalt engasjement. Her har vi sviktet regelrett når det gjelder humanitær bistand. Tyrkia er forbildet for mange av protestbevegelsene, men kan ikke alene bidra til hjelp for flyktninger. Internasjonale hjelpeorganisasjoner og nasjoner bør umiddelbart opprette baser i Tyrkia, Jordan og muligens også i Libanon. Befolkningen trenger medisinsk utstyr og umiddelbare rasjoner med vann og mat.

Neste steg vil være omstridt men nødvendig. Russland og Kina ville ikke fordømme Syria i sikkerhetsrådet. Det er derfor ingen samlet internasjonal enighet. Men det skal ikke hindre resten av det internasjonale samfunn om å gjøre noe som formelt sett er ulovlig, men som er nødvendig og biter på vår samvittighet.

Husk brannen, som krever ekstraordinære tiltak. Vi ser blod og død, vi kan ikke sitte stille. Er en samlet opposisjon på plass da kan vi tillate vår fulle bistand i form av ammunisjon og våpen til syrisk opposisjons profesjonelle militære enheter.

Rent militærstrategisk er målet å kneble maktens sentra. Denne ligger i Damaskus, Aleppo og Latakia/Tartus. Det er langs denne aksen at flerparten av folket også bor. Men landets oljereserver som genererer inntekter ligger i de nordøstlige, mindre tette deler av landet. Dette området og er lett tilgjengelig for syriske opposisjonelle styrker å innta fra Tyrkisk territorium.

Damaskus og Homs er mot sør. En militæraksjon vil måtte lanseres fra Jordan. Dette vil være krevende, men hvis Assad styrkene blir spredt mot nordøst, nordvest og mot sør vil disse bli enklere å slå ned på. Videre er den interne motstanden i disse byene så sterk at når styrkene spres så vil byene falle, og med dem vil hæren bytte side.

Imidlertid vil den store motstanden ligge mot Latakia/Tartus. Her kan alawi folket blir satt opp mot opprørerne. Alawi folket er generelt bekymret og usikre på hva slags opposisjon det egentlig er, enkelte uttalelser fra sentrale aktører i SNC er heller ikke betryggende.

Bidragsyterne må imidlertid være forberedt på at Assad mot slutten kan anvende flyvåpenet mot sin egen befolkning og naboland ikke minst Israel. Dette for å oppfylle egen profeti om at regionen vil slå ut i fyr og flammer hvis regimet faller. Israel er best tjent å være minst mulig synlig her. Hvis slikt tungt skyts anvendes må flere enn Tyrkia ty til flystyrker og intervensjon.

Hvis syrerne selv får nødvendig bistand og klarer å vinne makten med egen styrke vil det gi selvtillitt som videre kan omformes til viljen til å bygge et stabilt og rettferdig Syria.

Advertisements
  1. […] makt. Dette er et uheldig alternativ som vil spille mye blod og spre mye lidelse. Denne innebærer fullskalakrig mellom opposisjonelle/opprørere/FSA og […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: