Qunfayakoon

Dannet bondespråk

In Society on 15. December 2011 at 15:42

Essay er også publisert hos Utrop

Ulriksens dramaserie Taxi er blitt folkekjær. Ikke ufortjent da miniserien tar opp en god del tabuemner som ble fordums for de fleste nordmenn i tiårene etter krigen. Bola drosjegangstere med mad GPS-skills og språket panjabi som kommunikasjonsmiddel er også blitt kjent for alle. I realiteten er taxisjåføren bedre kjent som en hardarbeidende mann med en bakdel formet etter bilsetet… eller omvendt. Uansett, så er det i serien et kjennetegn at badboys spytter panjabi, mens goodguys prater urdu.

Slik er oppfatningen også blant minoritetsungdom og deres foreldre som har innvandret fra Punjab provinsen i Pakistan. Mens urdu (og hindi i India) blir sett på som et pent, dannet språk, blir det originale morsmålet fra dharti (bokstavlig: jorden, tolket: moderlandet) oppfattet som frekt og ikke anvendbar i utdannede kretser. Minoritetsungdom med opphav fra Punjab og den urbane panjabien i subkontinentet mister derfor med tiden tilknytningen til språket som en likeverdig måte å kommunisere på kontra urdu-hindi eller engelsk.

Årsaken til denne utviklingen har sammenheng med tre store faktorer:

  • Et felles medium som reaksjon på urbanisering
  • Imitering av tidligere koloniherrer
  • En underbevisst motstand mot fortiden

Et felles medium som reaksjon på urbanisering
Den første årsaken er en naturlig reaksjon på urbanisering og et behov for et felles språk i henholdsvis India og Pakistan. Nå har ikke urdu utspring fra dagens Pakistan, snarere ligger dens vugge i khariboli dialekten av gammel-hindi fra Delhis bydeler. Pakistan prøvde etter å ha blitt selvstendig å skape seg en felles identitet for å binde de mange etniske og kulturelle gruppene. Dette skapte friksjoner blant folkegrupper som følte seg tilsidesatt på grunn av sitt eget språk og dets relaterte kulturarv. Språket var en av grunnene til at Øst-Pakistan løsrev seg etter en blodig borgerkrig desember 1971.

I India var det også trøbbel rundt det å akseptere Hindi som et felles språk for hele den indiske unionen. Språket er utbredt i det nordlige ”Hindi-beltet”, mens den er uforståelig østover mot Bengal og sørover hvor Dravid språkene er dominante. Dette har medført til at engelsk er pålagt som kommunikasjonsmiddel i næringslivet og innen de folkevalgte organer. Det ble reaksjoner i nasjonalforsamlingen da tidligere minister for Jernbanen Lalu Prasad Yadav holdt innlegg på hindi som senere ble oversatt til engelsk.

Når så urbanisering foregår i Pakistan blir urdu mer og mer akseptert som et felles medium å kommunisere på. Slikt er unngåelig og hvis en kjemper mot en slik utvikling er kampen allerede tapt. Mennesket har en fin evne til å sammenblande kultur og språk noe som burde feires og anerkjennes. Men det ligger en skyggeside bak valg av urdu blant panjabispråklige som ikke er helt fremtredende.

Imitering av tidligere koloniherrer
Skyggesiden er at panjabi mister sin posisjon på grunn av herskereliten i Punjab sin imitering av tidligere koloniherrers opptreden foran den lokale befolkningen. Engelskmenn brukte autoritære og brutale midler mot lokalbefolkningen hvor lokal språk og kultur ble neglisjert. De nye ”koloniherrene” innen det politiske landskapet i India og Pakistan var godt oppdratt med en slik mentalitet og skydde alt av lokale språk og skikker. I Pakistan ble det derfor en akseptert norm at panjabi (eller andre lokale krav om kulturell og språklig anerkjennelse) ble ansett som anti-Pakistan og selv anti-Islam, som skrevet av Dr. Syed Abdullah i 1962. Det ble til og med hevdet i 2004 at panjabi er utviklet fra urdu, mens realiteten er at urdu har hentet innflytelse fra panjabi.

Punjab-regionen har fått navnet sitt fra elvene som renner gjennom området. Panj er persisk for tallet fem, mens aab betyr vann(elv), dermed Punjab/Panjab eller oversatt landet med de fem elvene. På grunn av en slik mengde med naturlig vannkilde er regionen kjent som brødkurv på kontinentet. Beboere er dermed i hovedsak bønder og språket har fått et landlig preg hvor metaforer kobles opp mot bondens redskaper, mens det harde livet på jodet også blir reflektert gjennom kommunikasjon. Videre er det ved fravær av utdannede også en mer direkte tone på panjabi enn det som utøves ved bruk av urdu.

Konsekvensen blir at urdu blir foretrukket som en intellektuell motpart av segmenter i befolkningen som utdanner seg eller blir ansett som vellykkede. Dette er problematisk da det velges et språk fremfor den andre med bakgrunn i at det ene språket mangler folkeskikk. Slik tankegang var rådende med engelskmenn ved roret og slikt har blitt sittende igjen blant eliten og dem som ønsker å tilhøre denne.

En underbevisst motstand mot fortiden
Blant diasporaen, som har opphav fra landsbygda i Punjab (både India og Pakistan), og som har valgt og fortsatt bo på bygda i moderlandet er det en oppfatning at panjabi er fordums. Dette henger sammen med at denne diasporaen flyttet til vesten bort fra en tilværelse som innebar svak økonomisk situasjon, svak eller ikke tilstedeværelse av utdanning og generelt sett dårligere levekår enn det som er oppnådd. Alt som derfor forbindes med fortiden blir i underbevisstheten avskydd, om det gjelder enkle mursteinsbygg, felles uteareal blant slekten, gårdsdrift og selvfølgelig språk.

Panjabi har fostret store tenkere, filosofer, poeter og religiøse lærde. Deres tanker er nedtegnet og er i dag til berikelse for mange samlinger som tar for seg de relevante temaer. Panjabi som språk er også eldre enn urdu og har langt flere vokabular enn sistnevnte.

Men når panjabi kun benyttes i sosiale grupper som enten ikke er godt utdannet, eller blant ungdomsgrupper som kobler språket opp mot en gangsterstatus så blir språket lite attraktivt for resterende segmenter av befolkningen. Det hjelper lite når Javar fra Taxi en utdannet jurist snakker urdu med sine foreldre som er analfabeter, mens realiteten blant store segmenter er at panjabi fullt ut også brukes i slike familier.

Løsning burde være en berikelse via litteratur som er enorm, men siden det er så kjedelig å lese (blant annet dette skriveriet) så kan en hente store skatter fra en generasjon som er i ferd med å forlate oss. Besteforeldre sitter med et språk og et vokabular som for eksempel poesi, metaforer og andre dagligdagse termer fullt av vitenskap, filosofi og intellekt. Språket trenger nemlig oppmerksomhet for ellers vil den forsvinne. Og siden språk er så tett knyttet til kultur, vil også sistnevnte være borte hvis språket glemmes.

All språk er vakker. Språk er også muligens menneskets aller nyeste tilpasningsområde (ca 70-100 000 år gammel). Selv med en så kort tid har mennesket utviklet flere hundre tusen varianter. Det hører med at slang sjargonger også er språk, og er på ingen måte noe som burde forbys. Det ønskes heller ikke at tenåringer skal kommunisere med hverandre på poetisk og dannet vis, det ønskes rett og slett en forståelse for at all språk, panjabi i dette tilfellet, passer til en intellektuell samtale og er god nok i en dannet krets like mye som urdu.

Og før det reises brannfakler om at denne artikkelen kommer til å rive det norske språket i fillebiter, så informeres det at å kunne respektere og selv mestre flere språk er i seg selv en styrke, som i sin tur har positiv innvirkning på morsmålet, som i større grad blir norsk blant ikke-etniske nordmenn.

Advertisements
  1. Utrolig godt skrevet! Jeg applauderer. Dessverre er det få som deler samme entusiame for punjabi som oss. Tenk så trist at neste generasjon vil ha vansker med å forstå for eksempel poesien til Waris Shah og Bullah Shah.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: