Qunfayakoon

Bullah ki jaana mein kaun

In Religion and philosophy on 21. November 2011 at 13:37

Essay er også publisert hos Minerva

Sør-Asia er befolket av rundt to tusen etniske grupper i tillegg følger det et enormt mangfold innen språk, kultur og religion. Etter at britene forlot området for over 60 år siden har etnisk og religiøs vold økt når fokuset ble rettet vekk fra en brutal koloniherre og opp mot forskjellige grupper. Etnisk vold mellom innflyttere og de originale beboere, mellom forskjellige religiøse grupper og mellom forskjellige ideologiske partier og organisasjoner blusser opp fra tid til annen og gir oss grusomme beretninger gjennom medier.

Noen eksempler er sekterisk vold i Gujarat i 2002, raseringen av Babri Moskeen i Ayodhya i 1992, forfølgelsen av Ahmadier i Pakistan med bakgrunn i lovgivning fra 1974 og 1984, drap på shia, sufier, sikher og hinduer i områder dominert av Taliban i pakistanske stammeområder, pogromer mot sikher i India i 1984, militær brutalitet mot den muslimske befolkningen i Kashmir med påfølgende trusler og vold mot hinduer i området, etnisk vold i storbyer som Mumbai og Karachi, og den lange konflikten mellom Tamiler og Singalesere på Sri Lanka. Hendelsene kan listes i det uendelige, men det kan med sikkerhet påstås at disse ikke avtar, men øker i takt på grunn av økte sosiale og økonomiske forskjeller.

Det hevdes av enkelte at kommunal og sekterisk vold oppstår i alle områder hvor islam møter en fremmed religion. Andre hevder at den grad av toleranse og sameksistens Europa nyter ikke er mulig hos andre på grunn av deres intellektuelle begrensninger. Andre igjen legger skylden på økonomiske og demografiske utfordringer tilknyttet en underbevisst motstand mot endring og globalisering. Det trengs muligens en reise i Indias historie for å se på hvordan religiøs og etnisk vold henger sammen, og om det i det hele tatt er noe som er regissert av massene.

Før de moderne nasjonalstatene utviklet seg, var det som regel en norm at de politiske grensene kunne utvides så lenge det forelå ressurser. Slik oppstod store riker som inneholdt flere forskjellige etniske, kulturelle og religiøse grupper. Som oftest dominerte herskereliten med sin kultur og tro, mens vitenskapelige fremskritt innen for eksempel arkitektur, kunst og jordbruk ble adoptert.

Subkontinentet var intet unntak, tvert imot kanskje normsetteren. Området var attraktivt på grunn av råvarer som salt, krydder og bomull. I tillegg var landet bebodd av store matematikere og filosofer som eksporterte kunnskap vestover mot Persia og Midtøsten.

Vekslende dynastier
På grunn av den økonomiske attraksjonen har det opp gjennom historien vært mange dynastier som har kuppet hverandre i tur og orden. Premien har alltid vært et stort skattegrunnlag i form av kontinentets store masser med jordbrukere samt handelsforbindelser med riker i øst og vest.  Dynastier som i dag huskes som de mest suksessrike, hadde for det meste en mer tolerant holdning til mangfoldet av religion og kultur. Maurya-, Pala-, Gupta-, Mamluk- og Mogul-dynastiene vokste på grunn av kompromissvennlige herskere som var positive til en sammenblandet kultur, men som likevel klarte å holde et ortodokst presteskap fornøyde. Henholdsvis brahmin i tilfellet med hinduer, og ulema i tilfellet med muslimer.

Imidlertid er det alltid noen faktorer som fører til at riker etter hvert mister sin posisjon, og etterkommerne av store herskere prøver å holde makten gjennom tvang. I mange tilfeller tyr de til religiøse virkemidler for å splitte den misfornøyde befolkningen. Presteskap som ønsker en puritansk utøvelse og implementering av denne med makt, blir lyttet til og kommunal vold mellom etniske og religiøse grupper øker. I andre tilfeller adopteres en synkretisk religiøs overbevisning som i sin tur gjør de ortodokse mer attraktive for massene. Begge tilfeller gir utslag i form av intoleranse og hat.

Da Mogul-dynastiet på begynnelsen av 1700-tallet begynte å miste sin posisjon, var mange misfornøyde med regimet. Blant dem var tidligere lojale guvernører som nå ønsket sine områder som suverene kongeriker. Maratha- og Rajput-hinduene begynte å organisere seg i konføderasjoner. Videre organiserte den nye bevegelsen til Guru Nanak Dev seg i en militær form ledet av Guru Gobind Singh. De formet Khalsa, en sammenblanding av Sikh-religiøs og Punjab-nasjonalistisk styrke som kjempet for kontroll over store deler av Punjab. Mot vest truet stadig perserne, ledet av Nader Shah, og senere afghanerne, forent under den mektige Ahmad Shah Durrani.

Muslimsk kastesystem
Bulleh Shah (1680-1757) ble født inn i en Syed-familie i en slik turbulent tid i Punjab-regionen. Syed-stammen sporer sin slektstavle tilbake til profetens datter Fatima og hennes ektemann Ali ibn Abu Talib. Ali var den fjerde etterfølgeren (kalif) etter profeten Mohammed ifølge sunnimuslimer, og den første imam, ifølge sjiamuslimer. Denne posisjonen ga etterkommerne et ansvar i form av forvaltning og tolkning av religion til grasroten som oftest var analfabeter og ikke hadde noen særlig tiltro til styresmakter. Mange prominente medlemmer av Syed-stammen har til tider lansert opprør mot makthaverne opp gjennom historien med god støtte fra de svakere stilte.

Da tyrkerne på 1300-tallet begynte å erobre områder i Nord-India, ble det, for å befeste gruppens posisjon, lansert et muslimsk kastesystem ved hjelp av en politisk fatwa. I India ble Syed-stammen en del av det øverste laget i kastesystemet. Ashraf (de opphøyde) var de reneste og berettiget til å herske, mens Ajlaf var lokale indiske muslimer som var nest i rangstigen. Nederst var Azral, som tilhørte muslimer fra dalit-gruppen og ble ansett som urene.

Mye var likt som i hinduismen, hvor lederne og lærde promoterte et slikt system for å holde massene i sjakk. Inntil ganske nylig hadde ikke dalitene tillatelse til å besøke templer eller spise sammen med folk av høyere rang.

Tettere på lokalbefolkningen
Selv om han tilhørte en ”høykaste”, nektet Bulleh Shah å la seg inndele i et slikt diskriminerende system. Han ble disippel (murid) av Shah Inayat, som tilhørte Arain- stammen (en Ajlaf-kaste), noe som var ansett som tabu. Selv skrev han:

Bulleh nu samjhawan ayan, pehna te parjayan
Syed ho key Bulleha, khadim ho geya ja ke Arayan
Bulla kehnda pehna tahin, chad dittiya wadhayan
Jedun da menu Arahin mileya, huran devan wadayan

Søstre og svigerinner kom for å belære Bulleh
Du som er Syed hvorfor ble du tjener av en Arain?
Dette er grunnen til at jeg har forsaket storheter sa Bulleh
Fra den stund jeg ble disippel, har selve himmelen gratulert meg

Bulleh tilhørte sufi-tradisjonen innen islam, en esoterisk, nesten mystisk retning, som fokuserer på det spirituelle. Bevegelsen hadde sitt utspring i Mesopotamia og Persia, og ble så brakt videre til India. Mens de institusjonelle lærde på statlig nivå diskuterte religion på arabisk for muslimer og på sanskrit for hinduer, ble religionen forklart på det lokale språket av sufiasketer. Dette førte til at lokalbefolkningen fant det enklere å konvertere til islam, spesielt de dårligst stilte, siden budskapet innebar stor vekt på verdiene likhet og rettferdighet.

Så lokalt tilknyttet var budskapet at sufi poete Fariduddin Ganjshakar blir regnet som panjabi-skriftspråkets far og muligens den første indiske nasjonalisten. Samtidig vokste det også en lignende tradisjon innen hinduismen kalt Bhakti-bevegelsen, som også fokuserte på nærhet til folket og nærhet til Gud. Begge bevegelsene hadde en positiv og nær kontakt med hverandre.

Konflikt og blodbad
Lærde innen Bhakti tradisjonen, er kjent som Bhakta (en som er i dyp meditasjon til Gud) eller Sant. I sin tolkning av hellige skrifter fant mange Bhakta at hinduismen opprinnelig er en monoteistisk religion. I tillegg kunne også ledende Bhakta fortelle om likhet mellom folkegrupper i Veda, noe som gikk imot det etablerte kastesystemet.

Mogul-prinsen, filosofen og poeten Dara Shikoh var kjent for sin hengivenhet til den omfattende litteraturen på både islam og hinduismen. Blant annet oversatte han hinduismens Upanishad til persisk og mente at tawhid (Gud sin enhet) muligens er nevnt mest i Upanishad etter selve Koranen. En annen, noe senere sufi, Mazhar Jan-e-Janan, mente at Hinduer også kan regnes som Ahle-e-Kitaab (bokens folk), akkurat som jøder og kristne med bakgrunn i at hindusimen i teologien er en monoteistisk religion.

Når slike tanker ble populære blant muslimer, og ikke minst herskerne var de sterkt mislikt av presteskapet, som tilhørte en ortodoks tradisjon. Sufi ordener var også delt på slike spørsmål. Chisti og Qadiri ble oppfattet som heterodokse i sin tolkning, mens Naqshbandi, som hadde innpass blant Mogul-prinsene, stod for en mer ortodoks form. Når sterke Bhakta.-krefter som Guru Basava i det sørlige India, Baba Kabir i nord og Faqir Lalon i øst delte slike tanker, ble det av Brahman også sett på som en trussel mot deres monopol på tolkning av hellige skrifter.

Presteskapet blant muslimer og hinduer ønsket en sterkere identitetsmarkering og blandet derfor religion med politikk og politiske virkemidler. Dette førte til konflikt og blodbad, noe som ble sterkt mislikt av Bulleh Shah:

Dha dey masjid, dha dey mandhir, dha dey jo kuj dhenda
Bas ik bande da dil na dhawin, rab dillan vich rehna

Riv ned moskeen, og også tempelet, riv ned alt som kan rives
Bare ikke knus et menneskes hjerte, det er der Gud har sitt hjem

Respekt for alle
Wahdat-ul-Wujood doktrinen var populære hos Bulleh sin sufi-orden, kjent som Qadiri. Doktrinen innebærer i enkle ord (og likevel er det så vanskelig å forklare) at Gud er den eneste sannheten (haq) og dermed det eneste som eksisterer. Alt som er, må derfor anses som å være en del av Gud. Det vil si at Gud er i alt og alle. Noe likt panteismen. Doktrinen har kostet flere teologer og tenkere livet, blant dem Mansur al-Hallaj, en tidlig sufiasket fra Bagdad som er kjent for å ha sagt Ana al-haq (Jeg er sannheten). Han ble dermed fritt vilt for de ortodokse som mente at Mansur erklærte seg selv som Gud.

På grunn av denne doktrinen hadde sufi-ordenene et stort fokus på respekt for alle medmennesker uavhengig av religiøs eller sosial tilhørighet. Verdier som toleranse og medmenneskelighet var ansett som en del av den religiøse plikten. Blant annet mente Bulleh at Guru Tegh Bahadur, den niende åndelige og politiske Sikh lederen, var en Ghazi (en hellig kriger).

Dette ble veldig kontroversielt da Bahadur kjempet mot Mogul-riket og dets keiser Aurangzeb. Bulleh mente Bahadur kjempet for alle de svakere stilte i Punjab, om det så var hinduer, sikher eller muslimer, mens Mogul-keiseren var en tyrann og en trussel mot alle. Religion spilte med andre ord ingen rolle i støtte eller fordømmelse for Bulleh. Keiseren beordret til og med at musikkinstrumenter skulle begraves, da de angivelig førte menneskets oppmerksomhet vekk fra Gud. Sufier som brukte musikk for meditasjon ble dermed forfulgt.

Ga ulema for stor innflytelse
Grunnen til keiserens motsand mot esoterisk sufisme var en hundre år gammel kamp mellom synkretiske og puritanske krefter blant den muslimske eliten på subkontinentet. Keiser Akbar, Aurangzebs oldefar, hadde i sin tid gått lei den stadige smålige krangelen mellom ulema, og begynte å gå mot en mer synkretisk islam inspirert av den persiske Nuqtavi sufi-ordenen. Ahmad Sirhindi, en puristansk lærd innen Naqshbandi sufiordenen, hadde sammen med det mektige ulema organisert motstand mot Akbar sin religiøse overbevisning.

Akbar lanserte i tillegg en egen religion (av noen oppfattet som en sufi-orden) kalt Din-Ilahi (Guds religion), hvor elementer fra islam og hinduisme, samt kristendommen, buddhismen og jainisme var fusjonert. Dette ble sett på som apostasi av de fleste lærde fra alle religioner, og dermed fikk Sirhindi’s bevegelse mye støtte mot hva som ble oppfattet som en utslettelse av islam. Hindu prestene fryktet også at deres identitet ville forsvinne og organiserte motstand.

Keiser Aurangzeb sies å ha vært en sufi av mer puritansk og ortodoks type, som personlig respekterte religiøs pluralisme, men som hadde gitt ulema for stor innflytelse. Aurangzeb hadde nemlig kjempet en hard kamp mot sin far og brødre for å kunne bli keiser. I denne prosessen måtte han alliere seg med det mektige presteskapet. Dette førte til at hans moderate bror Dara Shikoh ble henrettet, selv om keiseren selv ønsket eksil for ham. Med økt makt til et reaksjonært presteskap, ble det en forverret situasjon for rikets ikke-muslimer og muslimer som tilhørte esoteriske og heterodokse retninger. Bulleh kritiserte hele situasjonen og viste sin misnøye mot ulema slik:

Parh parh ilm kitabaan da, tu naam rakh leya Qazi
Hath vich pard ke talwaraan, tu naam rakh leya Ghazi
Makkey madiney ghum aya, tu naam rakh leya Haji
Bulla tu ki haasil kita, jae yaar na rakhia raazi

Du har lest deg opp på kunnskap, og kaller deg selv en lærd
Du har kjempet i kamp, og kaller deg selv en hellig kriger
Du tok selv en tur innom Mekka og kaller deg selv en Haji
Bulleh hva har du egentlig utrettet, hvis din mester ikke er fornøyd med deg?

Ønske om kvinners deltakelse
Bulleh mislikte veldig sterkt det kjønnssegregerte samfunnet. Det sies at han reagerte med sarkasme og prøvde å gi lærepenger til menn som var voldelige mot sine kvinner. Igjen var han ikke alene. Hvordan kunne Islam, religionen hvor stifterens kone Khadija var en forretningskvinne, tillate at kvinner i samfunnet ble holdt innestengt? Guru Nanak kjempet mot denne segregeringen kjent som Purdah. Mot vest, i det som i dag er kjent som stammeområder i Pakistan, kjempet Pir Roshan også den samme kampen. Han ønsket en mer aktiv deltagelse fra kvinners side i det sterkt patriarkiske stammesamfunnet.

Fariduddin Ganjshakars adopterte søster Fatima Sam ble også en stor inspirasjon for mange troende. Delhi’s store sufihelgen Nizamuddin pleide å delta i hennes klasser og svarte kritikerne med at: ”Når tigeren kommer ut fra jungelen, spør ingen om det er en mannlig eller kvinnelig tiger”. Blant de mer velstående var Mogul-prinsessen Jahanara Begum en av de mest kjente poetene. Hun omtalte seg selv som en faqir (asket), med en feminin klang, (faqira). Blant annet er hun kjent for å ha skrevet biografier om kjente sufier, som Moinuddin Chisti fra Ajmer som i dag er respektert av muslimer så vel som hinduer.

Begum var datter av keiser Shah Jahan og søster av prinsene Dara Shikoh og Aurangzeb. Hun hadde et veldig anstrengt forhold til sistnevnte, men var alltid rettferdig og fungerte som diplomat internt i familien mellom brødrene. Hennes relasjoner til Aurangzeb ble enda mer anstrengt når han tok makten, men hun fortsatte å nyte status som en prinsesse og var tydelig i kritikken av broren sin politikk.

Innen Bhakti-bevegelsen finnes også storheter som Meera Bai, som var av aristokratisk opprinnelse, men som viet sitt liv til Gud og i konstant meditasjon. Hennes poetiske verk ble sunget av henne selv med instrumenter som sitaren. Bai er i dag en helgen for både hinduer og muslimer i delstaten Rajastan i India. Bhakti-bevegelsen hadde også høy anseelse for profeten Mohammeds datter Fatima. I enkelte hindukretser anses Fatima som en Devi, en helgen eller semigudinne.

Bulleh vet ikke hvem han selv er
Bulleh Shahs poetiske verk er grunnlag for å berike mange sosiale samlinger i Punjab i dag. Amir Khusrow sin Qawwali-tradisjon fra 1300-tallet, som innebærer en hengiven hymne til ære for skaperen i lag med instrumenter, anvendes for å synge Bulleh’s visdomsord.

Før delingen av Britisk India var de fleste raga (sangere av sikhenes hellige bok Adi Granth) muslimer, noe som vitner om en sammensatt kulturell tilværelse. Det kan også nevnes at muslimen Fariduddin Ganjshakar sine vers (baani) er med i sikhenes hellige bok, hvis innledende sider minner veldig mye om Koranens første kapittel (sure).

I en så sammensatt tilværelse, hvor flere religioner lever naturlig i fred med hverandre, ble Bulleh noen ganger oppgitt over å bli spurt om hvilken tro han hadde. Svaret kom i form av hans muligens mest kjente poetiske verk:

Na maen momin vich maseetaan
Na maen vich kufar diyan reetaan
Na maen paakan vich paleetaan
Na maen moosa na pharaun
Bullah ki jana mein kaun

Jeg er ingen troende i en moske
Heller ikke vantro fanget i falske ritualer
Jeg er ingen helgen blant syndere
Heller ikke Moses eller Farao
Bulleh! For meg er jeg ikke kjent

Når han satte spørsmålstegn ved sin identitet fikk han også vist sin sterke humanistiske side: Hvorfor bry seg om småligheter som kaste eller sekt når målet er det samme?

Bulleh og andre sufi lærde hadde ikke noe imot ortodoks praksis. Motstanden var heller rettet mot en viss gruppe blant ulema som brukte politisk makt til å forfølge andre muslimske sekter og religioner. Han mislikte sterkt det han oppfattet som en formalistisk og fasadeaktig praktisering av islam. Hvor det spirituelle er ikke eksisterende, mens det visuelle er et hyklersk bilde av en tom konkylie.

Den sammensatte kulturen de forskjellige religiøse grupperingene delte var et resultat av asketer, poeter og lærde som Bulleh. Til tross for et kynisk maktspill fra herskerne klarte disse humanistene å fjerne forskjellene mellom grupper ved å fokusere på hva som er felles. Faqir Lalon stresset veldig mye med å fortelle folket om hva det er som skiller et menneske fra et annet med unntak av vedkommendes religion. Slik enkel retorikk, med så mye visdom, i en kaotisk tid la demper for konflikter som kunne bli enda større enn fryktet.

Dagens reaksjonære, destruktive elementer
I dag er Bulleh Shah’s budskap truet. Kyniske krefter selv innen sufi tradisjonen har institusjonalisert religionen for millioner av muslimer i subkontinentet. Der det før var spirituell styrke og mental ro å hente fra dargah (sufi helgenes gravplasser og sentra), er det i dag store penger i omløp. Den fattiges søken etter guddommelig hjelp blir utnyttet i et kynisk spill om makt og innflytelse. Sikhismen som var imot et presteskap har også fått enkelte selvutnevnte spirituelle ledere som utnytter massenes religiøsitet.

De mer reaksjonære islamske retningene har gitt grobunn for flere titalls terrororganisasjoner som ønsker størst mulige sivile dødsfall uavhengig av religion.

Like dårlig står den pasifistiske og fredfulle hindu tradisjonen i dag. Reaksjonære hinduistiske grupper søker en utopisk ren hinduisme som i realiteten aldri har eksistert. Deres aggressive kampanjer om å konvertere ”tilbake” sikher, kristne og muslimer har kostet flere tusen menneskeliv i politisk ledet religiøs vold.

Men det er vel i slike øyeblikk at en Bulleh blir født for å minne menneskeheten om at det finnes en annen, mye enklere vei ut av uføret.

Advertisements
  1. […] er en noe redigert versjon av et essay på Usman Asifs […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: