Qunfayakoon

Misoppfatninger om Islam

In Religion and philosophy on 5. September 2011 at 00:05

Essay er også publisert hos Minerva

Makkeh geyaan, gal mukdee naheen
Pawain sow sow jummay parrhaeey
Ganga gayaan, gal mukdee naheen
Pawain sow sow gotay khaeeay
Bulleh Shah gal taeeyon mukdee
Jay main nu manoo gawaeeay

Å dra til Makka er ikke det optimale
Uansett om du deltar i hundrevis av fredagsprekener der
Å dra til Ganges er heller ikke optimalt
Uansett om du dykker i elven hundrevis av ganger
Bulleh, det optimale er
Når ‘Jeg’ blir fjernet fra hjertet

Islam som alle andre religioner inneholder flere grupperinger, sekter, tankeretninger og lovskoler. Disse har historisk sett oppstått på grunn av politisk uenighet som senere har endt opp med teologiske forskjeller. Vi kjenner disse i dag primært som Sunni, Sjia og Ibadhi-sektene. Innenfor disse sektene er det igjen flere undersekter og bevegelser som varierer fra alt mellom spirituelle til puritanske. Islamsk tenkning har senere innhentet mye innflytelse eksternt og samtidig gitt innflytelse til andre religioner, dette har ført til geografiske særtrekk til tross for at sekten eller lovskolen er den samme.

Innen alle livssyn er det en høyere makt, av mennesket definert som Gud som kommuniserer med menneskeheten. Denne kommunikasjonen er i Islam kjent som wahi, en guddommelig beskjed til en peghambar/budbringer. Abraham, Moses, Jesus og Mohammed var alle budbringere eller bedre kjent som profeter. Kommunikasjonen var en prosess for å få troende til å skape et rettferdig samfunn på jorden. Skal imidlertid wahi bli forstått må denne tilpasses publikums forståelse. Paradigmene som lå til stede under Abraham og Moses tid var vesentlig videreutviklet under Jesus og Mohammed. For å få folk i forskjellige tider til å forstå profeters og filosofers budskap ble derfor budskapet tilpasset samtidens parametre. Metaforer som oppstår via wahi må da kobles opp mot samtidens redskaper, etiske rammer og talemåter. Selv arabisk under Mohammed’s tid hadde rundt 70.000 akustikker mens det i dag eksisterer det over 350.000. Språket er i tillegg i konstant forandring. Derfor er det å få fram det underliggende budskap, i et samfunn som samfunnsmessig og språkmessig er i konstant endring særs viktig. Alternativt vil budskapets betydning falle ut av konteksts og miste sin betydning og dermed selve hensikten med Guds kommunikasjon med menneskeheten.

Profeten Mohammed brukte flere metaforer som for eksempel paradis med elver fylt av melk og honning og hvor kjølig vind blåser for de troende. Dette var fristende for en arabisk beduin, men honning var det nok av for en fra Alpene, og melk ble det så mye av at den ble gjæret i Norden. En fra Siberia ville heller likt sydenvær i paradiset. Mohammed talte imidlertid til araberne, med et budskap som var for hele menneskeheten. Islam vektla derfor den kulturelle faktoren for å spre Guds budskap. Skulle dette budskapet bli forstått i Afrika eller India måtte denne tilpasses de respektive områdenes kulturelle kontekst. Og slikt spredte Islam seg i det vesentlige.

I Islam er det en sterk tro på at religionen i form av budskap gitt i Koranen er fullført og endelig. Men er det budskapet bokstavlig eller den underliggende betydningen som skal frem? På dette feltet har det oppstått to skoleretninger innen islam som kan klassifiseres som zaahiri og baatini, direkte oversatt: det visuelle og det spirituelle. I dagens forstand, de gnostiske/spirituelle og de puritanske/bokstavtro og alt dem imellom.

Ettersom nye områder tilfalt muslimsk herredømme og nye ideer og kunnskap ble innhentet oppstod det også nye spørsmål og problemstillinger som krevde svar. Tidlig islamsk filosofi/falsafa utviklet seg med innflytelse fra persiske, indiske og hellenistiske filosofiske tanker og retninger. Filosofiske verk ble grundig anvendt som verktøy for å få svar på nye utfordringer, for å kunne forstå det subtile budskapet i hellige skrifter og for å påse at islam blir forstått i nyere tidsaldre. Blant annet var ibn Sina (Avicenna på latinsk) og ibn Rushd (Averroes) tidlige muslimske filosofer som fokuserte på logikk. Det kan nevnes som et sidespor at ibn Rushd sine verk på en sekulær stat har vært en stor innflytelse for den moderne skillen mellom stat og kirke i Europa.

ibn Rushd (Averroes) ealy islamic philosopher

Med falsafa utviklet muslimske lærde også vitenskap rundt kalam som innebar å innhente fundamentale teologiske rammer og prinsipper ved hjelp av filosofi og logikk. Frem til 1200-tallet var utviklingen av kalam relativt progressiv, og det bør merkes at det fantes forskjellige versjoner av denne læren også. Samtidig utviklet de store teologiske læresentre som Bagdad, Basra og Medina forskjellige lovskoler kalt madhabb. Til dags dato er det fem lovskoler hver innen både Sunni og Shia islam, men tilbake i tid har flere kommet og gått. I perioden disse utviklet seg på var det ideer og tankeretninger som ble debattert og utprøvd. Eksempel kan være debatten rundt begrepene qadr og jabr, det vil si om mennesket har fri vilje eller om alt er forutbestemt. En annen debatt var diskusjonen om koranen var evig eller skapt. Det nevnes at datidens debattanter ikke hadde religion som en fulltidsjobb, men snarere som en fritidssyssel. Presteklassen utviklet seg senere under herskernes velsignelse for å benytte religion til å legitimere sine brutale metoder mot sivilbefolkningen.

Grunnen til at det ble flere forskjellige lovskoler og sekter var disputten rundt de forskjellige kildene i islams rettslære. De første tre generasjoner av muslimer etter Mohammed overførte profetens ord og handlinger muntlig til neste generasjon. Snart begynte imidlertid disse generasjonene å dø ut og folk begynte å innse at slik kunnskap måtte nedskrives fremfor å huskes utenat. Slikt fikk Hadith litteraturen sin fødsel. Men på dette punktet også var flere grupper uenige i hvordan denne enorme litteraturen skulle samles primært på grunn av uenighet om hvem som var opphavsmann til enkelte kilder. Fra Hadith litteraturen igjen får muslimene profetens Sunnah, det vil si hans levemåte og hans eksempel. Dette er etter koranen den viktigste kilden innen Islam, men det finnes også muslimer som kun forholder seg til Koranen og fornekter behovet for Hadith litteratur. Igjen når muslimer møtte temaer og problemstillinger som ikke var dekket innen disse to fremste kildene ble det anvendt ijma som betyr enighet blant majoriteten.

Denne enigheten er muligens noe misforstått blant brukerne av termen i dag. Enighet blant de lærde om et tema er ikke nødvendigvis enighet på tvers av sekteriske eller teologiske skillelinjer. Er det enighet blant lærde innen Hanafi Madhab innen Sunni Islam at reker ikke er tillatt å spise er denne enigheten ikke å finne blant Shafei Madhab innen samme sekt. Tilsvarende er det enighet blant lærde innen Salafi bevegelsen om at muslimer ikke skal bygge gravkammer for å hedre de avdøde. Slik enighet finner man ikke innen Sufi bevegelsen som setter stor pris på murshid/pir såkalte åndelige veiledere og derfor har større aksept til forhøyde grav med tilbygg for årlige festivaler og religiøse samlinger. Selv innen Sufismen som regulerer det åndelige er det forskjellig oppfatning til hvordan en skal foreta dhikr og ibadaat, å kunne meditere for å komme nærmere Gud. Å bruke enkelte påstander og si at disse har grobunn i enighet blant lærde uten å henvise til hvilken lærde og fra hvilken gruppering blir misvisende. De lærde det henvises til kan av andre lærde ikke være riktig autoritet da deres teologiske overbevisning ikke sammenfaller. I nåtiden gjelder det spesielt i hovedtrekk å være klar over at puritanske bokstavtro grupperinger har mange fundamentale forskjeller fra tradisjonelle gnostiske grupperinger.

Det ble tidligere i artikkelen nevnt at islamsk filosofi og teologi var hele tiden dynamisk og under utvikling. Denne kontinuiteten som ble promotert under de tre første århundre av islamsk tidsalder skyldtes lærdes benyttelse av ijtihad. Termen betyr å komme frem til en beslutning basert på personlig grunnlag når andre kilder ikke er tilgjengelige og hvor det jobbes innen fundamentene som ligger til grunn. Dynamikken forsvant imidlertid da det på 1100-tallet ble satt en sluttstrek for dette og fokuset heller ble rettet mot taqlid, noe som innebar blind kopiering av anerkjente lovskolers beslutninger. Igjen diskuteres det om denne sluttstreken gjelder selve dynamikken rundt tilpasning til nyere tidsaldre eller kun at et grunnleggende rammeverk er utformet. Det presiseres også at denne sluttstreken gjaldt for Sunni retningen, Sjia retningen hadde en annen doktrine som innebar at en Imam, en direkte etterkommer av profeten Mohammed hadde myndighet til å tolke og reformere Islams budskap til de forskjellige tidsaldre.

Under kolonitiden, da muslimene verden over begynte å stille seg spørsmål om hvordan de, verdens mest avanserte sivilisasjon klarte å havne under lederskapet til Europa fant enkelte intellektuelle at svaret lå i mangel på den tidlige dynamikken Islam hadde i sin teologi.

Mange bevegelser kom opp som svar for å få dynamikken tilbake til Islam ved å hige etter utdanning for muslimer. Aligarh bevegelsen i subkontinentet, Nahda i Midtøsten, Jadidi i sentralasia og Russland og Nurcu bevegelsen i Tyrkia og kurdiske områder. Sir Syed Ahmed Khan fra Britisk India er kjent for å ha bedt muslimer om å utdanne seg. Han nevnte aldri at hinduene skulle gjøre dette, budskapet var rettet mot muslimer som lå veldig svakt an i møte med den industrielle tidsalder. Alle grunnleggerne av slike bevegelser og deres sympatisører ble stemplet som kaafir/vantro av puritanere eller tradisjonstro grupperinger. Det som er verdt å merke seg at de samme tenkerne som ble stemplet er i dag brukt av de samme grupperingene som fremste eksempler på forbilder. I Britisk India ble filosofen Allama Iqbal tidlig erklært vantro på grunn av sin poesi og sine tanker av en stor gruppe muslimske lærde. I dag sitter representanter fra de samme bevegelsene og siterer poesi fra samme Iqbal, selv puritanere.

For kun noen tiår tilbake var mange muslimske sosiale bevegelser motstandere av bruken av moderne teknologi. Fotokamera, video og TV var alle ansett som djevelens verk og noe som strider mot forbudet mot avbildning i Islam. Sakte men sikkert begynte disse bevegelsene å se nytten av slike virkemidler for å spre sitt eget budskap. I dag har vi muslimske ”evangeliske” bevegelser som har egne TV-kanaler, Internettsider og omfattende audio- og videoklipp tilgjengelig for publikum.

Slik fatalistisk og hyklersk holdning har ført til at Islam stagnerer og finner stadig flere hull for å synke enda dypere i historiens mørke hjørne. Når guds budskap ikke blir forstått av samtidens troende er det lite poeng i religiøse ritualer som kun blir tomme handlinger og ikke mer.

Menneskeheten har til tider på grunn av ny kunnskap omformet sine samfunn radikalt. Fra jeger- og samlerkultur til bysamfunn med kontrollerte dyrkbare mark til industriell og maskinell tidsalder. I den industrielle delen klarte mennesket å mestre mye som tidligere ikke var mulig og dermed etterlatt til Gud. For eksempel kunne presten be om gode avlinger, mens det i dag bes om riktig mengder vann fra irrigasjonsanlegg. Forskerne fant stadig svar på ting som tidligere virket mirakuløse. Sakte følte troende at religionens plass i samfunnet begynte å redusere seg. For å overleve måtte det gjøres noe. Enkelte begynte å ty til en puritansk retning hvor de mente at det fantes en utopi i fortiden som en bør streve etter ved en streng bokstavtro praksis av religion, andre begynte å gjøre religionen forståelig for den nye tidsalder. Konseptet medmenneskelighet og nestekjærlighet fikk økt betydning. Den spirituelle biten av religionen vokste derfor i denne settingen. Alternativet var at mennesket ble så uavhengige av Gud i det praktiske liv at ateismen ble mer preferert.

Motstanderne av en muslimsk reformasjon innenfor de fundamentale rammene for å komme seg ut fra stagnasjonen mener at reformister ønsker å slette Islam fra jordens overflate. Enkelte går så langt i å hevde at en reform er noe islams fiender ledet av satan ønsker at det eksisterer en form for konspirasjon som må bekjempes. En reform er derfor ensbetydelig med opprør mot den ene og sanne Gud. Dermed blir det svært enkelt for slike grupper å drive takfir, erklære meningsmotstandere som vantro.

De puritanske muslimene ønsker en tilbakestillelse av Islam til det de selv tror var i praksis under profetens tid. Enkelte nyliberalistiske muslimske bevegelser ønsker en personbasert tolkning av Islam hvor det ikke eksisterer noen form for felles ritualer. Dette er ikke reformer Islam trenger i dag, begge sidene appellerer heller ikke til de store muslimske massene.

Islam trenger å bli forstått. Å være dynamisk og derfor noe som er forståelig etter dagens anerkjente fakta og realiteter. Religionen praktiseres i dag i altfor stor grad i en formalistisk retning. For eksempel er det stort fokus på om et dyr er slaktet halal, om strupen er korrekt kuttet, om blodet har rent gjennom og om guds ord ble avsagt under slaktingen. Lite fokus er på det substansielle som at dyrets velferd også er en del av prosessen rundt slaktingen. At avlsdyret fra fødsel til slaktehallen er pålagt innen Islam å ikke måtte se andre dyr bli slaktet foran dets øyne, at dyrets for er tilstrekkelig for dets konsum, at dyret ikke tørster og at det ikke er mishandlet. Hva med den øredøvende stillheten fra lærde i Midtøsten når kongehus bader i luksus mens tjenestefolket lever i slumtilstander, eller den muslimske plikten til å jobbe for en rettferdig, miljøvennlig verden? Ingen fatwa/religiøse erklæringer fra den arabiske halvøya går ut på å redusere avhengighet av olje, tvert imot, det bes om at kongehus består og at de kanaliserer flere midler til misjoneringsbevegelser.

De siste hundre årene hvor de store verdensreligionene har vært trege med å finne svar på moderne tids utfordringer har ideologier fått større appell. Filosofer og politisk tankeretninger var mer i tråd med tiden og fikk større appell. Kunnskap om en religion vil forsvinne hvis den ikke kan svare på problemene i den tidsalder som religiøs kunnskap blir anvendt for.

Kritikere av en renessanse mener at dette vil være en velg og vrak av teologi etter ønske noe som i sin tur vil føre til at Islam ikke vil være gjenkjennelig. Det ønskes slettes ikke en ukontrollert teologisk omvurdering til den nye tidsalder. Det som ønskes er simpelthen en dynamisk religion som er i takt med sin tid, en religion som passer til dagens paradigmer. Når folk som går med synsbriller til vanlig skal lete etter nymånen for å bestemme når det er Id, mens man på samme øyeblikk kan regne seg frem til Id-datoer for flere hundre år frem i tid, da er det noe som ikke stemmer. Når så man boikotter biologitimen på grunn av evolusjonsteorien, mens muslimer som al-Jahiz skrev de første verkene rundt tema i det niende århundre, da må man få noen hjerneceller til å bevege på seg. Enkelte går så langt som å stole blindt på lærde hvis kunnskap om astrologi er såpass marginale at de tror verden er flat og denne står i sentrum med en sol som går i bane rundt jorden, glemt blir al-Birunis verk fra 1100-tallet hvor han så fint illustrerer måneformørkelsen. Profeten selv nevnte at en må søke kunnskap, om så man ikke må dra til Kina for å oppnå denne. I Kina på den tid var det ikke noe Islam, dermed heller ingen muslimske seminarer, folk ble beordret å søke verdslig/sekulær utdanning. Hvor er dette engasjementet i dag? Hvorfor denne trangen til å stemple enhver vitenskap med prefikset Islam? Islamsk-økonomi, islamsk-medisin, islamsk-økologi, islamsk-fotgjengerfelt også videre. Samtidig må det minnes gang på gang at profeten Mohammed selv overlot sekulære forhold til eksperter på sine felt, som eksempel dyrking av dadler, militær strategi, økonomisk forvaltning, diplomati, utdanningsinstitutter også videre.

I denne reformprosessen som innebærer en felles kontrollert tilpasning av Islam til nye tider trengs det også å se med kritiske blikk på en god del litteratur som benyttes av teologer. Den tyrkiske stat ved det sterke religiøse departementet er i en omfattende prosess med å gjennomgå Hadith litteraturen for å strukturere denne. Det fokuseres også på å sjekke autentisiteten til den omfattende litteraturen og om noe er kontraherende til andre sentral kilder. Samtidig kan en ta en titt på de tyrkiske moskeene, de er fulle av unge og gamle som frivillig kommer og går når de enn ønsker i en sekulær stat. Islam lever der i beste velgående, mens det trengs religiøs politi i Iran og Saudi Arabia for å holde vedlike en puritansk tolkning av Sjia- og Sunni-islam ved hjelp av petrodollar og autoritært lederskap.

I Norge har vi i det siste lest om meningsutvekslinger som har ført til at muslimer har blitt stemplet vantro av andre muslimer. I motsvar til kritikken har det også blitt stemplinger om at disse vantro tilhører spesifikke grupperinger som anses vantro blant flerparten av de lærde. Lite nevnes det om disse lærde er anerkjent av andre lærde i den muslimske verden. Lite nevnes det hvilken retning disse tilhører og at det eksisterer en iboende motstand mellom enkelte retninger. Et slør blir lagt over debatten for å skjule sekterisk tilhørighet og heller fremstå som representant for den sanne Islam. Dette er et bevisst forsøk på å villede.

Det kan også nevnes at om noen kaller en annen for vantro, vil det ikke gjøre vedkommende noe som helst skade. Ingen energi vil forlate vedkommendes kropp heller ingen endring vil det befinne seg i vedkommendes tanker og holdninger. Hvorfor denne trangen til å stemple oppstår henger nok sammen med nivået på religiøs lære, hvor bredt ens søken er etter kunnskap og hvor nyfrelst en er. Det ønskes slettes ikke at folk ikke skal tolke ting bokstavtro, like lite som at folk ikke skal tolke disse med søken etter et underliggende budskap. Men for at ens egen retning og lære skal fortsette å eksistere på jordens overflate trengs den å bli forstått, i dag forstås den lite med unntak av om man blindt skal adlyde enkelte lærde og blindt skal fornekte andre. Dette holder ikke i lengden.

Ingen har eierskap til Islam, heller ikke kan noen hevde å være islams representant. Det finnes forskjellige grupperinger og tankeretninger som alle har troen på at de selv er den rette. Religionen er i stor grad inndelt i lovskoler, sekter og bevegelser slik at ingen gruppering kan sies å være representanter for alle muslimer. Islam som tro trenger igjen å gå tilbake til sin dynamiske form slik at troende i den moderne alder lett kan identifisere seg med dets budskap. Til sist, dawah såkalt misjonering skjer helt gratis og uten kontroverser når den troende oppfører seg eksemplarisk og viser humanitet ovenfor medmennesker og ovenfor Gud den barmhjertige som ser alt. Alltid!

Advertisements
  1. Flott innlegg.Forfatteren viser enorm kunnskap og peker noe av de viktigste feilkildene til dagens
    forståelse blant mange muslimske retninger om iIslam og samfunnsutvikling.

  2. […] er også publisert på bloggen til Usman […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: